P  R  E S  T  E  G  Å  R  D

Wilse som vitenskapsmann

Studier

Sin akademiske bakgrunn og sine vitenskapelige kunnskaper ervervet Wilse på Københavns gamle universitet i årene 1752-1756. I tillegg til teologistudiet fulgte han forelesninger i  matematikk, fysikk, botanikk og medisin, og tok gjennom dette filosofimagistergraden i 1764.

De store framskrittene på 1700-tallet skyldtes ikke minst at vi hadde en rekke mennesker som var utrustet med kunnskap innen mange fagfelter. Det å kombinere gammel kunnskap på en ny måte er gjerne det som bringer verden videre, også i dag, og er en del av forskningens grunnleggende vesen. Språk måtte enhver lærd person kunne den gangen. Selvsagt gresk og latin, men også fransk, tysk og engelsk i tillegg til dansk.

Det brevet Wilse satt i Spydeberg og skrev til Carl von Linné i 1769 skrev han på latin etter tidens skikk mellom lærde menn. Ved Vitenskapsakademiet i Berlin var moten blitt at en skrev på fransk. I Tyskland var det blitt en del av opplysningstidas ideal at bøker også  skulle kunne leses av vanlige lesekyndige folk på tysk. Wilses reisebeskrivelser, en rekke artikler og hans store plan for et norsk universitet ble trykket på tysk. Planen for Die norwegische Akademie skrev han da han var i Eidsberg og han publiserte arbeidet i Altona i 1796 med dertil hørende kobberstikk med plantegning til en moderne campus.

Wilse studerte var ”filosofkongen” Fredrik II den store av Preussen i sine velmaktsdager. Midt på 1750-tallet bodde François-Marie Arouet Voltaire på Fredriks slott Sansouci i Potsdam, og Wilse så på mange måter opp til dem begge. Han hadde da også portretter av begge i Storstua på Spydeberg prestegård, selv om han måtte balansere bildet av gudsfornekteren Voltaire med et bilde av den fromme tyske pietist Christian Fürchtegott Gellert.

Nyklassisismens idealer innen malerkunsten ble først formulert av den tyske kunsthistorikeren Johann Joachim Winkelmann (1717-1768). I Italia ble det den store arkitekten og tegneren Giovanni Piranesi (1720-1778) som løftet fram antikkens byggekunst som noe forbilledlig for den nye tid. Når Wilse i Spydeberg prestegård satt med hele den store serien av verdifulle kobberstikk som kalles Roms ruiner så hadde han skaffet seg dem i København eller kjøpt denne kunsten på sin reise til Berlin i 1776. Han brukte dem som pedagogiske hjelpemidler i konfirmantundervisningen, noe som viser bredden i Wilses syn på hva nyttig kunnskap var, både for ung og gammel.

Det museum universalis og den parc academique som han ”pønset på” gjennom et langt liv, levde han ut til dels i prestegårdshagene i Spydeberg og Eidsberg og til dels gjennom planen for et nytt norsk universitet, tegnet ut da han satt i Eidsberg.

Meteorologen

I tillegg til å være vitenskapelig interessert i forbedringer innen landbruket, så kurfyrsten i Mannheim verdien av klimastudier og bedre meteorologiske målemetoder både for landbruket og for sjøfarten. Kurfyrsten etablerte derfor et nettverk av målestasjoner som strakk seg fra Ural i øst  til Nord-Amerika i vest, og fra Grønland i nord og til Middelhavet i sør. Det ble etablert til sammen 39 målestasjoner.  Wilse oppnådde å bli innlemmet i dette nettverket og fikk som de andre observatørene tilsendt justerte instrumenter fra kurfyrsten. Det dreide seg om kalibrerte termometre, barometre, et hygrometer (luftfuktmåler) samt et deklinatorium, et instrument, som måler retningen nord på magnetnålen i et kompass, og som viser svingninger i magnetfeltet. Tidligere klimaoversikter var upålitelige på grunn av ukalibrerte måleinstrumenter. Spydeberg prestegård, og seinere Eidsberg prestegård ble værobservatorier i dette pionernettverket som skulle danne grunnlaget for at seinere geografer, først og fremst Alexander von Humboldt og hans kolleger kunne utvikle klimaforskningen videre.

