Mossekonvensjonen

VEIEN MOT MOSSEKONVENSJONEN

Av Åsmund Svendsen

Østfoldmuseenes skriftserie nr. 7

14. august 1814

Forspillet

I løpet av ettermiddagen 21. juli 1814 kom Christian Frederik fra Christiania til Moss jernverk. Hovedkvarteret til den nyvalgte norske kongen ble satt opp i hovedbygningen. Han hadde vært her før. I mai 1813 passerte han jernverket på vei til Christiania etter ankomsten til Norge og Hvaler. I mars 1814 overnattet han på Moss jernverk under en inspeksjonsreise til hæren i Smålenene amt og festningene Fredrikstad og Fredriksten. Nå ble han værende på Moss jernverk og i Smålenene fram til 17. august.

De fire ukene i Smålenene var preget av nederlag for Christian Frederiks selvstendighetspolitikk. Siden januar hadde Christian Frederik stått i bresjen for det norske opprøret mot Kielfreden, som bestemte at Norge skulle tilfalle Sverige. I mai ga Norge seg selv en grunnlov og valgte Christian Frederik til konge. Alt i løpet av juli 1814 ble selvstendighetspolitikken satt under press. I slutten av måneden angrep svenske styrker Norge under ledelse av kronprins Karl Johan. Etter en kort krig tilbød Karl Johan våpenhvile og forhandlinger, noe Christian Frederik tok imot med åpne armer. Etter fire dagers samtaler på Moss jernverk og i Moss nådde man fram til en avtale -  Mossekonvensjonen.

Veien inn i krigen

Mossekonvensjonen var del av en større prosess. Umiddelbart har den sitt forspill i de diplomatiske forhandlingene og krigen mellom Sverige og Norge som fant sted i juli og august 1814. Da Christian Frederik satte opp hovedkvarteret sitt i Moss, markerte det avslutningen på en fase med forsøk på mekling mellom partene. Etter svensk ønske ble det i april 1814 opprettet en kommisjon på fire diplomater fra stormaktene Russland, Preussen, Østerrike og Storbritannia. Oppgaven var å sørge for at Norge frivillig gikk i union med Sverige. Etter møter med den danske kongen i København og svenske myndigheter i Uddevalla, kom kommisjonen til Christiania i begynnelsen av juli. Etter de første møtene med Christian Frederik la kommisærene 7. juli fram et forslag til en avtale mellom Sverige og Norge

i tre punkter:

1) Christian Frederik måtte love Sveriges konge, Karl XIII, at han skulle innkalle Stortinget, abdisere og bruke sin innflytelse for å få Stortinget til å̊ samtykke i en forening med Sverige.

2) Norske styrker skulle rømme landet øst for Glomma, mens Kongsvinger, Fredriksten og Fredrikstad skulle besettes av svenske styrker.

3) Sjøblokaden mot Norge skulle heves for Christiania, Kristiansand og Bergen.

På dette tidspunktet var Christian Frederik villig til å gå med på en avtale med Sverige. Han innså at selvstendighetspolitikken ikke var levedyktig. Likevelkunne han ikke godta skissen fullt ut, noe han gjorde klart i en note av 13. juli. Han hadde tre ankepunkter. For det første stilte han seg solida- risk med Stortinget. Ville det fortsatt hevde selvstendigheten med ham som konge, så kunne ikke han la Norge i stikken; han ville ikke «skille min skjebne fra dens». For det andre godtok han ikke kravet om at svenske soldater skulle besette grensefestningene. I stedet foreslo han at allierte styrker kunne besette Fredrikstad og Fredriksten. Dessuten krevde han at hele blokaden skulle heves, ikke bare deler av den. Slik den svenske historikeren Jørgen Weibull ser det, ville Sverige ha garantier for at våpenhvilen ikke skulle gi Christian Frederik mulighet til å hindre realiseringen av unions- planene. Norge, på sin side, ville ha garantier for at man ved foreningen var sikret fullt indre selvstyre.

Kommisærene reiste til Uddevalla 18. juli, hvor de i møter med Karl Johan 22. til 25.juli la fram sin note av 7. juli samt Christian Frederiks svar. I det store og det hele avviste Karl Johan kommisjonens forslag, men 25. juli tilbød han likevel Christian Frederik et kompromiss. Han ga opp kravet på  Kongsvinger og gikk med på at blokaden kunne heves. Men han opprettholdt kravet om at svenske styrker skulle besette Fredriksten og Fredrikstad festning, og at Christian Frederik skulle gi fra seg makten vilkårsløst. Selv om han lovet nordmennene en liberal forfatning, anerkjente han ikke grunnloven av 17. mai.

26. juli kom de fire kommisærene tilbake til Norge, overnattet hos CarstenTank på Rød herregård og hadde møter med representanter for Fredrikshald, hvor de argumenterte for at Fredriksten burde overgis for å̊ spare byen. Om ettermiddagen 27. juli reiste de til Moss jernverk, hvor de tidlig om morgenen 28. juli overleverte Karl Johans ultimatum til Christian Frederik, et ultimatum som han avviste. Krigen brøt imidlertid ut samme natt, da svenske styrker på Karl Johans ordre satte seg i bevegelse mot Hvaler.

Hovedkvarteret på Moss Jernverek

Noen dager etter at kommisjonen med de fire diplomatene reiste fra Christiania til Uddevalla, slo Christian Frederik seg ned på̊ Moss jernverk. Grunnen til at han reiste til Moss, er klar. Han ventet på svar fra Karl Johan: «Jeg tok mitt hovedkvarter i Mos den 21 for å være nærmere forhandlingene eller krigshendelsene», skrev Christian Frederik i dagboken sin 21.juli 1814.I brev til Carsten Anker, datert Moss 24. juli, brukte Christian Frederik de samme ordene: «Mine Underhandlere om Vaabentilstanden afventer de Svenskes i Svinesund, men endnu har jeg intet hørt derfra. Jeg har begivet mig hertil for at være Underhandlingerne nærmere».

Christian Frederik kom til Moss jernverk 21.juli og forlot stedet en gang i løpet av 16. eller 17. august. I løpet av disse fire ukene var Christian Frederik på Moss jernverk i til sammen 19 dager. Christian Frederiks opphold i Moss betydde at Moss var stedet hvor den utøvende makt i Norge holdt til - kongemakten. Mesteparten av regjeringsapparatet holdt til i Christiania. Av ti statsråd holdt mellom 21. juli til 17. august ble tre holdt i hovedbygningen på Moss jernverk. Statsrådene kom da reisende til Moss, for å reise tilbake til Christiania kort tid etter.

Hvorfor ble Moss jernverk valgt som hovedkvarter? Selv om vi ikke v e t nøyaktig hvorfor Moss jernverk ble valgt, så kan valget forklares med hva slags sted Moss jernverk var, hvem eierne var, og de norske planene for et mulig felttog.

Moss jernverk var et av Norges store og sentrale jernverk i 1814.Fram til 1810 leverte verket kanoner i flere kalibre til festninger, hæren og marinen. Flere av kanonsjaluppene, som etter flåteranet på Københavns red i september 1807 ble bygd på Fredriksvern, var utstyrt med kanoner fra Moss jernverk. Jernverket leverte også granater og annen ammunisjon.

”Selvom det ikke ble støpt kanoner på jernverket etter 1810, hadde verket kanoner på lager i 1814. Da Carsten Anker, Christian Frederiks nære rådgiver, var på vei sørover mot Kristiansand og England, reiste han via Moss jernverk hvor han overnattet 1. mars. I brev til Christian Frederik nevnte han at det ved jernverket lå fem stykker 18 punds og ni 24 punds carronader. Disse måtte benyttes ved grensen, skrev Anker, «ifald det endelig skal komme til Alvor», og la til, «Hvilken styg Virkning maatte disse ei kunne have i velvalgte trange Passer?».“

Siden 1748 hadde Moss jernverk vært eid av forskjellige medlemmer av Ankerfamilien. Enkelte i Ankerfamilien hadde tette bånd til ChristianFrederik, som Carsten Anker. Våren 1814 lånte han ut hovedbygningen på Eidsvoll til Christian Frederik. I sin barndom og ungdom bodde Carsten Anker på Moss jernverk i to omganger, fra 1756 til 1759 og så fra 1765 til 1771.

