Wilses reisebeskrivelser

WILSES REISEBESKRIVELSER



MARMOR

Marmorblokkene bringes om vinteren på sledeføre til neste ladested Slependen eller Bragernes. Så kort og lett transport til innskipningen er viktig. I betraktning av den lange transporten av pirnaisk sandstein, hevder noen at Christiansborg Slott neste like godt kunne vært oppført av norsk marmor, som av denne sandsteinen.


Til minne om landsfaderen Fredrik den femtes besøk hit den 25. juni 1749, er det midt i marmorbruddet oppført en tolv alen høy marmorobelisk med passende innskrift på alle fire siden. Dette monumentet er privat eiendom, og eieren har bestandig bodd i København.


Hvis en eier med store midler og god smak, innsikt og lyst til å gavne og pryde landet, bodde her, kunne man på toppen av Paradisberget se et marmorpalass som alene langt mer ville paradere enn så mange andre, som i de store byene liksom er begravet blant hverandre og blant husene, og ved sin samling ødelegger for hverandre.


Den norske nasjonens opprinnelig stil i det solide bør i alminnelighet vise seg i varige hus, monumenter og utsmykking av deres eget lands steinprodukter, heller enn i forfengelig figurering med innretninger som koster nok og er av kort varighet. Hvor overmåte utsøkt er ikke et epitafium eller bare en gravstein av marmor i våre kirker og på kirkegårdene, eller andre minnetegn og monumenter ved de store landeveiene og på offentlige plasser. Jeg husker ikke en gang å ha sett noen steder en marmorstatue i våre norske hager.


Våre grove og ville forfedre har dog etterlatt oss minnesteiner, ja til og med noen men innskrifter på. De gir oss med sine oppreiste steiner og runeskrift fra oldtiden ennå et vink til å hugge inn vår ære i marmor. De tingene som jeg så, man her arbeidet på, var gravsteiner. En slik koster 40 til 60 rdl på stedet, alt etter arbeidet. For hver bokstav som hugges inn, betales det fire skilling. Dessuten så jeg noen trapper, avvisere som settes på gatehjørner, og noen mortere, men ellers intet av bygningsstykker.


Den nåværende inspektøren bor rett ved gjestgivergården og er i tillegg en flittig bonde. Her omkring har man lenge benyttet ubehandlede marmorstykker til å oppføre steingjerder, som både er varige og vakre, når stykkene passes godt til hverandre og settes i linjer.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 137-139

https://tinyurl.com/2aysa2fc)


LIER


Etter herr justisråd Essendrops beskrivelse over Lier, som han utga ved trykken i 1761, innbefatter den 530 familier, bestående av 3.500 sjeler, 195 bondegårder og 230 husmannsplasser. Etter gårdens skyld beregnet i skippund havremels tunge som hver er lik 2 ½ tønne hartkorn i Danmark, utgjør prestegjeldet 245 skippund, hvorav 99 gårder er av et helt skippund og derover, 49 halve og 47 fjerdings bruk. (Skylden dannet utgangspunktet for den årlige leien en leilendingskulle betale til jordeieren. SNL) Når det gjelder det militære, var det her 64 dragoner- og 80 soldat-legder. Her er det åtte sagbruk, ellers ingen fabrikker.


Annensteds er annekskirkene som regel av tre. Her er alle tre kirkene av stein. Prestekallets beste inntekter består i benefisert gods, men det er ofte lagt sterke avgifter på kallet. Inntil begynnelsen av dette århundre var Bragernes og Strømsø underlagt dette sognekallet, og da kunne man sammenligne kallet med en bispestol, ja med to superintendenturer i Tyskland. Den som skysset meg, geberdet seg stort over de mange utgiftene til det alminnelige Lier-bonden har på seg fremfor bøndene i de fleste andre egner. Men som jeg kunne forstå, kom det av egnens beliggenhet med hensyn til transporter og reiser. Men enn mer av noens klager da jeg på en liste over den lierske bondes byrder fant jeg følgende artikkel: NN for hans ¼ ærverdighet (klokkeren) når han reiser for å undersøke folks sinnelag, trodde jeg ikke særlig noe av alt; for klokkere eller degner men enda mindre skoleholdere på landet i Norge kan sies å bebyrde bonden.


Så snart jeg var kommet ovenfor Paradisbakkene så jeg bergarten forandre seg til marmor, og jeg kom til Hillebekk, som det uttales Gjellebekk, fem fjerdings vei fra Drammen, en gjestegård og skyssted ved siden av marmorbruddet og verket. Marmorarten er «marmor variegatum stratosum autorum», av farge temmelig hvit med blå og gulaktige striper, av konsistens noe skjellaktig og grovkornet, antar dog en god polert overflate. Marmoren fra Bergens stift er finere.


