Spydeberg prestegård på Face Book

MER OM VÅRE INNLEGG PÅ FACE BOOK


MOTREFORMASJONEN I ØSTFOLD

 

Som professor i Braunsberg tok Klosterlasse seg ekstra godt av de skandinaviske studentene. De kom fra landets beste familier. Noen konverterte. Enkelte av konvertittene ble presteviet og sendt til Norge som undergrunnsprester.

 

En av dem var Jakob Hjort. Faren, Rasmus Hjort var prost i Tønsberg. På denne tiden var prosten i Tønsberg lensherre; han bodde på et gods, hadde inntekten av en mengde gårder, og hadde samtidig ansvaret for bl.a. skolen og fattighospitalet. Jakobs mor, Gidse var datter av biskop Frants Berg. Hennes søster, Magdalene var gift med biskop Jens Nilssøn, hvis mor kom fra Nedre Moen i Eidsberg.

 

Da Jakob Hjort kom tilbake til Norge, ga han seg ut for å være luthersk prest og fikk stilling som sogneprest i Onsøy. Samtidig som han bekledde denne stillingen, oppsøkte han dem som holdt fast på den gamle troen, og leste i det skjulte messe for dem.

 

En annen av Klosterlasses elever var Jens Olufsen Pharo med det latinske navnet Joannes Olai Pharonius Danus, som ble immatrikulert ved Jesuittuniversitetet i Braunsberg i 1603 og var Sogneprest i Tune 1609-1613. Faren, Jens Olufsen Pharo var sogneprest i Lier. Olais sønn, Peder ble sogneprest i Lier og gift med Maren, datter av spydebergpresten Lauritz Lauritzsøn Spydeberg.

 

Deres dobbeltroller ble avslørt i 1613. Stevning ble uttatt på Akershus. Alle ble dømt til å miste sine kall og embeter. Videre ble de fradømt midler og formue samt odel og arv. Så ble de landsforvist med beskjed om at de ville bli henrettet hvis de noensinne viste seg i Norge åpent eller hemmelig. Blant i landsforviste var også Jakob Hjorts bror Christopher som hadde katolske tilbøyeligheter. Han hadde i tiden 1610-1616 vært slottsprest i Oslo.

 

Denne straffesaken satte et støkk i lutherske geistlige og verdslige myndigheter. Kongen forbød studenter å studere ved jesuitterkollegiene i utlandet. Samtidig økte den ideologiske kamp mot katolisismen.

 

Jens Olufsen Pharo fikk imidlertid lov til å vende tilbake til Norge i 1617. Han fikk i 1624 til 1630 den ansette stilling som slottspredikant på Akershus og var også rektor i Kristiania en periode. Han døde under pesten i 1630.

 


KLOSTERLASSE


I mai 2022 var det fire hundre år siden jesuittpresten Lauritz Nielssøn fra Tønsberg – kjent som Klosterlasse – døde i eksil i Vilnius, landsforvist fra både Sverige og Danmark-Norge.

 

Lauritz Nielssøn ble født i Tønsberg i 1538. Omtrent 10 år gammel ble Lauritz elev ved katedralskolen i Oslo. En av hans skolekamerater var den senere biskop Jens Nilssøn. Lauritz Nielssøn dro senere til Louvain, Leuwen i dagens Belgia, hvor han studerte ved byens berømte jesuittuniversitet under ledende katolske teologer. Under dette studieoppholdet konverterte Lauritz Nielssøn til katolisismen og gikk inn i jesuittordenen. Han hadde tidlig blitt lagt merke til av sine overordnede i Kirken og ble gitt en nøkkelrolle i de ambisiøse planene for å vinne Skandinavia tilbake til den katolske tro. Han hadde mot og energi som få, og han virket som en magnet på unge mennesker. Han var ikke bare en dyktig teolog, men også matematiker, retoriker og filosof.

 

Tanken var først å sende Lauritz til Norge, men i 1576 ble det i stedet med pave Gregor XIII’s tilslutning bestemt at han skulle til Sverige, som også hadde blitt luthersk. Det var reelle forhåpninger om å vinne tilbake Sverige for Den katolske kirke. Kong Johan III av Sverige var ikke uten sympati for katolisismen, og hans dronning var katolikk og hadde fått beholde sin trosbekjennelse. Tronfølgeren Sigismund hadde arverett ikke bare til Sverige, men gjennom moren også til Polen, og han ble oppdratt som katolikk. Både kongen og ordenen forlangte at misjonen skulle regisseres som en “dekkoperasjon”. De fleste trodde derfor at pater Laurentius var en høyt skolert luthersk teolog.