Carsten Tank (1766-1832) var en fremgangsrik forretningsmann med base i Fredrikshald. Våren 1814 var han statsråd for Christian Frederik, før han ble budbringer for Karl Johan under felttoget i Norge. Tank opptrådet også senere som politiker og ble flere ganger valgt til Stortinget. Halden historiske Samlinger. I 1814 var Moss jernverk eid av Det ankerske fideikommiss, opprettet i 1805 etter Bernt Ankers død. Fideikommisset var det største firmaet i Christiania-patrisiatet. Patrisiatet kontrollerte ressurser Christian Frederik var avhengig av, som nettverk av mennesker og store eiendommer. Hovedbygningen på Moss jernverk var en slik eiendom. Sommeren 1814 stod hovedbygningen for det meste tom. Eierne bodde utenfor Moss. Forvalteren, Lars Semb, bodde antagelig i et av de andre åningshusene på verket, enten i kontorbygningen eller i forvaltergården.”

Christiania-patrisiatet hadde store eierinteresser i Smålenene. Hafslund og Borregaard var i 1814 eid av Maren Juel og Marcus Gjøe Rosenkrantz, mens Tomb herregård i Råde var eid av Mathias Otto Sommerhielm. Rosenkrantz og Sommerhielm deltok på stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar og var medlemmer i Christian Frederiks statsråd.” Det østlandske næringslivsnettverket favnet også mennesker med base i Smålenene. Carsten Tank på Rød herregård ved Fredrikshald deltok i det samme nettverket. Han deltok på stormannsmøtet på Eidsvoll, var statsråd hos Christian Frederik fra 2. mars til han søkte avskjed 27. juli 1814, var sendebud mellom Karl Johan og Christian Frederik i august og var rådgiver under forhandlingene i Moss 10. til 14. august. Tank var utvilsomt Smålenenes best orienterte mann sommeren 1814.

Moss i de militære forsvarsplanene

Den viktigste grunnen til valget av Moss jernverks hovedbygning som hovedkvarter må søkes i strategiske og militære faktorer. Christian Frederik reiste til Moss for å avvente enten videre forhandlinger eller krig, som han skrev i dagboken. På hvilken måte talte dette for Moss?

For det første var Moss et ommunikasjonsknutepunkt i nordlige Smålenene. Dette må ha spilt en rolle. Den Fredrikshaldske kongeveien, hovedveien mellom Christiania, byene i Smålenene, Bohuslän og København, gikk over Moss jernverk. Ved Såner nord for Moss gikk en Vei via Hobøl til Spydeberg og indre Smålenene. Over Værlesanden og Jeløy gikk en vei til Tronvik, hvor det var forbindelse over fjorden til Borre. Mossesundet bød på en god havn. Fra hovedbygningen var det knapt et par hundre meter ned til bryggene. Veien ut i Christianiafjorden var god. Moss og Moss jernverk bød på rike muligheter for fri bevegelse.

Moss passet inn i forsvarsplanene som var lagt sommeren 1813, innrettet på forsvar og utarbeidet av general Johannes K. Sejersted. Planen bygde på erfaringene fra felttoget i 1808, da svenskene angrep Norge fra Trangen i nord til Enningdalen i sør. De norske styrkene skulle først føre oppholdende strid og deretter få til en avgjørende kamp på slettene øst for Glomma. Hvis kampene mislyktes, så skulle den norske hovedstyrken trekke seg tilbake vest for Glomma. Glomma-linjen skulle forsvares.

Sommeren 1814 ble planene revidert. Forsvaret av det sørlige Smålenene ble sett på som nytteløst. Nå skulle en avgjørende kamp søkes langs en linje fra Moss til Langnes i Askim. Fienden skulle hindres landgang på Moss og på vestsiden av fjorden. Derfor gjorde Christian Frederik det klart overfor generalløytnant Bernhard Ditlefvon Staffeldt i juni 1814 at Langnes skanse var sentralt og at den skulle forsvares «hardnakket».

I og med at forsvarsplanen opererte med en forsvarslinje mellom Moss og Langnes, m å t t e hovedkvarteret til Christian Frederik legges nord for denne linja og vest for Glomma. Skulle man søke etter naturlige alternativer til Moss som hovedkvarter for Christian Frederik i juli 1814, måtte man lete etter et sted i umiddelbar nærhet til hovedveiene. Mulige alternativer kunne være Son, prestegården i Vestby, et sted i Hølen eller en av de større gårdene i Ås. Fordelen med Moss og Moss jernverk var at Moss var et kommunikasjonsknutepunkt, at verket kunne by på passende fasiliteter og at det lå nær en mulig front. Hva talte for å ikke velge Moss som hovedkvarter? Geografien. Moss og hovedbygningen på verket lå relativt ubeskyttet til fra angrep fra sjøen sørfra.

Svenske krigsskip ville kunne bombardere både byen og verket fra Værla, bukten mellom Jeløya og fastlandet. Svenske styrker kunne landsettes på Værlesanden, eidet mellom Jeløya og fastlandet. Noe var gjort for å beskytte byen og jernverket, men ikke mye. I 1808 var det anlagt et batteri på Værlesanden. Et mål som skulle beskyttes, var jernverket, som fra høsten 1807 hadde en sentral plass i den norske våpenproduksjonen:

”(….) intet er vissere, end at Moss Canon Værks Ødeleggelse er det som især vil lokke en Fiende til Stedet, og at dettes Beskyttelse i Særdeleshet må ansees for dette Batteries viktigste formål ”, skrev forvalteren på verket, Lars Semb.

Sommeren 1814 var batteriet bemannet med en underoffiser og 16 mann fra Telemarkens Regiment. Bestykningen var én 24-punds, tre 18-punds og to 3-pundskanoner. Ifølge en skisse fra 1814 lå batteriet på vestsiden av dagens Kanalen. 10. juli 1814 ble det gitt ordre om å bygge ytterlige fire batterier rundt Værlebukta.”

Et annet krigsmål i Moss var hærens hovedmagasin i Smålenene. Sommeren 1814 hadde hæren fire hovedmagasin i Smålenene, et av dem i Moss. De tre andre lå henholdsvis på Fredriksten festning, i Fredrikstad og ved Børud i Skiptvet. Magasinet i Moss spilte til en viss grad rollen som hovedmagasin for de andre magasinene. Et av brødbakeriene til hæren lå også i Moss. Selv om vi ikke eksakt vet hvor magasinet lå, så vet vi at en del av forrådet i august 1814 lå om bord i skip ved byens havn i Mossesundet.”

Krigen sommeren 1814

Natten mellom 26. og 27. juli startet krigshandlingene med svensk angrep på Hvaler.” Loddet er kastet, skrev Christian Frederik til Carsten Anker i London 3. august: «med all min gode Villie til at forekomme Krigen blev det ikke muligt. De Svenske vilde det ikke, de tror de høste mere Fordel af Krigen og havde, det er aabenbart, forud bestemt, at de allierede Magters Mægling skulde være forgjæves». Det var to grunner til at krigen brøt ut, slik Christian Frederik så det: Sverige ga ikke slipp på kravene om å besette «Fæstningene» og at han ubetinget skulle frasi seg tronen. Hadde jeg gått med på kravene, skrev han til Anker, «[...] vilde [det]have gjort mig til en Forræder i mod Folket[...]».Når krigen nå var brutt ut, skulle kampen føres med alvor: «Udfaldet staar nu i Guds Haand, og enhver Nordmand maa med mig i Tro paa Guds Bistand freidigen stride den gode Strid for Frihed og Selvstændighed».