Etter som man over store avstander har avdekket og funnet den samme marmorart, er det å formode at det er i en stor utstrekning. I året 1744 begynte den kongelige hoffbyggmester Fortlin å bryte marmor der og føre til København. Siden arbeidet 80 til 100 mann årlig inntil byggingen på den nye Frederiks kirken i København stanset, og antallet ble betraktelig redusert.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 135-137

https://tinyurl.com/2p9hcnc5)



PARADISBAKKENE

 

Jo mer man fra det lavere kommer opp mot øst over de såkalte Paradisbakkene, jo mer majestetisk og foranderlig forestiller det seg, som i et amfiteater; prestegjeldet med sin åpning mot Drammensfjorden og grevskapet især kort etter soloppgang om sommeren hvor de mange skjønne gårder, og deriblant de lyse kirkene, titter frem blant vakre lunder, slangegrenede daler og glinsende marker. De granbevokste klipper, og høyder bevokst med andre slags trær i det lave stiger alt mer og mer opp mot de om horisonten gående høyere berg, dem tåkeskyene svever omkring og lar toppene heve seg i den høyere klare luften. Den oppadgående solen skaper de artigste sjatteringene i det lave, gir luften skiftende farger i høyden, og mens øyet taper seg i alt dette, slår måltrosten, Norges nattergal sine takter og andre fugler sine gledestoner. Den følsomme reisende stanser, taper seg i beskuelsen og oppdager et paradis. Kun det lave fjellet som skjuler Drammen, var borte, og da hadde man en utsikt hvor intet manglet i et fullkomment landskapsmaleri.

 

De høyere fjellene viste seg som topper som på norsk kalles koller. På Kraftkollen er det en varde, som jeg for danske lesere må forklare å være pyramider av stokker, som antennes i krigstider til signal om fiendens anfall. Ved siden ligger et lite vakthus for vakten i slike tider. Disse vardene opprettes på de høyeste stedene hvor man har den videste utsikten.

 

Bergarten nær ved Drammen er basalt og skiferstein, lengere borte blandet med kalkarter, men mot Paradisbakkene grov granitt med strøk av en finere art, inntil marmor begynner ovenfor. Jordarten er leirholdig i det lave, men mudder under bergene. Denne mudderen er en løs mager jordart som ikke holder lenge på gjødselen selv om den ofte ser sort og god ut.

 

Lønne- og almetrærne som vokser hist og her i det lavere, gir til kjenne et mildere klima enn det er i høyden. Der forekommer ikke disse trærne, men derimot betula nana (dvergbjørk) blant fjell-gran.

 

Her er det dyktige åkerdyrkere, og bøndene satser mer på frukttrær og humle enn i Eiker og andre steder her omkring. Man driver kyrene til seters om sommeren, og noen har funnet på å kjøre gjødselen hjem derfra. De som har skog, får rask avsetning av tømmeret. Med vinterkjøring til verkene har de også god fortjeneste.

 

Nærheten til en stor by har innbrakt mye av bylivets oppførsel der på landet. For resten har ikke innbyggerne det beste ord på seg skjønt de bor i et paradis. Kanskje det gamle ordet gjelder: Jo bedre land, jo slettere folk. Jeg fornemmet det dog ikke selv.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 133-135

https://tinyurl.com/3cwdhfph)

 



LIERELVA

 

Jeg forlot mitt selskap på Bragernes for å reise videre til Kristiania. De dårlig brolagte gatene, eller rettere den lange gaten på Bragernes, gjør kjøringen gjennom byen ubehagelig. Endelig hvor husene ligger mer spredt, kommer man på en steinløs men for det meste sumpaktig vei, inntil man forlater strandkanten og allerede er i Lier prestegjeld.

 

Fra stranden ser man noen laksefiskerier hvor en strimmel av land går ut i vannet. Der har man festet laksegarnet på påler ut fra landet i en dybde av en åtte a ti alen. Av dette garnet dannes det tre rom etter hverandre. Når laksen er kommet inn i det innerste og trangeste, beveges en liten klokke som gir lyd til tegn på laksens ankomst. Fiskerne, som oppholder seg i en pålehytte ovenfor, trekker da garnet sammen og tar fangsten.

