Spydebergstatsrådet

Død framfor slavelenker

”At foretrække Død for Slavelænker” hadde vært kampropet soldatene gikk inn i krigen med. Dette var en gjenlyd av den norske friheten Wilse skrev om i det patriotiske tidsskriftet Hermoder i 1797: ”Synger den endnu lænkebundne Slave i sine Baand, naar han faaer høre, de om nogle Aar skulde løsnes, hvor meget mere maae vi skjønne på det Haab, som ved Forsmag på det Forventede, allerede giver noget at nyde?” For dette og tidligere patriotiske uttalelser falt Wilse nærmest i unåde hos kanselliet i København og ble underlagt sensur derfra. Vi må huske på at Norge-Danmark, som så mange andre land den gang var et diktatur – et enevelde. I ”Konstitusjonens historie” som Henrik Wergeland skrev i 1841, løfter han fram Wilse og hans frihetsrettede opplysningsarbeid som én av forutsetningene for at vi fikk den grunnloven vi fikk. At storhendinger skulle skje i Wilses prestegård 13 år etter at han var død, må kalles en skjebnens ironi. Siden det ikke ble kamphandlinger i Rakkestad, rettet raseriet seg mot Kongen og de høyere offiserene, som de mistenktes for å være svake og feige, ja til og med forræderske. Mange deserterte. På vel en uke hadde de norske styrkene rømt hele området øst for Glomma og sør for Øyeren, med unntak av Fredriksten.

Oberstene Sejersted og Hegerman og general Arenfeldt henstilte til Christian Frededrik om å føre krigen med større kraft og våge et hovedslag. Askimkampene skulle bli en slik trefning.

”Eiendommelig nok”, skriver Halvdan Koht hundre år senere, ”innledet nu hans svenske motstander fredsunderhandlinger med ham”.

Karl Johan og Carsten Tank

Allerede før Karl Johan krysset grensen til Norge hadde han kalt til seg statsråd Tank på Rød. Han hadde nylig bedt seg løst fra vervet som regjeringsmedlem. Den 4. august dro Tank til kommandanten på Fredriksten på Karl Johans vegne for å få festningen til å overgi seg. Der fikk han ingen ting utrettet. I mellomtiden hadde Karl Johan krysset grensen og tatt hovedkvarter på Vestgård. Karl Johan ville da bruke Carsten Tank som budbærer for et helt nytt fredsforslag som han hadde satt opp, og som Tank hadde vært med å lage utkast til. Karl Johan gjentok sine løfter om norsk selvstyre, men føyde til noe han aldri tidligere hatt gått med på: Den svenske kongen var villig til å godkjenne 17.mai-grunnloven, bare med de forandringer som var nødvendige for unionens formelle inngåelse.

”Intet i hele 1814's historie forekommer så forbløffende som dette tilbud, som gikk langt utover hva svensk politikk inntil denne stund hadde holdt fast ved” skriver Koht.

Spydeberg prestegård hovedkvarter

Det store ved Christian Frederiks handlinger på Spydeberg prestegård de følgende dagene er at han der grep den muligheten han ble budt, til å redde Eidsvollsgrunnloven for det norske folk for framtida. Som vi skal se, skjedde det ikke uten stor motstand fra mange av rådgiverne.  Mens de norske troppene forflyttet seg til Langnes i Askim og på Bowimsida i Spydeberg tok Christian Frederik hovedkvarter i Spydeberg fra den 6. til 9. august.

I prestegården bodde sogneprest Vincent Stoltenberg med prestefrue Karen Elisabeth  Thoresen. De kom dit med 3 små barn i 1811. Spydeberg prestegård hadde da en  hovedbygning i to fulle etasjer, samt stor bygningsmasse for øvrig. Den nordligste delen av hovedbygningen var den som Wilse oppførte i 1777. Den står enda, og det var bl.a. i disse stuene dramaer skulle utspille seg.  Det samlede antall militært personell og rådgivere kongen hadde med seg da han kom til Spydeberg prestegård, vet vi ikke eksakt, men kan ha vært en eskadron på 64 ryttere eller flere fra Akershusiske ridende jægerkorps.

Det vi vet er at Tank og Hount som hadde reist fra Berg prestegård den 6. kom fram til Spydeberg prestegård om formiddagen den 7. august med fredstilbud fra Karl Johan.

I sin bok ”1814 – Norsk dagbok hundre aar efterpå” skriver Halvdan Koht følgende om de videre hendingene da Tank og Hount kom fram til Spydeberg prestegård:

”De fant kongen i dypt mismod; han hadde opgitt alt haap om at seire, og han grep med iver forslaget om forhandling”. Andre kilder forteller at han var oppglødd av seieren i Kongsvingertraktene. Begge følelser var antakelig til stede, sammen med det alvoret som ellers preget situasjonen.

