S  P  Y  D  E  B  E  R  G 

P  R  E  S  T  E  G  Å  R  D

MER OM VÅRE INNLEGG PÅ FACE BOOK

CARL VON LINNÉ, (1707-1778)

Carl Linnæus, eller Carl von Linné som han senere ble kalt, ble født i 1707 i Småland. Faren Nils Linnæus ble sogneprest i Stenbrohult etter sin svigerfar da Carl var to år. Han var en ivrig hobbygartner og vekket tidlig Carls interesse for planter og botanikk. I en alder av 5 år fikk Carl sin egen hage å ta vare på..

Foreldrene hadde tidlig bestemt at sønnen i likhet med faren skulle bli prest. Carl var ikke interessert, han foretrakk å tilbringe tiden i naturen. På skolen ble han derfor kalt "lille botanicus". Han lyktes ikke på skolen, og lærerne frarådet Nils å la sønnen bli prest.

Etter råd fra læreren i naturvitenskap fikk Carl i stedet tillatelse til å studere medisin. I 1727 flyttet Carl til Lund for medisinstudier. Året etter flyttet han til Uppsala, som på den tiden var et av Europas ledende kunnskapssentre innen naturvitenskap. Hans lærere støttet ham også i å tilegne seg datidens botaniske kunnskap. Som fattig student fikk Carl snart innflytelsesrike venner som hjalp ham økonomisk.

I Uppsala fikk Carl i oppdrag å holde forelesninger i botanikk i den botaniske hagen. Carl fornyet den dårlig ivaretatte botaniske hagen og introduserte nye, sjeldne planter. Han begynte også å undervise i botanisk teori, som var noe helt nytt.

I 1735 studerte Linné botanikk i Nederland. I Leiden lyktes Linné, som han pleide å gjøre, å bli kjent med flere rike, botanisk interesserte personer som støttet ham økonomisk. Linné fortsatte til Amsterdam. I den botaniske hagen hjalp han til med å opparbeide planter fra Ceylon. Det var her han begynte å arbeide med systematikk og ga ut Bibliotheca Botanica og Fundamenta Botanica.

Ryktet om Linnés kompetanse og kunnskap innen botanikk ble spredt i Nederland. Høsten 1735 overtalte direktøren for det nederlandske østindiske kompani, George Clifford, Linné til å jobbe for seg i sin botaniske hage på sommereiendommen Hartkamp. Clifford var en ivrig botaniker med et stort herbarium. Linné brukte tiden effektivt og reiste til botaniske hager i Nederland og England for å skaffe planter til Cliffords hage. Sammen produserte de den første vitenskapelige klassifiseringen av en engelsk hage. Clifford fikk også Linné til å skrive sin Hortus Cliffortianus, en detaljert beskrivelse av hagene på Hartekamp.

I 1737 besøkte Linné framstående botanikere i Paris hvor han oppholdt seg en måned. Her ble han forevist hager og herbarier, og det franske vitenskapsakademiet antok Linné som korrespondent.

Sommeren 1738 vendte Linné tilbake til Sverige. Da han til å begynne med hadde vanskeligheter med å få jobb som lege i Stockholm, skrev han i en av sine selvbiografier:

«Stockholm mottog Linnaeus uti September månad 1738 såsom en främling; Linnaeus ärnade här såsom Doctor försörja sig, men som han var allom obekant, vågade ingen i år, att förtro sitt kära lif uti en oförsökt Doctors händer, ja icke en gång sin hund, att han ofta tviflade om sin fortkomst i Riket. Han som alle städs utom lands blef ärad såsom en Princeps Botanicorum, var hemma såsom en Klimius kommen ifrån underjordiska verlden, så att om Linnaeus icke var kär, hade han ofelbart åter utrest ock lemnadt Sverige»

Takket være hans evne til å imponere viktige mennesker fikk Linné snart arbeide som lege i Stockholm. Nå var økonomien blitt så god at han fikk tillatelse til å gifte seg med sin Sara Elisabeth Moræa. De giftet seg 26. juni 1739.

I løpet av sine dager i Stockholm var Linné en av grunnleggerne av det svenske vitenskapsakademiet, og Linné ble akademiets første preses. Senere ble Linné medlem av en rekke vitenskapsakademier. I 1749 ble han utnevnt til rektor ved Uppsala universitet.

Med Linné som professor begynte en tid i Uppsala da naturkunnskap ble høyt verdsatt. Linné var en hengiven foreleser og forsømte ikke sine undervisningsoppgaver. Studenter fra hele Europa kom til Uppsala for å bli Linnés elever. Han fikk frø tilsendt av sin venner rundt om i Europa. 

Mye av det Linné skrev var naturteologi fordi han trodde fullt og fast på en allmektig skaper. Han oppfattet seg sjøl som utpekt av Gud til å holde orden på skaperverket.

Opplysningstenkere arvet et hierarkisk syn på den naturlige verden fra middelalderen og renessansen: en 'Stor kjede av vesener' arrangert i en rekke trinn, med Gud på toppen, mennesket under, og ned gjennom dyr og grønnsaker til uorganiske mineraler i bunnen.

Carl von Linnés tanke var at ethvert fenomen i naturen kunne innordnes i et system. Hans måte å sortere dyr og planter var revolusjonerende.  Han samlet de som ligner hverandre, i grupper. Han inndelte dyrene i seks grupper (klasser): Pattedyr, fugler, fisk, padder, insekter og ormer. Han nådde selv å klassifisere over 8.000 planter og 6.000 dyrearter, og han benyttet latinske navn. Selv beregnet han at klodens totale antall arter var ca. 26.500.

Linné var også den første som plasserte menneskene som en gruppe pattedyr og delte den opp i kategorier. Han delte inn mennesker i fire varieteter på en hierarkisk måte med svarte mennesker helt nederst. Den hvite europeeren blir derimot fremstilt som oppfinnsom. Linné brukte ikke begrepet «rase», et begrep som først ble vanlig senere, men hans inndeling ble grunnlaget for de senere raseteoriene. Det foregår stadig diskusjoner hvorvidt Linné var rasist.

Sommeren 1759 deltok Wilse i botaniske ekskursjoner med dr. Holm, en av Carl von Linnés elever.

Wilse leste ivrig Linnés skrifter. Da han kom til Spydeberg prestegård i 1768, gikk han i gang med å utvikle prestegårdshagen. Den skulle bli hans naturlaboratorium. Han delte Linnés syn om at pryd og nytte, estetikk og naturvitenskap var flere sider av samme sak. I 1769 skrev han et brev til Linné hvor han orienterte om prosjektet og ba om å få tilsendt frø. Han fikk frø til utprøving i Spydeberg.

Mens Linné systematiserte plantene etter form og støvbærere, inndelte Wilse plantene etter habitat, miljøet der plantene finnes. Eksempler på ulike habitat er enger og havner, myr og mosejord, langs bekker, fosser og dammer. Wilse kan således plasseres blant de første økologer i verden.

Helt til våre dager har Linnés kunstige system vært brukt til bestemmelse av planter, mens bevaring av habitat blir stadig viktigere.

PRESTEFRUEN GUNHILD STUB ANKLAGET FOR

TROLLDOM OG HEKSERI

Etter reformasjonen blusset heksebålene opp for alvor. Heksene var oppfattet som farlige forbrytere og ble dømt for å ha kastet sykdom og død på mennesker og dyr. De kunne lage uvær, skade folk på kroppen, skade fe og gods, gjøre barn vondt osv. ved hjelp av en pakt med djevelen.

I løpet av perioden 1560–1700 ble over 800 mennesker formelt anklaget for en eller annen type trolldom ved norske rettsinstanser. De fleste av dem, nesten åtti prosent var kvinner. De var ofte enker, mellom femti og sytti år gamle. Sett i forhold til et folketall i 1665 på rundt 440 000, hadde Norge relativt mange trolldomsprosesser i europeisk sammenheng.

I det som i dag er Indre Østfold kommune, er det registrert 15 rettssaker. Av disse førte en til henrettelse og en til dødsfall i fengsel. Domstolene var de lokale bygdetingene - laveste instans på den tiden.

Blant de mistenkte var Gunhild Stub, som var prestefrue i Spydeberg fra 1671 til 1695, gift med sogneprest Hans Lauritzsen Spydeberg. Hun ble stevnet for retten i 1683 for å ha bedrevet «Blåkollen, smørbøn og fadervor» i Askim, men hun ble ikke dømt. Gunhild Stub døde 65 år gammel som enke på sin eiendom Halltorp i Spydeberg i 1717.

(Kilde: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Trolldomsprosessane)

Gunhilds far, Kjeld Lauritzen Stub hadde studert teologi og matematikk ved Københavns universitet. Deretter hadde han reist utenlands og besøkt Tyskland, Bøhmen, Ungarn, Italia, Flandern, Brabant og Holland. I Brabant vervet han seg som soldat hos den tyske keiseren og deltok på katolikkenes side under Trettiårskrigen. Senere besøkte han England, Frankrike og Holland og virket bl.a. som informator (huslærer) for unge adelsmenn. I Frankrike møtte han kardinal Richelieu, og på kardinalens oppfordring gikk han i fransk krigstjeneste som kaptein.