Snart trakk den norske roflotiljen, stasjonert ved Hvaler, seg vestover mot Vallø saltverk ved Tønsberg. Åtte av båtene ble stasjonert ved Larkollen mens fire ble lagt ved Bevøya utenfor Jeløya. 29. juli gikk svenske styrker i land på Hvaler. Dagen etter gikk 2. armékorps av den svenske vestarmeen under ledelse av Hans von Essen inn i Enningdalen og rykket fram mot Tistedalen. 30. juli gjorde Christian Frederik det klart at våpenhvilen var brutt.” 3. august var Fredriksten omringet. Nestkommanderende, eidsvollsmannen Daniel Frederik Petersen, nektet å overgi seg. Samme dag seiret Oberstløytnant Andreas Krebs mot den svenske generalen Carl Gahn i slaget ved Lier ved Kongsvinger. Samtidig besatte svenske styrker Kråkerøy. 4. august kapitulerte Fredrikstad festning.

Da Christian Frederik fikk beskjed om at de svenske styrkene hadde gått over Svinesund og nå stod i Berg, ga han beskjed om motangrep og tok kommandoen over hæren. 3. august ble det holdt statsråd i ovedbygningen på Moss jernverk. Dette var det andre statsrådet som ble holdt på Moss. I det første møtet, 29. juli, informerte Christian Frederik om Karl Johans avvisning av forslaget til en avtale og at krigen hadde brutt ut. I en kunngjøring til folket minnet han på at erklæringen riksforsamlingen hadde gitt 19. mai, «heller at ville døe, end at foretrække Slavelænker›> ikke bare gjaldt dem, men også ham selv. I statsrådet 3. august gjentok han løftet. Erklæringen til statsrådet var krydret med utsagn som at «...Vi er overtydet om, at det er Nationens bestemte Villie at modsætte sig det svenske Aagl» og at man ikke måtte forhandle med «...Arvefienden de Svenske. ..» så lenge det var mulig å forsvare seg. Erklæringen inneholdt også det som er blitt kalt Christian Frederiks politiske testamente. Her skisserte han opp hvordan statsrådet og hærledelsen burde opptre hvis han ble t a t t til fange eller drept og viste til sønnen sin som tronarving.” Christian Frederik stod fram som en som var villig til å krige i slutten av juli og begynnelsen av august.

Etter statsrådet på Moss 3. august flyttet Christian Frederik hovedkvarteret til Askim, før han 4. august flyttet det Videre til Rakkestad. Tanken hos Christian Frederik og den norske hærledelsen var at man skulle prøve et hovedslag på østsiden av Glomma, eller som kongen skrev til Carsten Anker, «bestemte til at gaa Fienden i flanken hinsides Glomma». Det ble samlet sammen rundt 5000 norske soldater, klar til et slag 5. august.”

På dette tidspunkt snudde imidlertid kongen. Da kongen fikk beskjed om Fredrikstads fall, ga han ordre om å trekke styrkene tilbake til vestsiden av Glomma over fergestedet Grønnsund. Oberst Diderich Hegermann, generalløytnant Staffeldt og generaladjutant Sejersted protesterte på det kraftigste. Det var Sejersted som skal ha sagt, «Skal der ikke prøves et slag her, så v e t ikke jeg hva heretter skal kunne uttrettes», før han ba kongen vente til neste dag med å evakuere troppene. Christian Frederik insisterte på evakuering. Så satte Christian Frederik opp hovedkvarter i Eidsberg. Samme dag seiret norske tropper i en trefning ved Matrand sør for Kongsvinger. Dagen etter 6. august flyttet Christian Frederik hovedkvarteret til Spydeberg prestegård.

Den neste større militære hendelsen i Smålenene var trefningene ved Langnes skanse 9. august. Skansen var bygd ved et brohode øst for Glomma i Askim, rett sør for fergestedet ved Onstadsund. Fra Skansen gikk det en potongbro over Glomma til Spydeberg. Oberst Diderich Hegermann hadde kommandoen på norsk side. I løpet av 9. august ble svenske styrker slått tilbake tre ganger. Hegermann skal ha utbrutt overfor Christian Frederik, som kom til Langnes ut på dagen: «Vi har seiret, Deres Majestet» og ga uttrykk for å ville forfølge svenskene. Christian Frederik skal da ha sagt: «Min Gud, Hegermann, vil De oppofre to bataljoner». Samtidig ble den sårede artileriløytnant Andreas Hauch, som døde av skadene, og noen menige soldater båret forbi. Kongen skal fortvilet ha utbrutt: «Men min Gud, er jeg Skyld i alt dette?» Christian Frederik skal sjokkert ha utbrutt at det var ofret for mye blod og liv: «Men min Gud ! Har De da endnu ikke opofret nok af disse smukke folk», skal han ha sagt til oberst Hegermann, som Ville forfølge svenskene.” Etter ordre fra Christian Frederik ble de

norske styrkene trukket tilbake samme kveld.

Karl Johan tilbyr våpenhvile

Allerede før Langnes hadde Christian Frederik bestemt seg for å avslutte krigen så raskt som mulig. Han hadde tatt i mot et tilbud om våpenhvileforhandlinger, som overraskende nok kom fra Karl Johan. Med det ble en ny fase i historien om 1814 innledet - den første fasen med direkte forhandlinger mellom Sverige og Norge. Denne forhandlingsfasen ble sluttført med Mossekonvensjonen 14. august. Forhandlingenes geografiske utgangspunkt var Spydeberg prestegård. 6. august om kvelden kom Carsten Tank og prost Peter Hount som sendebud fra Karl Johan. Peter

Hount var sogneprest i Berg sogn ved Fredrikshald og prost i Nedre Borgarsyssel prosti og hadde representert Smålenene amt på  riksforsamlingen hvor han hadde tilhørte unionspartiet.Om morgenen 7. august overbrakte Tank og Hount Karl Johans forslag til en våpenhvile. Christian Frederik var straks villig til å gå i forhandlinger, mot råd fra offiserene og rådgiveren sin, lektor Johan Gunder Adler.

Karl Johans betingelser for en våpenhvile var svensk kontroll over norsk område fra grensen til Christiania, svensk kontroll over grensefestningene, også Akershus, og demobilisering av den norske hæren. Til gjengjeld aksepterte Karl Johan Eidsvollgrunnloven, som han ikke ville endre utenom på punktene som hindret en forening med Sverige. Til gjengjeld krevde han at Christian Frederik innkalte Stortinget, abdiserte, straks reiste fra Norge og at statsrådet styrte landet inntil videre. Det som skilte mellom Karl Johans ultimatum av 26. juli og våpenhvileforslaget som ble lagt fram på Spydeberg, var Eidsvoll-grunnloven, som nå for første gang ble akseptert på svensk side.

Om kvelden 7. august reiste Peter Hount tilbake til Karl Johan med bud om kongens beslutning. Dagen etter skrev Karl Johan til Karl XIII om dette. Historikeren Yngvar Nielsen legger vekt på at dette brevet viser at Karl Johan fortsatt holdt fast ved tanken om at Norge var overgitt til Sverige ved Kielfreden. I brevet het det at Christian Frederik skulle abdisere og at statsrådet inntil videre skulle styre Norge i «Deres Majestets Navn», dvs. i Karl XIIIs navn. Tolkningen til Yngvar Nielsen støttes av historikeren Arne Bergsgård, som skrev en større framstilling av året 1814 i 1944-1945. Hos ham heter det at Karl Johans forslag til våpenhvile «byggjer på Kiel-freden, at kongen av Sverige rønleg er Noregs rette konge». Likevel hadde Karl Johan ved å akseptere Grunnloven langt på vei gitt opp sentrale punkter i Kielfreden.

