Wilse som prest

      S  P  Y  D  E  B  E  R  G

PRESTEN

Hvordan var Wilse som prest ? Før et fyldig svar kan gis på det, må det gjennomføres omfattende og spennende studier. Et rikt materiale ligger klart i Wilses brev, notater og publikasjoner.

Enkelte kritiske røster har stilt spørsmålet: kan denne mannen ha hatt tid til å forkynne evangeliet, så aktivt som han studerte og skrev om denne verden?

Ja, det er riktig at han studerte denne verden og formidlet til folk storheten i den. Han interesserte seg for naturen, kulturen, Østfoldingen og deres sæder og skikker. Han ville folks beste ved å hjelpe dem til å bedre sine kår gjennom utvikling av jordbruket, skogbruket, husstellet og behandling av sykdommer. I tillegg til å være bonde, prest og vitenskapsmann var han far til 11 oppvoksende barn, og for ham var det naturlig at jenter skulle ha utdannelse på lik linje med guttene. Bare ut fra dette synet på livet og menneskene, er det all grunn til å anta at han var en meget god prest.


Vi kjenner ikke til spesielle klagemål mot ham i hans lange 18 år i Spydeberg, fra 1768-1786. Vi kjenner derimot store konflikter mellom bygdefolk og en som var prest noen år før Wilse, nemlig Peter Boysen. Også med prester etter Wilse kjenner vi til klagemål på at de var både harde og nidkjære. Slikt har vi så langt ikke funnet i forhold til Wilses gjerning i Østfold. Vi har ingen grunn til å tro at han ikke på beste måte holdt sine høymesser og begravelser i alle de tre kirker, eller at han ikke gikk i de sognebud som var påkrevd. Tvert i mot vet vi at opplysningstidens prester var ivrige etter å møte folk med temaer som gjaldt dette livet, like mye som det hinsidige.


I Danmark snakker en om ”den lyse kristendom” og om ”den mørke kristendom”. Den store danske presten Grundtvig var på attenhundretallet en folkelig og kraftfull forkjemper for den lyse kristendommen. Ut fra det vi vet, er det naturlig og plassere Jacob Nicolai Wilse innenfor den lyse kristendommen. I sine reisebeskrivelser i Østfold deler han med oss de tanker han hadde når han var på reise. I sleden sin en vinterdag forteller han om hvor betenkt han er på det sneversyn som de såkalte ”Herrnhutere” sto for. Dette var en kristenkonservativ sekt som sto for mye fundamentalisme og streng indre kontroll, og som i dansk terminologi hører klart hjemme i den mørke kristendommen. Den hadde sitt utspring i Tyskland og hadde sin blomstringstid utover 1700-tallet og et stykke inn i 1800-tallet.


1700-tallet i Nord-Europa var en brytningstid der – naturlig nok – krefter kjempet til dels mot hverandre og dels ved siden av hverandre. Slik har det vært, og slik skal det være der folk er. Men på syttenhundretallet var disse brytningene ekstra sterke, noe som løftet oss på mange vis store skritt framover.

Det er med opplysningstiden på 1700-tallet, med nyvinninger innen vitenskap og industri og opphenting av antikkens gamle kunnskap at en får et opprør mot kirkens sterke kontroll over folks liv og tanker. Den motstanden fordelte seg, naturlig nok, til alt fra ren gudsfornektelse, til ønske om reformer og en mer human og lys kristendom, og en bønn om et mer humant styre fra de eneveldige fyrstene.


Danmark-Norge var sterkt påvirket av den bølgen av pietisme som oppstod i Tyskland på slutten av 1600-tallet, og kanskje aller mest gjennom Kristian den 6. som regjerte fra 1730-1746. Historikerne sier rett ut, at Danmark-Norge på hele 1700-tallet, ble regjert av den ene udugelige kongen etter den andre. Enten levde de et utsvevende liv til folkets forargelse, eller så var de ekstreme pietister, om de da ikke var direkte sinnsyke (Kristian den 7.) Den framsynte og radikale legen Struensee ble avsatt og henrettet av maktsyke pietister etter at han ga folk rett til et friere og mer menneskelig liv i egenskap av reell makthaver i Danmark  i årene 1770-72.