 

Snart fikk han i oppdrag å organisere et høyskolesenter i et nedlagt fransiskanerkloster på Riddarholmen i Stockholm for særlig lærevillige, som snart ble katolikker. Det var slik han fikk kallenavnet Klosterlasse. Fra 1577 overtok han også ansvaret for landets to “gymnasier”, i Vadstena og Stockholm. På forbausende kort tid drev han luthersk presteutdanning og ledet hele det høyere utdanningsvesen i Sverige. Han ble nøkkelfigur i motreformasjonen – elsket eller hatet over hele Europa, grunnlærd teolog og glødende forkynner, kløktig aktør i 1500- og 1600-tallets religiøse kontroverser.

 

Da hans katolske identitet ble avslørt i 1580, ble han sammen med flere andre jesuitter forvist fra Sverige.

 

Danmark-Norge ble den nye misjonsmarken. Med en utrettelig iver satte Lauritz Nielssøn i gang igjen. Strategien denne gangen gikk ut på å få unge dyktige prestestudenter med katolske sympatier – og dem var det påfallende mange av i Norge – inn på katolske universiteter i utlandet og der føre dem tilbake til den katolske tro.

 

I 1606 dro Lauritz Nielssøn til Danmark, muligens med kurs for Norge, hvor han imidlertid ble arrestert og på Christian IVs direkte ordre utvist med trussel om dødsstraff dersom han noensinne vendte tilbake til Danmark-Norge igjen.

 

Etter arrestasjonen og utvisningen fra Danmark i 1606, reiste han til Polen og senere til Riga. Da den svenske kong Gustav II Adolf inntok Riga i 1621, ble den da over 80 år gamle Lauritz Nielssøn utvist og sendt med militær eskorte til Vilnius i Litauen hvor han underviste det siste året av sitt liv.

 

Pater Norvegus – «den norske presten» – som Klosterlasse gjerne ble kalt, døde 5. mai 1622. Han ble begravet i universitetskirken St. Johannes i Vilnius men senere flyttet til en fellesgrav utenfor kirken. Lenge var graven hans glemt.

 

I mars 1996 ble graven gjenoppdaget. To år senere, i september 1998, ble en minneplate over Klosterlasse med norsk og litauisk tekst avduket i St. Johannes-kirken i Vilnius av H.M. kong Harald V.

 

Bestemmelsene om at katolske prester og munker nektet adgang til Danmark-Norge ble videreført i Grunnloven fra 1814. Først i 1956 ble forbudet opphevet under dissens.

 

(Kilde: forskersonen.no og SNL)

For interesserte kan vi vise til Klosterlasse av Oskar Garstein, utgitt 1998.






MARTIN LUTHER

I disse dager er det 505 år siden Martin Luther slo opp sine teser. Det var starten på en protestbevegelse mot makten og de mektige.

 

Wilse forteller at han hadde lyst til å utgi en katekismus: «Grunnen er at jeg nøye har studert Luthers katekismus. Luther med all hans uforlignelige fortjeneste var dog kun et menneske, bundet til sin tids nødvendighet og enfoldighet og lot meget bli uforståelig.»

Martin Luther ble født 10. november 1483 i Eisleben i Det tysk-romerske riket. Han vokste opp i et strengt religiøst hjem og fryktet døden og Kristi dom. Da lynet slo ned like i nærheten av ham i 1505, falt Luther over ende i frykt: «Hjelp, hellige Anna. Jeg vil bli munk!»

 

Luther ble munk og katolsk prest. Han ga bort alle personlige eiendeler for å tilfredsstille og mildne dommens Gud. I 1512 ble han professor i Wittenberg – hovedstaden i Sachsen.

 

Under stille refleksjon over Romerbrevet I gikk det opp for ham at Guds egentlige gjerning er å rettferdiggjøre synderen. Frelse og turen opp til Himmelen er ikke noe du kan kjøpe for penger. Det er heller ikke noe du kan gjøre deg fortjent til. I stedet er det en helt gratis gave fra Gud. Budskapet er kanskje det aller viktigste i Luthers protestantiske teologi. Men det er bare i Norge et flertall av de kristne fortsatt støtter oppfatningen om at tro er den eneste veien til frelse.

 

Pave Leo hadde tillatt Albrecht av Brandenburg som var erkebiskop og høyeste geistlige i det tyske riket, å samle embeter på ett vilkår, at Albrecht tillot salg av pavelig avlat som var garantibevis for ettergivelse av synder. Johan Tetzel: «Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer»

 

Luther var kjent som kranglete og til tider sint. Han var så sta ­– og sterk – at han våget å gå løs på seinmiddelalderens aller mektigste samfunnsinstitusjon, den katolske kirken. 31. oktober 1517, utstedte han sine 95 teser mot sider ved avlatspraksisen.

