VÆRTEGN.

OM JACOB NICOLAJ WILSES (1735-1801)

METEOROLOGISKE NOTASJONSSYSTEM

Marie-Theres Federhofer


I året 1786 gjorde Jacob Nicolaj Wilse opp status. Presten fra Eidsberg i Østfold hadde skapt seg et navn i den skandinaviske og tyske lærde verden som reiseskildrer, topograf, og ikke minst meteorolog. I sitt enogfemtiende år, altså den «klassiske alderen for selvbiografier» publiserte han en liten bok, der han først ser tilbake på sitt eget livsløp og deretter lister opp og kommenterer sine vitenskapelige og litterære arbeider hittil. «Naar man har levet et halvt Aarhundrede [...], er det vel værd at see sig tilbage [....], hvorledes man hidtil har vandret giennem Verden, hvad man deri har udrettet, og til at berede seg end videre til den øvrige korte Tiid og Vandring man har tilbage.» Utfallet av dette tilbakeblikket er - som tittelen på boka allerede indikerer - tilsvarende knapt og nøkternt. Det dreier seg om en «kort underretning». I kronologisk rekkefølge streifer Wilse først noen avsnitt i sitt liv: Barndoms- og ungdomstiden tilbrakte han i danske Jylland hvor faren hans, Peder Jacobsen Wilse (1706?-1786), var prest. 1752 begynte han å studere teologi på universitetet i København og tok embetseksamen fire år senere. Så, befridd av «academisk Tvang, men blot [av] Lyst og [ved] Leilighed», altså ut fra et dilettantisk motiv, viet han seg til vitenskapene matematikk og fysikk.


I årene etterpå (1761-68) var han ansatt som huslærer «hos adskillige Stands-Personer i begge Riger»  en vanlig praksis også i Norden for en med hans bakgrunn. 1768 tok han magistergraden som sikret ham tituleringen professor «Theologiae Exfraordinarius» 16 år senere. I mellomtiden var han allerede blitt tatt opp som korresponderende medlem av det vitenskapelige akademi i Göttingen (1781) og av det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim (1783). Samme år som han tok magistergrad, overtok han prestegjeldet Spydeberg i Østfold. Sin endelige professortittel førte ham i 1785 til det bedrestilte prestegjeldet i Eidsberg. Etter dette curriculum vitae kommer en kort selvkarakteristikk, der Wilse betegner seg selv som oppriktig og fordomsfri med imaginasjonsevne og en form for «medfød Munterhed». Så lister han opp sine — hvis man vil si det slik — bragder, det vil si resultatene av hans vitenskapelige og litterære produksjon. Med denne knappe, men samtidig omfattende selvframstillingen henspeiler han åpenbart til det typiske mønsteret for yrkesbiografier gjennom århundrer, som nettopp inneholdt elementene «livsløp, selvkarakteristikk og bibliografi».


Wilses korte selvbiografi er ikke ment å være en litterær selvportrettering av typen religiøs-oppbyggelig bekjennelse eller moralsk-psykologisk analyse. Foruten det selvbiografiske emnet er det ingenting som forbinder Wilses verk med de epokegjørende livsberetninger til hans samtidige Jean-Jacques Roussau eller Karl Philipp Moritz. Wilses hensikt er framfor alt selvpropaganda og selvpresentasjon. Ved siden av de vitenskapelige prestasjonene, slik som medlemskap i flere lærde selskap, dokumenteres en 30 års omfattende publikasjonsvirksomhet. Den annoterte bibliografien er også lengre enn den autobiografiske beretningen. Motivet for denne boka er imidlertid ikke ærgjerrighet, men pragmatisme. For uten tvil var det med hensikt at offentliggjøringen ble gjort i en tid, da presten fra Norge var konstant utilfreds med sin arbeidskrevende stilling i forholdsvis små prestegjeld. Han forsøkte aktivt å forbedre sin arbeidssituasjon. I kretsen rundt det danske kongehoffet lette han etter en stilling som var mer inntektsbringende og som han lettere kunne kombinere med sine vitenskapelige interesser.


Wilses brev til sin store velgjører, den daværende sekretæren i det kongelige vitenskapelige akademi i Berlin, Samuel Formey (1711-1797), bærer vitnesbyrd om hans permanente forsøk på å etablere seg bedre yrkesmessig. Denne brevvekslingen, som hittil har blitt helt forbigått av den vitenskapshistoriske forskningslitteraturen, er samtidig enda et eksempel på i hvor stor grad den lærde kulturen i opplysningstiden kommuniserte per brev.