Hvordan Wilse kom i kontakt med kurfyrsten i Mannheim vet vi ikke sikkert, men det er grunn til å anta at Wilse ble kjent med denne modige opplysningstidsmannen da han var i Berlin i 1776. Samuel Formey, som på mange måter ble en mentor for Wilse, kan regnes som et nav for store deler av opplysningstidas krefter i Europa i siste halvdel av 1700-tallet. Formey var sekretær for det velansette Vitenskapsakademiet i Berlin. Etter Samuel Formey foreligger det 40.000 brev. Mange av disse er en korrespondanse mellom Jean Jaques Rousseau og Formey. Det betyr at Wilse var i løpende og nær kontakt med selve sentrum av opplysningstidas tenkere. Ved flere vitenskapshistoriske fakulteter i USA, bl.a. Stevens Institute of Technology, New Jersey er en svært opptatt av Formey og hans betydning på 1700-tallet.

Værobservasjonene som ble sendt til Mannheim ble med jevne mellomrom trykket i en publikasjon ved navn Eferemides. Verdien av innsatsen til disse pionermeteorologene var så stor, at det tok over hundre år før noen skulle prestere noe lignende.  I vitenskapshistoriske miljøer, bl.a. Einstein Papers Project, er arbeidene til Wilse og medarbeidere vel kjente og observatoriene i Spydeberg og Eidsberg registrerte.

Som meteorolog hadde Wilse virkelig noe å fare med. Rapporter om ulike værfenomener hadde han fått opplest i møtene til Vitenskapsakademiet i Berlin og noen artikler ble også publisert i årboka til vitenskapsakademiet. Wilse fikk stor anseelse i Berlin og Göttingen for sitt skrift Meteorographia compendiosa som han fikk trykt i 1778. Her hadde han utarbeidet et system med symboler som kodet for ulike værfenomener. Systemet var raskt og oversiktlig og kunne brukes som et tegnspråk på tvers av språkgrenser. I fransk utgave sendte han dette til Vitenskapsakademiet i Berlin.

Målingene fra observatoriene i Spydeberg og Eidsberg skulle føre til at Wilses data ble innlemmet i forskningen som førte til etableringen av isotermbegrepet. I 1817 publiserte Alexander von Humboldt artikkelen Des lignes isothermes et la distribution de la chaleur sur le globe.(Isotermlinjer og varmeutbredelsen på kloden).

I 1827 ble Humboldt enig med kollegaen sin, Heinrich Berghaus, om at det skulle utarbeides et globalt isotermkart på grunnlag av tilgjengelige data.  Dette kartet ble ferdig i 1838. Tre kart, ett verdenskart i merkatorprojeksjon, ett i polarprojeksjon og ett kart over varmeutbredelsen i Europa ble publisert i Berghauses Physikalischer Atlas som ble utgitt som kartbilag til storverket Kosmos som Alexander von Humboldt ga ut i 1845 og de følgende årene. Det er all grunn til å være stolt av at Humboldt, som regnes som den moderne geografiens far, i dette banebrytende arbeidet brukte verdifulle data fra Østfold, gjennomført med kalibrerte instrumenter på 1780-tallet.