Mesteparten av syttenhundretallet hos oss omtales som ”den lange fredstiden”. Det var vekst i økonomien og en god utviklingstid for kunst og kultur. Rike handelsmenn hadde lettest tilgang til alt det nye, og de ble foregangsmenn på mange felter.

I Europa og Nord-Amerika hadde nye og friere tanker fått grobunn. Kunnskap ble løftet fram gjennom de nye encyklopediene – leksikaene -  som ble trykket, til dels ulovlig. Den katolske kirke brant og forbød denne kunnskapen. Det var betydelig bedre forhold i de protestantiske områdene, men også her kjempet fundamentalistiske krefter i mot.

I denne motstridende tidsånden skulle altså prestene i Norge manøvrere. Wilse synes å ha klart dette meget godt. Han må ha hatt stor egentrygghet. Wilse klarer å beundre både filosofkongen Fredrik den store av Preussen og hans radikale venn Voltaire, samtidig som han holder den fromme tyske pietist Christian Fürchtegott Gellert høyt i kurs.

Wilse beundret storlig biskop Hersleb. Av ham hadde Wilse innrammet og hengt opp til sammen 6 ulike kobberstikk. Hersleb har gitt sitt navn til Hersleb skole i Oslo og han var hoffpredikant for flere av 1700-tallets konger.


Nina Witoszek har i boka: Den norske pastorale opplysningen (2003) gitt de såkalte potetprestene æren av å forme mye av det moderne norske og at de klarte å kombinere kunnskap og en framleggelse av guds ord på en nasjonsdannende måte, bygd på likestillingsidealer, virksomme helt fram til vår egen tid. Østfoldpresten Wilse var en som beviste dette i ord og gjerning bedre enn de fleste.

Wilse hadde direktekontakt med Europas opplysningstid gjennom sekretæren i Vitenskapsselskapet i Berlin, Samuel Formey. Formey ble som en mentor for Wilse og hadde en utstrakt korrespondanse med Jean Jacques Rousseau.  Formey hørte som Wilse, til det en kan kalle for en moderat opplysningstidsfløy, som ikke så sin gudstro truet av den nye tids erkjennelser.


På dette feltet er det fortsatt behov for å gjøre videre studier i alt materialet som omhandler Wilse.


I dagens restaurerte Wilsestorstue på prestegården er det derfor hengt opp bilder både av Fredrik store, Voltaire, Christian Fürchtegott Gellert og biskop Hersleb, nettopp for å vise den  bredden og den balansen som Wilse mestret og sto for.


Wilse gir uttrykk for sine tanker omkring Fredrik den stores salighet. Med det Fredrik den store hadde vært gjennom av en kristenautoritær oppdragelse fra sin far, er det ikke rart at han selv ble en gudsfornekter. Men Wilse sier at han ikke kan tro at Gud er så umild at han ikke har laget en annen vei til frelse for sjelen til en så edel og velgjørende mann som filosofkongen Fredrik den store.


Alle Wilses bøker er fulle av gudsord som han naturlig fletter inn. Hans liktale over hans første kone som døde i Spydeberg 1782 sier mye om ham, videre hans Hylningsdikt til Spydeberg og hans tiltredelsespreken i Eidsberg.


Grunnen er beredt for dypdykk og tematisering av nettopp hans prestegjerning og gudstro. Det kan ikke heves over tvil at ”han vitnet med sitt liv”. Han bygde opp Østfoldingens identitet på en helt ny måte – og ingen har etterlatt seg en så stor Østfoldarv, verken i sin samtid eller for oss nå og framover.

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Tiltredelsespreken, skrevet i Spydeberg, og framført i Eidsberg kirke vårvinteren 1786. Wilse var da en moden mann, og hans trossyn kommer klart fram. Prekenen

omhandler hva det er ved tilhørerne som gjør at de ikke griper Guds ord, og hva det er ved prestene som gjør at folk ikke griper Guds ord.

   P  R  E  S  T  E  G  Å  R  D