I 1635 ble han utnevnt til sogneprest i Christiania. Her kom Stub i en bitter strid med byens borgermester, Lauritz Ruus. Konflikten gikk så langt at Stub nektet å gi Ruus nattverden og ville lyse ham i bann. Det ble en stor sak, og på herredagen i Bergen 7. juli 1641 ble Stub fradømt sitt embete, men kongen ville bevilge ham et nytt. Stub fikk bytte kall med sognepresten i Ullensaker,

Da det i desember 1643 brøt ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige, kom Norges stattholder Hannibal Sehested til å benytte seg mye av Stubs krigserfaring og administrative dyktighet. Stub ble hans rådgiver og fikk tittelen kammerråd.

Etter krigens slutt 1645 vendte Stub tilbake til sitt prestekall, og 1647 ble han prost over Øvre Romerike og Solør. Stubs prestegjerning ser ikke ut til å ha vært helt plettfri. Flere bønder i Ullensaker anmeldte ham for overgrep og urimelige krav i forbindelse med kirkelige handlinger, og 1657 ble han stevnet på tinget. Sakens utfall er uklart, men han ble iallfall sittende i sine embeter frem til sin død.

Stub var også forretningsmann. Han var eier eller medeier av flere gårder, drev trelasthandel og var en tid medeier i Eidsvoll jernverk.

Med Gunhilds bakgrunn ville det ikke være utenkelig at hun kunne ha kommet med katolske ytringer. Luther hadde «i den rette læren» uttrykkelig formant at «paven er Antikrist, og at hans trone er den til Satan selv», og forbundet de katolske med trolldom og magi. I oktober 1617 utstedte Christian IV en forordning om trolldomsprosesser, der djevelen for første gang kom inn i lovverket.

SIR ISAAC NEWTON (1642-1727)

Wilse var en stor beundrer av Isac Newton og hans beskrivelse av gravitasjonsloven og den guddommelige makten.

Newton som hadde studert bevegelse, gravitasjon og lys, grunnla den klassiske fysikk. Det påstås at han oppdaget prinsippet for gravitasjon da han så et eple falle ned på bakken samtidig som Månen kunne sees på himmelen. Han mente at samme tyngdelov dro eplet mot bakken og holdt Månen i bane, og konkluderte med at de samme naturlover gjelder overalt i universet. Han formulerte Newtons lover og gravitasjonsloven.

Ved å demonstrere samsvaret mellom Keplers lover som beskriver planetenes bevegelse omkring sola og gravitasjonsteorien, fjernet han den siste tvilen om at sola er solsystemets sentrum. Newton betraktet sine gjennombrudd i fysikk, matematikk og optikk som puslebiter som hjalp menneskeheten til å gjenskape et mer korrekt verdensbilde; et verdensbilde som hadde blitt forvridd og pervertert av kirken.

Newton var også svært religiøs og produserte mer arbeid om bibelsk tolkning enn naturvitenskapen han huskes for i dag. For Newton var Guds egenskaper fullstendig forståelige, og rommet var uendelig stort. Newton brukte mye av sitt liv til å forklare at man kunne begripe uendelighet, både i betydningen matematiske uendeligheter og det guddommelige. I religiøse spørsmål trakk han et skille mellom det som faktisk sto i Skriften, og det som ble lagt til i ettertid av falske tradisjoner og menneskelig fantasi.

Selv om bevegelseslovene og universell gravitasjon ble Newtons mest kjente oppdagelser, advarte han mot å bruke dem for å se på universet som en ren maskin, som om det lignet en stor klokke. Han sa: «Så da kan tyngdekraften sette planetene i bevegelse, men uten den guddommelige makten kunne den aldri sette dem i en slik sirkulerende bevegelse som de har om solen.» Han så med andre ord bevis på et design i verdenssystemet, Gud var tilstede i Newtons univers.

Wilse så Gud som den største ånd av alle ånder med like stor umiddelbar innflytelse på åndenes verden som på den legemlige. «Gud har gitt bevegelses- og andre lover som best passer seg på materien, men de åndelige vesener har han gitt moralsk forstand og følelse, og dem kan han alene kreve moral av. Og slik han selv er herlighetens kilde, er han også all herlighets eksempel».

På spørsmål om det finnes bevis, svarer Wilse: «Intet er mer fullkomment enn den store Newtons lov om tiltrekningskraft hvor han gjør regnskap og setter regler for hele verdens løp i alminnelighet og planetenes i særdeleshet. Den er dog med all sin nytte og sannsynlighet bare en hypotese men som kan forklare uendelig mye i naturen. Kristendommens lære er enda mer. Foruten at den har en guddommelig opprinnelse, beror den på fakta.»

SVARTEBOKA FRA BORGE

Wilses gode venn Ulrich Christian Heide var født i Hobøl ca. 1711 som uekte sønn av en offiser og datter av sogneprest Jørgen Harder i Ås.

Heide døde 11. januar 1785 på sin eiendom Heidehytte uten livsarvinger og ble begravet under kirkegulvet i Asak kirke.

Wilse nevner at ved rydding av røtter og stein på eiendommen ble det funnet et snøhvitt dødningehode. Dette «memento mori» hadde Heide satt over hoveddøren foran sitt navntrekk av bly og forgylt.

Mange år senere er det funnet ei svartebok som har tilhørt Heide. [Svarteboka fra Borge] Dette er en av de eldste såkalte svartebøkene i norske samlinger. Svarteboka har alltid vært omgitt med mye mystikk. Selve betegnelsen «svartebok» har gitt assosiasjoner i retning av det som er dunkelt og mysteriøst. Ennå i vår egen tid er det vel slik at «svarteboka» for mange mennesker har et sterkt preg av noe skadelig og forbudt som man helst ikke skal ha befatning med — hedenskap, mørke makter og arg trolldom.

Svarteboka fra Borge inneholder praktiske råd men også magiske formler for å kunne utøve magi eller trolldom for å vinne makt over dyr og mennesker og skaffe seg kontakt med djevler og demoner i tillegg til medisinske formler og oppskrifter. Virkelighetstolkningen bak den er ganske direkte preget av troen på overnaturlige krefter og vesener. Her finner vi således frykt for trolldom og farer som oppfattes som overnaturlige. Samtidig vises tydelige interesser for kvinner og erotikk.

Et eget avsnitt inneholder en samling med opptegnelser som en ung og ugift underoffiser i Norge regnet som nyttig kunnskap i 1730-årene.

Det går tydelig frem at den unge Ulrich Christian Heide ønsket altså å gjøre militær karriere, gjøre lykke ved spillebordet blant sine kolleger, beskytte seg mot skader, sår og andre angrep på hans person og oppnå rikdom og kjærlighet. Når man legger dette sammen med notisbokas øvrige innhold, får man et interessant bilde av hvilken kunnskap Heide ville sikre seg, og hvilke mål han siktet mot. Boka er datert Næsgaard 29. oktober 1732 og undertegnet av Ulrich Christian Heide som i 1732 oppholdt seg på Nes herregård i Torsnes.

Christian Vs Norske Lov fra 1687 (6. bok, 1. kapittel) hadde strenge straffer for trolldom.

«Befindes nogen Troldmand, eller Troldqvinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendes at kaste paa Ilden og opbrændes.»

«Hvo, som bruger nogen galne indbildede Konster med Forsæt at ville forgiøre og skade en anden, have sin Hovedlod forbrudt; Og er det Mandsperson, da straffes han med Jern og Arbeid paa Bremmerholm, eller andet saadant Sted, sin Livs Tid; Er det Qvindesperson, straffes iligemaade i Spindehuset.»

Boka avspeiler spenningen mellom gammel og ny tid i ledende samfunnsgrupper i Norge på 1700-tallet.

(Kilde: UiO)

Til slutt: Wilse nevner at Thomas de Stockfleth skrev et dikt om Heidehytten. Hyllingsdiktet har over 50 strofer og kan leses i sin helhet her: https://www.nb.no/items/3563176378f337c2624e29e1fe0f9f99?page=0&searchText=ulrich%20christian%20heide

Vi gjengir de tre første strofene:

Heydes Hytte, et Digt  af een hans Ven

Dig, som foragtet før blant glemte Fielde saae,

Hvor nys forarmet Træl sit Haab bedraget faae

Av evig Stene-Sæd, at tørre sandig Bakke,

Og Sump, hvor saae Frø har aldrig villet qvakke,

Forvandlet Hytte, dig jeg nu besynge vil.

Bøi, kiære Heyde, Selv lemfeldig Øre til;

Lad Venskabs milde Drift Din sikre Smag ledsage,

Saa skal Dig dog Din Skald, om ei hans Sang behage.

Utvungne Muse, lad min Djervhed lykke mig!

Let blive denne Sang, ukunstlet, tækkelig,

Som Hyrdepigens fri, naar Perlene triller,

Blandt Fieldes Gienlyd, hun paa Luren oprømt spiller

Og lokker Toner du, som Vallands Mester maae,

Mistroende sin Konst, misundsom høre paa!

Min Ven og ogsaa Din: Hans givne Liv henflyder,

Opofret hver den Lyst, en Musers Yndling nyder.

