Formalhagen

S  P  Y  D  E  B  E  R  G 

P  R  E  S  T  E  G  Å  R  D

Formalhagen

Formalhagen på Spydeberg prestegård er den best dokumenterte i Norge på 1700-tallet.

Takket være Wilse foreligger det både detaljerte tegninger av haven og beskrivelser av hvor de forskjellige plantene vokste. Gjennom hans anbefalinger for haveanlegg generelt, har vi fått et godt inntrykk av hvordan norske haver på 1700-tallet var utformet og beplantet.


Wilses gjenskapte formalhage ble inviet av kulturminister Thorhild Widvey 8. august 2014. Et enestående arbeid, både hva gjelder hagearkeologi, arkitektur, plante- og frøbearbeiding og ikke minst mange dugnadstimer fra medlemmer i Venneforeningen, er dermed foreløbig bragt frem til ferdigstilling. Vi har mange å takke for at den vakre haven nå fremstår i sin nye og gjenskapte prakt. Først og fremst har Riksantikvar Jørn Holme vært en drivende kraft og nærmeste en forutsetning for at dette store prosjektet har kunnet bli realisert.


Utdrag fra hagebrosjyren for Wilses Formalhage:


«Man kan ei vente fyrstelige Haver i et Land, hvor Regjeringen ei har

sitt Sete» skrev Wilse i kapitlet om «Det besynderlige som bør agtes ved Norske Lysthaver» i Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld og Egn (1779). Men han oppfordret alle til å anlegge hager til både pryd og nytte tilpasset forholdene i Norge.


«Man anlegger ingen stor Have, da der er sjelden Plads nok dertil, især av en slags Grund, men desto  ere mindre hver til sitt Brug.» Wilse var godt innsatt i datidens hagelitteratur og debatten om den formale, «regulaire» stilen kontra landskapsstilen i den «engelske Smag». Så han fulgte rådet om å lytte til «Stedets Ånd» og tilpasset sin hage til de naturlige forholdene i Spydeberg.


Noe av det viktigste både i barokkens og landskapsstilens parker og hager var å benytte seg av omgivelsene og «betiene sig af alle slags Udsigter» ved å trekke inn landskapet rundt med blikkfang som kirker, varder, fosser, bondegårder mv. Til dette formålet laget Wilse sin Altan oppe på redskapsskuret i hagen. Derfra hadde han utsikt til  flere varder og kanskje også til fossen ved Glomma, siden landskapet da var åker og eng uten særlig trær. Herfra liksom i lysthuset ved dammen kunne han følge med på arbeidet til folkene sine og se hva naboene foretok seg på sine gårder.

Redskapsboden med altan er dessuten et raffinert eksempel på opplysningstidens ideal om å forene pryd og nytte. Hele hagen er laget med dette for øyet. Bedene i prydkvarteret er kantet med krydderurtene gressløk og isop. Kvarterene er omrammet av bærbusker og buskroser med nyper. Grønnsakssengene er en pryd med alle de dekorative kålplantene, asparges, lin etc. ispedd  fløyelsblomst, blomkarse og ringblomster for å holde utøy borte.


Så selv om Wilses etterkommer i prestegjeldet uttalte at hans hage var middelmådig og liten, så har Wilse benyttet seg av stedets forutsetninger og sine egne kunnskaper om både hagekunst og hagebruk til å skape en raffinert hage i stedets og tidens ånd. Dessuten beskrev han den både i ord og bilde, slik at det er den best dokumenterte hagen i Norge på 1700-tallet. Hans plan og tegning av hagen og beskrivelse av plantene som vokste der har gjort det mulig å rekonstruere hans anlegg, etter at hagen i mellomtiden ble delvis lagt om til landskapspark.


Første skritt var å undersøke om det lå noe i både samtidens og ettertidens påstander om at Wilse nok hadde overdrevet hagens prakt. Ved en arkeologisk utgraving høsten 2011 ble det funnet spor av alt det Wilse hadde beskrevet og tegnet. Det var rester av fundamentene til altanen, pyramiden, hyrdinneskulpturen og det var tydelige spor etter gjerder, ganger, dyrkingsfelt og grastrapper - akkurat slik som Wilse hadde tegnet det på planen i Spydeberg-beskrivelsen.


Dermed var det bare å sette i gang med prosjektering, berede grunnen, lage murer og byggverk og  finne tidsriktige planter. Restaureringsprosessen er unik i Norge ved at det er lagt stor vekt på at det aller meste er gjort på den måte det ble gjort i Wilses tid med datidens håndverksmetoder og materialer og med de planteslagene som han kunne ha hatt. Wilse  fikk frø fra Carl von Linné til utprøving i Spydeberg, og nå har Linné-trädgården i Uppsala forsynt prestegårdshagen med frø av de samme plantene. Ellers kommer frøene til grønnsaker og blomster fra svenske frøfirmaer som har spesialisert seg på gamle planter. Stauder, urter og blomsterløk kommer fra Plantearven- samlingene ved Gamle Hvam museum, Botanisk hage på Tøyen og private hager. Slik at Wilse ville nok ha kjent seg igjen, bortsett fra at murene nå er så solide, som han bare kunne drømme om. Uten gravemaskin var det meste i hagen hans egne «Henders Arbeide, fordi ingen forstaar Gartneriet her, ja faa forstaar rett att grave.»


Wilse var opptatt av at en hage ikke bare skulle være til glede og nytte for eieren, men at andre også skulle kunne nyte av den og få inspirasjon og kunnskap om vekster og dyrkingsmåter der. Ved den restaureringen som nå er foretatt av prestegårdshagen i Spydeberg, vil den igjen være til inspirasjon og et forbilde for mange andre gamle hager i Norge. Rekonstruksjonen her er inn i minste detalj gjennomført så autentisk og tidsriktig som overhode mulig. Det gjelder håndsmidde spikere, klinker og nøkkelen til redskapsboden, håndhøvlede spiler i gjerdene og bordene i byggverkene, som også er malt med gamle metoder. Og selv i europeisk sammenheng er det meget sjeldent at en restaurering er så gjennomført med tanke på tidsriktig bruk av gamle plantesorter.


Madeleine von Essen,

Forfatter av hagebrosjyren