Christian Frederik

Om Christian Frederik i Spydeberg

Christian Frederik hadde en bred utdannelsesbakgrunn. Han hadde fått mye av det verdigrunnlaget og den kunnskapen som det sømmet seg for moderne kongelige ungdommer på denne tiden. Vi ser at kjærligheten hans til naturen, kulturen og menneskene sto sentralt, og at han var et ekte barn av opplysningstidens idealer.

Han engasjerte seg aktivt som preses i vitenskapsselskapet i Trondheim og bidro til å få Frederik den 6. til å gi opp sin motstand mot eget universitet i Norge. Da som nå, ble kunnskap sett på som farlig for enkelte.

Vi kjenner til hvordan Christian Frederik sammen med en rekke dyktige og kunnskapsrike personer laget Europas mest liberale og framtidsrettede grunnlov. Han så at nasjonen, og ikke vasallstaten, var den beste rammen omkring folks liv, på alle måter. For dette godet for et folk, var han villig til å oppgi sin personlige ambisjon, nemlig kongemakten. Han satte til å med hele sin arverett til den danske tronen i fare for denne saken, som etter hans mening, gjaldt det norske folkets lykke.

Det er sterk lesing det brevet han skrev på fransk til Karl Johan om kvelden 8. august i Spydeberg prestegård.

Han åpner brevet med: "Monsieur mon cousin! De skal finne meg meget villig til at slutte meg til de midler der kunne sikre det norske folks lykke og foreløpig give freden tilbake til verden, nemlig Fredrikstens overgivelse og overdragelsen av den utøvende makt i folkets hender."

Så ber han Karl Johan om et fortrolig møte for å drøfte "maaden hvorpå man skal ordne de sager der gjensidig ligger oss på hjertet for de scandinaviske folks lykke."

I det andre brevet,etter at han garanterer våpenstilstandsforhandlinger,sier han:

"Jeg har ikke vildet andet enn den norske folks lykke. Jeg vil ennu ønske å kunne bidrage dertil med personlige ofre. Jeg ønsker likeledes at den (folkets lykke) kan sikres, ved de bestemmelser der kunne blive fastsatte, og som alene et Storthing kunne antage."

Slik pleide ikke monarker å si og mene på den tiden! Nemlig at monarker fikk sin makt fra folket, og derfor måtte gi den tilbake til folket, som så kunne gi den videre til en annen monark om de ønsket.

Christian Frederik  krever videre at den nuværende forfatning skulde tjene som grundlag for foreningen.

"Som tydeligt bevis på mitt opriktige ønske om at bevare den norske nation fra ulykkerne ved en forfærdelig krig, erklærer jeg bestemt at ville tilbakegive de rettigheder som nationen har overdraget mig med den udøvende makt, i deres hender. Det er kun for Storthinget at jeg kan gjøre dette.

Deres bevaagne fætter Christian Frederik

Den 8. august  1814. A Son Altesse Royale le Prince Royale de Suède."

Spydeberg prestegård. Tegning: J.N. Wilse 1779

Det har vært hevdet at konvensjonen datert 14. august var likeså viktig som grunnloven av 17. mai, for da garanterte svenskene unionsbetingelsene ved sin underskrift.  Men det må være like så riktig å si at en fra norsk side garanterte sentrale deler av unionsbetingelsene gjennom Christian Frederiks signatur den 8. august etter Spydebergstatsrådet, og at premissene på mange måter da var lagt for de sluttforhandlingene og den konvensjonen som ble signert noen dager senere. Først den 15. august ratifiserte Carl Johan den inngåtte avtalen.

I historisk sammenheng spør en seg ofte når ting skjedde. De fleste historiske hendelser skjer over tid, og en kan spørre seg: Skjedde det når hendelsen startet eller når den sluttet? Går hendelser over dager og uker, vil den ofte utspille seg på flere steder. Ofte er det slik at det er ved forløpets begynnelse en gjør det historiske veivalget.  

I de rikshistoriske hendelsene i august 1814 er det ikke tvil om at det emosjonelle drama,  erkjennelsens smerte og  historiske veivalg nettopp foregår i Spydeberg prestegård om kvelden den 8. august. Det hele blir ikke mindre dramatisk ved at en på morgenkvisten den 9. august får kamper ved Langnes skanse ved Glomma, og at dette slaget sørger for en god forhandlingsposisjon for Norge.

Om hendingene i 1814 må en derfor samlet sett kunne slå fast følgende:

          •Christian Frederik – Norges redningsmann.

          •Carl-Johan – Norges redningsmann.

Hva har vi i dag å lære av disse hendelsene?

Gjennom det brevet som kom til Spydeberg prestegård, til Christian Frederik, og gjennom de brev som gikk fra Spydeberg prestegård tilbake til Carl Johan, kan vi si at her var de på sitt beste, fordi de ga mest. Ledet av opplysningstidens liberale verdier klarte de begge å sette betydelig personlig makt og prestisje til side.

Spydeberg prestegård og hele Østfold er altså stedet som viser at kunnskap gir makt og mulighet til positiv samfunnsutvikling når vi ser på den vellykkede kampen for å berger grunnloven.

Og framfor alt: fordi Spydeberg prestegård ble scenen både for opplysningstidens humanisme gjennom Wilse, Christian Frederik og Carl Johan og fordi storpolitikken nettopp her viste seg fra sine beste sider i 1814, er dette stedet der en virkelig kan studere hvordan konflikter kan og bør løses med fredelige midler.

Ikke-voldelig konfliktløsning er så vanskelig at en trenger konkrete og talende rammer for å lære seg det. Det har vi nå fått gjennom Stiftelsen Spydeberg prestegård.

Det budskapet som derfor skal gå ut fra Spydeberg prestegård, fra Konvensjonsgården i Moss og fra Karlstad, er det som står på monumentet i Karlstad etter 1905:

"Fejd föder folkhat.   Fred främjer folkförståelse!"