ULRICH CHRISTIAN HEIDE (1711-1785)

Fra sin sommerreise 1781 forteller Wilse at han under sitt opphold i Fredrikshald flere ganger besøkte sin gode venn herr Ulrich Christian Heide:

Oberst Ulrich Christian von Heide, kommandør av 1. Smaalehnske nationale infanteriregiment, en nordmann som ofte har gjort sitt fedreland ære. På hans årlige reiser i regimentdistriktet hadde jeg æren av at han hver gang oppholdt seg en tid hos meg på Spydeberg, og at jeg ved den leilighet nøt hans bekjentskap og vennskap.

Han hadde tjent seg opp i det militære fra det mindre til det mere, og ved leilighet lært de mest gjengse språkene og de praktiske vitenskapene, særlig dem som angikk det militære, gikk i russisk tjeneste, og var med i felttogene under grev von Münnich ved Otsjakiv og Perecop i Ukraina. Noen år etter hjemkomsten var han med i grensekommisjonen ved svenskegrensen.

Da han kom til års, tenkte han på hvorledes han og i freden kunne være en nyttig borger, og fant derfor på å bringe i utøvelse hva han utenlands hadde sett og siden selv tenkt over. Til slutt kjøpte han et lite sted, som han kalte Heidehytte, ¼ mil nordøst fra Fredrikshald. Dette var tidligere et jordstykke som lå i en granskog og tilhørte bondegården Asak. Jordarten var ufruktbar, sur av stående fuktighet og fylt opp med stein.

I denne forvillede tilstand ville en husmann prøve å gjøre noe ut av det og ga 2 riksdaler årlig i leie. Da kunne neppe en ku ernære seg der, men etter kort tid måtte han gi seg, og obersten kjøpte stykket. Han begynte med å utrydde røttene, grave opp steinene og grøfte. Til det brukte han dels svensker, dels frimenn av garnisonen.

Det hendte at man en gang under dette arbeide fant et snøhvitt dødnings-hode. Dette «memento mori» satte han siden over hoveddøren foran sitt navntrekk.

Trerøttene ble ved tørking til brenneved. Tuene la han i gjødselhaugen, og steinene førte han på vinterføre dit hvor han den følgende sommeren ville bruke dem til steingjerder.

Han forbedret den ene jordarten med den andre og sådde 1 til 2 år deretter ikke bare havre men også kløver og poteter. Ved hans eksempel ble de siste utbredt mye omkring til bønder, og han ga mange bort til fattige for å settes. Av alt fikk han den beste avling.

Sine havner delte han i opp i kobler og lot kuene kun gå der to uker om gangen.

I skogen tok han bort de nederste kviste av trærne og de unyttige buskene som hindret gressets og de unge trærnes vekst, plantet også mange ville trær langs veien og steingjerdet, særlig osp, ask og rogn men bjørketrær langs grøftene i myrjorden. Dette forekom meg underlig, ettersom man i Brandenburg tvert imot planter bjørker i den tørre sanden, men han forsikret, og jeg så det selv, at de vokste godt her også.

Omkring hagen hadde han på et sted oppført et enkelt steingjerde som han på den innvendige siden bela med jord formet som en skråning og beplantet med hassel-, stikkelsbær- og bringebærbusker. Langs ovenpå de lave steingjerdene la han små spanske ryttere.

På gårdstunet som ligger midt på eiendommen, er på den ene siden en frukthage hvor mange eplekvister podet i rognebærstammer kommer seg rett vel. Midt i hagen et nøyaktig solur med et reamursk termometer på sokkelen. På den andre siden er det en haug som har vært en steingrav i den hedenske tiden, nå dekket av jord og bekledt med gresstorv i skikkelse av et batteri hvor han hadde noen små metall-kanoner som han lot seg høre med ved leilighet. Denne hadde han innelukket i kjøkkenhagen, og like foran lå bie- og blomsterhagen.

Obersten var den første som i den senere tid har drevet birøkt her i Norge etter stor møye en ti års tid. Han ga bort kuber til bønder og andre med informasjon om den beste behandlingen. Han fikk også laget en god mjød til å sette frem for sine gjester.

I humledyrking drev han det også videre enn de fleste, og brukte til dels Triewalds måte i å legge humlerøttene.

Til sist bygde han etter angivelse av en reisende finne en tjæreovn hvor røyken ble ført mellom to hvelvinger. Dermed kan man med mindre brensel få mer og bedre tjære av kløvde fururøtter (hvorav fantes nok i myren) enn man ellers vanligvis får.

Jeg kommer endelig til herr oberstens våning som han har bygget nytt på sin egen måte. Alt er praktisk og intet større enn nødvendig. Vel er den kun av en etasje, men under taket er det små rom med karnapper som utgjør bibliotek, rustnings- og materialkammer. En storstue, kjøkken, soverom og en liten dagligstue som utgjør det minste av bygningens underværelser.

Like overfor står en paviljong hvor obersten helst om sommeren hadde sin skrive- og parolestue. Her var veggene bekledt med festnings-risser og andre kobberstikk. Bak våningshuset var stallbygningen til 2 hester, 4 kuer og det videre til en så liten gård.

Han viste meg den medaljen, vår allernådigste konge hadde beæret ham med, og h. k. h. arveprinsens nådige skrivelse med mere. Etter hans durchlauchtighet prins Carl av Hessens ankomst år 1772 steg han fra major til den nåværende posten.

Han har ikke vært gift og har ingen arvinger. Derfor har han for lengst testamentert sine bøker og matematiske instrumenter til Det Norske Militærakademi.

Nå 70 år gammel venter han på det tilkommende med en kristens håp. Hele tiden jeg kjente ham, høyaktet han den sanne andakt, og blant andre underholdende skrifter leste han gjerne i en Gudelig bok, helst når han så at forfatteren forsto sine ting. Hans patriotiske flid tilveiebragte ham den førnevnte kongelige nåde. Herr justisråd Stochfleth, som hans venn og poet, skrev et dikt over Heidehytten. Når jeg skriver dette (1791), er obersten død for tre år siden, Heidehytten solgt; — og den nye eier er som de fleste andre.

(fritt etter Wilses Reise-Iagttagelser bind 2 side 217-223)

WILSES KAMP FOR NORSK UNIVERSITET

Gjennom hele middelalderen sto det norske samfunnet gjennom kirkeorganisasjonen i kontinuerlig kontakt med Europa. Først etter reformasjonen ble Norge politisk og kulturelt en europeisk utkant, hvor horisonten etter hvert i stor grad stoppet ved København. Dette var en villet politikk fra den danske kongemaktens side. Kirken, som var underlagt kongen, var et viktig redskap for å kontrollere og disiplinere befolkningen. Embetsmennene var stort sett danske. Skolevesenet fungerte dårlig. Få kunne skrive skikkelig men nesten ingen regne.

Wilse, som kom til Spydeberg i 1768, ivret i mange år for et norsk universitet. Han fremholdt at nordmenn og andre dannede i Norge selv skulle være våre høyeste foresatte i alle stender. I 1793 innkalte han til et møte i Kristiania. Etter tre års debatt ble saken avvist i København. Debatten stilnet, noe som irriterte Wilse sterkt, og han utga avhandlingen Den nationale Døsighed og Uvirksomhed, særdeles i de langt fra Hovedstaden beliggende Egne […] i 1797.

For å styrke norsk selvfølelse oppmuntret og refset Wilse «den nationale døsighed»  og tiltaksløshet som hadde oppstått gjennom tiden.

Er det norske folk en nasjon? Er den særskilt fra den danske, skjønt av samme stat og under samme regjering? Man svarer fritt: Ja. Naturen har selv konstituert det norske folk til en nasjon, og den politiske konstitusjonen er ikke i stand til å oppheve den selv om den arbeidet med all politisk kraft med det i flere hundre år. Nei, naturen lar seg ikke tvinge. Ved å sammenligne Danmark og Norge, hvilken forskjell blir man ikke var på landets grunn og avvekslinger, på klima og naturlige frembringelser, og de derav ulike næringsveier, på den derav igjen flytende økonomi, på folket selv i dets seder, dets språk med videre, som så mange års forening med Danmark og begge nasjoners blanding og felles bok-språk ikke har kunnet oppheve.

Den norske nasjon er intet mindre enn døsig og uvirksom, ikke utviklet fra den driftighet, især fra de helte-egenskaper som fra old- og hedningetiden har vært nasjonens egen. Man leser ennå med ånds deltakelse i Snorre Sturlason de sterkeste prøver på mot, varme og trofasthet i den sak man holdt for god, hvorved sikkerhet for livet selv ikke kom i betraktning.

Ved kristendommen, så rå og sanselig den var, vant opplysningen dog noe, og den viste seg snart også virksom i fredens kunster med alt de barbariske preg de hadde i smaken. Til bevis står ennå noen 100 kirker over hele landet. Disse bygningsmasser står ennå så faste som klipper tross tiden, våre krefter og lyst til å bygge slike nå, ja lysten selv til å holde dem vedlike av deres egne midler.

Fra disse oldtidens kraftmenn skulle vi nedstammen, fra hine nordmenn som da de ikke forsto å tvinge jorden under de harde klimaet til å bære frukt, vandret ut og besjelede av krigsæren viste å undertvinge de mektige og rike syd-boere samt avsette deres fyrster. Men har vi vel deres mot, virksomhet og fasthet, og med et ord, ild i sjelen?