 

I annen tysk by hadde Johann Gutenberg nylig gjort det forrige tusenårets kanskje aller viktigste oppfinnelse, trykkemaskinen. Den ble avgjørende for Luthers og protestantenes suksess. Tesene ble trykt og etter hvert kjent i hele Tyskland, og Luthers protesterende skrifter spredte seg utover Europa.

 

Martin Luther hadde ikke mange nye teologiske tanker. Ideene han forfektet var blitt tenkt av flere andre både før ham og samtidig med ham. Måten striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg på, både dens stadig eskalerende form og mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, frembragte et ugjenkallelig brudd i løpet av få år.

 

Luther ble kastet ut av den katolske kirken og lyst fredløs. Utslitt ble han reddet og bortført av kurfyrsten,  Fredrik den vise, til den isolerte borgen Wartburg. Han begynte som den første å oversette det nye testamente fra originalspråkene til tysk. Tidligere oversettelser fra latin hadde mange unøyaktigheter og var ofte motstridende. Han ville gjøre det lesbart for bønder og gruvearbeidere. «En må spørre husmødre, barn på gaten og vanlige folk på markedet, og legge merke til hvordan de uttrykker seg, og så oversette i samsvar med det».

 

Var han i det lystige hjørnet, satte Luther pris på både kvinner, vin og sang. Sitat: «Den som ikke elsker kvinner,  vin og sang, er og blir en tosk hele livet.» Den 13. juni 1525 giftet han seg med den tidligere nonne Katharina von Bora. De fikk seks barn.

 

  • Luthers oversettelser av Bibelen hadde en stor betydning for utviklingen av det tyske språk. Gudstjeneste og salmer på hjemspråket.
  • Katekisme – pedagogisk pioner. Barna måtte lære å lese, og det ble etter hvert innført skoleplikt for alle.
  • Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet på det kontinentale Vest-Europa og i Nord-Europa og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser.


JENS NILSSØN (1538-1600)

latinisert form Joannes Nicolaj

 

Wilse forteller at han var i besittelse av en opptegnelsesbok, som hadde tilhørt en kapellan i sognepresten Guldbrand Torbjørnsens tid (død 1618), og nevner at det blant mange andre viktige opptegnelser står:

 

«Anno domino 1598 dro jeg ut i visitas med hederlige og høylærde M. Jens Nielsen, superintendent, som var den 8. juni, og da jeg kom til herr Guldbrand på Eidsberg, ble jeg hos ham og skulle være hans medtjener.»

 

Jens Nilssøn var født 1538, året etter at reformasjonen kom til Danmark-Norge. Foreldrene var Hilleborg Jonsdatter fra Moen i Eidsberg og skipper og styrmann Niels Jørgensen Frendesonius fra Danmark.

 

Ut fra foreldrebakgrunnen lå det ikke i kortene at Jens Nilssøn skulle stige i gradene til biskop; geistlige embeter fulgte gjerne bestemte familier. Jens' karriere ble mulig ved god utdannelse, gode evner og stor energi. Han gikk på skole i København, Roskilde og Oslo før han begynte å studere ved universitetet i København der han tok magistergraden i 1571. Ved Oslo skole hadde han vært skole-kammerat med Laurids Nielsen (latin Laurentius Nicolai Norvegus) «Klosterlasse». Tønsberg-gutten som ble en nøkkelfigur i motreformasjonen – elsket eller hatet over hele Europa.

 

Sin første stilling fikk han I 1558 som lærer ved Oslo skole der han tidlig ble rektor. Hans giftermål 1564 med Magdalena, datter av Oslo-biskopen Frants Berg, virket positivt inn på karrieren. Jens Nilssøn ble besvogret med de mest fremstående intellektuelle i Oslo.

 

På 1570-tallet hjalp han svigerfaren med besøksreiser. Det var lange reiser til hest og til sjøs, som han fortsatte med etter utnevnelsen til biskop 1580. Som biskop i Oslo bispedømme gjennom en mannsalder hadde han ansvaret for oppbyggingen av kirken i området etter reformasjonen. Bispedømmet omfattende hele Østlandet inklusive Båhuslen med unntak av Hallingdal.

 

Gjennom mer enn 20 år visiterte Jens Nilssøn sitt store stift. Blant oppgavene var registrering av kirkegods, som nå var blitt offentlig eiendom. I visitasbøkene kan vi lese beskrivelser av reiser biskopen foretok: ut på landet, opp og ned fjellstier, i kulde, mørke og på hålkeføre. Reisene foregikk med slede, til hest og med båt. Beskrivelsene av selve reisene, gjestebud m.m. er viktige kilder for perioden.