Akademisekretæren Formey var en meget driftig mann. Gjennom ikke mindre enn 40 000 egenhendig skrevne brev, skapte og opprettholdt han et verdensomspennende system av intellektuell forståelse. Wilse lærte ham å kjenne i løpet av sin eneste utenlandsreise overhodet. Sommeren 1776 foretok han en «kort Litterair-Reise i Tydskland» som førte ham fra København, over Kiel og Hamburg til Berlin. Ennå i sine senere år bemerket han, at han i løpet av denne korte 'peregrinatio academica' «nød og lærte [...] i en kort Tid mere enn i ti Aar enten før eller siden».


Til de nyervervede bekjentskaper som han fikk under reisen til Berlin hørte spesielt medlemmer av det kongelige vitenskapelige akademi. Det var først og fremst Samuel Formey som inntok rollen som mentor overfor Wilse. I følge Wilse startet korrespondansen i 1779, og i forskjellige sammenhenger takker han Formey for hans interesse og engasjement for prosjektene sine. I sin livsberetning minnes han Formeys «bestandige Godhed» og i sine reisebeskrivelser roser han Formey som «een av de største Menneskevenner» som «opmuntrede [ham] og til at gjøre [seg] bekiendt i den almindelige lærde Republik».


Ved flere anledninger bad Wilse Formey om å skrive anbefalinger for ham til danske myndigheter, som for eksempel da han søkte om en stilling som underbibliotekar i København, eller som prest ved det danske kongehoffet i Fredriksborg. Dette ønsket etterfulgte faktisk den prøyssiske akademisekretæren. I tillegg lovet ingen ringere enn den daværende lederen av dansk utenrikspolitikk, Andreas Peter Graf von Bernstorff (1735-1797), å støtte ham. Ikke uten stolthet siterte Wilse et personlig og vennlig skriv fra utenrikspolitikeren i et brev til Formey. Men slike sympatierklæringer fra den vitenskapelige og politiske elite viste seg å være heller nytteløse for Wilses karriere. De ønskede stillingene i Danmark fikk han ikke av ulike grunner. Istedenfor ble han tilbudt prestegjeldet Eidsberg, der han tross alt fikk «150 écus» mer i inntekt og en kapellan som avlastning. Wilse døde der i 1801.


Wilse, som i dag nærmest er helt ukjent, blir i den norske forskningslitteraturen først og fremst betraktet som lokalhistoriker og geograf henholdsvis topograf. Riktignok inntar kulturkunnskaplige beskrivelser av bestemte områder en sentral plass i den vitenskapelige produksjonen til den lærde presten, som i tidlig ungdom lot seg begeistre av geografiske studier. Denne fascinasjonen førte til en rekke reisebeskrivelser, kart og topografisk-statistiske arbeider både over norske og danske områder.


Mindre oppmerksomhet har det imidlertid fått, at Wilse med hell visste å integrere seg i det europeiske lærde samfunnet. Dets transnasjonale karakter tillot nettopp lærde fra fjerne hjørner av Europa å delta i den vitenskapelige diskursen som kjennetegner opplysningstida. Wilses reputasjon i utlandet, i dette tilfellet i det tyskspråklige området, skyldtes i mindre grad hans topografiske arbeider. Det var heller hans bidrag til meteorologien, nærmere bestemt klimatologien - altså den grenen av meteorologien som dreier seg om klimaet og klimaforandringer - som skaffet ham anerkjennelse. Innsatsen hans var ikke på det naturvitenskapligeteoretiske plan, men av pragmatisk karakter. I sitt verk Meteorographia compendiosa (1778) framla Wilse et detaljert system av symboler, som gjorde det mulig å nedtegne været over en bestemt periode. En rekke statistiske data kunne dermed bli bearbeidet på en oversiktlig måte. Den åpenbare fordelen med dette tegnsystemet var den enkle metoden: forholdsvis ukomplisert, raskt og uavhengig av skriftspråket kunne man registrere ulike meteorologiske fenomen som temperatur, nedbør, skydannelser og liknende.