Må vi ikke ved en nøye betraktning tilstå, at en døsighet har mestret seg over oss; ja at denne stundom innhyller oss i en tåke som ingen stråle kan trenge gjennom, og gjør oss følelsesløse for alt det store og skjønne vi kunne utrette? Med en lat fornøyelse griper vi oss iblant an for å lese fortidens heltebedrifter. Vi beundrer fedrenes mot, og for religionens skyld martyrenes oppofrelse; men selv tør vi intet prøve.

Hva er blitt av vårt patriotiske selskap i Kristiania? Det er jo nå i et upatriotisk avtagende, ja så godt som opphevet. Saken faller hen i dvale og blir til sist intet. Ofte har motparten derved vunnet. Slik oppfatter man saken om et norsk universitet hvortil jeg innbød med hell. Jo, mine venner! Så går det. Man venter stadig bedre tider, og tidene blir just derover verre.

Til slutt skriver Wilse: Nå er det beleilig tid, nå er besøkelses dag. Når var vår opplysning større? Når kunne man tale og bli friere? Når har vi så ordentlig vennelag? Når er det en mildere og visere regjering? Når hadde vi sådanne bestyrere ved statsroret, og når hadde vi en så virksom tronarving? (Vi kan tilføye at Wilses gode venn og mentor Andreas Peter Bernstorff da var utenriksminister i København frem til sin død 21. juni 1797.)

La oss i den norske universitets sak bli ved med samme varme deltakelse, som vi begynte for fire år siden. Det gjelder vårt, våre barns og hele etterslektens sjeleliv hvilken alle har krav på. Mitt symbol blir fortsatt dette: Licet omnibus esse beatis - Måtte alle være lykkelige!

Vi handler og virker da både for tiden og evigheten til fullkommenhetens mål, og da skal vi, nest Gud, kunne tildele oss all den lykke som vår virksomhet fortjener og være visse på å nyte den velsignelse som vi således har lyst over oss selv.

La oss dyden hedre,
Trosse dårens spott;
Selv vi blir bedre,
Så blir allting godt.

(Et fritt oversatt utdrag av Wilses « Den nationale Døsighed og Uvirksomhed […] Anledning af Frem- og Tilbagegangen i den Norske Academie-Sag» 1797)

Norsk universitet ble en realitet i 1811, ti år etter Wilses død.

WILSES BETYDNING FOR NORSK PATRIOTISME

Inntil reformasjonen var Norge et kongedømme underlagt den danske tronen med et riksråd til å styre i kongens sted. «Norges rikes råd» hadde vært en selvstendig organisasjon med stor makt, det nærmeste en kan kalle en regjering. Makten var delt mellom kongen, adelen og kirken.

Samtidig med reformasjonen ble Norge et lydrike i Danmark. På det danske riksmøtet i 1536 dekreterte kong Kristian III at «Norge skulle være å bli under Danmarks trone, likesom et av de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne, og heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men et ledemot under Danmarks rike ... til evig tid».

Det norske riksrådet ble avskaffet, og det danske riksrådet hevdet suverenitet i begge riker. Danske menn okkuperte alle stillinger: som lensherrer, festningskommandanter, skatteinnkrevende fogder osv . Kong Kristian III innsatte dansk superintendenter som skulle overta de katolske biskopers rolle som kirkeledere.

Kirkens øverste leder var nå kongen, som overtok kirkegodset og ble eier av halvparten av jorda i Norge. Kostbarheter ble sendt til København og smeltet om til penger, mens helgenbilder, arkiv og bøker ble ødelagt . Klostrene hadde vært viktige for omsorg av gamle og syke, undervisning av barn og ungdom og gjestfrihet for reisende.

Den protestantiske kirken var et viktig redskap for å kontrollere og disiplinere befolkningen. De mange krigene på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet økte kongemaktens behov for ressurser. Skattenivået ble mangedoblet, og utskriving av norske soldater til krig var økende. Selv om det til tider kom fram sterk misnøye, var det ikke noen større samlet opposisjon mot dansk styre i Norge.

På 1700-tallet begynte en ny patriotisme å spire i Norge. Dette medførte et aktivt press for en friere stilling i unionen med Danmark. Da sensuren ble opphevet under Struensee (1770–1772), kom det et betydelig antall skrifter i patriotisk ånd.  Kampsakene var eget universitet, egen nasjonalbank, og etterhvert også frihet eller adskillelse fra Danmark.

I 1793 fremmet Wilse et forslag om opprettelse av et eget norsk universitet og inviterte til et møte om saken i Christiania. I avhandlingen Den nationale Døsighed og Uvirksomhed, særdeles i de langt fra Hovedstaden beliggende Egne […] og i det patriotiske tidsskriftet Hermoder utgitt 1797 skriver han: «Meg forekommer, som jeg allerede ser nordmenn og andre dannede i Norge selv å være våre høyeste foresatte i alle stender. Alt dette er dog kun i håpet, og om ikke i håpet, så dog i ønsket. Med hvilket håp! synger den ennå lenkebundene slave i sine bånd, når han får høre, de om noen år skulle løsnes, hvor meget mer må vi skjønne på det håp, som ved forsmak av det forventede allerede gir noe å nyte?» For dette og tidligere patriotiske uttalelser falt Wilse nærmest i unåde hos kanselliet i København og ble deretter underlagt sensur.

Henrik Wergeland løftet Wilses iherdige arbeider og patriotiske ytringer fram som en viktig forløper til og en nødvendig forutsetning for den liberale grunnloven vi fikk i 1814.

GAMMEL TRO LEVDE VIDERE

Kirkene hadde vært åpne, stadig messer og folk vandret inn og ut. De var sentre for høytider og andre festdager, som årsdagen for vigslingen av den lokale kirken (kyrmesse). Sammen med kirkefesten hørte vanligvis en folkefest med dans og drikk.

Den største kirkefesten i Norge var olsok med feiring i hele den norske kirkeprovinsen. Ved siden av Jesu mor, Maria, er Olav den mest avbildede helgenen i nordisk kunst fra middelalderen.

Da reformasjonen ble gjennomført med kompromissløs tvang, reagerte folk med uvilje og mintes med vemod «den gamle troen» og herlighetene i den tapte kirken.

Folk flest fortsatte med sine katolske vaner: De korset seg, falt på kne, kysset hverandre, framførte bønner og sanger til jomfru Maria og St. Olav. De fortalte heltehistorier om St. Olav og feiret kyrmesse. De tilbad helgenbilder, bar dem ut for å få velsignelse til åker og eng, beskyttet dem mot ødeleggelse og valfartet til kirker med helbredende helgenbilder – der de søkte hjelp mot plagene sine. Slik fortsatte det i 200–300 år etter 1537.

Wilse forteller at katolske skikker fortsatt var levende, f.eks. at vinen som etterlates i kalken etter nattverden ble holdt for legende,  hellige kilder som Maria-kilden ved Trømborg og beskyttelse av barn mot ombytting ved å henge en penge eller spesielle sølvstykker på barnet, kalt ‘angus dei’, Ellers er det mange ting, hvor skikken i det seremonielle av gudstjeneste er forskjellig, og på et sted forarger man seg over det som man på et annet sted får åndelig styrke av. Å betale for likpreken og en spesiell gudstjeneste, kalt å kjøpe kirken, har tiltatt mye. Wilse bemerker: «Så lenge det ikke forstås som en katolsk sjelemesse, kan man vel ikke ha noe mot det.»

Videre forteller Wilse at det bevares en fanestang og et metall røkelseskar fra den katolske tid i Eidsberg kirke.

Av de mange helgen-dager og messer fra katolske tider bruker man ennå her som tidsmerker: trettende-dag eller hellig tre kongers dag, 20de dag jul da jul er til ende, kyndelsmesse, Gregori dag, vår frue dag i fasten, korsmesse om vår og høst, sankthansdag, hundedagenes begynnelse og ende som påaktes mer enn de andre helgendagene i juli og august, Mikkelsmesse, helmesse og Mortensdag.

(Kilde: Norgeshistorie UiO og Wilses Reise-Iagttagelser)

INGEBORG KJELLSDATTER

pisket for sin tro

Uviljen mot lutherdommen var ofte bunnet i en bevisst religiøs motstand forankret i den 500 år lange katolske tradisjonen i Norge. Den nye evangelisk-lutherske lære ble følt som fremmed og ”ukristelig” av mange.

Siste delen av 1500-tallet så man en sterk oppblomstring av Maria-fromheten i Oslo bispedømme; denne gang i Østfold. En kvinne fra ”allmuen”, dvs. fra bondestanden – Ingeborg Kjellsdatter i Skiptvet – hadde omkring 1570 en Maria-visjon. Ifølge henne selv hadde hun hørt en røst kalle på seg, og for hennes øyne hadde himmelen åpnet seg. Hun så da en kvinne – Jomfru Maria – sitte på en himmelsk trone. Den hellige jomfru hadde så talt til henne.

Budskapet fra Guds Mor var å holde fast ved helgenkulten og den gamle tro. Ingeborg Kjellsdatters budskap vant stor folkelig tilslutning. I følge Niels Stubs opptegnelser fra Oslo Lagting står det at Ingeborg førte denne ”vrange og falske villfarelse” til allmuen ”der ute”.