 

I studietiden hadde Nilssøn blitt kjent med astronomen Tycho Brahe. Senere besøkte han Brahe på hans observatorium Uranienborg på Ven. Dit sendte han også sønnen Christopher på studieopphold.

 

Jens Nilssøn forsto norrønt språk og gjorde en avskrift av et 1300-talls manuskript han kom over, med en del av Snorres kongesagaer. Av hans notatbøker ser man hans interesse for astronomi, bl.a. ved de stadige notatene om været.

 

Han forrettet ved bryllupet mellom Jakob I av England og Anne, søster av Christian IV av Danmark-Norge som fant sted i Oslo. Storm og uvær hadde hindret Annes reise over Nordsjøen og prinsessen ble dermed værfast i Oslo. Jakob reiste derfor over havet, og bryllupet ble feiret i Oslo i november 1589.

 

Blant Jens Nilssøns etterlatte arbeider er et latinsk dikt om en komet som viste seg over Oslo. Han ser kometen som et ulykkesvarsel og et resultat av folkets synd og Guds vrede.

 

Det viktigste verket er sørgediktet Elegidion. Biskopen er ute på reise og beskriver naturen i området. Så får han den uventede beskjeden at treåringen Catharina er død – et barn både han og hans kone hadde et nært forhold til. Et sitat:

 

Sover Cathrine nå? Du, som før var foreldrenes glede,
har nå den grusomme død skjenket deg evig søvn?
Tier du nå? Og kan ei ved vår gråt og klage beveges?
Søte Cathrine, mitt barn, tier for evig du nå?
Akk, hvor ofte har fordum de yndige rosenleber
gledet din far og din mor, hver gang du ga oss et kyss?




CASPAR VON SALDERN

 

Caspar von Saldern, mannen som sikret Wilse presteembetet i Spydeberg 1768, var dansk-russisk politiker. Wilse forteller at han på turen til Berlin i 1776 besøkte von Saldern på hans herresete Schierensee og gir en utførlig beskrivelse av stedet.

 

Tsar Peter den store og Katarina Is eldste datter, Anna Petrovna ble gift med Gottorper-hertugen Carl Frederik i 1724, men døde i barsel i 1728. Sønnen, Carl Peter Ulrich ble hertug av Slesvig-Holsten-Gottorp da faren døde i 1739. To år senere ble hans tante Elisabeth tsarina av Russland. Hun hentet Peter til Russland og erklærte ham for sin arving. Han ble derved i tillegg storhertug av Russland. Hun arrangerte et ekteskap med prinsesse Sophia Augusta Frederica av Anhalt-Zerbst, som tok navnet Katharina.

 

Storhertugdømmets land var aktivitetsfeltet til Caspar von Saldern. I 1737 ble han kansellirådgiver og offisiell administrator i Neumünster. Her arbeidet han med suksess med reformer innen administrasjon og politikk og presset på med utvekslingsavtalen mellom Russland og Danmark, som lenge hadde vært planlagt og forhandlet flere ganger uten å lykkes. Han steg fort i gradene.

 

Storhertug Carl Peter Ulrich var bosatt i St Petersburg fra 1742, og uenigheten i departementene og blant embetsmennene i storhertugdømmet florerte. Den 8. juli 1748 stiftet von Saldern på eget initiativ et skytterlag, «Freien Schützen Gilde zu Newmünster». Formålet var skyting av lystfugler. 12. juli hadde avisen 'Staats- und Gelehre Zeitung des Hamburgischen unparteyischen Correspondenten' en harmløs artikkel om hendelsen. Dette ble allikevel brukt som et påskudd til å få fjernet von Saldern. Saldern-saken begynte å rulle! 22. august 1748 sendte jusprofessor Johann Wilhelm Gadendam et brev til storhertugen om hva som hadde skjedd. Blant annet skal von Saldern og hans laugsbrødre ha tilbrakt natten, blant dem barberere, møllere og smeder, med å danse og hoppe, til morgenen i strålende solskinn med full musikk i prosesjon gjennom landsbyen. Det endte med at von Saldern ble anklaget for embetssvikt, og i oktober 1748 ble han avsatt etter 12 år som administrator i Neumünster.

 

Som tsar tok Karl Peter Ulrik navnet Peter III men regjerte bare et halvt år da han ble myrdet i 1762. Saldern vant tilliten til den nye tsarina Katharina II umiddelbart. Han ble nå praktisk talt minister for tsarina Katherine II for hennes holsteinske arveområder. I årene fra 1762 til 1773 utøvde Katharina selv og gjennom sin minister Saldern betydelig innflytelse på storhertugens land.