 

Lier prestegjeld, som foruten hovedsognet Frogner har to anneks, Tranby og Sylling, ligger som et avlangt teater omgitt mot vest, nord og øst av høye fjell, hvorfra renner adskillige bekker mot syd og danner Lierelva. Ved sterkt regn svulmer elva snart opp og gjør broene, særlig den største Hegsbroen som landeveien går over, kostbare å vedlikeholde, men gir også bøndene leilighet til vannledninger. Lierelva blir etter hvert så bred at man setter over på en ferge.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 132-133

http://tinyurl.com/3243bffu)



OM TROSSAMFUNN OG SÆREGNE PERSONER

 

Det har ikke vært garnison her før 1780 da et kompani ble innkvartert, hvortil kanskje noen uroligheter blant menigmann ga første anledning. Drammen har vært mer utsatt for entusiaster og separatister enn andre steder i landet. I årene 1740 til 1744 bega noen av de siste seg under ledelse av studenten Mens Bølle til Altona, men de skiltes til hver sin vei med tiden.

 

Av herrnhutisksinnede eller de såkalte mæhriske brødre er det en del her, et stille vesen og viser ofte gjentatte åndelige uttrykk, for eksempel frelse, lam og blod. Avholdenhet fra sverging, dans og kortspill adskiller dem fra andre. De forakter den borgerlige rettferdighet (rettsprinsipp) i teorien men utøver den i praksis. Forstå om de er oppriktige!

 

En skredder her, med navn Erich Meyer bekostet i 1771 et nytt opplag av et kvekersk engelsk skrift, kalte den «Lærdom om Daaben», som de til spott kaller vanndåpen da de hevder at det bare skal være en åndelig dåp. Den var allerede oversatt av en Meiel og utspredt i Fredrik den fjerdes tid, men nå har skredderen påsydd et tilskrift til kongen på 22 sider. Tillegget om alterets sakrament er av samme kategori som det om dåpen.

 

Sognepresten og den residerende kapellan skiftes hver tredje søndag til å forrette gudstjenesten i begge kirkene. Var hver bare beskjeftiget på sin side av elven, kunne overfarten med flere uleiligheter unngås.

 

Av Drammens presteskap har jeg bare kjent herr Hammond, først kapellan siden sogneprest her, deretter en kort tid ved den danske kirken i London og nå min nabo i Rakkestad. Han nedstammer fra en engelsk familie. Hans farfars far var parlamentsmedlem, og dennes bror kommandant på øya Wight og blant dem som underskrev kong Carl den førstes dødsdom.

 

Herr Hammond har alltid vært en veltalende, nidkjær og edelmodig mann i sitt embete, og i sine skrifter brukt en så sunn og ettertrykkelig stil som få kan etterfølge, helst av åndelig art hvor han står i kontrast til de vanligvis fryktsomme geistene som åler seg frem uten originalitet og munter flyt. Hvem leser ikke for eksempel hans lappiske misjonshistorie med behag og ettertanke.

Her lever og bor en konsistorialråd Larsen som foruten personellkapellan var skolemester for fattigskolen på Bragernes. Han giftet seg med en arving til 100.000 riksdaler, gikk lenge i prestedrakt etter at han hadde tatt sin avskjed. Nå er han helt i sivil.

 

Klokkeren på Strømsø, O. D. Hichmann, en prestesønn ble i sitt fjortende år uteksaminert til akademiet av den berømte biskop Gunnerus i 1740, bemerket seg på mange steder med berømmelse både hos geistlige og verdslige og ble endelig klokker og bedemann i denne lille byen og studerer ennå, særlig har han mye innsikt i det hebraiske.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 130-132

http://tinyurl.com/bdhb32w6)



KIRKENE OG SKOLEN I DRAMMEN

 

Her er det få offentlige hus. Kirken på Bragernes er en ordentlig og vakker murt korskirke, men uten tårnspiss. I sakristiet har presten herr Hammond satt opp mange benker rundt skriftestolen med bryststykker hvor mange skriftende får god plass på en gang og uten trengsel.

 

Det behaget meg å se at gravstedene var anlagt ordentlig, de fleste med epitafer av marmor som marmorbruddet i nærheten ga anledning til. Ellers skulle man sjelden se tegn på at det var marmorbrudd i nærheten.

 

På Strømsø er det også en kirke, men av tre. Den har en vakker altertavle som forestiller nattverden, malt på lerret 5 ½ alen høy, 3 1/3 alen bred, av den berømte Carl von Mandern og har kostet 200 riksdaler. Denne kirken ble oppført i vanskelige krigstider i 1665 for 4.444 riksdaler og 42 shilling av borgernes veldedighet. Det var allerede mye da.