Wilse konsiperte dette spesielle meteorologiske vitenskapsspråket i sammenheng med sine topografiske interesser, for klimaobservasjonene gav ytterligere kvantitativ-statistisk informasjon om de aktuelle regionene. Denne sammenhengen mellom meteorologi og topografi er bemerkelsesverdig. Ikke fordi den sier noe om den individuelle forkjærligheten til en norsk prest, men fordi den reflekterer en vitenskapshistorisk utvikling. I århundrer hadde meteorologien vært en del av astronomien. Symptomatisk nok ble f.eks. Wilses Meteorographia på begynnelsen av 1800-tallet rangert inn under rubrikken «astronomi» i katalogen over Norske Videnskabers bok- og håndskriftsamlinger i Trondheim. Skoledannende for dette forholdet var Aristoteles. I verket Meteorologica (ca. 340 før Kristus) definerer han meteorologi som læren over fenomen som befinner seg over jorden i lufta, nærmere bestemt de såkalte meteorer. Både meteorologiske og astronomiske fenomen som kometer og stjerneskudd ble regnet inn under her. En selvstendig vitenskapelig disiplin ble meteorologi først på begynnelsen av 1800-tallet. Da begynte man nemlig å se sammenhengen mellom meteorologiske fenomen og geofysikalske betingelser. På den tid begynte man også å trekke inn fysikalske metoder, særlig termodynamikk, for å forstå værfenomen som f.eks. sammenhengen mellom vind og lufttrykk.


Denne utdifferensieringsprosessen av meteorologien fra astronomien ble imidlertid forberedt på slutten av 1700-tallet, da eksempelvis Johann Heinrich Lambert (1728-1777) og Horace Bénédicte de Saussure (1740-1799) gjorde sine observasjoner om luftbevegelser og forandring av lufttrykk. Men også Wilse med sitt utkast til et eget meteorologisk "visual language"  var med på å konstituere meteorologi som selvstendig vitenskap - om enn i mer beskjeden grad.


Men også på et annet område erkjente Wilse viktigheten og fordringene til det nyutviklede faget meteorologi. På 1700-tallet ble forståelsen av klimatiske forandringer definitivt fremmet gjennom dannelsen av observasjonsnett, som samlet inn, koordinerte og publiserte meteorologiske data fra helt ulike og delvis fjerntliggende steder. Ved siden av den teoretiske interessen av bedre å kunne forstå værforløp i atmosfæren ut fra kontinuerlige globale målinger, hadde man imidlertid også pragmatiske grunner til å opprette et slikt målenettverk. Nytteverdien av presise værmeldinger for landbruk eller sjøfart sier seg selv.


En framtredende rolle i historien til dette værobservasjonsnettverket spilte Societas Meteorologica Palatina, "whose work was not surpassed for threequarters of a century". Selskapet ble grunnlagt 1780 i Mannheim i kurfyrstedømmet Pfalz, et av de adelige sentrene for tysk opplysningskultur. Noe som i førstningen fortrinnsvis var en organisatorisk prestasjon, førte altså til et vitenskapelig paradigmeskifte som dannet forutsetningen for den moderne meteorologien: «[…] for første gang [ble det] i meteorologiens historie […] opprettet et verdensomspennende funksjonelt værobservasjonsnettverk, som rakk fra Ural til Nordamerika og fra Grønland til Middelhavet. For første gang ble det observert og målt etter enhetlige retningsIinjer». En av de 39 stasjonene som forsynte Societas Meteorologica med værdata, var Wilses prestegjeld Spydeberg. En betydningsfull engelsk meteorolog konstaterte på midten av 1800-tallet, at den tyske institusjonen Societats Meteorologica samlet "more data for a correct history for the weather than all other works on the same subject taken together". Den norske presten fra landsbygda deltok dermed i et vitenskapelig teamwork, som på et bestemt felt gjorde en innsats, som overgikk de langt større vitenskapelige sentrene som Paris eller London.


Mens Wilses professortittel jo først og fremst var en ærestittel, bidro medlemskapet i betydelige akademier og vitenskapelige selskap til hans ry som vitenskapsmann. Og dette omdømmet hadde ikke noe å gjøre med de få teologiske skriftene hans. Avgjørende var hans naturvitenskapelige arbeider, som han hadde begynt på som ubemidlet privatlærd og huslærer, og som han greide å fullføre som sogneprest langt fra de vitenskapelige sentrene. Med tanke på den avsidesliggende geografiske forankringen hans på Østlandet, var en betydelig kommunikativ innsats en forutsetning for hans vitenskapelige prestasjoner.

