Askim-kampene

ASKIM-KAMPENE

Om morgenen den 9. august hadde Askimkampene begynt, og kongen ble vekket av kanondrønnene som nådde fram til Spydeberg prestegård. De norske stillingene var samlet på Langnes batteri med mange mann og med 8 kanoner hvorav 4 var plassert oppe på skansen.  Pontongbrua var slått opp mot Bowimsida i Spydeberg. Svenskene lå i terrenget rundt Langnesgårdene og hadde før det slått leir på jordene rundt Askim prestegård.

Det var et silende regn og mye av fengkruttet nordmennene hadde fungerte derfor dårlig. Det ble i den første fasen mange kamper mann mot mann med sabel og bajonett. Det finnes mange historier om innsatsen bl.a. til kaptein Blich og andre.


Oberst H. Angell utga i 1914 et stort bokverk illustrert av A. Block om kampene i Norge fra 1807 til og med 1814.

Han forteller at svenskene sendte mange velrettede skudd mot skansen og at ikke så få nordmenn falt her. Blant andre ble artilleriløytnant Andreas Hauch drept. Han hadde frivillig meldt seg til tjeneste i skansen. I sin iver sprang han opp på skansen for å lede sine folk. ”En kule gjennom hodet bragte ham til å segne om”, skriver Angell. Han døde i armene til sin venn løytnant Bloch.

Svenskenes angrep mot skansen var allikevel mislykket og de valgte å trekke seg tilbake med betydelige tap. I Langnesskogen skal det ha ligget mer en 100 falne og sårede svensker. De norske tapene var om lag 15 drepte og sårede.


Hegermann som var innkalt til statsrådet i Spydeberg prestegård dagen før, var den som ledet de norske troppene under Askimkampene. Da svenskene hadde trukket seg litt tilbake, ville Hegermann forfølge svenskene. ”Han skulle nettopp til at rykke frem - da kommer kongen.”

I Angells beretning heter det videre: ”I det kongen kom bar man Hauchs blodige lik over broen, og at kongen hadde forferdet vendt seg om. Hegermann kom til, ridende i galopp, for at underrette om at vi hadde seiret og at man nu skulle forfølge. Kongen hadde da beordret Hegermann i stedet at rykke tilbake over Glommen og ødelegge broen. Da Hegermann dertil hadde gjort innvendinger, hadde den fredsæle konge svaret: Men min Gud! har De da endnu ikke opofret nok av disse smukke folk? ”

Det fortelles også, at da kongen så Hauchs lik, hadde han ropt: ”For meget blod for min skyld”; men dertil var der vredt blit svaret: ”Ikke for meget blod, konge, men for litet!”


I andre kilder står det at kongen skal ha sagt til Hegermann: ”Min Gud, vil De ofre to bataljoner?”


Angell forteller at det ble en slags mote i lang tid å tale og skrive ondt om alt som angikk krigen i 1814, men rettferdig var det ikke, sier han. Det var visselig ikke motet som manglet.

Han sier videre at ”om de ovennævnte kongens ord nogensinde har været uttalt, er ikke godt at vite”. Det ble laget så mange historier etter krigen. Men ordene er betegnende for hva folket gjerne ville legge kongen i munnen, og er karakteristisk for folkemeningen. Med hån og spott ble de nevnt fra mann til mann, som et bevis på kongens bløtaktighet og overdrevne fredsælhet.

I hvert fall har man gjort Christian Frederik urett ved å tillegge ham ansvaret for rømningen av Langnesskansen. Ordren til tilbaketoget her ga kongen etter oppfordring fra skansens sjef.

Han påviste en høyde der svenskene kunne skyte ned i skansen. Skansen var feilaktig lagt, den var ikke beregnet på så langtrekkende våpen som svenskene hadde fått av Karl Johan. De hadde ”franske” geværer”. Alt dette i følge Angell, som forteller videre at en må huske på at både Christian Frederik, så vel som Karl Johan så seg lite tjent med å utsette seg for noe som i denne fasen kunne kalles nederlag.


”Soldaterne maatte altsaa se svenskene i fred dra seg bort”. Harme var de, men da ordre ble gitt til at skansen skulle rømmes og broen rives, og det hurtigst mulig, da brøt misnøyen mellom soldatene ut i høylytte rop. 3 kanoner som man ikke hadde hester til, ble senket i Glomma og pontongbrua ble løsnet og drev nedover elva.

