P R E S T E G Å R D
Formalhagen
Wilses rekonstruerte have innviet den 8. 8 2014 av Riksantikvar og Kulturminister.
(Utdrag fra havebrosjyren for Wilses Formalhave)
«Man kan ei vente fyrstelige haver i et land, hvor regjeringen ei har
sitt sete» skrev Wilse i kapitlet om «Det besynderlige som bør agtes ved Norske Lysthaver» i Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld og Egn (1779). Men han oppfordret alle til å anlegge hager til både pryd og nytte tilpasset forholdene i Norge.
«Man anlegger ingen stor have, da der er sjelden plads nok dertil, især av en slags grund, men desto ere mindre hver til sitt brug.» Wilse var godt innsatt i datidens hagelitteratur og debatten om den formale, «regulaire» stilen kontra landskapsstilen i den «engelske Smag». Så han fulgte rådet om å lytte til «Stedets ånd» og tilpasset sin hage til de naturlige forholdene i Spydeberg.
Noe av det viktigste både i barokkens og landskapsstilens parker og hager var å benytte seg av omgivelsene og «betiene sig af alle slags Udsigter» ved å trekke inn landskapet rundt med blikkfang som kirker, varder, fosser, bondegårder mv. Til dette formålet laget Wilse sin Altan oppe på redskapsskuret i hagen. Derfra hadde han utsikt til ere varder og kanskje også til fossen ved Glomma, siden landskapet da var åker og eng uten særlig trær. Herfra liksom i lysthuset ved dammen kunne han følge med på arbeidet til folkene sine og se hva naboene foretok seg på sine gårder.
Redskapsboden med altan er dessuten et raf nert eksempel på Opplysnings- tidens ideal om å forene pryd og nytte. Hele hagen er laget med dette for øyet. Bedene i prydkvarteret er kantet med krydderurtene gressløk og isop. Kvarterene er omrammet av bærbusker og buskroser med nyper. Grønnsakssengene er en pryd med alle de dekorative kålplantene, asparges, lin etc. ispedd øyelseblomst, blomkarse og ringblomster for å holde utøy borte.
Så selv om Wilses etterkommer i prestegjeldet uttalte at hans hage var middelmådig og liten, så har Wilse benyttet seg av stedets forutsetninger og sine egne kunnskaper om både hagekunst og hagebruk til å skape en raf nert hage i stedets og tidens ånd. Dessuten beskrev han den både i ord og bilde, slik at det er den best dokumenterte hagen i Norge på 1700-tallet. Hans plan og tegning av hagen og beskrivelse av plantene som vokste der har gjort det mulig å rekonstruere hans anlegg, etter at hagen i mellomtiden ble delvis lagt om til landskapspark.
Første skritt var å undersøke om det lå noe i både samtidens og ettertidens påstander om at Wilse nok hadde overdrevet hagens prakt. Ved en arkeologisk utgraving høsten 2011 ble det funnet spor av alt det Wilse hadde beskrevet og tegnet. Der var rester av fundamentene til altanen, pyramiden, hyrdinneskulpturen og det var tydelige spor etter gjerder, ganger, dyrkingsfelt og grastrapper - akkurat slik som Wilse hadde tegnet det på planen i Spydeberg-beskrivelsen.
Dermed var det bare å sette i gang med prosjektering, berede grunnen, lage murer og byggverk,og nne tidsriktige planter. Restaureringsprosessen er unik i Norge ved at det er lagt stor vekt på at det aller meste er gjort på den måte det ble gjort i Wilses tid med datidens håndverksmetoder og materialer og med de planteslagene som han kunne ha hatt. Wilse kk frø fra Carl von Linné til utprøving i Spydeberg, og nå har Linné-trädgården i Uppsala forsynt prestegårdshagen med frø av de samme plantene. Ellers kommer frøene til grønnsaker og blomster fra svenske frø rmaer som har spesialisert seg på gamle planter. Stauder, urter og blomsterløk kommer fra Plantearven- samlingene ved Gamle Hvam museum, Botanisk hage på Tøyen og private hager. Slik at Wilse ville nok ha kjent seg igjen, bortsett fra at murene nå er så solide, som han bare kunne drømme om. Uten gravemaskin var det meste i hagen hans egne «henders arbeide, fordi ingen forstår gartneriet her, ja få forstår rett att grave.»
Wilse var opptatt av at en hage ikke bare skulle være til glede og nytte for eieren, men at andre også skulle kunne nyte av den og få inspirasjon og kunnskap om vekster og dyrkingsmåter der. Ved den restaureringen som nå er foretatt av prestegårdshagen i Spydeberg, vil den igjen være til inspirasjon og et forbilde for mange andre gamle hager i Norge. Rekonstruksjonen her er inn i minste detalj gjennomført så autentisk og tidsriktig som overhode mulig. Det gjelder håndsmidde spikere, klinker og nøkkelen til redskapsboden, håndhøvlete spiler i gjerdene og bordene i byggverkene, som også er malt med gamle metoder. Og selv i europeisk sammenheng er det meget sjeldent at en restaurering er så gjennomført med tanke på tidsriktig bruk av gamle plantesorter.
Madeleine von Essen
S P Y D E B E R G