A Monsieur

Monsieur Charles de Linné

Chevalier de l’Etoile Polaire

(ridder av Nordstjernordenen)

Premier Medicin du Roi et du Royaume de Suede

(kongens livlege og riksfysikus i kongeriket Sverige)

Professeur et Docteur en Medicine, Botanique et membre de plusiem academis des science de l’Europe

(professor og doktor i medisin, botanikk og medlem i en rekke europeiske vitenskapsakademier)

très humblement

(med ydmykhet)

à Upsal  par Strömstad

franco Fredricshald et Strömstad

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Jacob Nicolai Wilse

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Kilde: Nasjonalbiblioteket

S  P  Y  D  E  B  E  R  G

Alexander von Humboldt må derfor ha kjent godt til Wilse og hans arbeider. Von Humboldt ble immatrikulert på universitet i Göttingen i 1787, på den samme vitenskapelige arena Wilse hadde blitt akseptert som medlem i vitenskapsakademiet noen år før. Han ble medlem av Königliche Akademie der Wissenschaften zu Göttingen i 1781.

Med den vitenskapelige anerkjennelsen Wilse fikk i Berlin og Göttingen er det ikke  vanskelig å forestille seg at kurfyrsten i Mannheim fant det naturlig å bruke Wilse, med sine værobservatorier i Spydeberg og Eidsberg, i sitt klimaprosjekt.

Økologen

Den store legen, naturhistorikeren og botanikeren Carl von Linné levde i Sverige fra 1707-1778. Han var én av mange som har løftet menneskeheten viktige skritt framover ved å kombinere flere fagfelter og ved å tenke helhetlig. Han ”systematiserte naturen” gjennom sitt storverk Systema naturae som utkom første gang i 1735. Han inndelte planter, dyr, insekter, fisker, krypdyr og mineraler i familier og ordner og innførte den binære nomenklatur. Dette betegnelsessystemet gir alle organismer et for- og etternavn på latin, og systemet brukes fortsatt i dag. Til grunn for inndelingen la Linné planteutseendet, først og fremst bygd på antall støvbærere. Men der hvor Linné var en taxionom, dvs. opptatt av formlikhet, var Wilse en økolog. Wilse er blant de aller første som beskriver og deler plantene inn etter sitt voksested. Han er gjennom dette med på å innføre biotop-tenkningen, og vi må derfor med frimodighet kunne kalle ham én av Norges første økologer. Professor Marie-Theres Federhofer, Universitetet i Tromsø argumenterer for dette og understreker at Wilse her er meget tidlig ute, også i internasjonal sammenheng.

Wilse hadde 1748-utgaven av Systema naturae i interfoliert utgave, dvs. trykk på annenhver side, med motstående side ledig for notater. I faksimileutgaven Nasjonalbiblioteket har forært til Stiftelsen Spydeberg prestegård viser det seg at Wilse har utarbeidet en revisjon og forbedring av Linnés storverk. Her ser en hvordan Wilse mente at systematiseringen av naturen burde foretas. Wilses håndskrevne notater er selvfølgelig på latin, slik som også Linnés trykte bok er. Wilse starter sine notater med overskriften Praefatio in Totam Historiam naturalem, dvs. Forord til den hele naturhistorie.

Wilses forslag til revidering av Linnés Systema naturae utgjør et stort forskningsarbeid som ligger klart til nærmere analyse. Wilse skriver at hans utkast er til en 10. utgave. Den 9. utgaven kom i Leiden i 1756, og den 10. utgaven fra Linnés hånd kom i 1759. Av det kan vi slutte at Wilse arbeidet med dette stoffet i studieårene mellom 1756 og 1759. Om han hadde kontakt med Linné på denne tiden, og fikk overført sine ideer vet vi ikke. Det var forøvrig i den 10. utgaven at hvalene ble overført fra fiskene til pattedyrene. Han tegnet i denne kostbare boken sin da han var i Eidsberg i 1763 på besøk hos onkelen sin som var prest der. Han tegnet også i den i 1785 en blomst i naturlig størrelse som datteren hans, Gurine Maria, hadde funnet på prestegården i Spydeberg.