 

Samtidig sto Caspar von Saldern nær kong Christian VII. Som tsarinaens Holstein-minister endte opp med å jobbe for begge sider: for Russland og for Danmark. Høydepunktet i hans politiske karriere var signeringen av den viktige utvekslingsavtalen mellom Russland og Danmark 1. juni 1773. I Kiel representerte von Saldern den russiske kronen og grev Detlev von Reventlou den danske kronen. I utvekslingsavtalen ga arvingen til den russiske tronen, storhertug Paul, avkall på alle krav til Gottorf-delen av Schleswig og hans del av Holstein i bytte mot å avstå fylkene Oldenburg og Delmenhorst til Russland. Saldern fikk svært godt betalt for kontrakten, som han også så på som fremtidsrettet; fra russisk så vel som fra dansk side.

 

Men nettopp på den tiden da han hadde sett sin politiske seier og stod på høyden av sin innflytelse, ble hans posisjon i Russland undergravd, for han hadde på flere måter, bl.a. ved direkte uærlighet planlagt å herske over Russland sammen med Paul Petrovitsj som nå var blitt myndig. Det var uaktuelt for Katarina å gi fra seg styret til sønnen. Da hun i 1773 oppdaget hva som hadde skjedd, falt von Saldern i unåde hos Katarina den store. Hun forlangte ham brakt til seg «lenket på hender og føtter». Den dyktige utenriksminister Panin fikk varslet von Saldern som forlot Russland umiddelbart og vendte aldri tilbake.

 

Resten av livet bodde han som privatmann på sin eiendom Schierensee i Holstein. Pengene brukte han til å bygge herskapshuset på eiendommen, som sto ferdig i 1782. Han døde 31. oktober 1786. Nybygget bærer portalinnskriften "non mihi sed posteris - ikke for meg, for etterkommerne".

 

Von Saldern kunne være temperamentsfull, noe ordtaket om ham viser:

 

Herr Caspar vun Sallern

kann bullern und ballern

und wär doch en goden Mann.

 


PEDER ANKER

Peder Anker (1749-1824) var en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård som han på mange måter utvidet og forbedret. Han omla og utvidet den gamle barokkhagen til en hage i engelsk stil.

 

  1. januar 1789 ble han utnevnt til generalvei-intendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Anker fratrådte som generalvei-intendant i 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Han fortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier.

 

Wilse forteller at han gjentatte ganger gjestet Bogstad. Et kort resyme av hva Wilse skriver: Veien fra Vækerø er nok den mest fullkomne i Norge, og det er den blitt ved stor flid og bekostning av herr Peder Anker som nå er generalvei-intendant. Skrå fjell er sprengt med krutt og undermurte. Myr og sumper er fylt opp med grus, og veien er kantet med steinmur, så den er blitt tørr, slett og fin. For 30 år siden måtte man liksom klavre og vade seg fram.

 

Så snart man kommer til gården Voksen, ser man dette prektige herresetet, som speiler seg i Voksensjøen som man må kjøre rundt for å komme til gården.

 

Slik gjestfriheten før har hatt sitt sete på Bogstad i behagelige selskapeligheter, slik er det også nå, med den forskjell at ved herr Ankers edle anstalter er alt langt mer vakkert og lærerikt å se. For å sammenkalle de adspredte gjestene, slår man på en kinesisk tromme, gong-gong, som høres overalt i gården og hagen.

 

Rommene er prektige. Den store salen er pranget av italienske malerier, moderne speil, statuer og vaser på konsoller samt lysekroner av krystall. I speilsalen er det springvann i en elegant nisje mellom buffetene. De øvrige værelsene er både innredet og møblert av samme smak og gjør herr Peder Ankers geni stor ære. Her finner man kaminer og kakkelovner av mange fasonger og materialer, hvor man ser det smukke forene seg med det nyttige.

 

Peder Anker og broren Bernt Ankers store kunstsamlinger viser at idealene og praksisene på 1700-tallet også fantes i Christiania, og ikke bare i de største byene og folkerike landene.

 

Den nye og engelske stilen i hager passer også i Norge, men har ennå ikke slått til her eller her omkring, bortsett fra på Bogstad. Gartneren har foruten sin vanlige gartnerprofesjon også studert det moderne som kreves til lysthager. Etter sine reiser til England har herr Anker funnet ut hva som kan tjene til etterfølgelse i Norge. Han er heller ikke uerfaren i det som kreves av teori i den Linneiske botanikk. Som et resultat av dette så jeg i drivhuset kaffe- og te-trær, nok de eneste i Norge.

 

Vi kan tilføye at Anker i likhet med Wilse deltok med kraft og iver i fremme av norsk jordbruk og i arbeidet for opprettelsen av eget norsk universitet. Han var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av universitetet i Oslo mulig gjennom donasjoner.