Koht forteller videre at Tank og Hount rådde ham til, at hvis han ikke kunne vinne krigen militært, så ville han senere ikke kunne få så gode vilkår, som det som nå var tilbudt. Karl Johan hadde sagt klart, at måtte han gå mot Kristiania, så skulle han også ha hele suvereniteten. Det var nettopp den Christian Frederik ville berge for det norske folk. Han så at det siste tilbudet nettopp ga folket suvereniteten.

Flere av offiserene ba kongen om ikke å gi etter. Lektor Adler, som senere ble kongens kabinettsekretær, hevdet at hæren ville gjenvinne sitt mot og sin kraft bare de fikk lov å slåss. Han mente at folket ikke ville forstå et slikt forlik, og at det kunne bli borgerkrig i landet.

Adler hadde kommet til Norge i 1812 og var bestyrer av den lærde skole i Halden. Han hadde sammen med Falsen laget flere utkast til ny grunnlov og spilte derfor en viktig rolle på Eidsvoll. Han fulgte Christian Frederik resten av livet også etter hans tronbestigelse i Danmark som Christian den VIII., der Adler hadde en rekke høye stillinger ved det danske hoffet, bl.a. som kabinettsekretær.

Spydebergstatsrådet

Det ble besluttet at statsrådene skulle bli kalt fra Kristiania for å avgi sin betenkning om saken. Prost Hount ble sendt tilbake til det svenske hovedkvarteret med beskjed om at Christian Frederik var villig til å forhandle.

Tidlig om morgenen den 8. august kom statsrådene Collett, Haxthausen, Rosenkrantz og Sommerhjelm. Kongen orienterte dem straks om det fredstilbudet som var kommet fra Karl Johan. De fleste av dem ”ble ikke henrykt”, skriver Koht. De syntes krigen nettopp hadde begynt og de så det ”moralsk viktige” i å slåss. Statsrådene ba om å få en bedre oversikt over ”utsiktene for krigsførselen”.Derfor ble generalmajor Sejersted og oberst Hegermann kalt inn i statsrådsmøtet for å uttale seg om dette. Statsrådene ville særlig ha greie på mulighetene for å kunne forsvare hovedstaden.

Hvor i prestegården de militære rådgiverne trakk seg tilbake og utarbeidet den skriftlige uttalelsen vet vi ikke. Vi vet heller ikke om selve statsrådsmøtet ble avholdt i Borgstua, Wilses gamle storstue – eller annet sted i hovedbygningen.

Kohts detaljerte beskrivelse av statsrådenes, offiserens og statsoverhodets tanker og overlegninger, har overføringsverdi til i alle slags fredsforhandlinger og diplomatisk tenkning også i dag. Derfor gjengis detaljene videre fra Spydebergstatsrådet på bakgrunn av Kohts dagbokfortellinger fra 1814.

Sejersted og Hegermann avga så en erklæring om den militære stillingen. De la ikke skjul på at de aller helst ville ha prøvd et hovedangrep fra Rakkestadstillingen, men de vedgikk at det også var gode grunner for tilbaketrekkingen. De mente at hæren var for svak til å kunne dekke hele Glommalinjen. I nord eller sør ville fienden kunne trenge fram og innen kort tid være i Kristiania. Kongen ba så om å få denne betenkningen skriftlig. Den finnes i arkivene.

Diderik Hegermann /1763-1835) var tyskfødt med vokste opp i Halden.

Han utmerket seg flere ganger under felttoget i Østfold i 1814.

”Undertegnede”, skrev de to til slutt, ”føle fuldkommen det ydmygende og Smertelige i denne afgivne Betænkning. Den Dag vil blive til Bekymring for vort hele Liv, da vi efter allerhøjeste Befaling opfylde dette Ærinde, men vi troe, og at Armeens nærværende Stilling maatte skildres af os etter vor redelige Overbevisning, og som det sømmer seg for Mænd af Ære,

der saa gjerne foretække Døden i dette Øieblik for denne ydmygende Behandling.”

Dette forteller mye om hvilket drama som utspant seg i stuene på Spydeberg prestegård denne og de øvrige dagene. Formuleringen ”efter allerhøjeste Befaling” møter vi også her. Som vi skal se, var det denne formuleringen som var en viktig del av det avsluttende diplomatiske mesterstykket som fant sted i Moss noen dager senere. Klokt statsmannskap hadde vært utøvd også i ukene før, men vi ser hvordan dramaet og kravene til klokskap øker dramatisk mens kongen har hovedkvarteret sitt i Spydeberg. Uten veivalgene her i disse dagene, kunne resultatet ha blitt totalt annerledes i 1814, og for hele nasjonens historie videre.