Slottsfuten på Akershus grep resolutt inn og fikk henne arrestert og stevnet for lagtinget. I dommen fra 1573 kan vi lese: ”… at Ingeborg skal tage openbarlig skrift oc afflösning for predickstolen j Sketuiid (Skiptvet) sogen oc bekende hennes wildfarelse och myste syt hud (: miste sin hud, dvs. piskes offentlig) for hennes wrange oc falske wdförelse eblant almugen”. Etter denne behandlingen forsvinner hun i kildene, og det er grunn til å tro at hun ikke overlevet denne svært harde korporlige avstraffelse.

Tidligere var to gamle bønder fra Sandar i Vestfold blitt brent som kjettere på Akershus fordi de ledet en folkelig bevegelse for å forsvare den gamle helgenkultus og formante folket til å ære Gud og Maria og holde lørdagen hellig til ære for henne. Katolisisme ble på denne måten sidestilt med trolldom i straffegrad.

(Kilde: Den katolske kirke)

MOTREFORMASJONEN I ØSTFOLD

Som professor i Braunsberg tok Klosterlasse seg ekstra godt av de skandinaviske studentene. De kom fra landets beste familier. Noen konverterte. Enkelte av konvertittene ble presteviet og sendt til Norge som undergrunnsprester.

En av dem var Jakob Hjort. Faren, Rasmus Hjort var prost i Tønsberg. På denne tiden var prosten i Tønsberg lensherre; han bodde på et gods, hadde inntekten av en mengde gårder, og hadde samtidig ansvaret for bl.a. skolen og fattighospitalet. Jakobs mor, Gidse var datter av biskop Frants Berg. Hennes søster, Magdalene var gift med biskop Jens Nilssøn, hvis mor kom fra Nedre Moen i Eidsberg.

Da Jakob Hjort kom tilbake til Norge, ga han seg ut for å være luthersk prest og fikk stilling som sogneprest i Onsøy. Samtidig som han bekledde denne stillingen, oppsøkte han dem som holdt fast på den gamle troen, og leste i det skjulte messe for dem.

En annen av Klosterlasses elever var Jens Olufsen Pharo med det latinske navnet Joannes Olai Pharonius Danus, som ble immatrikulert ved Jesuittuniversitetet i Braunsberg i 1603 og var Sogneprest i Tune 1609-1613. Faren, Jens Olufsen Pharo var sogneprest i Lier. Olais sønn, Peder ble sogneprest i Lier og gift med Maren, datter av spydebergpresten Lauritz Lauritzsøn Spydeberg.

Deres dobbeltroller ble avslørt i 1613. Stevning ble uttatt på Akershus. Alle ble dømt til å miste sine kall og embeter. Videre ble de fradømt midler og formue samt odel og arv. Så ble de landsforvist med beskjed om at de ville bli henrettet hvis de noensinne viste seg i Norge åpent eller hemmelig. Blant i landsforviste var også Jakob Hjorts bror Christopher som hadde katolske tilbøyeligheter. Han hadde i tiden 1610-1616 vært slottsprest i Oslo.

Denne straffesaken satte et støkk i lutherske geistlige og verdslige myndigheter. Kongen forbød studenter å studere ved jesuitterkollegiene i utlandet. Samtidig økte den ideologiske kamp mot katolisismen.

Jens Olufsen Pharo fikk imidlertid lov til å vende tilbake til Norge i 1617. Han fikk i 1624 til 1630 den ansette stilling som slottspredikant på Akershus og var også rektor i Kristiania en periode. Han døde under pesten i 1630.

KLOSTERLASSE

I mai 2022 var det fire hundre år siden jesuittpresten Lauritz Nielssøn fra Tønsberg – kjent som Klosterlasse – døde i eksil i Vilnius, landsforvist fra både Sverige og Danmark-Norge.

Lauritz Nielssøn ble født i Tønsberg i 1538. Omtrent 10 år gammel ble Lauritz elev ved katedralskolen i Oslo. En av hans skolekamerater var den senere biskop Jens Nilssøn. Lauritz Nielssøn dro senere til Louvain, Leuwen i dagens Belgia, hvor han studerte ved byens berømte jesuittuniversitet under ledende katolske teologer. Under dette studieoppholdet konverterte Lauritz Nielssøn til katolisismen og gikk inn i jesuittordenen. Han hadde tidlig blitt lagt merke til av sine overordnede i Kirken og ble gitt en nøkkelrolle i de ambisiøse planene for å vinne Skandinavia tilbake til den katolske tro. Han hadde mot og energi som få, og han virket som en magnet på unge mennesker. Han var ikke bare en dyktig teolog, men også matematiker, retoriker og filosof.

Tanken var først å sende Lauritz til Norge, men i 1576 ble det i stedet med pave Gregor XIII’s tilslutning bestemt at han skulle til Sverige, som også hadde blitt luthersk. Det var reelle forhåpninger om å vinne tilbake Sverige for Den katolske kirke. Kong Johan III av Sverige var ikke uten sympati for katolisismen, og hans dronning var katolikk og hadde fått beholde sin trosbekjennelse. Tronfølgeren Sigismund hadde arverett ikke bare til Sverige, men gjennom moren også til Polen, og han ble oppdratt som katolikk. Både kongen og ordenen forlangte at misjonen skulle regisseres som en “dekkoperasjon”. De fleste trodde derfor at pater Laurentius var en høyt skolert luthersk teolog.

Snart fikk han i oppdrag å organisere et høyskolesenter i et nedlagt fransiskanerkloster på Riddarholmen i Stockholm for særlig lærevillige, som snart ble katolikker. Det var slik han fikk kallenavnet Klosterlasse. Fra 1577 overtok han også ansvaret for landets to “gymnasier”, i Vadstena og Stockholm. På forbausende kort tid drev han luthersk presteutdanning og ledet hele det høyere utdanningsvesen i Sverige. Han ble nøkkelfigur i motreformasjonen – elsket eller hatet over hele Europa, grunnlærd teolog og glødende forkynner, kløktig aktør i 1500- og 1600-tallets religiøse kontroverser.

Da hans katolske identitet ble avslørt i 1580, ble han sammen med flere andre jesuitter forvist fra Sverige.

Danmark-Norge ble den nye misjonsmarken. Med en utrettelig iver satte Lauritz Nielssøn i gang igjen. Strategien denne gangen gikk ut på å få unge dyktige prestestudenter med katolske sympatier – og dem var det påfallende mange av i Norge – inn på katolske universiteter i utlandet og der føre dem tilbake til den katolske tro.

I 1606 dro Lauritz Nielssøn til Danmark, muligens med kurs for Norge, hvor han imidlertid ble arrestert og på Christian IVs direkte ordre utvist med trussel om dødsstraff dersom han noensinne vendte tilbake til Danmark-Norge igjen.

Etter arrestasjonen og utvisningen fra Danmark i 1606, reiste han til Polen og senere til Riga. Da den svenske kong Gustav II Adolf inntok Riga i 1621, ble den da over 80 år gamle Lauritz Nielssøn utvist og sendt med militær eskorte til Vilnius i Litauen hvor han underviste det siste året av sitt liv.

Pater Norvegus – «den norske presten» – som Klosterlasse gjerne ble kalt, døde 5. mai 1622. Han ble begravet i universitetskirken St. Johannes i Vilnius men senere flyttet til en fellesgrav utenfor kirken. Lenge var graven hans glemt.

I mars 1996 ble graven gjenoppdaget. To år senere, i september 1998, ble en minneplate over Klosterlasse med norsk og litauisk tekst avduket i St. Johannes-kirken i Vilnius av H.M. kong Harald V.

Bestemmelsene om at katolske prester og munker nektet adgang til Danmark-Norge ble videreført i Grunnloven fra 1814. Først i 1956 ble forbudet opphevet under dissens.

(Kilde: forskersonen.no og SNL)

For interesserte kan vi vise til Klosterlasse av Oskar Garstein, utgitt 1998.

MARTIN LUTHER

I disse dager er det 505 år siden Martin Luther slo opp sine teser. Det var starten på en protestbevegelse mot makten og de mektige.

Wilse forteller at han hadde lyst til å utgi en katekismus: «Grunnen er at jeg nøye har studert Luthers katekismus. Luther med all hans uforlignelige fortjeneste var dog kun et menneske, bundet til sin tids nødvendighet og enfoldighet og lot meget bli uforståelig.»

Martin Luther ble født 10. november 1483 i Eisleben i Det tysk-romerske riket. Han vokste opp i et strengt religiøst hjem og fryktet døden og Kristi dom. Da lynet slo ned like i nærheten av ham i 1505, falt Luther over ende i frykt: «Hjelp, hellige Anna. Jeg vil bli munk!»

Luther ble munk og katolsk prest. Han ga bort alle personlige eiendeler for å tilfredsstille og mildne dommens Gud. I 1512 ble han professor i Wittenberg – hovedstaden i Sachsen.

Under stille refleksjon over Romerbrevet I gikk det opp for ham at Guds egentlige gjerning er å rettferdiggjøre synderen. Frelse og turen opp til Himmelen er ikke noe du kan kjøpe for penger. Det er heller ikke noe du kan gjøre deg fortjent til. I stedet er det en helt gratis gave fra Gud. Budskapet er kanskje det aller viktigste i Luthers protestantiske teologi. Men det er bare i Norge et flertall av de kristne fortsatt støtter oppfatningen om at tro er den eneste veien til frelse.