 

Mens storebror Bernt var kunstner og vitenskapsformidler, var Peder politiker. Ved 1814-riksforsamlingen på Eidsvoll var han forsamlingens første president, og han ble utnevnt til Norges første statsminister i unionen med Sverige.

På hver sin måte påvirket de to betydningsfulle brødrene Christianias og landets utvikling utover på 1800-tallet.





BERNT ANKER

 

Bernt Anker var født 22. november 1746, fødested Christiania, død 21. april 1805. Anker kaltes sin tids finansgeni. Ved handel, arv og giftemål økte han stadig formuen og ble etter hvert Norges rikeste mann og eide blant annet bergverk, Moss Jernverk, Paléet, som senere ble kongebolig i Christiania, og Frogner Hovedgård. Omkring 20 000 ansatte hadde Anker i sine ulike virksomheter.

 

Det går tydelig frem i Wilses reise-iakttagelser at han hadde nær kontakt med Anker tiden han bodde i Christiania. Det nybygde Paleet i Christiania var Ankers barndomshjem, og huset forble hans faste base gjennom livet. Wilse skriver: «Herr Statsråd Anker har med sitt store geni og innsikt i så mye vakkert og lærerikt utenlands, med smak utsmykket sin våning overalt».

 

Wilse gir også en god beskrivelse av Bernt Ankers bibliotek samt kunst- og naturalsamling som var det beste private på daværende tid i Kristiania og inneholdt blant annet de beste og nyeste franske, engelske og andre utenlandske skrifter og malerier av berømte mestere som den døde Dido, noen av Rubens, noen relieffer i gips, trolig noen kopierte etter originalen i domkirken i Pisa. Så vel her som overalt har herr statsråden både i tingene selv så og i deres oppstilling og anordning vist slik god smak og innsikt som gir ham ære og bidrar til. Også Ankers lyst- og sommergård Sommerro blir nevn.

 

At Wilse tilegnet første bind av reiseiakttagelsene Bernt Anker, viser at det gode forholdet fortsatte:

 

Deres
Høyedle velbårenhet
Herr
Berndt v. Anker
Kongelig Majestets Statsråd

Høyærede velynder!

Med disse linjer tilegnes Dem de av mine reise-anmerkninger, som angår den egn av Norge, som De som nordmann og eier av noen av dens herligheter, kjenner så vel. Her meldes især om Kristiania, Deres fedre-by, som De med varm patriotisme, god smak og stor innsikt streber etter å gavne og zire, så den selv i en lang avstand, nesten ene blant alle, nærmer seg hovedstadens tillokkende uendelige fortrinn.

 

----

 

Det øvrige ved denne anledning å ønske min herr venn og velynder tilbake fra Deres utenlandsreise til det norske fedreland, fortsett Deres ufortrødne flid i å gavne, opplyse og behage Deres medborgere og å være egnens ziir og ære. Med slik tilegnelse, lykkeønskning og håp forblir jeg alltid med av sann respekt og hengivenhet

høyedle velbårne
Hr. Stats-Råd
Min høystærede velynders

Eidsberg Prestegjeld
den 6te mai 1790
ærbødigste tjener
J. N. Wilse

 

Wilses djerve opptreden for å opprette et norsk universitet tente sinnene i brann hele landet over og vakte oppsikt også i Danmark. Wilse tegnet til og med en grunnskisse av det universitet han tenkte seg. Denne er tegnet i årene mens han var sogneprest i Eidsberg. Han fikk med seg de fleste sentrale aktører i Norge og Danmark. Det ble etter hvert oppfattet som et skandinavisk krav. Den mest innflytelsesrike mann østenfjells på denne tiden var brukseier Bernt Anker. I et brev til Wilse datert 25.03.1793 gir han sin støtte til Wilses kamp.

 

Han ble valgt inn i Wilses universitetskomité. En søknad ble sendt til København våren 1795, men avvist omkring et halvår senere. Anker arrangerte etter dette en serie forelesninger i Paleets bibliotek, der han selv foreleste over temaer fra naturfilosofien og vitenskapsteori og -kritikk



SOGNEPREST HANS STRØM

 

Hans Strøm var født 25. januar 1726 i BorgundSunnmøre. Faren var prost, og Strøm tok selv teologisk embetseksamen ved Universitetet i København i 1745.

 

Hans Strøm var prest, topograf, naturforsker, titulær professor og forfatter. Etter Ludvig Holberg var trulig Strøm den fremste norske intellektuelle på 1700-talet, men mens Holberg bodde mesteparten av sitt voksne liv i Danmark, bosette Strøm seg i Norge.

 

Strøm ga i 1762–1766 ut Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmøre. Verket blir regnet som 1700-tallets fremste bygdeframstilling, og er verdfullt både som topografisk, etnologisk og naturvitskapeleg arbeid. Han utga et tilsvarende verk om Eiker da han var sogneprest der.