Statsråd Haxthausen, som var generalmajor, hadde i det siste ikke deltatt i regjeringen, men hadde helt ofret seg for hærens forsyning. Han avga erklæring om at hæren ikke hadde mat for mer enn åtte dager til. Selv om landet skulle få en god høst, så kunne utbyttet aldri ”være tilstrekkelig til Armeens fremdeles paatrengende Fornødenheder og endnu mindre til at holde Hungersnøden ude i Riget”.Han korrigerte dette dagen etter til at hæren kunne greie seg måneden ut, men da statsrådet fattet sin beslutning, hadde de bare denne første betenkningen å holde seg til.I den riksrettssaken som ble holdt høsten 1815 måtte Haxthausen forklare seg inngående om dette og senere vurderinger. Han ble til slutt frikjent av Høyesterett i 1816.

Koht skriver at det var en hard stund for både statsråder og offiserer. De ønsket helst å kjempe, og de kjente det som et nederlag å skulle oppgi sin konge. Men forstanden sa dem at nå var det ikke annen utvei enn å forhandle, og ”med bitterhet i hjertet bøyde de seg for det uunngåelige.”

Statsrådet erklærte derfor at det ”ikke fordristet seg til å fraråde kongen den tilbudte våpenstillstand”. Dette tatt i betrakting av at tilbudet fra Karl Johan nå var i tråd med de krav som allerede hadde vært stilt fra norsk side.Kongen på sin side ga sitt ord på at han ville gjøre alt for ”at udvirke saadanne Betingelser for det Norske Folks fremtidige Frihed og Rettigheder, der i det minste ere ligesaa fordeelagtige som det fremlagte Udkast inneholder, og over alt at sikkre Nationen en Vaabenstilstand, hvorunder dens Representantere kunde sammenkaldes til et holdende Storthing, for der nærmere at bestemme Vilkaarene mellem begge Nationer; Norges Selvstændighet uforkrenket.”

Norges selvstendighet uforkrenket

Deretter skrev Christian Frederik sine to svarbrev til Karl Johan. Han lovte å overgi Fredriksten og la svenskene besette alt land øst for Glomma. Han lovte å nedlegge den norske kronen. Men han kunne ikke for sin plikt og sin ære gjøre det formelt før Stortinget hadde trådt sammen. På dette punktet etterkom han ikke Karl Johans krav.

Her ser vi en helt ny og radikal statsskikk. Det var slutt på at fyrstene overga land og folk, som en stafettpinne til neste fyrste. Christian Frederik insisterte på at den makt han hadde fått av folket, den skulle han gi tilbake i folkets hender, slik at de av egen vilje kunne utpeke det statsoverhodet de ønsket.

Om styret av landet i mellomtiden ba han om å få samtale med Karl Johan personlig. Derfor to brev. Noe av ordlyden er som følger (originalen er på fransk og finnes i arkivene):

Han åpner brevet med: Monsieur mon cousin!

De skal finne meg meget villig til at slutte meg til de midler der kunne sikre det norske folks lykke og foreløpig give freden tilbake til verden, nemlig Fredrikstens overgivelse og overdragelsen av den utøvende makt i folkets hender.

Så ber han Karl Johan om et fortrolig møte for å drøfte maaden hvorpå man skal ordne de sager der gjensidig ligger oss på hjertet for de scandinaviske folks lykke. Dette ville uten tvil være det virksomste middel til at skåne de folks blod, over hvilke De ønsker at regjere, og til at befeste en oppriktig forening.

I det andre brevet, etter at han garanterer våpenstillstand, sier han:

Jeg har ikke vildet andet enn den norske folks lykke. Jeg vil ennu ønske å kunne bidrage dertil med personlige ofre. Jeg ønsker likeledes at den (folkets lykke) kan sikres, ved de bestemmelser der kunne blive fastsatte, og som alene et Storthing kunne antage.

Tank skulle nettopp til å reise med dette svaret, da en kurer kommer ridende inn i Spydeberg prestegård med brev til kongen fra Carsten Anker i London. Har engelskmennene snudd i spørsmålet om Norges selvstendighet? Men nei, Carsten Anker hadde ikke annet å melde enn at stormaktskongressen i Wien var sammenkalt til 1. oktober. Hadde Norge kunnet holde ut til da, kunne kanskje Norges stilling ha blitt vurdert på nytt.På nytt ble det overveid om Norge kunne greie seg så lenge, men man fant ikke utvei til mat lenger enn til 20. august. Koht skriver lakonisk: ”Og saa reiste Tank”.