Mens Wilse var i Spydeberg vet vi at han korresponderte med Linné. I 1769 skal han ha fått plantefrø fra Linné til prestegårdshagen i Spydeberg. Den svenske stat forsto ikke i tide den store verdien av Linnés etterlatenskaper. Da de ikke ville kjøpe hans samlinger av enken, ble det hele solgt på auksjon til en innsiktfull britisk naturviter. Alle Linnés gjenstandssamlinger, herbarier, brev og bøker ble da til en hel institusjon – The Linnean Society London – som fortsatt holder til på Picadilly.

Der har Stiftelsen Spydeberg prestegård gjennom Olav Skulberg, som selv er Fellow of the Linnean Society, fått ut kopi av brevet Wilse sendte til Carl von Linné i 1769. Som det framgår av konvolutten ble brevet sendt fra Spydeberg via Fredrikshald og Strømstad til Uppsala.

Datidens skikk med opptatthet av titler og titulering går som et kuriosum tydelig fram.

Wilses kvaliteter som botaniker er bl.a. studert av Olav Skulberg, som bekrefter at Wilses beskrivelse av et stort antall mose- og lavarter i Spydeberg og Eidsberg er et betydningsfullt pionerarbeid. Det samme gjelder hans beskrivelse av insektarter. Som zoolog er Wilses arbeider derimot av mindre betydning.

Menneskekjenneren

Wilse skjønte at ikke bare naturen måtte pleies. Han så at enda mer måtte til, enn bare ”mat og medisiner”, ja, endog mer til enn også salighet i det hinsidige: Han så at folks kultursammenheng, sæd, skikk, språk og kulturtilhørighet var vesentlig for et godt og helt liv.

Derfor var han i sine vitenskapelige arbeider opptatt av kunst og kultur. Han delte ikke verden inn i realfag og humaniora. For ham hang alt dette uløselig sammen, estetikken inkludert.

Han publiserte derfor artikler i det velrenommerte tidsskriftet Archiv zur neueren Geschichte, Geografie, Natur und Menschenkenntnis, utgitt av matematikeren og astronomen Johann III. Bernoulli (1744-1807). Datidens fokus på ”menneskekunnskap” sier mye om opplysningstidas tenkning og virke.

Østfoldstrategen

I Østfold har vi derfor nå fått en mulighet til utstrakt nettverksbygging innenfor det vitenskapshistoriske feltet. Både innenfor nordiske, europeiske og globale sammenhenger blir det viktig framover, fordi det gir oss økt mulighet til å tenke mer fordomsfritt om de valg vi skal gjøre for morgendagens samfunn. At Jacob Nicolai Wilse var én av våre nasjonale strateger på syttenhundretallet er det liten tvil om. Dette fordi han kombinerte et helhetlig vitenskapssyn med praktisk anvendelse av kunnskapen med et samfunnsutviklende formål. Som vi vet pekte det fram mot den grunnloven vi fikk på Eidsvoll. Tar vi med de videre historiske hendingene i 1814, blir Østfold enda mer sentral. Det skulle bli gjennom hendingene i Østfold i juli og august 1814 at Grunnloven ble bevart – mot alle odds. Det var her Christian Frederik brukte diplomatisk kløkt og militærmakt klokelig, til å finne de løsninger som har vist seg bærekraftige fram til vår egen tid. Ser vi på hendingene de viktige ukene seinsommeren 1814, så hadde aktørene da også vært nesten hele fylket rundt innen Mossekonvensjonen ble signert.

Kombinerer en folks solide grunnholdinger og livserfaringer med ny kunnskap og vilje til framtidsrettet samfunnsutvikling, da er en med på å trygge folk og framtid. I Wilses liv var det det som sto sentralt. Tydeligst kommer dette fram i fortellingen ”Eftertiden i Norge” fra 1779. Gjennom Philonei møte med ”Den Gamle Vise” på Mjærskaukollens topp og i Dragehulen får vi Wilses milde og veiledende moralråd. Vi får høre om hvilke handlinger og holdninger som gir menneskene et godt liv. Det er ikke svovelpredikanten som taler eller som svinger svøpen – Wilse var helt fri for den slags – han peker på en god og farbar vei framover. La oss derfor slutte med noen av Wilses mye brukte valgspråklignende fyndord: Licet omnibus esse beatis – det er tillatt enhver å være lykkelig.