 

Wilse besøkte Hans Strøm på Eiker prestegård i 1763 og skriver «Siden har jeg vært er to ganger og besøkt min venn herr professor Strøm i 1780 og 1783. [...] Først og fremst har herr professor Strøm selv ugitt i trykken en fysisk-økonomisk beskrivelse over dette prestegjeld, som er forfatteren av Sunnmøres beskrivelse verdig.»

 

Wilse skriver: «Som forfatter vil jeg bare nevne her at bare et par uskyldige, misforståtte meninger nesten hadde forspilt mitt arbeide og all min timelige fornøyelse. Men noen år deretter falt nesten alt i smak, og det gøttiske vitenskapsselskap sendte meg som æresmedlem et diplom og takk for et eksemplar.» Han gir Strøm mye av æren for at han ikke ga opp: «Hans lærdom og utrettelige flid forent med et en god dømmekraft, hans velmenende og saktmodige ånd kan enhver kjenne av hans skrifter».

 

Wilse skriver at omgang og brevveksling i ti år med professor og doktor Hans Strøm (1726-1797) har lært å kjenne ham som det mest utvalgte vennskap. Strøm var prest, naturkyndig og forfatter, dertil patriot og menneskevenn. Hans karakter er stillferdighet, sindighet, grundighet og ensformighet forenet med en sann menneske-kjærlighet som han viser både i sine skrifter og i vennskap og omgang; ufortrøden i arbeidet, uten distraherende bihensikter, søkende først og fremst det almen-nyttige. I hans brev, så vel i den siste linje som i den første, hersker det sanne vennskap. Hans milde oppførsel i alt har verget ham mot misunnelses og fiendtlig innstilling. Hans lærdom og utrettelige flid forent med en god dømmekraft, hans velmenende og saktmodige ånd kan enhver se av hans skrifter. Wilse skriver videre at deres felles tenkemåte uten tvil har påvirket vennskapet. Med hensyn til egen flid og hans korte opphold ved akademiet kan man regne ham blant våre autodidakter som i likhet med våre største genier har utviklet sine naturlige talent. Herr professorens vesen står i stor kontrast til de selvgode, prektige, myndige og alltid straks bestemmende, og som det oftest er best å gi seg for, men som har lært lite og arbeider ikke uten det som er av høy plikt og som gir betydelige fordeler av seg; ja som ikke engang har lært å tenke. Hvor mange det finnes av slike geistlige blant oss, kan jeg ikke spesifisere her, men jeg kjenner mange hvor jeg har merket forskjellen.

 

Wilse tilegnet annet bind at sine reisebeskrivelser Strøm hvor han tiltaler ham som:

Herr
Hans Strøm
Doctor, og Professor Theoligiæ extraordinarius
Sognepræst til Egers Menigheder
Medlem af det Kgl. Danske og Norske Vienskabers Selskaber,
Af det Kongel. Danske Lanhuusholdnings-Selskab,
Af det Aggershusiske Patriotiske,
Af det Svenske Patriotiske i Stockholm,
Af det Kongel. Naturforskende Selskab i Berlin og flere.

(fritt etter Wilse)



DIREKTØR NICOLAI BEGUELIN


Wilse forteller at han hadde utstrakt brevveksling med Nicolai Beguelin, som var direktør for vitenskapsakademiet i Berlin og tidligere hovmester eller «informator» for den regjerende konge, i forbindelse med meteorologien, spesielt om klimaets forskjeller.   Beguelin leste opp artiklene Wilse sendte til Berlin i åre­nes løp på vitenskapsselskapets møter.

 

Beguelin var født i 1714 i Sveits og studerte jus og matematikk i Basel. Fra 1743 var han legasjonssekretær ved den prøyssiske legasjonen i Dresden, hvor han møtte den prøyssiske kongen Fredrik den store. I 1745 ble han utnevnt til professor i matematikk i Berlin og fra 1747 til lærer for arvingen til den prøyssiske tronen og senere kong Friedrich WilhelmII. Béguelin lærte prinsen stoffet på en leken og uformell måte

 

Fra den tiden var han også medlem av Royal Prussian Academy of Sciences, fra 1786 til 1789 som direktør for Filosofiseksjonen, og skrev avhandlinger om matematikk og eksperimentell filosofi, spesielt om optiske og meteorologiske spørsmål.

 

I 1764 falt han imidlertid i unåde hos Fredrik den store, men i forbindelse med tronbestigelsen i 1786 mottok han et personlig brev fra Frederik Wilhelm II som beskrev ham som en rettskaffen lærer. Han ble tilstedt riddergodset Lichtefelde i gave og gitt arvelig adelstittel.