 

Men ikke mindre bemerkelsesverdig er byggingen av fattigskolen i senere tid, 100 år senere, da byens innbyggere i år 1765 gjorde en innsamling på 640 riksdaler. Skolens faste kapital var i året 1768 1.800 riksdaler, og i 1780 2.553 riksdaler 55 shilling, slik at det årlig kunne utgis 85 riksdaler til skolemesterens lønn og 88 riksdaler til klær for de fattigste skolebarna. Blant giverne må jeg fremheve en gammel jomfru Anna Bache som ved testamente har gitt sitt iboende hus og hele sitt arvegods til skolen. Kanskje om hun hadde vært gift og fått barn, hun da hadde gavnet verden mindre. Folketallets vekst et ett men forbedring et annet. En gammel prokurator ga 100 riksdaler. Presten herr Hammond, ved skolens stiftelse residerende kapellan i Drammen har lagt seg ære ved sin omhu for skolen, som han selv har gitt en lærerik beskrivelse om i trykken. Herr Hesselberg, nå residerende kapellan i Drammen har i sin trykte beskrivelse av Strømsø anført det historiske om kirken og skolen.

 

Her er det dog ingen hospitaler.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 128-129

http://tinyurl.com/2v6cykcy)

 


HANDELEN I DRAMMEN

 

I Drammen er det over 800 hus og gårder og nesten 6.000 sjeler, hvorav etter en nøye fortegnelse alene 288 på Bragernes som tilhører borgerstanden, 100 på Strømsø. Av kjøpmenn og høkere regnes et par hundre. Resten nærer seg av trelast, transport og frakt, for ikke å glemme skippere, håndverksfolk og de mange små brennevinsverter.

Ingen steder i Norge drives så sterk tømmerhandel som i Drammen. Familiene som er sageiere, har nesten all bordhandelen. Bordene sorteres i «godt, Last, Brag og Brags Brag», hvorav de første går til England, de siste til Danmark og Frankrike. At de fløtes ned til Drammen, gjør dem mindre etterspurte og setter dem i dårligere pris enn de fra Kristiania som kommer over land fra sagene.

 

Bjelkehandelen er mer fordelt. Skogeierne tjener mest på det, og langt bedre enn ved å selge sagtømmer, spesielt når de på forhånd inngår nøyaktige kontrakter. Men hollenderne som kjøper bjelkelasten, tjener aller best når de vet å tvinge prisene ned slik at ni bjelkehandlere må legg ned når den tiende tjener noe. Om høsten lover hollenderne gode priser, men på våren kommer det så mange spekulasjonshandlere dit at de ikke engang får til frakten.

 

Tjue av frakteskipene tilhører byen. De andre som laster trelast og jern, er særlig fra Arendal og Bergen. Kort tid før siste krig mellom sjømaktene endte, slo et selskap seg sammen med et skipsbyggeri, hvor to store skip et år gikk av stabelen og tre nye lagt opp. Men de planla for sent og gikk derfor konkurs.

 

Den største importen hit er korn. I året 1765 ble det ved Drammens tollsted bare av rug angitt 75.000 tønner enda det ikke var uår.

 

Og man kunne nok regne importen av brennevin, helst dansk som flensborgerne og altonaerne forsyner landet med, for 50.000 riksdaler. Det kunne unnværes for 800 år siden men ikke nå uten en inngående forandring av folks liv.


Den største fabrikken er reperbanen ved Strømsø som en Arbo har anlagt. Man har også ti tobakkspinnerier hvor en del barn arbeider. En pipe- og en fajansefabrikk, en tøyfabrikk hvor man lager paraplyer og kapper, et engelsk malthus og to hollandske grynmøller.

 

De fleste borgerne eier eller leier løkker utenfor byen til hjelp i økonomien da alt er vel dyrt. Særlig har man begynt å dyrke kløver.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 126-128

http://tinyurl.com/2s4hp7d2)



SANKT HALVARD

En stor helgen har også gjort Drammenselva berømt, nemlig sankt Halvardus, den norske skytshelgen. Han var Kong Olav den helliges nære slektning, en kjøpmann som av røvere ble slått i hjel i året 1043 da de rodde ham over elva, og kastet i vannet. Da noen syke ved å røre hans legeme, som hadde blitt skylt opp, skal ha blitt helbredet, ble liket ført til Kristiania hvor en kirke ble innviet til hans ære og hans relikvier nedlagt til dyrkelse.

