Wilses formalhage

S  P  Y  D  E  B  E  R  G 

P  R  E  S  T  E  G  Å  R  D

En hage til pryd og nytte

Presten Jacob Nicolai Wilse var en av de ivrigste misjonærene for hagebruk i Norge på 1700-tallet. Som en ekte ”potetprest” i opplysningstidens ånd propaganderte han for å forene pryd og nytte i hagene. Hagen på prestegarden i Spydeberg var basis for hans virksomhet.


Wilse beskrev sin hage i 1770-årene både i ord og bilder i ”Beskrivelser over Spydeberg Præstegield og Egn”.  Og fra sine erfaringer der ga han råd om hagestell i en avisartikkel om ”Hva de Norske Lysthaver udfordre og hvilke slags Behag de give.”


I en lysthage (prydhage) kan man finne ”det Smukkeste  i Naturen og Kunsten…. og alle fine her Fornøyelse”. Både den filosofisk anlagte, den naturvitenskaplig interesserte og poeten kan finne rom for sin smak og legning i hagen. Et lite lysthus kan glede en hel familie og venner, og der kan man lese og filosofere over livet. Men en hage måtte også inneholde matnyttige ting, slik som en kjøkkenhage, frukthage og humlehage.


For å samordne disse forskjellige funksjonene mente Wilse at den ”reguliære” (formale) stilen egnet seg best. Derfor var hagen på Spydeberg anlagt på horisontale flater som var inndelt i ulike kvarter ved hjelp av vinkelrett kryssende ganger. I gangene var det trapper av grastorv for å ta opp nivåforskjeller i det lett skrånende terrenget.


Kvarterer og mistbenk

I kryssene ved hovedgangen hadde Wilse plassert en vase og en statue på postamenter. For enden av gangen var det en pyramide, på hvilken det var malt en vinranke på den ene siden og eføy på den andre.

Ved en av sidegangene var det plassert et solur og ”en Opsats av Værglass”, som antagelig var vann- og vindmålere. Slike forhold ble nøye registrert av Wilse og behørig rapportert til meteorologer i blant annet Tyskland.

Nærmest hovedbygningen lå blomsterkvarteret, slik at det kunne beundres fra stuevinduene. Ved husveggen mot sør var det en mistbenk med glass, hvor Wilse kunne drive frem grønnsaker og blomster fra frø. I et kvarter ved siden av hadde han en planteskole for frukttrær. Ellers var de andre kvarterene en dekorativ blanding av grønnsaker, krydderurter og medisinalvekster.


Til innramming rundt kvarterene anbefalte Wilse bærbusker eller buskroser og til kantplanter rundt bedene gressløk eller isop. Ellers var det et meget stort utvalg av grønnsaker som ble dyrket, slik som 4-5 ulike sorters kål, neper, selleri, gulrøtter, pastinakk, skorsonerrot, jordskokker, sikorirot, portulakk, spinat, salat, agurk, gresskar, flere ulike sorter av bønner og erter. Av urter måtte enhver hage ha krusmynte, hjertensfryd, vinrute, abrodd, løpestikke og balsamblad.

    

Et annet uttrykk for ønsket om å forene det nyttige med det fornøyelige er altanen med en redskapsbod under. Den var plassert slik at det var fin utsikt derfra både over hagen og ”overall Gaardens Mark og Jorder. … En smukk Udsikt er at foredra fremfor det prektigste Maleri” mente Wilse. Nedenfor altanen var en liten dam til vanning av hagen og kanskje også for ender.


Juleroser, asters og hestehov

I blomsterhagen begynte blomstringen med juleroser (Helleborus), snøklokker, krokus, klosterklokker og tysbast. Vårblomstringen fortsatte med aurikler, påskeliljer og tulipaner. ”Herefter kommer den store Blomsterskare” med tusenfryd, fioler, tjæreblom (Lychnis), peoner, roser, lupiner, valmuer, nelliker, adonis, fløyelsblomst (Tagetes) og flittiglise (Impatiens). På sensommeren og høsten blomstret solsikker, stokkroser, gullris, asters og tidløs (Colchicum). Wilse syntes også at ville blomster som blåveis, hestehov og kongslys kunne få en plass i hagen.

Selv om Wilse hadde hørt og lest om den da hypermoderne engelske landskapsstilen, så kom han ikke så langt som til å anlegge noe i den retningen i sin tid som prest i Spydeberg 1768-86. Det var først mot slutten av denne perioden, som den første engelske landskapsparken i Norge ble anlagt på Bogstad av Peder Anker. Men da er det sannsynlig at Wilse besøkte parken, siden både han og Anker var meget aktive i bestrebelsene på å få et norsk universitet og andre nasjonale anliggender.


Karussdam

Antagelig var det først i presten Andreas Wulfsberg Dircks tid rundt 1850, da driftsbygningene ble flyttet fra tunet mellom hovedbygningen og dammene, at dette området ble lagt om til en romantisk park. Men allerede Wilse utnyttet dammenes potensial både til pryd og nytte, ved at han mot vest plasserte ”et lille Lysthus, en Paviliong, ved Dambredden, som ved en liten Brygge foran malt som Hvelv og med en lille Have bak forhøyer hele Udsikten.”

Dammene ble ellers benyttet til oppdrett av karusser, som på den tiden var ansett som herskapsmat i motsetning til ”gemene” fisker som abbor, ål, sik og gjedde. Wilse kan kanskje betegnes som den første i landet som drev med kommersiell fiskeoppdrett, siden karussene fra Spydeberg ble solgt i Kristiania. Hele hageanlegget og deler av tunet var ellers omsluttet av hekker av hassel, skrinnespirea ( Spiræa salicifolia) og fylt kanelrose (Rosa majalis Foecundissima). Både skrinnespirea og kanelroser finnes det fremdeles rester av i og rundt hagen på Spydeberg prestegård.    


Best dokumenterte hage

Hagen ved Spydeberg prestegård er den best dokumenterte hagen i hele Norge på 1700-taller. Takket være Wilses nitide beskrivelse av den både med ord og bilder og hans anbefalinger for hageanlegg generelt har vi fått et godt inntrykk av hvordan norske hager på 1700-tallet var utformet og ”møblert” med planter.