I løpet av natten til 8. august tilkalte Christian Frederik statsrådene, som var i Christiania, til Spydeberg. I statsrådet på Spydeberg prestegård 8. august, hvor statsrådene Marcus Gjøe Rosenkrantz, Mathias O.L. Sommerhielm, Frederik Haxthausen og Jonas Collett var til stede, orien- terte generalmajor Sejersted og oberst Hegermann om den militære situasjonen. Christiania kunne ikke lenger beskyttes, og armeen manglet forsyninger, het det. Statsråd Haxthausen, som også var generalløytnant med ansvar for hærens forsyninger, opplyste at hærens forsyninger ikke strakk lenger enn til midten av august. På den bakgrunn turte ikke statsrådet fraråde Christian Frederik å forhandle. Statsrådet drøftet dessuten Karl Johans tilbud til vilkår for en unionsavtale mellom Sverige og Norge. I et personlig brev til Karl Johan lovet Christian Frederik å kalle sammen Stortinget og selv abdisere, men han godtok ikke Karl Johans krav om å få besette norsk land fram til Christiania. I stedet foreslo han en demarkasjonslinje langs Glomma. Dessuten ønsket han et personlig møte med Karl Johan for å avtale nærmere hvordan statsrådet skulle styre Norge videre etter at han abdiserte.

Før Tank reiste tilbake til Karl Johan kom Erik Anker med brev fra sin far, Carsten Anker, i England. Christian Frederik må ha håpet på at brevet bar bud om støtte fra England, noe det ikke gjorde. Brevet fortalte kun at det var kalt sammen til en stor fredskongress i Wien l. oktober. Deretter reiste Tank tilbake til Karl Johan, som nå hadde slått seg ned i Fredrikstad, med bud om at Christian Frederik og det norske statsrådet tok i mot tilbudet om våpenhvile.

Forhandlingene på Moss Jernverk 10. til 12. august

9. august var Carsten Tank tilbake hos Karl Johan i Fredrikstad, som hadde satt opp hovedkvarteret sitt i Kommandantboligen i festningsbyen. Karl Johan utnevnte generalmajor Magnus Björnstjerna til forhandler, og han reiste samme dag til Moss. Foruten Carsten Tank fulgte Karl Johans adjutant, major baron G. Toll, med til Moss. Toll hadde med seg et personlig brev fra Karl Johan til Christian Frederik, hvor han avslo et møte med Christian Frederik. Grunnen til avslaget var Christian Frederiks forutsetning om at Norge skulle styres videre i hans navn også etter møtet, ifølge Yngvar Nielsen. Dette kunne ikke Karl Johan aksepterte.

Christian Frederiks rådgivere på dette tidspunkt var kabinettsekretær Johan Gunder Adler, statssekretær Carl Henrik von Holten og major Ludvig Frederik Broch. Carsten Ankers sønn, Erik Anker, som hadde kommet til Spydeberg prestegård med bud om farens mislykkede misjon i England, reiste igjen til sin eskadron 10. august.Når begynte samtalene i Moss? I sin bok om felttoget i 1814 hevder militærhistoriker og major Odd Lindbäck-Larsen at Christian Frederik kom tilbake til Moss «ut på kvelden 11/8» og at «forhandlingene tok sin begynnelse og ble fra norsk side ført av kongen». Problemet er at han ikke oppgir hvilke kilder han bygger dette på .  Historikeren Yngvar Nielsen hevder på sin side at forhandlingene begynte 10. og at de fortsatte   11. og 12. august. Arne Bergsgård slutter seg til dette. Yngvar Nielsen støt- ter seg på et brev Christian Frederik sendte til Magnus Björnstjerna 11. august, stedfestet Moss. Her viser Christian Frederik til samtalen de to hadde kvelden i forveien («nous en convenions hier au soir», som det står). Fordi Nielsen bygger på en samtidig kilde må vi her gi Nielsen rett: det første møtet mellom Björnstjerna og Christian Frederik fant sted på kvelden 10. august. Björnstjernas mandat, som han hadde fått muntlig av Karl Johan, var å få Christian Frederik til å sammenkalle Stortinget, reise fra landet samt «midlertid nedlægge Magten i Regjeringens Hænder». Som grunnlag for de konkrete forhandlingene hadde Björnstjerna med seg et utkast til en avtale i 14 punkter.

De første sju punktene beskrev hvordan Christian Frederik skulle gi fra seg makten, hvordan Stortinget skulle kalles sammen og hvilke prinsipper som skulle gjelde for de endelige forhandlingene mellom partene, som måtte finne sted etter at våpenhvilen var trådt i kraft. Punkt 8 til 14 tok for seg våpenhvilen. I tillegg hadde Björnstjerna med seg et utkast til en proklamasjon fra Karl Johan til det norske folk. Her aksepterte han Grunnloven. Videre lovet han å ikke foreslå andre endringer i Grunnloven enn det som var nødvendig for å få i stand unionen. Dessuten lovet han amnesti for alle på norsk side som hadde arbeidet mot unionen.

Til tross for at partene var enige i hovedspørsmålene, Christian Frederiks abdikasjon, Norges forening med Sverige og Karl Johans aksept av Eidsvollgrunnloven, gjensto tre hindre for å få en endelig avtale på plass. Man var ikke enige om hvor demarkasjonslinjen mellom troppene skulle gå, man var ikke enige om hvor raskt og hvordan Christian Frederik skulle frasi seg makten, og man var ikke enige om i hvis navn statsrådet skulle styre i interregnumet mellom Christian Frederik  og Karl XIII. Disse tre spørsmålene ble løst med Mossekonvensjonen. De to siste spørsmålene ble løst allerede i den første runden med forhandlinger, som foregikk mellom Christian Fredrik og Magnus Björnstjerna 10., l l. og 12. august. Den første forhandlingsrunden har satt merke etter seg i en redigert utgave av Björnstjernas skisse, foretatt av Björnstjerna selv. De tre punktene som omhandlet Christian Frederiks maktavståelse, ble skilt ut i et eget dokument, kalt «Articles séparés». Her ble det avtalt at Christian Frederik ikke skulle abdisere straks, men gi fra seg makten til Statsrådet under et eller annet påskudd. Statsrådet skulle styre videre inntil avslutningen av det nye Stortinget, som skulle kalles sammen. Statsrådet skulle undertegne dekreter og dokumenter med formelen, «Paa allerhöjaste Befallning». I det siste punktet het det at Christian Frederik ikke måtte stå i samband med det nye Stortinget og ellers holde seg minst 10 mil unna forsamlingsstedet. De andre 11 punktene var samlet i et dokument kalt «Conventiond'armistice»og dekket bestemmelser av politisk karakter, først og fremst knyttet til Stortingets samling og prinsippene for de nye forhandlingene mellom Sverige og Norge samt bestemmelser knyttet til våpenhvilen.

I løpet av ettermiddagen 12. august forelå det et forslag til en avtale, som kunne presenteres for Karl Johan og det norske Statsrådet. Samme kveld reiste major baron Toll til Karl Johan i Fredrikstad med utkastet til avtalen, mens Christian Frederik innkalte til statsråd på Moss jernverk dagen etter.Hva vant Christian Frederik i forhandlingene med Magnus Björnstjerna 10. 11. og 12. august? Det han vant var at hentydningene til at Norge alt ved Kielfreden var underlagt den svenske kongen ble tatt bort. Dette skjedde med redigeringen 11. august. For Christian Frederik var dette viktig. Satt på spissen kan vi si at alt i den første runden av forhandlingene hadde Christian Frederik vunnet fram med det som var et hovedkrav: aksept for Grunnloven og fjerning av hentydninger til Kielfreden som grunnlag for en avtale.

Det er viktig å slå fast at forhandlingene gikk forholdsvis glatt de tre første dagene. Björnstjerna var mer enn villig til å gi Christian Frederik det han måtte ha, de rette formene og garantier for at Grunnloven stod fast. Dette understrekes ved at det var han som både foretok redigeringen av skissen og fant fram til formuleringen «Paa allerhöjaste Befallning».

Statsrådet på Moss Jernverk 13. august

Langt tøffere for Christian Frederik var møtet med de norske offiserene og statsrådene morgenen 13. august. Ved å åpne for forhandlinger hadde Christian Frederik distansert seg fra sine egne rådgivere - han mistet troverdighet og autoritet. 13. august trakk både militære og politiske ledere kongens lederskap i tvil, uten å legge skjul på det.