Wilse mente også at en skulle elske sitt sted og sin tid. Han hevdet ”at de fleste trives best i eget land, og nordmannen best i Norge”. Derfor sto det på den første skuepengen i Mjærskaukollens underjordiske bibliotek:

Et hic licet esse beatis – her kan man òg være lykksalig.

Klokest av alt er kanskje hans formaning til alle og enhver:

Desmeere maae du  fornøye dig i din Tiids Herlighet, og ey misnøyes fordi meget endnu staar tilbage…. Opfyld din Tiid og Cirkel  med alt det gode du har Evne og Leylighed til, følg og dyrk Geniet (skyttsånden din), sving dig op over hver Tiids Fordomme og Feyle, elsk din Tiid og dit Fædreneland og glæd dig i dem. (sitat etter Spydebergs beskrivelse, 1920-utgaven).

Østfold har i sannhet en stor og god arv å ta vare på og å glede seg over. Det har da også dagens østfolding begynt å gjøre i stor grad.

Litteraturliste:

          •Asheim, Vidar. 1978. Kulturlandskapets historie. Universitetsforlaget.

          •Berg, Øivind. 2011. Spydeberg år 2000. En fremtidsvisjon? Arr. Idéhistorisk tidsskrift 4/2011.

          •Berghaus, H. 1845. Physikalischer Atlas. Verlag Justus Perthes in Gotha.

          •Brundtland, G.H. 1987. Our Common Future. The World Commission on Environment and Development. Oxford University Press.

          •Buch, L.v. 1810.Reise durch Norwegen und Lappland.

          •Cassidy, D.C. 1985. Meteorology in Mannheim: The Palatine Meteorological Society, 1780-1795. Sudhoffs Archiv, Band 69, Heft 1.

          •Collett, John Petter. Universitetet i Oslo 1811-1870. Bind 1. Unipub.

          •Collett, J.P & Bjerke, E. 2009. Vekst gjennom kunnskap. Det Kongelige Selskap for Norges Vel 1809-1814.

          •Eliassen, S.G. 2004. Østfolds historie. Bind 3. Østfold Fylkeskommune.

          •Essen, Madeleine von. 1997. Hager til lyst og nytte. Hagekunsten gjennom tusen år.

          •Federhofer, Marie-Theres. 2001.  Wetterzeichen. Zum meteorologischen Kodierungsverfahren Jacob Nicolaj Wilses (1735 – 1801). Cardanus. Jahrbuch für Wissenschaftsgeschichte 2001; Bind 2.

          •ISSN 1861-9479.s 13 - 29.

          •Federhofer, Marie-Theres. 2002.Værtegn. Om Jacob Nicolaj Wilses (1735 - 1801) meteorologiske notasjonssystem.) Nordlit 2002 (11). ISSN 0809-1668.s 91 - 102.

          •Federhofer, Marie-Theres. 2003 Lærd vennskap. Om Jacob Nicolaj Wilses (1735 -1801) kontakt med tyske academia). 2003

          •ISBN 82-7935-088-8.s 79 - 90.

          •Federhofer, Marie-Theres. 2007. Dilettantenkultur. Alexander von Humboldts Kosmos-  Vorlesungen. Universitätsverlag Winter 2007 ISBN 3-8253-5324-9.s 323 - 338.

          •Hemstad, Ruth. 2008. Fra Indian summer til nordisk vinter. Acta humaniora no. 337.

          •Humboldt, A.v. 1845-1862. Kosmos. Entwurf einer fysischen Weltbeschreibung. Stuttgart und Tübingen. Vol.1-5.