II

De Göttingischen Gelehrten Anzeigen var fulle av lovord over Wilse. Han ble rost for sine "mangfoldige kunnskaper" og sin "iver etter å tjene vitenskapen og allmennheten". Blant flere av hans arbeider fikk spesielt Meteorographia compendiosa positiv omtale:


For å kunne opptegne sine værobservasjoner på en rask og bekvem måte, har Herr Wilse funnet opp tegn for tildragelser i luftmassen, som er lette å skrive — bare rette og buete streker, samt punkter og ingen innviklede sammensetninger av disse. Nyttige er de selvfølgelig for den som vil opptegne sine observasjoner. Ikke bare fordi man sparer seg skrivingen, men også fordi man raskere skaffer seg oversikt over en setning med tegn, enn om man måtte lese flere linjer. […]. I tillegg viser mengden med tegn i hvor stor grad Herr Wilse differensierer det som er verdt å merke seg ved forhold i luftmassene.


Alt før dette hadde også andre tyske lærde institusjoner uttrykt sin anerkjennelse overfor Wilse. I løpet av et møte 14. januar 1779 framla Nikolaus von Beguelin (1714-1789), medlem av det kongelige vitenskapelige akademi i Berlin, "en fordelaktig rapport" om et manuskript Wilse hadde sendt inn, hvor han gjør rede for de meteorologiske tegnene og bruken av dem. Dette manuskriptet er en noe forkortet fransk versjon av Meteorographia, som året før var kommet ut på dansk. På dette møtet ble sannsynligvis Formey oppmerksom på den norske presten med vitenskapelige ambisjoner og tok opp kontakt med han per brev. 1 løpet av årene 1779-1798 ble Wilses brev flere ganger lest opp på møter akademiet hadde. Hans meteorologiske observasjoner fra Spydberg ble meddelt forsamlingen og arbeider av ham ble presentert. Åpenbart var det ikke bare den eksotiske kulden hans østnorske data avslørte som gjorde han interessant for det tyske akademiske samfunn, men den innovative framgangsmåten som han framstilte dataene på.


Når det gjelder de tegnene som blir framstilt i Meteorographia dreier det seg om - semiotisk sagt - ikoniske tegn. De står i et umiddelbart forståelig forhold til det som skal betegnes. Ettertrykkelig understreker Wilse, at han har "taget" enkelte av tegnene — for  eksempel de for torden, snø, regn — "af de naturlige Ting de betegne». Dermed er "Opfindelsen [...] nesten uden Opfindelse" som han med demonstrativ beskjedenhet formulerer det. I formen til det meteorologiske tegnet gjengis strukturen til det objektet som skal avbildes. De er så å si informative, avbildbare forkortelser for objektstrukturer. Wilses "Opfinnelse" er ikke på noen måte ny, og han henviser i denne sammenhengen til tegnsystemet til den nederlandske lærde Pieter van Musschenbroek (1692-1761). Ny er derimot måten som de blir arrangert på: ikke lenger, slik som f.eks. hos Musschenbroek, lik notetegn på notelinjer, men i tabeller. For hver dag blir en kolonne opprettet, hvor de observerte værdataene — temperatur, lufttrykk, nedbør, vindforhold — blir ført inn. Dette er et vitenskapshistorisk tidlig forsøk på å presentere klimatologi gjennom bruken av tabellarisk statistikk. Et formalisert, forkortet ("compendiosa") vitenskapsspråk, hvis anvendelse og kombinasjonsmuligheter Wilse inngående forklarte, var et viktig bidrag. Wilses Meteorographia compendiosa er et rasjonaliseringstiltak, dvs. en bestrebelse på å bearbeide klimatiske data effektivt og virkningsfullt. De kvantitativt anlagte værobservasjonene, beroende på daglige målinger, gir en mengde detaljinformasjoner som må ordnes og koordineres på en oversiktlig måte.


Dermed viser Wilse seg å være en representant for den såkalte «quantifying spirit», som preget den intellektuelle innstillingen til så mange vitenskapsmenn og lærde ved slutten av 1700-tallet. Kvantifiseringsmetoden, dvs. metoder til å utvinne målbare, numeriske data og bearbeide dem, vant frem på de forskjelligste kunnskapsområder. De demografisk-politiske og økonomiskpolitiske fordelene ved statistisk datainnsamling innså man også fra myndighetenes side. Opprettelsen av Sveriges første nasjonale statistiske byrå i 1749 er et eksempel på det.


Wilse var altså med på et av de mest ambisiøse vitenskapelige prosjekter på den tiden. Societas Meteorologica Palatina presterte å samle inn mer nøyaktige og konsistente klimatiske data i løpet av en forholdsvis kort periode - selskapet bestod bare i 15 år - enn noen gang i før i historien.