Pave Leo hadde tillatt Albrecht av Brandenburg som var erkebiskop og høyeste geistlige i det tyske riket, å samle embeter på ett vilkår, at Albrecht tillot salg av pavelig avlat som var garantibevis for ettergivelse av synder. Johan Tetzel: «Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer»

Luther var kjent som kranglete og til tider sint. Han var så sta ­– og sterk – at han våget å gå løs på seinmiddelalderens aller mektigste samfunnsinstitusjon, den katolske kirken. 31. oktober 1517, utstedte han sine 95 teser mot sider ved avlatspraksisen.

I annen tysk by hadde Johann Gutenberg nylig gjort det forrige tusenårets kanskje aller viktigste oppfinnelse, trykkemaskinen. Den ble avgjørende for Luthers og protestantenes suksess. Tesene ble trykt og etter hvert kjent i hele Tyskland, og Luthers protesterende skrifter spredte seg utover Europa.

Martin Luther hadde ikke mange nye teologiske tanker. Ideene han forfektet var blitt tenkt av flere andre både før ham og samtidig med ham. Måten striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg på, både dens stadig eskalerende form og mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, frembragte et ugjenkallelig brudd i løpet av få år.

Luther ble kastet ut av den katolske kirken og lyst fredløs. Utslitt ble han reddet og bortført av kurfyrsten,  Fredrik den vise, til den isolerte borgen Wartburg. Han begynte som den første å oversette det nye testamente fra originalspråkene til tysk. Tidligere oversettelser fra latin hadde mange unøyaktigheter og var ofte motstridende. Han ville gjøre det lesbart for bønder og gruvearbeidere. «En må spørre husmødre, barn på gaten og vanlige folk på markedet, og legge merke til hvordan de uttrykker seg, og så oversette i samsvar med det».

Var han i det lystige hjørnet, satte Luther pris på både kvinner, vin og sang. Sitat: «Den som ikke elsker kvinner,  vin og sang, er og blir en tosk hele livet.» Den 13. juni 1525 giftet han seg med den tidligere nonne Katharina von Bora. De fikk seks barn.

• Luthers oversettelser av Bibelen hadde en stor betydning for utviklingen av det tyske språk. Gudstjeneste og salmer på hjemspråket.
• Katekisme – pedagogisk pioner. Barna måtte lære å lese, og det ble etter hvert innført skoleplikt for alle.
• Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet på det kontinentale Vest-Europa og i Nord-Europa og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser.

JENS NILSSØN (1538-1600)

latinisert form Joannes Nicolaj

Wilse forteller at han var i besittelse av en opptegnelsesbok, som hadde tilhørt en kapellan i sognepresten Guldbrand Torbjørnsens tid (død 1618), og nevner at det blant mange andre viktige opptegnelser står:

«Anno domino 1598 dro jeg ut i visitas med hederlige og høylærde M. Jens Nielsen, superintendent, som var den 8. juni, og da jeg kom til herr Guldbrand på Eidsberg, ble jeg hos ham og skulle være hans medtjener.»

Jens Nilssøn var født 1538, året etter at reformasjonen kom til Danmark-Norge. Foreldrene var Hilleborg Jonsdatter fra Moen i Eidsberg og skipper og styrmann Niels Jørgensen Frendesonius fra Danmark.

Ut fra foreldrebakgrunnen lå det ikke i kortene at Jens Nilssøn skulle stige i gradene til biskop; geistlige embeter fulgte gjerne bestemte familier. Jens' karriere ble mulig ved god utdannelse, gode evner og stor energi. Han gikk på skole i København, Roskilde og Oslo før han begynte å studere ved universitetet i København der han tok magistergraden i 1571. Ved Oslo skole hadde han vært skole-kammerat med Laurids Nielsen (latin Laurentius Nicolai Norvegus) «Klosterlasse». Tønsberg-gutten som ble en nøkkelfigur i motreformasjonen – elsket eller hatet over hele Europa.

Sin første stilling fikk han I 1558 som lærer ved Oslo skole der han tidlig ble rektor. Hans giftermål 1564 med Magdalena, datter av Oslo-biskopen Frants Berg, virket positivt inn på karrieren. Jens Nilssøn ble besvogret med de mest fremstående intellektuelle i Oslo.

På 1570-tallet hjalp han svigerfaren med besøksreiser. Det var lange reiser til hest og til sjøs, som han fortsatte med etter utnevnelsen til biskop 1580. Som biskop i Oslo bispedømme gjennom en mannsalder hadde han ansvaret for oppbyggingen av kirken i området etter reformasjonen. Bispedømmet omfattende hele Østlandet inklusive Båhuslen med unntak av Hallingdal.

Gjennom mer enn 20 år visiterte Jens Nilssøn sitt store stift. Blant oppgavene var registrering av kirkegods, som nå var blitt offentlig eiendom. I visitasbøkene kan vi lese beskrivelser av reiser biskopen foretok: ut på landet, opp og ned fjellstier, i kulde, mørke og på hålkeføre. Reisene foregikk med slede, til hest og med båt. Beskrivelsene av selve reisene, gjestebud m.m. er viktige kilder for perioden.

I studietiden hadde Nilssøn blitt kjent med astronomen Tycho Brahe. Senere besøkte han Brahe på hans observatorium Uranienborg på Ven. Dit sendte han også sønnen Christopher på studieopphold.

Jens Nilssøn forsto norrønt språk og gjorde en avskrift av et 1300-talls manuskript han kom over, med en del av Snorres kongesagaer. Av hans notatbøker ser man hans interesse for astronomi, bl.a. ved de stadige notatene om været.

Han forrettet ved bryllupet mellom Jakob I av England og Anne, søster av Christian IV av Danmark-Norge som fant sted i Oslo. Storm og uvær hadde hindret Annes reise over Nordsjøen og prinsessen ble dermed værfast i Oslo. Jakob reiste derfor over havet, og bryllupet ble feiret i Oslo i november 1589.

Blant Jens Nilssøns etterlatte arbeider er et latinsk dikt om en komet som viste seg over Oslo. Han ser kometen som et ulykkesvarsel og et resultat av folkets synd og Guds vrede.

Det viktigste verket er sørgediktet Elegidion. Biskopen er ute på reise og beskriver naturen i området. Så får han den uventede beskjeden at treåringen Catharina er død – et barn både han og hans kone hadde et nært forhold til. Et sitat:

Sover Cathrine nå? Du, som før var foreldrenes glede,
har nå den grusomme død skjenket deg evig søvn?
Tier du nå? Og kan ei ved vår gråt og klage beveges?
Søte Cathrine, mitt barn, tier for evig du nå?
Akk, hvor ofte har fordum de yndige rosenleber
gledet din far og din mor, hver gang du ga oss et kyss?

CASPAR VON SALDERN

Caspar von Saldern, mannen som sikret Wilse presteembetet i Spydeberg 1768, var dansk-russisk politiker. Wilse forteller at han på turen til Berlin i 1776 besøkte von Saldern på hans herresete Schierensee og gir en utførlig beskrivelse av stedet.

Tsar Peter den store og Katarina Is eldste datter, Anna Petrovna ble gift med Gottorper-hertugen Carl Frederik i 1724, men døde i barsel i 1728. Sønnen, Carl Peter Ulrich ble hertug av Slesvig-Holsten-Gottorp da faren døde i 1739. To år senere ble hans tante Elisabeth tsarina av Russland. Hun hentet Peter til Russland og erklærte ham for sin arving. Han ble derved i tillegg storhertug av Russland. Hun arrangerte et ekteskap med prinsesse Sophia Augusta Frederica av Anhalt-Zerbst, som tok navnet Katharina.

Storhertugdømmets land var aktivitetsfeltet til Caspar von Saldern. I 1737 ble han kansellirådgiver og offisiell administrator i Neumünster. Her arbeidet han med suksess med reformer innen administrasjon og politikk og presset på med utvekslingsavtalen mellom Russland og Danmark, som lenge hadde vært planlagt og forhandlet flere ganger uten å lykkes. Han steg fort i gradene.

Storhertug Carl Peter Ulrich var bosatt i St Petersburg fra 1742, og uenigheten i departementene og blant embetsmennene i storhertugdømmet florerte. Den 8. juli 1748 stiftet von Saldern på eget initiativ et skytterlag, «Freien Schützen Gilde zu Newmünster». Formålet var skyting av lystfugler. 12. juli hadde avisen 'Staats- und Gelehre Zeitung des Hamburgischen unparteyischen Correspondenten' en harmløs artikkel om hendelsen. Dette ble allikevel brukt som et påskudd til å få fjernet von Saldern. Saldern-saken begynte å rulle! 22. august 1748 sendte jusprofessor Johann Wilhelm Gadendam et brev til storhertugen om hva som hadde skjedd. Blant annet skal von Saldern og hans laugsbrødre ha tilbrakt natten, blant dem barberere, møllere og smeder, med å danse og hoppe, til morgenen i strålende solskinn med full musikk i prosesjon gjennom landsbyen. Det endte med at von Saldern ble anklaget for embetssvikt, og i oktober 1748 ble han avsatt etter 12 år som administrator i Neumünster.

Som tsar tok Karl Peter Ulrik navnet Peter III men regjerte bare et halvt år da han ble myrdet i 1762. Saldern vant tilliten til den nye tsarina Katharina II umiddelbart. Han ble nå praktisk talt minister for tsarina Katherine II for hennes holsteinske arveområder. I årene fra 1762 til 1773 utøvde Katharina selv og gjennom sin minister Saldern betydelig innflytelse på storhertugens land.