 

Den 15. mai ble avmerket i kalenderen til ære for ham som en helgen og etter ham kalt St. Hallvards Dag. Mange bærer ennå navn av Hallvard i Norge etter ham, likesom Olav etter Olav den hellige; i Trondheims katedral skal han ennå sees avmalt. I Fragmentis de S. Halvadero Martyre, utgitt av Langebek, beskrives hans bopel, familie, levnet og lidelse.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 125

http://tinyurl.com/ysbkcncy)

 

SJØORMEN I DRAMMENSFJORDEN

 

I Drammensfjorden skal den store sjøormen ha latt seg se etter biskop Pontoppidans beretning i Norges Naturhistorie. Men vår enda større naturkyndige biskop Gunnerus har i en avhandling vist, at denne så vel som alle andre beretningene om den er ugrunnet. Ikke desto mindre forsikret admiral Arnfeldt meg om at han og fruen tydelig en gang hadde sett det fra skipet de var på i Kristianiafjorden. Enda tror jeg like lite på det som det berettes om havfruer.

 

I Drammens byleksikon kan vi lese: «Sjøormen ble sett i Drammensfjorden i 1687, skal man tro sognepresten til Norderhov, Jonas Ramus, som i sin ‘Norriges Riges Beskrivelse’ (1735) bl.a. skriver: ‘Anno 1687 er i Dramsfjorden seet en stor Søe-Orm af mange Menisker, og paa een gang af elleve Menisker tillige. Veyret var stille, men saa snart Solen var noget opkommen og det begyndte at blæse, skiød han sig af, og ligesom naar man uddrager et Kabbel-Tov naar det er sammenruldet, saa kunde de see hvorledes det varede længe, før han opruldede alle sine Bugter og Ruller, og stragte sig ud.’ Ifølge Erich Pontoppidans ‘Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie’ (1752) skal sjøormen i Drammensfjorden ha vært ca. 300 alen eller nærmere 200 meter lang!»

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 124

http://tinyurl.com/3xx6wt7r)



DRAMMENSFJORDEN

 

Drammenselva er strømsterk siden mange mindre elver samler seg i den. Derfor er ferdselen på isen visse steder ofte farlig. Noen steder har elva utgravd husene, hvorfor man nylig har begynt å bygge sjøboder på steinvoller. Da sagflis fra de mange sagbrukene gjør sitt til at grunnen øker ved elvas utløp, hvormed den lille øya Tyveholmen (Holmen) med tiden skal ha blitt dannet, har man måttet bruke muddermaskiner, for vannet ved Bragernes er ikke nypt nok for de større skipene som må kaste anker ved Tangen. Ja, de største må ligge ute i fjorden eller ved Svelvik. De skipene som ligger ved det siste stedet kan gå tidligere ut om våren, dels fordi det isen der går før opp, dels fordi det ikke er den sterke strømmen og ofte motstrømmen, som sinker seilasen nærmere Drammen. Elvevannet er allerede brakk eller halv salt ved byen, mer og mindre etter som hav- eller sjøvannet er i flo eller fjære.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 124

http://tinyurl.com/3xx6wt7r)


DRAMMEN


Så kalles under ett de tre byene, Bragernes på nordsiden av elva samt Strømsø og Tangen på sydsiden av samme.

 

Bragernes som er den største delen, utgjør en by for seg selv, strekker seg en halv norsk mil ut langs elva og har bare en hovedgate av samme lengde. Hver gård og hus har en lang hage bak seg, og mange gårder har bygninger særlig sjøboder på den andre siden av elva. Vel er alle bolighusene av tømmer men vel kledd med bord og fint malt. Mange har to etasjer.

 

Strømsø på den andre siden har fra gammelt av bestått av tre øyer hvorav den ene nå er blitt landfast. Her er det færre men vakre bygninger, men langt mindre handel og virksomhet enn på Bragernes.

 

Tangen, som ligger på Jarlsberg grevskaps grunn og er anneks til Skauge, har liten grunn å utbre seg på. Derfor måtte kirken bygges på en klippe.

 

Det er få byer som har en så vakker beliggenhet og utsikt som Drammen, enten man står på det lave berget som ligger tett nord for Bragernes eller på høyden ved Tangen mot syd, kalt Kobberviksberget. Jeg har en tegning av førstnevnte utsikt tatt med camera obscura av (så vidt jeg husker) Theodoro Lahn for noen og tretti år siden da ikke alt var utbygd som nå.  Et kobberstikk, som skal vise utsikten fra det siste stedet, finnes i Pontoppidans Norges Naturhistorie, men er verken riktig eller pent utført.

 

I Drammen er det over 800 hus og gårder og nesten 6.000 sjeler, hvorav etter en nøye fortegnelse alene 288 som tilhører borgerstanden, på Bragernes, 100 på Strømsø. Av kjøpmenn og høkere regnes et par hundre. Resten nærer seg av trelast, transport og frakt, for ikke å glemme skippere, håndverksfolk og de mange små brennevinsverter.