Den vitenskapelige suksessen til dette pfalsiske selskapet berodde på flere forhold. For det første lyktes det dem å bygge opp et internasjonalt observasjonsnettverk, som nærmest arealdekkende kunne garantere innsamlinger av værobservasjoner fra ulike steder i Europa og oversjøiske områder. For det andre var den enhetlige metoden på gjennomføringen av innsamlingen en kvalitetssikring med tanke på den meteorologiske informasjonen. Det ble målt kun med offisielt justerte og normerte instrumenter og på samme tidspunkt: klokken syv, 14 og 21. Disse tidspunktene ble kalt «Mannheimer-timene» — oppkalt etter byen der det meteorologiske selskapet holdt til - og gjelder faktisk ennå i dag innenfor meteorologien. Hver observatør hadde status som eksternt medlem av det meteorologiske selskapet. På kurfyrstens bekostning fikk de et termometer (med skala i Reaumur fra minus 17 til 80 grader pluss), et barometer (med skala i parisiske tommer), et hygrometer (luftfuktmåler) samt et deklinatorium, et instrument, som måler retningen nord på magnetnålen i et kompass, og som viser svingninger i magnetfeltet. Vedlagt disse kostbare forsendelsene var dessuten en bruksanvisning, samt et visst antall frykte meteorologiske tabeller, som hver av observatørene skulle fylle ut og sende inn. Innsamlingen av de meteorologiske dataene ble dermed standardisert.


Fra 1783 meddelte Wilse regelmessig sine klimaobservasjoner til selskapet i Mannheim, enten direkte eller formidlet gjennom københavneren Thomas Bugge (1740-1815), astronom og mangeårig president i det kongelige danske Landhusholdningsselskap. Han fikk dessuten tilsendt meteorologiske insfrumenter fra Bugge; to termometer, tre barometer og et deklinatorium. Alle var de kompatible med de fra selskapet i Mannheim, og fra slutten av august 1783 gjennomførte Wilse sine klimaobservasjoner etter retningslinjene fra selskapet i Mannheim.


III

Vitenskapshistorie blir opp til vår tid først og fremst beskrevet som historien til de betydelige forskerpersonlighetene som gjorde skjellsettende oppdagelser og oppfinnelser. Innenfor rammen av denne tradisjonelle vitenskapshistorieskrivingen hadde Wilse ingen plass, og hans verk ble i første rekke gjenstand for lokalhistoriske interesse.


I denne sammenhengen her bør man imidlertid unngå det tradisjonelle perspektivet ovenfra og nedenfra, samt den polare opposisjonen mellom det egne og det fremmede eller sentrum og periferi, nettopp fordi en type forsker som Wilse faller utenfor et slikt perspektiv. For ser man Wilses vitenskapelige prestasjoner i forhold til de forutsetningene han hadde, er de høyst respektable. De oppviser elementer, som i og for seg bare kan etterforskes via en biografisk enkeltanalyse, men som samtidig markerer forandringer i selve det vitenskapelige systemet. En teoretisk nysgjerrighet brakte Wilse tidlig vekk fra teologien, som han hele sitt yrkesaktive liv hadde som inntektskilde. Denne nysgjerrigheten førte imidlertid ikke til forhastede og — som man kunne frykte — kortvarige aksiomer, men ledet han inn på et vitenskapelig felt, der overgangen fra en lite utdifferensiert naturhistorie til de moderne naturvitenskapene nettopp kunne skimtes.


Med sitt forslag til å løse dilemmaet mellom en mengde meteorologiske data og deres notasjon lyktes det Wilse å få innpass i det relativt komplekse systemet av sentraleuropeiske akademier. Han klarte å bli integrert i det vitenskapsteoretikeren og medisineren Ludwik Fleck kaller et «tankekollektiv» [«Denkkollektiv»], hvis «tidsskriftsvitenskap» [«Zeitschriftenwissenschaft»] var en forutsetning for "håndbokvitenskapen" ["Handbuchwissenschaft"] på 1800-tallet." Til denne systematiseringen av meteorologien var observasjonene og erfaringene fra Mannheim — og dermed også observasjonene fra Wilse — en svært viktig impuls.


Værtegn - Om Wilses meteorologiske notasjonssystem

      S  P  Y  D  E  B  E  R  G

   P  R  E  S  T  E  G  Å  R  D