Samtidig sto Caspar von Saldern nær kong Christian VII. Som tsarinaens Holstein-minister endte opp med å jobbe for begge sider: for Russland og for Danmark. Høydepunktet i hans politiske karriere var signeringen av den viktige utvekslingsavtalen mellom Russland og Danmark 1. juni 1773. I Kiel representerte von Saldern den russiske kronen og grev Detlev von Reventlou den danske kronen. I utvekslingsavtalen ga arvingen til den russiske tronen, storhertug Paul, avkall på alle krav til Gottorf-delen av Schleswig og hans del av Holstein i bytte mot å avstå fylkene Oldenburg og Delmenhorst til Russland. Saldern fikk svært godt betalt for kontrakten, som han også så på som fremtidsrettet; fra russisk så vel som fra dansk side.

Men nettopp på den tiden da han hadde sett sin politiske seier og stod på høyden av sin innflytelse, ble hans posisjon i Russland undergravd, for han hadde på flere måter, bl.a. ved direkte uærlighet planlagt å herske over Russland sammen med Paul Petrovitsj som nå var blitt myndig. Det var uaktuelt for Katarina å gi fra seg styret til sønnen. Da hun i 1773 oppdaget hva som hadde skjedd, falt von Saldern i unåde hos Katarina den store. Hun forlangte ham brakt til seg «lenket på hender og føtter». Den dyktige utenriksminister Panin fikk varslet von Saldern som forlot Russland umiddelbart og vendte aldri tilbake.

Resten av livet bodde han som privatmann på sin eiendom Schierensee i Holstein. Pengene brukte han til å bygge herskapshuset på eiendommen, som sto ferdig i 1782. Han døde 31. oktober 1786. Nybygget bærer portalinnskriften "non mihi sed posteris - ikke for meg, for etterkommerne".

Von Saldern kunne være temperamentsfull, noe ordtaket om ham viser:

Herr Caspar vun Sallern

kann bullern und ballern

und wär doch en goden Mann.

PEDER ANKER

Peder Anker (1749-1824) var en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård som han på mange måter utvidet og forbedret. Han omla og utvidet den gamle barokkhagen til en hage i engelsk stil.

1. januar 1789 ble han utnevnt til generalvei-intendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Anker fratrådte som generalvei-intendant i 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Han fortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier.

Wilse forteller at han gjentatte ganger gjestet Bogstad. Et kort resyme av hva Wilse skriver: Veien fra Vækerø er nok den mest fullkomne i Norge, og det er den blitt ved stor flid og bekostning av herr Peder Anker som nå er generalvei-intendant. Skrå fjell er sprengt med krutt og undermurte. Myr og sumper er fylt opp med grus, og veien er kantet med steinmur, så den er blitt tørr, slett og fin. For 30 år siden måtte man liksom klavre og vade seg fram.

Så snart man kommer til gården Voksen, ser man dette prektige herresetet, som speiler seg i Voksensjøen som man må kjøre rundt for å komme til gården.

Slik gjestfriheten før har hatt sitt sete på Bogstad i behagelige selskapeligheter, slik er det også nå, med den forskjell at ved herr Ankers edle anstalter er alt langt mer vakkert og lærerikt å se. For å sammenkalle de adspredte gjestene, slår man på en kinesisk tromme, gong-gong, som høres overalt i gården og hagen.

Rommene er prektige. Den store salen er pranget av italienske malerier, moderne speil, statuer og vaser på konsoller samt lysekroner av krystall. I speilsalen er det springvann i en elegant nisje mellom buffetene. De øvrige værelsene er både innredet og møblert av samme smak og gjør herr Peder Ankers geni stor ære. Her finner man kaminer og kakkelovner av mange fasonger og materialer, hvor man ser det smukke forene seg med det nyttige.

Peder Anker og broren Bernt Ankers store kunstsamlinger viser at idealene og praksisene på 1700-tallet også fantes i Christiania, og ikke bare i de største byene og folkerike landene.

Den nye og engelske stilen i hager passer også i Norge, men har ennå ikke slått til her eller her omkring, bortsett fra på Bogstad. Gartneren har foruten sin vanlige gartnerprofesjon også studert det moderne som kreves til lysthager. Etter sine reiser til England har herr Anker funnet ut hva som kan tjene til etterfølgelse i Norge. Han er heller ikke uerfaren i det som kreves av teori i den Linneiske botanikk. Som et resultat av dette så jeg i drivhuset kaffe- og te-trær, nok de eneste i Norge.

Vi kan tilføye at Anker i likhet med Wilse deltok med kraft og iver i fremme av norsk jordbruk og i arbeidet for opprettelsen av eget norsk universitet. Han var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av universitetet i Oslo mulig gjennom donasjoner.

Mens storebror Bernt var kunstner og vitenskapsformidler, var Peder politiker. Ved 1814-riksforsamlingen på Eidsvoll var han forsamlingens første president, og han ble utnevnt til Norges første statsminister i unionen med Sverige.

På hver sin måte påvirket de to betydningsfulle brødrene Christianias og landets utvikling utover på 1800-tallet.

BERNT ANKER

Bernt Anker var født 22. november 1746, fødested Christiania, død 21. april 1805. Anker kaltes sin tids finansgeni. Ved handel, arv og giftemål økte han stadig formuen og ble etter hvert Norges rikeste mann og eide blant annet bergverk, Moss Jernverk, Paléet, som senere ble kongebolig i Christiania, og Frogner Hovedgård. Omkring 20 000 ansatte hadde Anker i sine ulike virksomheter.

Det går tydelig frem i Wilses reise-iakttagelser at han hadde nær kontakt med Anker tiden han bodde i Christiania. Det nybygde Paleet i Christiania var Ankers barndomshjem, og huset forble hans faste base gjennom livet. Wilse skriver: «Herr Statsråd Anker har med sitt store geni og innsikt i så mye vakkert og lærerikt utenlands, med smak utsmykket sin våning overalt».

Wilse gir også en god beskrivelse av Bernt Ankers bibliotek samt kunst- og naturalsamling som var det beste private på daværende tid i Kristiania og inneholdt blant annet de beste og nyeste franske, engelske og andre utenlandske skrifter og malerier av berømte mestere som den døde Dido, noen av Rubens, noen relieffer i gips, trolig noen kopierte etter originalen i domkirken i Pisa. Så vel her som overalt har herr statsråden både i tingene selv så og i deres oppstilling og anordning vist slik god smak og innsikt som gir ham ære og bidrar til. Også Ankers lyst- og sommergård Sommerro blir nevn.

At Wilse tilegnet første bind av reiseiakttagelsene Bernt Anker, viser at det gode forholdet fortsatte:

Deres
Høyedle velbårenhet
Herr
Berndt v. Anker
Kongelig Majestets Statsråd

Høyærede velynder!

Med disse linjer tilegnes Dem de av mine reise-anmerkninger, som angår den egn av Norge, som De som nordmann og eier av noen av dens herligheter, kjenner så vel. Her meldes især om Kristiania, Deres fedre-by, som De med varm patriotisme, god smak og stor innsikt streber etter å gavne og zire, så den selv i en lang avstand, nesten ene blant alle, nærmer seg hovedstadens tillokkende uendelige fortrinn.

----

Det øvrige ved denne anledning å ønske min herr venn og velynder tilbake fra Deres utenlandsreise til det norske fedreland, fortsett Deres ufortrødne flid i å gavne, opplyse og behage Deres medborgere og å være egnens ziir og ære. Med slik tilegnelse, lykkeønskning og håp forblir jeg alltid med av sann respekt og hengivenhet

høyedle velbårne
Hr. Stats-Råd
Min høystærede velynders

Eidsberg Prestegjeld
den 6te mai 1790
ærbødigste tjener
J. N. Wilse

Wilses djerve opptreden for å opprette et norsk universitet tente sinnene i brann hele landet over og vakte oppsikt også i Danmark. Wilse tegnet til og med en grunnskisse av det universitet han tenkte seg. Denne er tegnet i årene mens han var sogneprest i Eidsberg. Han fikk med seg de fleste sentrale aktører i Norge og Danmark. Det ble etter hvert oppfattet som et skandinavisk krav. Den mest innflytelsesrike mann østenfjells på denne tiden var brukseier Bernt Anker. I et brev til Wilse datert 25.03.1793 gir han sin støtte til Wilses kamp.

Han ble valgt inn i Wilses universitetskomité. En søknad ble sendt til København våren 1795, men avvist omkring et halvår senere. Anker arrangerte etter dette en serie forelesninger i Paleets bibliotek, der han selv foreleste over temaer fra naturfilosofien og vitenskapsteori og -kritikk

SOGNEPREST HANS STRØM

Hans Strøm var født 25. januar 1726 i Borgund på Sunnmøre. Faren var prost, og Strøm tok selv teologisk embetseksamen ved Universitetet i København i 1745.

Hans Strøm var prest, topograf, naturforsker, titulær professor og forfatter. Etter Ludvig Holberg var trulig Strøm den fremste norske intellektuelle på 1700-talet, men mens Holberg bodde mesteparten av sitt voksne liv i Danmark, bosette Strøm seg i Norge.