Når det gjelder jurisdiksjonen, henstilles det fra bytinget på Bragernes til Kristiania magistrat. Men Strømsø og Tangen henstiller i annen instans til Moss lagting seks mil derfra.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 122-126
https://tinyurl.com/5h27wa54)



VEIEN VIDERE MOT DRAMMEN

 

Siden Solberg Varde lå på denne kanten, foretok jeg meg, skjønt det var meget varmt, en møysommelig spasertur dit opp. Bergartens forandring oppover var slik: nederst ved allfarveien fantes bergkisel (petrofilex) i knoller blant diabas, likeså jaspis og porfyr, men mest diabas som ser ut som en forstenet leirart, mer eller mindre finkornet av skjevrutete figurer og er jernholdig. Den brukes derfor til å smelte de sortgrønne glassflaskene. En løsere art kalles skallberg. Lenger opp treffer man kalkarter, og øverst en grovkornet granitt. Nede ved gården Solberg er det en god kvartskisel (qvarzumsiliceum) som brukes til glassmeltning. Man opptar den beste i dypet, og sender den til glassblåseriene.

 

På Solbergåsen står det en varde med hus ved. Derfra så jeg med en god kikkert Akershus festning mot nordøst, og Jonsknuten på ande siden av Kongsberg mot vest, løfte seg opp seg over de andre fjellene, omgitt av tåkeskyer som en krans. Annensteds var utsikten mer innskrenket fordi det meste av Eiker prestegjeld lå for nær under fjellet. Utsikten mot nord var lang og vidt utbredt, av utseende som en flat fjellstrekning hvor noe av de derværende vann samt det nærmeste av Tyrifjorden viste seg blinkende i ville skateringer. Mot syd så man gjenstandene langsmed Drammensfjorden tape seg i en meget disig luft. Etter kompasset lå Akershus 60 grader fra nord til øst, Røyken kirke 6 grader fra øst til syd, og toppen av Jonsknuten omtrent 5 grader fra vest til syd.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 121-122 https://tinyurl.com/36wuepd2)



PROFESSOR GODBERG POULSEN

 

Jeg reiste siden en gang til vanns fra Eiker til Drammen, da professor Strøm fulgte meg til Møllenhof hvor jeg sammen med ham besøkte den patriotiske og dyktige mekaniker, professor Godberg Poulsen, en flensburger, ikke av det vanlige slaget som reiste til Norge for å handle på flensburgervis; men for å utføre sin mekanikk til Norges utvikling da han hadde blitt spurt om dette allerede i året 1751.

 

Hans prisverdige innsats,  har herr professor Strøm beskrevet. Det jeg denne gang betraktet hos ham, var hans flid med islandsk mose og bruk til føde som nå er kjent.

 

Han har innrettet adskillige mølleverk, særlig gryn- og siktemøller. Ved de siste fås like godt hvetemel som det engelske. Han har særlig gjort seg fortjent ved å skaffe møllesteiner av norsk steinart bedre enn de kostbare rhinlandske. Han har også til sin egen oljemølle selv hugget ut de beste møllesteinene av granittfjellet ovenfor sin gård og gitt anvisning til samme slag ved Kristiania.

 

Til alt sitt arbeide har han benyttet norske folk.

 

Vi finner igjen Godberg Poulsen (1724-1799) i Lokalhistoriewiki. Godberg Poulsen var en danskfødt møllebygger og industrigründer. Han ble født i Flensburg i 1724. På Møllenhof anla Poulsen også ei oljemølle, som skal være den første i sitt slag i det sønnafjellske Norge. Her ble det produsert grønnsåpe, med linfrø som råstoff. Den ble også eksportert til Danmark og omtales i tidsskriftet Samleren i København i 1788 som «den allerbedste og staar langt over den udenlandske, da man i udlandet er begyndt at bruge tran istedenfor olje til sæbefabrikationen.» Et biprodukt var linkakemel, som ble brukt som kraftfor.

  

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 120-121

https://tinyurl.com/mtpaeap8)

 

VEIEN FRA EIKER

 

Etter å ha fått frisk skyss bega vi oss videre på veien 1 1/2 mil til Drammen. Her hadde man alle slags vakre utsikter i naturen med kunstverk iblant, snart nærmer man seg elven, snart de steile fjellene eller klippene hvor grantrærne likesom klatret opp og presenterte mange loddrette alltid grønne pyramider på avsatsene stigende (som det syntes for den i det lave reisende) like til himmels.

 

Hus og gårder hvorav de fleste lyste med røde tak som de omgivende engene, markene og lundene forhøyde med sine forskjellige grønne farger, lå nær og lengere fra veien som på begge sider var innhegnet av gjerder, mest oppførte av bakhon eller de ytterste bord av stokkene.