Christian Frederiks tap av autoritet viste seg allerede natten mellom 9. og 10. august. Etter Langnes ble hovedkvarteret satt opp på skysstasjonen på Vegger gård ved Tomter i Hobøl. Mens Christian Frederik gikk og la seg, tvang offiserene hoffmarskalk Kaas til å skaffe ingredienser til punsj. Natten igjennom støyet og turet de mens de hisset hverandre opp med rasende snakk om felttogets fadese og den udugelige kongen. Christian Frederik holdt seg tyst i naborommet, men om han fikk særlig med søvn er lite trolig, skal vi stole på kilden, som legger til at «Paa den anden Side maa den Konge, der uden Paatale taaler Saadant af sine nærmeste Omgivelser, have tabt al mulig Kraft». Stemningen hadde spredd seg, skrives det, og «Man indsaa nu, at det ikke kunde nytte at fortsette Krigen». Klokken 7 om morgenen 13. august kom generalmajor Christian Arenfeldt og oberst Diderich Hegermann til Moss, hadde et møte på et kvarters tid med Christian Frederik hvor de overbrakte en rapport om den militære situasjonen ved fronten. Troppene, het det, var mer enn klare til å føre krigen videre, «besjælede af full Iver for Norges Sag» som de var, men videre kamp krevde en kraftfull ledelse, rikelige med proviant og våpen. Kunne ikke kongen garantere dette var «Armeens Opløsning og Landets Ruin en uundgaaelig Følge deraf». Rapporten ble lagt fram for statsrådet, som rett etterpå møtte i hovedbygningen på Moss jernverk.

Statsrådet var fulltallig.  Foruten Christian Frederik var statsrådene Frederick Haxthausen, Marcus Gjøe Rosenkrantz, Mathias O.L. Sommerhielm, Jonas Collett og Niels Aall til stede. I tillegg var justitsråd Christian Adolph Diriks, sorenskriver Christian Magnus Falsen og professor Georg Sverdrup innkalt. Sverdrup kom først etter at møtet var begynt. Diriks, Falsen og Sverdrup hadde vært blant lederne av selvstendighetspartiet på Eidsvoll. Også en annen av selvstendighetspartiets ledere var nå i Moss, sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, uten å delta på statsrådsmøtet. Dagen før hadde han, sammen med Niels Aall, returnert fra England på det som var en helt mislykket diplomatisk reise. For andre gang på under en uke fikk kongen og statsrådet klar beskjed om at Norge ikke kunne regne med britisk støtte til selvstendighetspolitikken. For Christian Frederik må dette ha vært en ny bekreftelse på at det var riktig å avslutte krigen og å forhandle med Sverige. For statsrådet var ikke dette like klart.

Møtet var delt i to sesjoner, et morgenmøte og ettermiddagsmøte.  Christian Frederik deltok kun på morgenmøtet.  I første del av statsrådet orienterte Christian Frederik om den militære situasjonen og om forhandlingene med Magnus Björnstjerna. Tre dokumenter ble lagt fram: betingelsene for våpenstillstanden, dokumentet med de separate artiklene og Karl Johans utkast til en proklamasjon til det norske folk.

På bakgrunn av den militære situasjonen, som Christian Frederik tegnet i dystre farger, gjorde han det klart at han ville gi fra seg makten til Stortinget, som måtte innkalles snarest. Videre beordret han Niels Aall og Jonas Collett til å fortsette forhandlingene med Magnus Björnstjerna. Ingen av statsrådene ville egentlig påta seg vervet, skriver Niels Aall i sine erindringer. Han og Collett ga etter for kongens «instændige Anmodninger [...]». De gikk med på å «[...] paatage sig Missionen uden anden Instrux, end at søge en Vaabenstilstand opnaaet paa de lempligste Betingelser, som kunde erholdes». Statsrådet erkjente forhandlingene, men godtok ikke uten videre forhandlingsresultatet, lagt fram i form av dokumentene «Convention d'armistice» og «Articles séparés». Statsrådene hadde vanskeligheter med å godta ordlyden i de tre separate artiklene, som omhandlet Christian Frederiks abdikasjon og regjeringens videre styring. De fryktet at man ikke ville makte å holde «indvortes Orden og Rolighed vedlige til Stortingets Holdelse» uten kongen.” Videre hevdet de at statsrådet bare kunne styre i tråd med forfatningen og dessuten kunne man ikke godta at kongen umiddelbart skulle fjernes fra regjeringen. Statsrådet satte opp forslag til endringer til teksten, som dannet basis for Aall og Colletts forhandlinger med Björnstjerna. I det store og hele måtte likevel statsrådet godta hovedresultatet av forhandlingene. Dessuten måtte de fortsette samtalene. Det skjedde motvillig. Et tegn på det er den innstendige appellen fra statsrådet til Christian Frederik om å foreta en militær offensiv: «om Armeen ikke kunde gaae offensiv til Verks», som det het i protokollen.” Odd Lindbäck-Larsen hevder at det oppsto en ”livlig diskusjon” om mulighetene for en norsk offensiv på møtet. Statsråd og generalintendant Haxthausen hevdet at det var nok forråd til en måneds strid. Kongen utbrøt da: «De dreper meg, Haxthausen, Ved å vedbli å påstå at hæren har levnetsmidler for så lang tid som De sier». Haxthausen ble støtt og gikk for å undersøke hva som faktisk var av forråd i magasinet i Moss. Deretter oppfordret statsrådet Christian Frederik til selv å lede troppene i et angrep. Da Christian Frederik protesterte, foreslo statsrådene Sommerhielm og Rosenkrantz at kongen skulle overlate overkommandoen til en general mens han selv trakk seg tilbake til Christiania.

Haxthausen var nå kommet tilbake med melding om at det var nok med forråd i magasinet i Moss. Sommerhielm fortalte at tusenvis av gudbrandsdøler var på vei sørover. De ville ikke finne seg i noen våpenstillstand. Christian Frederik ga etter og ga muntlig ordre om et angrep mot Kjølberg og Sannesund. Kaptein Carl von und zum Mansbach red av gårde med bud til generalmajor Christian Arenfeldt om å gå til angrep. Før han reiste, innprentet flere av statsrådene hvor viktig oppdraget var. Mansbach kom til Karlshus i Råde en gang mellom klokka 14 og 15. Imidlertid ombestemte Christian Frederik seg, og sendte av gårde en ordonnans med en kontraordre som kom til Karlshus en halvtime etter Mansbach. Flere av statsrådene hadde reist tilbake til Christiania uten å vite at Christian Frederik hadde trukket tilbake angrepsordren. På dette tidspunkt er kildene noe uklare: Aall antyder at statsrådet var på jernverket også om kvelden, og at de forbauset erfarte at det var gitt kontraordre, «[...] hvorefter Generalen da skulde søge at undvige enhver Trefning med Fienden, og med sin hele Styrke trække sig tilbage til Moss, som det syntes, for at dække Hovedqvarteret».

Niels Aall forteller om statsrådet om morgenen. Kongen la først fram tilbudet om våpenhvile, hvorpå det ble stille. Aall var den første til å bryte tausheten: ”(…) efter alt hva der var foregaaed, Krævede Kongens egen ikke mindre end Nationens Ære et afgjørende Slag for dog at bevare Æren, om vi skulde falde”. Aall var til og med villig til å dra til nærmeste kjøpstad for å «avhjælpe denne Mangel» på proviant det ble snakket om. Christian Frederik trakk på skuldrene og gjorde det klart at all videre motstand var nytteløs. Kongen ble likevel overtalt til å sende ordre til Staffeldt om angrep, som Mansbach reiste avgårde med. Ordren ble så kalt tilbake, men ifølge Aall først etter at Mansbach hadde kommet tilbake med beskjed fra Staffeldt om at han umuligkunne gå til en offensiv aksjon, enn så lenge han hadde problemer med å holde pågående svensker stangen.