Strøm ga i 1762–1766 ut Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmøre. Verket blir regnet som 1700-tallets fremste bygdeframstilling, og er verdfullt både som topografisk, etnologisk og naturvitskapeleg arbeid. Han utga et tilsvarende verk om Eiker da han var sogneprest der.

Wilse besøkte Hans Strøm på Eiker prestegård i 1763 og skriver «Siden har jeg vært er to ganger og besøkt min venn herr professor Strøm i 1780 og 1783. [...] Først og fremst har herr professor Strøm selv ugitt i trykken en fysisk-økonomisk beskrivelse over dette prestegjeld, som er forfatteren av Sunnmøres beskrivelse verdig.»

Wilse skriver: «Som forfatter vil jeg bare nevne her at bare et par uskyldige, misforståtte meninger nesten hadde forspilt mitt arbeide og all min timelige fornøyelse. Men noen år deretter falt nesten alt i smak, og det gøttiske vitenskapsselskap sendte meg som æresmedlem et diplom og takk for et eksemplar.» Han gir Strøm mye av æren for at han ikke ga opp: «Hans lærdom og utrettelige flid forent med et en god dømmekraft, hans velmenende og saktmodige ånd kan enhver kjenne av hans skrifter».

Wilse skriver at omgang og brevveksling i ti år med professor og doktor Hans Strøm (1726-1797) har lært å kjenne ham som det mest utvalgte vennskap. Strøm var prest, naturkyndig og forfatter, dertil patriot og menneskevenn. Hans karakter er stillferdighet, sindighet, grundighet og ensformighet forenet med en sann menneske-kjærlighet som han viser både i sine skrifter og i vennskap og omgang; ufortrøden i arbeidet, uten distraherende bihensikter, søkende først og fremst det almen-nyttige. I hans brev, så vel i den siste linje som i den første, hersker det sanne vennskap. Hans milde oppførsel i alt har verget ham mot misunnelses og fiendtlig innstilling. Hans lærdom og utrettelige flid forent med en god dømmekraft, hans velmenende og saktmodige ånd kan enhver se av hans skrifter. Wilse skriver videre at deres felles tenkemåte uten tvil har påvirket vennskapet. Med hensyn til egen flid og hans korte opphold ved akademiet kan man regne ham blant våre autodidakter som i likhet med våre største genier har utviklet sine naturlige talent. Herr professorens vesen står i stor kontrast til de selvgode, prektige, myndige og alltid straks bestemmende, og som det oftest er best å gi seg for, men som har lært lite og arbeider ikke uten det som er av høy plikt og som gir betydelige fordeler av seg; ja som ikke engang har lært å tenke. Hvor mange det finnes av slike geistlige blant oss, kan jeg ikke spesifisere her, men jeg kjenner mange hvor jeg har merket forskjellen.

Wilse tilegnet annet bind at sine reisebeskrivelser Strøm hvor han tiltaler ham som:

Herr
Hans Strøm
Doctor, og Professor Theoligiæ extraordinarius
Sognepræst til Egers Menigheder
Medlem af det Kgl. Danske og Norske Vienskabers Selskaber,
Af det Kongel. Danske Lanhuusholdnings-Selskab,
Af det Aggershusiske Patriotiske,
Af det Svenske Patriotiske i Stockholm,
Af det Kongel. Naturforskende Selskab i Berlin og flere.

(fritt etter Wilse)

DIREKTØR NICOLAI BEGUELIN

Wilse forteller at han hadde utstrakt brevveksling med Nicolai Beguelin, som var direktør for vitenskapsakademiet i Berlin og tidligere hovmester eller «informator» for den regjerende konge, i forbindelse med meteorologien, spesielt om klimaets forskjeller.   Beguelin leste opp artiklene Wilse sendte til Berlin i åre­nes løp på vitenskapsselskapets møter.

Beguelin var født i 1714 i Sveits og studerte jus og matematikk i Basel. Fra 1743 var han legasjonssekretær ved den prøyssiske legasjonen i Dresden, hvor han møtte den prøyssiske kongen Fredrik den store. I 1745 ble han utnevnt til professor i matematikk i Berlin og fra 1747 til lærer for arvingen til den prøyssiske tronen og senere kong Friedrich WilhelmII. Béguelin lærte prinsen stoffet på en leken og uformell måte

Fra den tiden var han også medlem av Royal Prussian Academy of Sciences, fra 1786 til 1789 som direktør for Filosofiseksjonen, og skrev avhandlinger om matematikk og eksperimentell filosofi, spesielt om optiske og meteorologiske spørsmål.

I 1764 falt han imidlertid i unåde hos Fredrik den store, men i forbindelse med tronbestigelsen i 1786 mottok han et personlig brev fra Frederik Wilhelm II som beskrev ham som en rettskaffen lærer. Han ble tilstedt riddergodset Lichtefelde i gave og gitt arvelig adelstittel.

Beguelin døde i Berlin 1789. Kongen besøkte ham på dødsleie og ble hos ham i lang tid.

WILSE SATTE PRIS PÅ DET STERKE.

Folkets husholdning her på stedet er meget forskjellig siden folkene selv er forskjellige. De tarveligste er de reformerte, og de mest luksuriøse er jødene. Disse siste er både gode bakere og gode slaktere. Til høytidene lager de adskillige hvetekaker, hvorav de mest smakelige er de som er bakt i olje.

Av most drikkes en del, dog ikke så meget som i Syden.

Ølet her brygges med engelsk humle og er meget godt. Om vannet og behandlingen gjør sitt til det, vet jeg ikke.

De krydder man bruker i brennevin er kummen, ingefær og pepper, like mye av hvert. Undertiden destilleres brennevin av hyllebær og annen frukt etter at de er utpresset, som blir rent godt.

DA POTETEN KOM TIL RIKET.

Også poteten kom til Danmark med de reformerte fra Frankrike. De første familiene hadde kommet i 1720, og de utgjorde i løpet av kort tid en viktig del av samfunnet.

Wilse skriver: «Det er få steder i riket hvor det avles så mange poteter som her. Man ser de fleste på den reformerte mark hvor de utgjør små åkere. --- De med fiolette blomster og avlange røtter smaker snart som kastanjer. --- Det er den ‘planteur’ som har avlet 12 tønner poteter. Det meste spiser de selv. Det øvrige enten selger de eller feter griser med, til brød eller stivelse. --- Kålrot sees også på de reformertes mark. De er bedre til å lage brød av enn poteter.»

Da de første potetene kom til Europa på midten av 1500-tallet, var de allerede blitt dyrket av folk i Sør-Amerika i flere tusen år. I begynnelsen var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Man mente at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, åpenbart måtte være djevelens verk.

I motsetning til andre såkalte kolonivarer som tobakk, sukker og kaffe, som raskt ble populære, tok det lang tid med poteten. Det kan skyldes at potet kom som erstatning for korn, som en var vant til og foretrakk, mens tobakk og kaffe var nye smaker, og sukker var en god erstatning for honning.

Avslutningsvis litt om hvordan poteten kom til Norge:

På 1700-tallet talte de mange «potetprestene» varmt for poteten. Fra prekestolene lød det glade budskap om Gud, Jesus – og poteten. De delte ut knoller på kirkebakken og satte poteter i veikantene. Skamfulle fattige kunne forsyne seg i all hemmelighet,

Det var nødsårene under napoleonskrigene som for alvor satte fart i potetdyrking. Blokaden gjorde kornforsyning vanskelig, og frost og regn ødela kornavlingene. Mange erstatninger ble brukt, og poteten var antakelig den mest velsmakende.

I 1816 vedtok Stortinget å åpne for kommersiell brennevinsbrenning for flere. Potet ble brukt som erstatning for korn i produksjonen av brennevin. Dermed kom også poteten i bruk som åkerplante i de store åkrene på Hedmarken.

Poteten ble brukt i mange varianter som menneskeføde. Kokt eller som erstatning for korn i flatbrød og lefse.

TOBAKKSPLANTER 

Tobakksplanten kom til Fredericia med de reformerte som hadde kommet fra Frankrike.  De hadde dannet en koloni i Fredericia fra 1719-1720. Allerede i 1722 hadde de en anselig tobakksproduksjon. Wilse skriver at de er tobakksplantører av profesjon, og deres levemåte er simpel, ordentlig, fornuftig og vinnskipelig. Deres spise er mest jordfrukter og grønt, hvilken kost de har brakt mye i bruk her. 

Tobakk ble Fredericias beste produkt og største inntektskilde. Utførsel til København utgjorde 180.000 à 200.000 pund om året. Bilde fra Den Historiske Miniby viser tobakksbygninger som sto tett i byen.

Opprinnelig ble tobakk ansett som en medisinplante og hadde sin plass i urtehagen. Den guddommelige urten ble brukt i salver, som pulver eller balsam. Det var godt mot alt ondt – derav kallenavnet den helbredende tobakken.

Det var universalmiddelet for å lindre sult og tørst, det ga styrke til kroppen, frisket opp ånden, og så ga det en behagelig ro og rus.

Tobakken kunne også kurere smerter i hode, bryst, mage og lever. Den var også god mot rabies, vorter og liktorn. Og da trodde man at røyken var gunstig og desinfiserende mot pest. Det var derfor en kjøpte tobakk på apoteket den gang.

Men på begynnelsen av 1800-tallet ble det mer og mer sett på som et rent og skjært nytelsesmiddel.