Grunnlovskampen i Østfold

Grunnlov og kongevalg

På Eidsvoll var 112 representanter samlet fra 10. april. Arbeidet i konstitusjonskomiteen gikk raskt unna på 10 dager. De punktene det var uenighet om ble drøftet i plenum i Riksforsamlingen. Som vi alle vet endte det med at én av Europas mest liberale grunnlover ble vedtatt, og av folkets egne frie vilje valgte de Christian Frederik til konge. Johan Gunder Adler, lektor ved Den Mathematiske Skole i Halden var sammen med Falsen opphavsmannen til det ”Falsen-Adlerske grunnlovsforslag” som for en stor del ble vedtatt. Lektor Adler ble senere kabinettsekretær for Christian Frederik da han ble konge i Danmark. Adler var til stede i Spydeberg prestegård da Christian Frederik hadde sitt hovedkvarter der fra den 6. til 9. august.

Allerede 18. mai, på Eidsvoll, fikk Christian Frederik melding om at de fire allierte stormaktene Russland, Østerrike, Preussen og Storbritannia ville sende kommissærer til Norge for å tvinge gjennom foreningen med Sverige. Like etterpå fikk han bekreftelse på den engelske blokaden av norske farvann. Russland la samtidig kraftig press på Danmark og Karl Johan hadde vendt tilbake til Sverige med den svenske hæren.

Tiden så ut til å renne ut for de diplomatiske framstøtene, selv om det ikke forelå noen sluttrapport fra Carsten Anker om at det ikke nyttet. Parlamentet i London hadde vist stor sympati for Norges sak, selv om flertallet sto på avtalen de hadde gjort. Christian Frederiks håp var at stormaktsalliansen ikke var sterkere enn at den kunne brytes opp, om han

kunne klare å trå vannet inntil Europakartet skulle tegnes nytt under Wienerkongressen som skulle rydde opp etter Napoleonskrigene. Den var enda ikke sammenkalt. Uttrykket ”kongressen danser” stammer fra denne kongressen; men det er en annen historie.

”Stormagternes Mission”

Den 6. juni kom Englands offisielle representant John Philip Morier. Han møtte kongen i Kristiania. Morier etterlot ingen tvil om Englands faste beslutning om å stå ved løftet til Sverige, selv om han røpet voksende forståelse for Norges sak og sympati for Christian Frederiks person.

Jo Benkow skriver at dette ga mange håp, men ikke kongen. Han var realistisk nok til å innse at Englands støtte var en absolutt forutsetning, og at dette nå ikke kom til å skje.

Den 30. juni kom stormaktenes utsendinger til Kristiania og de hadde en rekke forhandlingsmøter med kongen de to første ukene i juli. Kommissærene forlangte at kongen straks skulle frasi seg sin krone og begi seg til Danmark. Norge var utenrikspolitisk isolert, blokkert av britiske krigsskip langs kysten og truet av svenske landstridskrefter fra øst. Under dette presset måtte Christian Frederik bøye seg og tilby svenskene forhandlinger og union, men med krav om godkjennelse av Eidsvollsgrunnloven. Men Karl Johan ønsket ikke forhandlinger, men krig.

Til kommissærene svarte Kongen at hans person ikke skulle stå i veien for en løsning til det norske folks beste, men at folket selv måtte bestemme. Etter å ha tatt imot valget til Norges konge, kunne han ikke gjøre mer enn å legge spørsmålet fram for et overordentlig Storting, og som han var beredt til å sammenkalle dersom det ble sluttet våpenstillstand. Dette gikk kommissærene med på; også de hadde blitt påvirket av kongens person. Kongen avslo bestemt at grensefestingene skulle besettes av svenske tropper, og det ble derfor ikke enighet om vilkårene for våpenstillstand.

Tradisjonen tro var det kongen som styrte utenrikspolitikken. Christian Frederik hadde allikevel statsrådene med seg i møtet med kommissærene, selv om de ikke uttalte seg. I de følgende dagene drøftet statsrådet livlig unionen og våpenstillstandsbetingelsene. Christian Frederik var på dette tidspunktet beredt til å la allierte – ikke svenske – tropper besette grensefestningene, men statsrådene presset igjennom at dette overhodet ikke skulle nevnes i det skriftlige tilbudet kongen så framsatte. Dette overbrakte kommissærene til Uddevalla der Karl Johan hadde hovedkvarter.

Den svenske kronprinsen avslo det norske forslaget tvert. Karl Johan forlangte svensk besettelse av grensefestningene, noe som like bestemt ble avvist av Christian Frederik.

Krigen bryter ut

Forhandlingene var gått i stå, og den 26. juli brøt krigen ut. Christian Frederik hadde reist fra Kristiania og tatt sitt hovedkvarter på Moss Jernverk den 21. juli for å kunne være nærmere fronten dersom det skulle komme til krigshandlinger. Det siste møtet med stormaktsutsendingene fant sted i Moss den 27. juli.

Den svenske hæren var velutrustet og veltrent og ble ledet av én av Europas fremste generaler. Karl Johan hadde også fått tilgang til den norske forsvarsplanen. Den norske hæren var i en helt annen forfatning. Allikevel hadde også den sine elitesoldater. Den norske motstanden var så stor at det svenske riksstyret regnet med at det ville bli et langvarig felttog. Derfor mente også svenskene etter hvert at det var viktig å komme i forhandlingsposisjon med nordmennene. Sven G. Eliassen skriver derfor at den norske hæren alt i alt bidro sterkt til at Norge fikk de gode betingelsene de fikk i unionen.