          •Langslet, L.R. 1998. Christian Frederic. King of Norway (1814).

          •Linnaeus, C.v. 1748. Systema naturae. Stockholm.

          •Lowenthal, D. 1957. G.P. Marsh and Scandinavian Studies. Scandinavian Studies. Vol. 29, No. 2.

          •Lowenthal, D. 1960. The Vermont Heritage of George Perkins Marsh. The Woodstock Historical Society.

          •Lowenthal, D. 2003. George Perkins Marsh. Prophet of Conservation. University of Washington Press.

          •Lowenthal, D. 2005. Natural and Cultural Heritage. International Journal of Heritage Studies. Vol 11, No.1. pp 81-92.

          •Lowenthal D. 2007. The Spydeberg landscape – a living legacy. Folk og hjem – på gamle og nye tomter. Spydeberg bygdebokkomité. Vol. 2. pp.1659-1665.

          •Lunden, Kåre. 2002. Norges landbrukshistorie. Frå svartedauden til 17.mai. Bind 2. Samlaget

          •Marsh, G.P. 1864. Man and Nature: Or, Physical Geography as Modified by Human Action. University of Washington Press 2003.

          •Schnitler, Carl W. 1911. Slegten fra 1814. Aschehoug.

          •Skard, Torfinn. 1966. Prestegårdshager I Østfold. Østfoldarv 1963-65. Fylkeskonservatoren.

          •Skulberg, O.M. 2004. On the perception of lichens and landscape. Blyttia 62:7-11.

          •Skulberg, O.M. 2005. Cyanobacteria/Cyanotoxin research – looking back for the future.

          •Environmental Toxicology, Volume 20, Number 3.

          •Skulberg, P.K. 1985. Context and roots. Heritage Interpretation and Presentation in a Municipality in Norway. 1988. Proceedings of the First World Congress on Heritage Presentation and Interpretation. Heritage Interpretation International, Alberta Culture and Multiculturalism.

          •Skulberg, P.K. hovedredaktør, 2003 og 2009.  Folk og hjem – på gamle og nye tomter. Spydeberg bygdebokkomité. Bind 1 og 2.

          •Skulberg, P.K. 2003. Tre store opplysningstidspersoner med skjæringspunkt Spydeberg prestegård: Jacob Nicolai Wilse, Christian Frederik og Karl den XIV Johan. Hvorfor har de så stor overføringsverdi til vår tid? Seminar rapport, Refsnes Gods, Moss 9.-10.8.2003. Spydeberg, Moss og Askim kommune.

          •Skulberg, P.K. 2009. Pax scandinavica. Østfold Fylkeskommune.

          •Skulberg, T. 1949. Kirker, prester, prestegård. Spydebergbygdebok.

          •Vermont University Library. 1892. Catalogue of the Library of George Perkins Marsh. University of Vermont, Burlington.

          •Wergeland, H. 1841. Konstitutionens historie. Guldberg og Dzwonskowski, Kristiania.

          •Wilse, J.N. 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield og Egn I Aggershuus-Stift udi Norge.

          •Christiania 1779.

          •Wilse, J.N. 1784. Sur les phenomenes meteorologique. Nouveaux Mémoires de L'Academie Royale des Science et belle Lettres. Årbok 1784 , Preussische Akademie der Wissenschaften, Berlin.

          •Wilse, J.N. 1787. Beschreibung malerischen Aussichten bey Spydeberg in Norewegen. Johann Bernoulli: Sammlung kurzer Reisebeschreibungen. Berlin und Leipzig. 1787. Bind 2. pp. 27-48.

          •Wilse, J.N. 1791. Topografisk Beskrivelse av Edsberg Præstegjeld.

          •Wilse, J.N. 1796. Die Norwegische Akademie. Eckstorff, Altona 1796.

          •Østfold landbruksselskap. 1980. Landbruket i Østfold 1830-1980.