Dagene den 8. og 9.august må kunne sies å være blant de mest dramatiske i hele Christian Frederiks tid i Norge. Flere dramatiske dager skulle komme i Moss.

Det substansielle i hendingene disse dagene bekreftes ved at Karl Johan etter at Hount kommer tilbake som forløperen fra Spydebergmøtet, den samme dagen, den 8. august skriver brev til sin egen sjef, Kong Karl den XIII. Der skriver han at nå har Christian Frederik sendt deputerte for å tilkjennegi at han er villig til å inngå på de krav Hans Majestet har stilt. At Karl Johan var den som hadde oppgitt posisjonen fra tidligere og innrømmet det norske folk hele Eidsvollsgrunnloven, det holdt han foreløpig skjult for kongen.

Det var denne nyvendingen som kom til hovedkvarteret i Spydeberg. Og Yngvar Nielsen, den store 1814-eksperten, skriver om Spydebergstatsrådet at ”Christian Frederik havde her gjort et Skridt videre. Hva han nu bød, var at nedlegge hele sin Myndighed, naar Stortinget ville tillade ham dette”.

En av vår tids fremste 1814-eksperter, professor Øystein Sørensen, sier at ”det går an å argumentere for at realitetene i saken i det store og hele ble avgjort der og da i Spydeberg den 7. og 8. august”, uten at han av den grunn reduserer betydningen av det diplomatiske arbeidet i Moss. Sørensen har luftet tanken om at den 14. august burde vurderes som offisiell flaggdag i Norge, som en markering av slutten på denne fasen av prosessen.

Om hendingene i Moss er det skrevet bindsterke bøker om tiden 10.-14. august, og det er et  rikelig arkivmateriale. Dette har sammenheng med at disse forhandlingene forgikk i åpenhet.

Om Karl Johans forhandlinger med Christian Frederik, med Tank og Hount som mellommenn, foreligger det rimeligvis mindre materiale. Om dette skriver Yngvar Nielsen: ”Om den hele Underhandling gjælder det, at den var af en meget konfidenciel Natur. Saaledes er det som Archiverne gjemme angaaende disse, væsentligt hemmelige Forhandlinger, ikke meget, og det kan efter sin Natur heller ikke være det”.

På den andre siden er det egentlig imponerende hva vi sitter med, både fra norske, danske og svenske arkiver. Som ellers både før og under felttoget var statssekretær Carl Henrik von Holten med også i Spydeberg og Moss. Det er han som underskriver regjeringens forhandlingsprotokoller under hele perioden i Norge.

Noen kilder angir at Carsten Tank, som da var 48 år, forlot Spydeberg prestegård om kvelden den 8. august, andre at han dro om morgenen den 9. Det siste er mest sannsynlig. Det som i hvert fall er sikkert, er at Tank kom fram til Karl Johan den 9. august. Han hadde da flyttet seg til Fredrikstad og hadde hovedkvarter i Gamlebyen.  Karl Johan gikk straks i gang med å kladde på Christian Fredriks abdikasjonserklæring.

Den kureren som kom ridende inn i prestegården idet Tank skal reise til Karl-Johan med Christian Frederiks brever, er ingen ringere enn Erik Anker, Carsten Ankers sønn. Dette går fram av notater han har gjort i familiebibelen på Eidsvoll. Mens den lungesyke datteren til Carsten Anker var med moren til behandling i København våren 1814, hadde sønnen Erik blitt med faren som Christian Frederik i april sendte som norsk sendemann til London for å arbeide for at engelskmennene skulle snu i saken om Norges frihet. Carsten Anker fikk mye forståelse i Parlamentet, men den britiske regjeringen sto på sitt fra Kielertraktaten.

På tross av den farlige engelske blokaden av norskekysten, klarte Erik Anker, utkledd som fisker på ei hummerskøyte, å komme fram til Farsund tidlig i august. Han tok seg derfra fram via Larvik og Horten. Han ble ferget over til Tronvik på Jeløya og red derfra rett til Spydeberg prestegård der han ankom idet Tank red ut av prestegården.

Kureren Erik Anker har med deg depesjen – ilbudet – fra som nevnt over.

Tross skuffelsen over innholdet i ilbudet forteller kildene at Christian Frederik utnevnte Erik Anker til sin adjutant der og da. Erik Ankers militær karriere endte som kommandant på Kongsvinger festning. Bilde av Erik Anker henger i Statsrådssalen på Spydeberg prestegård.

Mens dette dramatiske opptrinnet skjer er det grunn til å tro at en i prestegården hører kanondrønnene fra Askimkampene som i morgengryet har startet på Langnes og i Bowimtraktene på Spydebergsida. Hovedkvarterert gjorde da oppbrudd og drar til Bowim via Glende.

Se Askimkampene