I Aalls andre beretning om møtet skriver han at kongens framlegg om våpenhviletilbudet «[.. optoges med almindelig Uvillie, og Statsraaderne, saavelsom den af Kongen tilkaldte daværende Sorenskriver, senere Generalprokureur Falsen - erklærede eenstemmig: at saavel Kongens som Nationens Ære fordrede et Slag, hvis uhældige Følger ene kunde bevege dem til at tilraade Antagelsen af saa ydmygende Betingelser». Ifølge Aalls andre beretning opplivet statsrådenes motstand ”Kongens Mod”. Dette ledet så til at statsrådet, og med kongens velsignelse skal vi tro Aalls andre beretning, ga ordre om at general Arenfeldt skulle innlede offensive operasjoner ved Kjølberg bro.

I løpet av formiddagen og ettermiddagen hadde både Christie og Sverdrup møter med Christian Frederik. Bildet de ga av kongen, var av et menneske i krise. Ifølge Jacob Aall fant Christie kongen i en fortvilet tilstand: «Alt er forbi», skal han ha sagt, «alt Haab ude !», hvor Christie svarte: «Nei, deres Majestet, alt er ikke forbi, saalenge De er os bevaret». Christian Frederik svarte at han ”ei kunde udrette mere til Landets Gunst” og kastet seg gråtende i sofaen. Georg Sverdrup fant kongen i en ”meget bedrøvet” tilstand, skriver Aall, og beklaget seg over alt blodet som var ofret «for hans Skyld». Sverdrup bemerket tørt «at Nationen ei beklagede, at der var flydt formeget, men forlidt Blod».

Christian Frederik vitnet selv om at det ikke var med lett hjerte han ga etter for forhandlingene. Etter å ha for handlet med Björnstjerna i to dager, skrev han til Carsten Anker 12. august. Krigen er utbrutt, svenskene rykker inn gjennom Smålenene og venstre bredd av Glomma er tatt, skriver han. Det kunne umulig gå godt; «jeg selv har tabt Modet til et heldigt Utfald og vilde inderligen ønske en fredelig Opgjørelse, men Sveriges Fordringer er for forhaanende, altsaa er Forlig umuligt; Norge falder uden Tvil for de Svenskes Rænker og Vold».

Forhandlingene i Gudegården 13. august

Til tross for motstand og kritikk gjorde statsrådet som kong Christian Frederik befalte: fortsatte forhandlingene. Så snart første del av statsrådsmøtet var over, møtte Jonas Collett og Nils Aall Magnus Björnstjerna til en ny runde med forhandlinger.

Forhandlingene foregikk i Björnstjernas kvarter i Gudegården, som lå inne i selve byen Moss. Gården lå i krysset av dagens Møllergate og Gudesgate. Mellom 1793 og 1824 var gården eid av kjøpmann Johan Gude. Gården var en større bygård med hageanlegg, uthus og driftsbygninger. På brannmuren i salen hvor forhandlingene mellom Björnstjerna, Aall og Collett skal ha funnet sted, stod det skrevet «13de august 1814». Gården ble revet på begynnelsen av 1970-årene, men hadde allerede rundt 1920 blitt kraftig ombygd.

Til å begynne med krevde Björnstjerna at Bergens festning skulle besettes av svenske styrker, noe han raskt gikk bort fra. Også spørsmålet om demarkasjonslinjen ble drøftet, uten at man fant fram til en endelig løsning. Hovedpunktet var at Aall og Collett krevde at de norske styrkene skulle stå langs en linje som gikk mellom Såner og Spydeberg, mens det svenske forslaget var at norske tropper kun skulle kontrollere norsk territorium inntil Drammen.

Björnstjerna kunne ikke garanterte at det norske forslaget om en demarkasjonslinje ble akseptert av Karl Johan. Når det gjaldt de politiske punktene, vant Aall og Collett fram på et par punkter. Resultatet av forhandlingene ble samlet i to dokumenter, «Traité» som favnet den politiske avtalen, og «Convention d'armistice», eller våpenhvilen.

Resultatet ble lagt fram for Christian Frederik, som «erklaeret sig tilfreds» med resultatet. Dokumentene ble renskrevet og transportert til Björnstjerna.

Også i hovedkvarteret til Karl Johan i Fredrikstad var det aktivitet 13. august. Karl Johan hadde om kvelden 12. august fått tilsendt Björnstjernas forslag til avtale, som statsrådet drøftet i morgenmøtet på Mossverk. Karl Johan skal ha vært misfornøyd med teksten og krevd endringer på flere punkter. Han skal videre ha øst seg opp og gitt ordre om et større angrep, en ordre han trakk tilbake kort tid etter. Imidlertid ble et angrep satt i gang samme kveld ved Kjølberg bro i Onsøy. Kampene vedvarte gjennom natten og utover dagen 14. august. Ifølge Yngvar Nielsen endret Karl Johan ordlyden og sammensetningen av de tre separate artiklene som omhandlet styringen av Norge i interregnumet mellom Christian Frederik og Karl XIII. 0m kvelden sendte Karl Johan generalløytnant Anders Frederik Skjöldebrand til Moss med sine siste vilkår.

Forhandlingene på Moss Jernverk og Gudegården 14. august

Skjöldebrand ankom Moss klokken 6 om morgenen, hvor han først møtte Carsten Tank. Tank orienterte om forhandlingene, som han må ha fulgt mer eller mindre tett siden han ankom Moss 10. august. Ifølge Nielsen hadde Tankbidratt til  forhandlingene med å «udjævne, hva der end nu kunde være tilbage af Hindringer for en fredelig Overenskomst». Etter samtalen med Tank møtte Skjöldebrand Christian Frederik i hovedbygningen på Moss jernverk. Umiddelbart etterpå sendte Skjöldebrand rapport til Karl Johan.” I rapporten går det fram at betingelsene han hadde med seg fra Karl Johan, var identiske med det Christian Frederik hadde akseptert kvelden 13. august. Skjöldebrand anbefalte deretter forslaget til en demarkasjonslinje som Tank hadde skissert opp om morgenen. Skjöldebrand ba deretter Karl Johan om å stoppe videre svenske framstøt. Det stod om lag 10 000 norske soldater på norsk side, ifølge Skjöldebrand, og videre framrykking ville føre til unødvendig tap av liv.

I ettertid skrev Skjöldebrand en beretning om møtet med Christian Frederik og den siste runden med forhandlinger. ”Han kom til Moss om morgenen, møtteTank, omredigerte instruksen i henhold til de nye opplysningene fra ham, før han møtte Björnstjerna. Så gikk turen til Christian Frederik, som tok imot Skjöldebrand klokka 6 om morgenen. Han overlot til Collett og Aall å forhandle videre. Mens forhandlerne spiste middag, kom statsråd Sommerhielm, som skålte for en lykkelig slutt.

Om ettermiddagen hadde Skjöldebrand et nytt møte med Christian Frederik og fortalte at et punkt gjenstod. I beretningen forteller imidlertid ikke Skjöldebrand hva dette punktet gikk ut på, men det må ha dreid seg om en endelig bestemmelse om demarkasjonslinjen. Skjöldebrands beretning harmonerer ikke med brev Niels Aall og Jonas Collett skrev til Jacob Aall i 1840-årene. Begge skriver at forhandlingene 14. august ble ført i Björnstjernas losji i Moss, dvs. i Gudegården. Aall skriver dessuten at Skjöldebrand ikke deltok i forhandlingene. Grunnen skal ha vært at sønnen hans var hardt skadet etter trefningene ved Kjølberg bro samme morgen; han mistet et bein. Collett skriver at da han og Aall kom tilbake til det norske hovedkvarteret om kvelden, «med den sluttede Convention», så var all mat spist opp og alle ekvipasjer satt fram for en rask retur til Christiania, «saa fremt nye Fiendtligheder skulde begynde igjen».