Veien ble opplivet av de mange reisende, hvoriblant og en dame, ridende ikke i tverrsadelen men på det slags damesadel hvor man skal kaste det høyre beinet om en utstående sadelknapp, og støtter det venstre i en stigbøyle. På den måten er den ridende mer utvungen, og kan mer se for seg, men faller hesten, er fallet desto farligere. Da kvinnene ikke sitter som menn, behøver ikke drakten å være kavalerimessig; men mote!

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 119-120)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://tinyurl.com/2chhv6rd

 


LAKSEFISKET VED HELLEFOSSEN

 

På min først omtalte reise til Drammen oppholdt jeg meg litt på Haugsund [Hokksund] på østsiden av Eikers elv [Drammenselva] som vi satte over på med en ferge. På grunn av den sterke strømmen måtte vi lenge arbeide oss opp imot for å komme til det rette båtstedet. Jeg og reiseselskapet hvilte oss noe her og delikaterte oss særlig med den nyfangede ferske laksen som smakte fortreffelig.

 

Deretter bega vi oss til laksefisket ved Hellefoss som ikke er striere enn at man kan trekke båter forbi. Her er det et skuespill å se laksens strid mot fossen som de strever med å springe opp for. De dumper ofte ned i spranget men gjør allikevel nye forsøk. Slike laksesprang har gitt anledning her, som flere steder, til å fange dem med flate kister, kalt flagger hengende ut mellom to lange master med en avstand fra hverandre på seks alen (en alen tilsvarte 60 cm). Dette slaget skiller seg noe fra den måten jeg har beskrevet blant mine anmerkninger over Lardal og er beskrevet nøye av herr Strøm i hans beskrivelser over Eiker.  I disse tider innbringer Haugsunds laksefiske en 5- til 800 riksdaler årlig men tidligere mer, da man ikke fisket så mye nedenfor som nå, dels ved båt om høsten, dels ved drivgarn på høysommeren.


Haugsund (Hokksund) ser ut som en liten plett, men bebos av en 24 tømmerdragere som besørge transport av tømmer til Vestfossens sagbruk, dessuten håndverksfolk, fiskere, sund- og prammenn og verthusfolk, i alt henved 450 sjeler. Glassverket, som lå på den venstre siden, er nå nedlagt og husene solgt for omtrent 1/10 av det de hadde kostet.

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 118-119)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://tinyurl.com/2p8urv6z


HANS STRØM

 

Av oldsaker funnet i jorden og mange dokumenter, er det langt flere enn de, herr professoren [Hans Strøm] har beskrevet. Hans svigerfar, professor Greve hadde sendt flere dokumenter om historien og språket til det kongelige danske selskap. Om man visste hvor disse er kommet hen! Mye slikt kommer ikke i de rette hender, men til dem som hverken vil eller kan gjøre en beskrivelse om det. I det minste skulle ikke noe dokument fjernes fra stedet det et funnet før det var registret med et tingsvitne og arkivert. Ved en bondegård er det funnet tre sjeldne romerske sølv-mynter. Det må ha vært en spesiell årsak at disse er kommet hit.

Siden min første gjennomreise, har jeg vært to ganger på Eiker og besøkt vår berømmelige professor Strøm, og i nesten ti år stått i brevveksling med ham. Det er derfor ikke av veien å skrive noe om denne dyktige mannen.

 

Hans far var Peder Strøm, sogneprest i Borgen på Sunnmøre. Av hans tre søsken ble søsteren gift med slottsprest i Kristiania herr Lund, som nå er død. Hans yngre bror er borgemester i Kristiania, og bor på Bragernes. Hans tvillingbror var etatsråd og birkeskriver (sorenskriver) i Skjelland samt forvalter over Roskilde kirkegods.

 

Professor Strøms karakter er stillferdighet, sindighet, grundighet og harmoni forenet med en sann menneskekjærlighet som han viser både i sine skrifter og i vennskap og omgang; ufortrøden i arbeidet, uten distraherende bihensikter, søkende først og fremst det allmennyttige. I hans brev så vel i den siste linje, som i den første, hersker det sanne vennskap; hans milde oppførsel i alt har verget ham mot misunnelse og nedsettende innstilling og fritatt ham fra anfall.