Det fortelles at soldater kastet seg ned på bakken, og gråt og skrek i sinne.











































































Glommas vestre bredd

Generalløytnant Staffelt var nå kommet fra Svindal og Grønsund til Spydeberg med én bataljon. Den andre var igjen ved det viktige fergestedet Grønsund. Han skulle nå overta bevoktningen av hele Glommas vestre bredd fra Øyeren til Grønsund i Skiptvet. Hegermann med hovedhæren marsjerte sørover for å støtte Arenfeldt som lå med sine tropper nord for Tune og Rolvsøy som svenskene hadde tatt.


Angell skriver noe svært interessant når han hevder følgende angående de ordre og kontraordre som til stadighet ble gitt: ”Vor hær begrep intet av alle disse frem- og tilbakemarsjer, tilbaketog og broavbrytelser. Svenskene skjønte ogsaa mindre og mindre av Karl Johans manøvrer”.

Det betyr antageligvis at både offiserer og menige var mest vant til den harde linjes strategi og var ikke vant med det nye vi ser i Norge i 1814 – og det fra lederne på begge sider – nemlig viljen til å søke diplomatiske løsninger ”for de skandinaviske folks lykkes skyld”.


Feltlasarettet

De sårede ble brakt til Nestingen i Spydeberg. Kongen hadde gitt hærens sjefslege, stabskirurg Thulstrup anledning til å anlegge feltlasarett i Hovin kirke om han ikke fant bedre lokaliteter. Det fant han i den store trebygningen til Nestingen papirfabrikk ved Smalelva. Hovin kirke ble isteden brukt til ammunisjonslager.


Tor Anton Aasheim Torp skriver at seks falne ble begravd i en massegrav ved Spydeberg kirke. På feltlasarettet på Nestingen brøt det etter hvert ut dysenteri og mange av de sårede døde. Av frykt for smittespredning ble disse gravlagt i et skogholt i nærheten. Det eksakte stedet er ikke funnet.


Artilleriløytnant Andreas Hauch, som var sønn av amtmannen i Smålenene, ble begravd på Spydeberg kirkegård. En stor minnebauta ble satt opp og avduket 9. august 1853 med stort militært nærvær forsamlet på Bjaberg som var skysstasjon på den tiden. Støtten bærer følgende innskrift: ”Herunder hviler Artilleri-Lieutnant Andreas Hauch der i Affairen ved Langnæs den 9. august 1814 faldt for Færdelandets Frihed og Selvstendighet.” På baksiden står: ”Vaabenbrødre reiste ham denne Mindesten”.


Vegger i Hobøl

Da kruttrøyken hadde lagt seg etter Askimkampene, dro Christian Frederik til skysstasjonen på Vegger gård i Tomter, der han etablerte hovedkvarter og overnattet fra den 9. til 10. august. I Riksarkivet finnes mange av de skriftlige ordrene kongen og også høyere offiserer utstedte fra de ulike hovedkvarterene rundt om i fylket, alt etter krigens gang. Noen kilder skriver at Christian Frederik kom fra Vegger til Moss den 10. august. Ett brev fra Christian Frederik til kommandanten på Akershus er datert ”Hvqt. Wægger den 11. august 1814. Chr. Frdr.”

Askimkampene gjenskapt i 2003, foto: Fred Larsen.

Diderich Hegermann var den som ledet de norske troppene under Askim-kampene.

Foto: Eidsvoll 1814


Askimkampene gjenskapt i 2003, foto: Fred Larsen.


Langnes på Askimsiden og Bowim på Spydebergsiden. Merk Onstadsundfergen midtsunds og  pontongbrua lenger ned.


Langnes på Askimsiden og Bowim på Spydebergsiden. Merk Onstadsundfergen midtsunds og  pontongbrua lenger ned.


Stabskirurg M.A Thulstrup, var sjef på feltlasarettet på Nestengen. Her lå armeens hovedlasarett i nesten to måneder. Thulstrup var en nær venn av Christian Frederik og kan ha vært i Spydeberg prestegård før Askimkampene brøt løs.


      S  P  Y  D  E  B  E  R  G

   P  R  E  S  T  E  G  Å  R  D