Skjöldebrands beretning er et partsinnlegg skrevet i ettertid. Han har gitt seg selv en større og mer betydningsfull rolle enn hva han nok hadde. Derfor er det all grunn til å være skeptisk til kilden. Spottende sammenligner han møtet med offiserene (han ble ført inn i et rom «fullt med Generaler och Befällhafvere för troppane») i det norske hovedkvarteret med hva han hadde møtt på kontinentet: «Mycket större tillställning och formaliteter mötte mig här, än hos Napoleon». Christian Frederik beskrives som nær et sammenbrudd. Var det riktig av svenskene å angripe under forhandlingene, spurte kongen, hvorpå Skjöldebrand svarer at «Negotionerna gå sin gång, armeen sin». Hvordan kan jeg forhandle, jeg er ikke sikker i mitt hovedkvarter, sier kongen og får til svar: «Kanske vil E.K.H. ej ingå i någon negotiation. Då reser jag genast tilbaka och blir buren på armeenes armar» og legger til at det er kronprinsen av Sverige, ikke hæren, som vil forhandle. Deretter ga Christian Frederik opp, tilkalte Collett og Aall som skulle forhandle videre, og ga ordre om å gjøre klar vognen sin, «som höll länge vänd åt norr».

Når det gjelder Niels Aalls og Jonas Colletts beretninger om forhandlingene, er det heller ikke samsvar med andre kilder. Ifølge både Yngvar Nielsen og Arne Bergsgård ble det forhandlet 13. august. I erindringene sine skriver Niels Aall at han og Collett bare forhandlet 14. august. Mandatet var å komme fram til en våpenstillstand. Fullmakten fra Christian Frederik er bevart, og her heter det at Niels Aall og Jonas Collett fikk fullmakt til avslutte forhandlingene om en «Vaabenstilstand til min Ratifikation». Også i disse forhandlingene bruste Skjöldebrand med fjærene, ifølge hans egen beretning. Nils Aall var motstridig og nektet å gi seg på et par punkter, men ble pasifisert av Skjöldebrands dårlige skjulte trusler om svensk ærmakt.

Hva stod igjen å sluttføre 14. august? Ifølge Nielsen var det to spørsmål: den endelige ordlyden i de separate artiklene og grensen for demarkasjonslinjen. Slik Niels Aall framstiller det, begynte han og Collett forhandlingene nærmest på bar bakke. Uten å nevne noe om samtalene Christian Frederik hadde hatt med Björnstjerna 10. til 12. august, skriver han at partene raskt ble enige om hovedpunktene i en avtale: krigens opphør, innkallingen av Stortinget og kongen av Sveriges erkjennelse av Eidsvollgrunnloven. Videre skriver Aall at det da var tre problemer igjen: overgivelsen av Fredriksten festning, som Aall og Collett ville forhindre, svensk krav om å besette Bergen festning og spørsmålet om grensen for demarkasjonslinjen. Aall skriver videre at i det første spørsmålet måtte han og Collett gi etter, mens Björnstjerna raskt ga etter når det gjaldt Bergen. Det siste spørsmålet, demarkasjonslinjen, kom i midlertid til å henge i luften, også  da forhandlingene ble avsluttet om ettermiddagen. Likevel kom det ikke til en krise på dette punktet. Ifølge Aall sa Björnstjerna at han ikke fant det usannsynlig at Karl Johan på dette punktet ville komme nordmennene i møte. Likevel måtte han overgi til Karl Johan å fatte den endelige beslutningen. Derfor ble konvensjonen, etter forslag fra Björnstjerna, undertegnet av Aall og Collett med den reservasjon at «Demarcatjonslinien for de gjensidige Armeer skulde være Status quo».

Til tross for at Christian Frederik hadde trukket seg ut av forhandlingene, grep han likevel to ganger inn i samtalene  14. august, ifølge Yngvar Nielsen. Første gang var i spørsmålet om en tilleggsartikkel, det som i Mossekonvensjonen heter en «Additionel artikkel>›. I denne artikkelen påtok Christian Frederik seg personlig ansvaret for å abdisere.

Aall og Collett «vilde [heller] nedlægge sin Myndighed end at gaa ind herpaa» mens de svenske forhandlerne insisterte på ordlyden.” Christian Frederik ga seg overfor svenskene, heter det hos Nielsen, som viser til en instruks fra kongen til Aall og Collett datert Moss 14. august. Her instruerte han Aall og Collett om å godta artikkelen, «den additionelle Artikkel, som indeholder min personlige Declaration» som så ble skrevet inn i avtalen.

Andre gang Christian Frederik grep inn i forhandlin gene, var i spørsmålet om i hvis navn Norge skulle styres etter at han abdiserte. Ifølge Nielsen var Björnstjernas formulering fra 11. august, «på høyeste befaling», tatt ut av teksten til den siste av de separate artiklene i utkastet som forelå 14. august. I stedet forelå en tekst hvor kongen av Sverige fikk en sentral rolle ved at han aller nådigst tillot regjeringen å styre landet på aller høyeste befaling inntil Stortinget kom sammen. I en kort note til Björnstjerna og Skjöldebrand, datert Moss 14. august, insisterte Christian Frederik på at det første utkastet til tekst, hvor verken han selv eller kongen av Sverige ble nevnt og hvor det kun var henvist til «på høyeste befaling», skulle tas inn igjen. Det ble gjort. Med det var redaksjonen av de tre separate artiklene ferdigstilt og forhandlingene nær sluttført. Avtalen ble undertegnet av Niels Aall og Jonas Collett samt av Björnstjerna og Skjöldebrand og deretter brakt til Christian Frederiks kammer. Ifølge Jonas Collett var kongen så syk at han ikke møtte verken ham eller Aall, men loten adjutant ta i mot dokumentene. Ifølge Niels Aall var derimot kongen så fornøyd med resultatet og erklærte at  ”. . Han ikke havde ventet saa megen Eftergivenhed [...]».

Karl Johans ratifikasjon 15. august og Christian Frederiks kunngjøring 6. august

Samme kveld red kammerherre og major Ludvig Frederik Brock, Christian Frederiks adjutant, av gårde til Fredrikstad med dokumentene i følge med Björnstjerna og Skjöldebrand. I brev til statsrådet 16. august bekreftet han at Karl Johan 15. august hadde ratifisert avtalen. Ifølge Jacob Aall ratiflserte ikke Karl Johan Mossekonvensjonen uten videre. Han var misfornøyd med hvordan demarkasjonslinjen var trukket, som han ønsket skulle gå tettere på Christiania. Til Broch skal han ha vist fram et stort kart og demonstrert den store svenske militære framgangen. Da Brock kommenterte at det ennå ikke hadde funnet sted noe større slag, ga kronprinsen seg og ropte ut i forgangen, «du papier etc». Deretter ratifiserte han avtalen. Niels Aalls skriver at Karl Johan spurte Christian Frederiks adjutant om han ikke hadde noe mer med seg fra kongen. Adjutanten leverte da et brev fra Christian Frederik til Karl Johan og dermed «[.. røbede Prindsens Mine kjedelig Tilfredshed, og Conventionen blev strax ratificeret».

Arne Bergsgård skriver at Broch kom til Fredrikstad om natten, ble mottatt om formiddagen 15. august hvor han la fram dokumentene og et brev fra Christian Frederik til Karl XIII. Karl Johan skal ha stått hardt på kravet om at demarkasjonslinjen skulle gå inntil Christiania, mens Broch holdt fast på det norske forslaget om at Glomma skulle være grenselinje. Ifølge Bergsgård hadde Christian Frederik instruert Broch om å holde fast på det norske kravet. Karl Johan ga etter og undertegnet våpenhvileavtalen med ordene at han grep denne første anledning til å bevise sine følelser for det norske folk og den norske hær.