 

Beguelin døde i Berlin 1789. Kongen besøkte ham på dødsleie og ble hos ham i lang tid.



WILSE SATTE PRIS PÅ DET STERKE.

 

Folkets husholdning her på stedet er meget forskjellig siden folkene selv er forskjellige. De tarveligste er de reformerte, og de mest luksuriøse er jødene. Disse siste er både gode bakere og gode slaktere. Til høytidene lager de adskillige hvetekaker, hvorav de mest smakelige er de som er bakt i olje.

 

Av most drikkes en del, dog ikke så meget som i Syden.

 

Ølet her brygges med engelsk humle og er meget godt. Om vannet og behandlingen gjør sitt til det, vet jeg ikke.

 

De krydder man bruker i brennevin er kummen, ingefær og pepper, like mye av hvert. Undertiden destilleres brennevin av hyllebær og annen frukt etter at de er utpresset, som blir rent godt.



DA POTETEN KOM TIL RIKET.

 

Også poteten kom til Danmark med de reformerte fra Frankrike. De første familiene hadde kommet i 1720, og de utgjorde i løpet av kort tid en viktig del av samfunnet.

 

Wilse skriver: «Det er få steder i riket hvor det avles så mange poteter som her. Man ser de fleste på den reformerte mark hvor de utgjør små åkere. --- De med fiolette blomster og avlange røtter smaker snart som kastanjer. --- Det er den ‘planteur’ som har avlet 12 tønner poteter. Det meste spiser de selv. Det øvrige enten selger de eller feter griser med, til brød eller stivelse. --- Kålrot sees også på de reformertes mark. De er bedre til å lage brød av enn poteter.»

 

Da de første potetene kom til Europa på midten av 1500-tallet, var de allerede blitt dyrket av folk i Sør-Amerika i flere tusen år. I begynnelsen var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Man mente at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, åpenbart måtte være djevelens verk.

 

I motsetning til andre såkalte kolonivarer som tobakk, sukker og kaffe, som raskt ble populære, tok det lang tid med poteten. Det kan skyldes at potet kom som erstatning for korn, som en var vant til og foretrakk, mens tobakk og kaffe var nye smaker, og sukker var en god erstatning for honning.

 

Avslutningsvis litt om hvordan poteten kom til Norge:

På 1700-tallet talte de mange «potetprestene» varmt for poteten. Fra prekestolene lød det glade budskap om Gud, Jesus – og poteten. De delte ut knoller på kirkebakken og satte poteter i veikantene. Skamfulle fattige kunne forsyne seg i all hemmelighet,

 

Det var nødsårene under napoleonskrigene som for alvor satte fart i potetdyrking. Blokaden gjorde kornforsyning vanskelig, og frost og regn ødela kornavlingene. Mange erstatninger ble brukt, og poteten var antakelig den mest velsmakende.

 

I 1816 vedtok Stortinget å åpne for kommersiell brennevinsbrenning for flere. Potet ble brukt som erstatning for korn i produksjonen av brennevin. Dermed kom også poteten i bruk som åkerplante i de store åkrene på Hedmarken.

 

Poteten ble brukt i mange varianter som menneskeføde. Kokt eller som erstatning for korn i flatbrød og lefse.



TOBAKKSPLANTER 

Tobakksplanten kom til Fredericia med de reformerte som hadde kommet fra Frankrike.  De hadde dannet en koloni i Fredericia fra 1719-1720. Allerede i 1722 hadde de en anselig tobakksproduksjon. Wilse skriver at de er tobakksplantører av profesjon, og deres levemåte er simpel, ordentlig, fornuftig og vinnskipelig. Deres spise er mest jordfrukter og grønt, hvilken kost de har brakt mye i bruk her. 

 

Tobakk ble Fredericias beste produkt og største inntektskilde. Utførsel til København utgjorde 180.000 à 200.000 pund om året. Bilde fra Den Historiske Miniby viser tobakksbygninger som sto tett i byen.

 

Opprinnelig ble tobakk ansett som en medisinplante og hadde sin plass i urtehagen. Den guddommelige urten ble brukt i salver, som pulver eller balsam. Det var godt mot alt ondt – derav kallenavnet den helbredende tobakken.

 

Det var universalmiddelet for å lindre sult og tørst, det ga styrke til kroppen, frisket opp ånden, og så ga det en behagelig ro og rus.

 

Tobakken kunne også kurere smerter i hode, bryst, mage og lever. Den var også god mot rabies, vorter og liktorn. Og da trodde man at røyken var gunstig og desinfiserende mot pest. Det var derfor en kjøpte tobakk på apoteket den gang.

 

Men på begynnelsen av 1800-tallet ble det mer og mer sett på som et rent og skjært nytelsesmiddel.