Hvaler var inngangsporten til høyre flanke i det norske forsvaret. Der landsatte svenskene tropper den 26.juli. Norske sjøstridskrefter valgte å trekke seg tilbake og satse på forsvaret av Moss.

Fredrikshald

Landkrigen startet den 30. juli da svenske tropper med feltmarskalk von Essen gikk over grensen ved Kornsjø og fortsatte mot Enningdalen, Begby og Prestebakke. En annen styrke krysset Svinesund over anlagt pongtongbru. Etter trefninger ved Idd kirke, trakk de norske styrkene seg over på nordsiden av Tista og de to svenske avdelingene kunne omringe Fredriksten festning. Om kvelden 31. juli lød alarmtrommene på Fredriksten, og kommandant Ohme trakk hele sin styrke på 900 mann inn i festningen.

Ohme nektet å overgi seg, og nye svenske styrker kom den 2. august til, under stadig kanonild fra Fredriksten.Samtidig seilte svenske kanonbåter inn Remmensundet og Sauøysundet.

Da verken byen eller byens befolkning ville overgi seg, startet bombardementet. Svenskene skjøt både mot byen og festningen og jegerkorpset og borgerbevæpningen slukket branner og besvarte ildgivningen. Ved midnattstid kunne folk flykte ut av byen og innlosjere seg på omkringliggende gårder. I Eskeviken ble det opprettet en regulær flyktningleir, der det forøvrig var dårlig med mat og klær.

På dette tidspunktet hadde Karl Johan slått leir og anlagt sitt hovedkvarter på Hellesletta i nærheten av Vestgård. Samtidig som Fredriksten var omringet og ble beskutt, var de norske styrkene drevet over Skjebergsletta og til Sikkeland.

Christian Frederiks politiske testamente

Det ble stor oppstandelse i det norske hovedkvarteret i Moss da meldingen den 3. august kom om at svenskene hadde rykket inn med hæren, forbi Fredriksten og slått leir i Berg. Det var da kongen tok beslutningen om et hovedslag øst for Glomma. ”Det sto for ham ”skriver Halvdan Koht” at han nu satte livet inn for Norges sak”. Han kalte regjeringen til Moss for å legge riksstyret i deres hender, dersom han døde eller skulle bli tatt til fange. Erklæringer fra et eventuelt fangenskap skulle de ikke godta.  I begge tilfeller skulle bare et lovlig Storting ha rett til å ta beslutninger som bandt folket. Det dokumentet han la fram er med rette blitt kalt hans politiske testamente, noe som ble foredlet videre ved de brevene han sendte til Karl Johan fra Spydeberg prestegård noen dager senere. Etter dette dro kongen østover og tok hovedkvarter på Askim prestegård.

Fredrikstad

Samme dag, den 3. august rykket de svenske sjøstridskreftene fram og tok Kråkerøy og Isegran fort. Etter ett døgn med ildgivning måtte kommandant Hals gi opp.

Sven G. Eliassen skriver om hvordan det svenske linjeskipet ”Gustav den store” lå på betryggende avstand, med den gamle og avfeldige svenskekongen Karl den XIII ombord. Han gledet seg til bombardementet og nordmennenes overgivelse. Admiralen uttalte ”at hans glädje kan ej beskrivas”. Særlig stor var gleden da festningens nøkler ble lagt for hans føtter.

Den svenske armeen gikk inn i Fredrikstad den 5. august. Karl Johan holdt sitt høytidelige inntog i Fredrikstad om kvelden den 7. august etter at han før avreisen fra Vestgård hadde sendt av gårde til Spydeberg prestegård et nytt og bedre tilbud til Christian Frederik som hadde tatt hovedkvarter i Spydeberg fra den 6. august.

Rakkestad

Før meldingen om Fredrikstads fall, hadde de norske styrkene samlet seg i Rakkestad, og offiserene ivret for å ta et hovedslag, ikke minst pga. kampmoralen til soldatene. Christian Frederik hadde selv tatt ledelsen av felttoget den 3. august. Den 5. august red han mellom soldatrekkene ved Rakkestad kirke og holdt en flammende tale til avdelingene. Utover dagen kom det melding om at de norske styrkene hadde drevet svenskene tilbake ved Lier, Matrand og Skotterud i Kongsvingertraktene. Dette var en betydelig norsk seier, som fikk humøret til å stige. Men da meldingen kom om Fredrikstads fall, bestemte kongen at styrkene skulle trekke seg tilbake til vestsiden av Glomma. General Sejersted protesterte, enda hans egen forsvarsplan foreskrev at intet hovedslag måtte forsøkes østenfor Glomma. I forhold til kongens flammende tale dagen før, virket denne beslutningen uforståelig for mange i de norske styrkene. De mange forflytningene gjorde at forsyningstjenesten ikke klarte å fungere og kampmoralen sank og sinnet steg hos mange som ville ta et stort hovedslag i Rakkestad. Det ble bare en mindre trefning ved Bjørnstadbrua i Rakkestad den 6. august.

Christian Frederik trakk seg så tilbake til vestsiden av Glomma. Etter en rast i Eidsberg prestegård, der han utstedte et par armébefalinger, satte han med sin stab og sine militære avdelinger over elva ved Grønsund. Fra Skiptvet kom han til Spydeberg prestegård der han satte hovedkvarter om kvelden samme 6. august. Mer om dette under Spydebergstatsrådet, Askimkampene og Mosse-konvensjonen.