Var forhandlingene avsluttet 14. august? Det var ennå ikke oppnådd full enighet om hvor demarkasjonslinjen skulle gå. Spørsmålet ble først avklart i møtet mellom Karl Johan og Broch 15. august. Vil det si at Mossekonvensjonen ikke var ferdigforhandlet 14. august? Om dette er det noe ulik oppfatning. Yngvar Nielsen legger liten vekt på det uløste spørsmålet om demarkasjonslinjen. Grunnen er at han legger størst vekt på den politiske delen av avtalen, selve den statsrettslige konvensjonen. Karl Johan, skriver han, antok kort og godt den foreslåtte demarkasjonslinjen 15. august. Bergsgård skriver at Karl Johan «heldt endå stridt på sine krav», men at han ga raskt etter, etter han hadde lest Christian Frederiks brev til Karl XIII. Her lovet kongen høytidelig å abdisere. Odd Lindbäck-Larsen gir på sin side inntrykk av at det også ble forhandlet 15. august, men at Karl Johan ga etter for det norske kravet om demarkasjonslinjen etter å ha blitt overbevist om at den norske hæren gjorde større motstand enn ventet, og at både statsrådet og generalene var villig til å slåss. Lindbäck-Larsen viser her ikke til kilder.

Etter å ha vært hos Karl Johan gikk turen for Broch videre til Fredriksten, hvor han skulle overbringe Ohme ordre om å overlate festningen til svenskene. Overgivelsen fant sted i morgentimene 16. august. Etter det reiste Broch tilbake til Moss, hvor han fant Christian Frederik i en «høyst nedtrykt sindstemning», som Jacob Aall skriver. Samme dag skrev Christian Frederik kunngjøringen til det norske folk om våpenhvilen. Kunngjøringen var formet som et forsvar for at han hadde gitt opp selvstendighetspolitikken. Han bygde forsvaret på tre momenter: Norge manglet enhver støtte fra stormaktene, det norske forsvaret manglet forsyninger og de svenske militære styrkene var overmektige. Da Sverige tilbød våpenhvile på gunstige vilkår, var det ingen vei tilbake. Christian Frederik måtte gi opp selvstendighetspolitikken for å redde Norge fra krigens ødeleggelser.

Enten samme kveld eller dagen etter reiste han fra Moss jernverk, og enten han tok turen via Tønsberg eller reiste direkte, ankom han etter noen dager Ladegårdsøen, hvor han nedstemt og isolert ble værende på kongsgården de neste ukene.  Generelt ble ikke budskapet om våpenhvile tatt godt imot i Norge. Tropper deserterte og mannskap på flåten gjorde mytteri. I slutten av august var det først mytteri på seks kanonsjalupper som lå ved Drøbak, før det samme skjedde på seks av sjaluppene som lå i Son. På det siste stedet truet orlogsbriggen «Alsen» med å åpne ild hvis mannskapet ikke gikk tilbake på post.”

10. oktober abdiserte Christian Frederik, og samme kveld ble han rodd ut fjorden til briggen «Allart» som lå oppankret nord for Gullholmen vest av Jeløya. På grunn av vindstille ankret «Allart» samme natt opp ved Larkollen, før hun 12. oktober seilte til Vallø saltverk ved Tønsberg og deretter til orlogsstasjonen Fredriksvern. Grunnet dårlig vær ble skipet liggende lenge på reden. Først 4. november kom prinsen fram til Fladestrand, da i den danske briggen «Bornholm», drøyt halvannet år etter at han i en fiskekutter seilte nordover i retning Norge fra samme sted. Samme dag valgte det overordentlige Stortinget Karl XIII til norsk konge.

Mossekonvensjonen – en konklusjon

Mossekonvensjonen er en samlebetegnelse på avtalene som ble forhandlet fram på Moss. Som det går fram av framstillingen, tok forhandlingene utgangspunkt i en skisse på 14 punkter som Magnus Björnstjerna hadde med seg til Moss. I løpet av forhandlingene gjennom fire dager ble skissen omredigert. Først 14. august fant den sin endelige form i følgende tre dokumenter:

1) Konvensjonen i sju artikler. Denne omtaler prinsippene og målet for det som skulle bli en siste og endelig runde med forhandlinger høsten 1814, som igjen skulle lede fram til en union mellom Sverige og Norge.

2) Tilleggsartikkelen, de tre separate og hemmelige artiklene samt Christian Frederiks erklæring. Disse fire punktene omhandlet hvordan Christian Frederik skulle gi fra seg makten og hvordan statsrådet skulle styre inntil en ny konge ble valgt.

3) Våpenstillstandsavtalen i 12 artikler.

Forhandlingene startet 10.august om kvelden, men kom først for alvor i gang 11. august. Fram til kvelden 12. august forhandlet Björnstjerna alene med Christian Frederik. 12. august om kvelden hadde forhandlingene kommet så langt at Karl Johan ble orientert om resultatet. Christian Frederik innkalte til statsråd 13. august. I statsrådet ble det avdekket dype motsetninger på norsk side mellom kongen og statsrådene. Statsrådet presset kongen til å gi ordre til et siste angrep, men sluttet motvillig opp om forhandlingene. De ble ført videre av Niels Aall og Jonas Collett, som møtte Björnstjerna i Gudegården. 14. august kom Karl Johans sendebud, Skjöldebrand, til Moss og hadde møter med Christian Frederik i hovedbygningen pa ̊jernverket før forhandlingene ble sluttført i Gudegården. Christian Frederik godtok resultatet samme dag etter selv å ha grepet inn i forhandlingene ved to anledninger. 15. august ratifiserte Karl Johan avtalen etter først å ha kommet med innvendinger til demarkasjonslinjen. 16. august ble Fredriksten festning overgitt til svenske styrker etter ordre fra Christian Frederik. Med det var krigen over og et nytt kapittel i historien om 1814 kunne begynne.

Hvem var antagonistene i august 1814? Fram til Spydebergstatsrådet sto Karl Johan og Christian Frederik mot hverandre. I utgangspunktet hadde de ulike mål: Christian Frederiks selvstendighetspolitikk stod mot Karl Johans unionspolitikk. Fra og med Spydebergstatsrådet snudde dette. Fra da arbeidet egentlig Christian Frederik for det samme målet som Karl Johan: en avslutning av krigen - om enn med bitre følelser. Selvfølgelig var det uenighet om sentrale detaljer, men når det gjaldt hovedmålet stod de på samme side: en avtale som kunne slutte krigen. Det underbygges ved at den svenske forhandleren, Magnus Björnstjerna, enkelt imøtekom Christian Frederiks krav. Niels Aall bekrefter dette inntrykket: «[....] Björnstjerna, som under den hele Forhandling Viste Tilbøielighed til at jevne alle Vanskeligheder [...]». Tøffest for Christian Frederik var motstanden fra de norske offiserene og det norske statsrådet. Lørdag 13. august oppfordret statsrådet kongen til å forsøke et siste slag, for ærens skyld. Niels Aall måtte instrueres av Christian Frederik siste forhandlingsdag om å gi etter. Det norske statsrådet ble presset av Christian Frederik til å følge den nye politikken.Det var Christian Frederik som ville ha en avtale med Sverige og som på Moss systematisk arbeidet for dette. Også Karl Johan spilte en positiv, ledende rolle. På svensk side var det først og fremst han som ønsket en slutt på krigen, ikke den svenske hærledelsen eller andre sentrale aktører i Sverige, noe Jørgen Weibull har vist i sin studie fra 1957 om Karl Johans norske politikk.

Forhandlingene på Moss var del av en større prosess. De hadde et forspill i meglingsforsøket til stormaktskommisærene i juli og krigen som brøt ut natt til 27. juli. Innledningen til forhandlingene mellom Sverige og Norge kom med Karl Johans våpenhvileforslag, som Christian Frederik godtok på Spydeberg 7.august og som statsrådet sluttet seg til 8. august. Mossekonvensjonen pekte videre mot siste kapittel i 1814-historien - den siste runden med forhandlinger mellom Sverige og Norge. De startet i Christiania 7. oktober og ble sluttført 4. november da den reviderte grunnloven ble vedtatt og Karl XIII valgt til norsk konge. Avtalen munnet ut i en union mellom landene, men en union såpass løs at den ga rikelig med rom for en fri utvikling både i Norge og Sverige.