 

Hans tydelige foredrag og anvendelse av det vitenskapelige eller høylærde på det som er nyttig for mengden, har gjort sitt til utbredelse av hans skrifter for så langt lesing beherskes hos oss. Hans lærdom har for lengst gjort ham berømt utenlands. Slik har han ikke bare vært medlem av det kongelige københavnske og trondheimske lærde selskap, av våre økonomiske selskap i København og Kristiania, men endog medlem av det kongelige vitenskapsselskap i Stockholm og det patriotiske sammesteds, av det kongelige naturforskerselskap i Berlin og som geistlig, professor teolog extraordinarius. Hans beskrivelse over Sunnmøres fogderi var nok til at gjøre ham berømt, men hva har han ikke siden levert i trykken både som spesielle verk og i samlinger og periodiske skrifter.  Over femti større og mindre skrifter og avhandlinger har han utgitt.

 

I henseende til hans egen flid og korte opphold ved akademiet kan man regne ham blant våre autodidakter som har utdannet seg selv og utviklet sine naturlige talenter. Man skal se at våre største genier just har vært slike. Hvordan har det seg når vi har et så stort og rikt universitet? Kanskje avsondringen fra den større verdens forlystelser og oppmuntring til flid - tross vanskeligheter - gjør mye.

 

Herr professor Strøm har og, da han ikke har noen barn, (men en stesønn, som ga seg til det militære, og for lengst er kommet til sin bestemmelse) desto mer tid til å tilegne seg vitenskapene. Jeg vet av erfaring, hvor mye tid barn, som man selv er nødt til å lære og oppdra, krever.

 

Han nytter bestandig tiden som en skatt, den særlig bør gjøre det høyeste regnskap for som besitter talent fremfor andre. Hans tenkemåte som stemmer overens med min egen, har uten tvil påvirket vårt vennskap, da bare omgang og kjennskap stifter det dagligdagse. 

 

Herr professorens vesen står i stor kontrast til det frekke, selvsikre, myndige og allting straks bestemmende vesen, som det oftest er best å gi seg for, som har lært lite og arbeider ikke uten det som er av høy plikt, og som gir betydelige fordeler av seg; ja som ikke engang har lært å tenke.  Hvor mange det finnes av slike geistlige blant oss, kan jeg ikke spesifisere her; men jeg kjenner mange hvor jeg dess bedre har kunnet merke forskjellen.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 114-118)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://tinyurl.com/3ya4nu9n

KIRKEN OG ALLMUEN I EIKER

Hva angår det geistlige er Haug kirke hovedkirke. Kirken er av naturstein med bly både på taket og spiret. Altertavlen er av alabast, fint utarbeidet med søyler av rødflammet marmor. Mellom to store metallysestaker på alteret står to andre smukke av håndlaget krystall forært av glassblåseriet.

 

På en tavle ser man kopiene av noen gravplassers inskripsjoner siden disse snart utslites på liksteinene. Over den forrige eieren av Hassel Jernverk, herr Neuman, har hans familie reist et vakkert monument til et varig pryd og minne. Dette gravstedet som er av støpt jern, hvilket er en sjeldenhet i Norge, utmerker seg fra alle andre på kirkegården. I Tyskland har man bestilt støpte monumenter fra Sverige som ved lakkering trosser marmor og all annen stein i varighet.

 

Den gang jeg var her, lå de dødes bein slengt omkring foran føttene på de gående, men da kirken i den senere tiden til og med har fått et orgelverk, tror jeg at det på den nevnte uorden eller disharmoni mellom hva man gjør for de døde og hva det bekostes for de levende, nå er rådet bot.

 

Sognekallet er vel av de store i henseende til de visse inntekter, så som 400 riksdaler tiende, landskyld av 20 skippund foruten en meget stor prestegård hvis grunn utgjør nesten en mil i omkrets. Men når kapellanlønnen, enkepensjonen og de kongelige skattene er betalte, bekreftet herr professoren, at intet av de sikre innkomstene ble til overs.

 

I så stor en folkemengde med varierende omstendigheter i embetet, kan de usikre innkomstene variere mye, for eksempel høytids-offer. Under halvparten av nattverdsgjestene, og i tillegg er andre usikre inntekter avtagende. Når man tenker over, at prestegården ligger nær kirken og allfarveien, følgelig beleilig for fremmede, er det ikke å undres over, at ingen av prestene der har etterlatt seg rikdommer.

 

Skolevesenet her er med alle sine mangler bedre enn på de fleste stedene i landet. Foruten faste skoler, er det seks omgangsskoler. Lønnen er fra 20 til 60 rdl mens den vanligvis andre steder 12 a 16 rdl.

Fattigvesenet har over 300 rdl kapital. Den så vel som skole-kassen er mest samlet av bøter.

 

På grunn av hestenes omfattende bruk til de utallige virksomhetene, er det bare 4 dragonlegder, men 185 1/2 soldatlegder.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 112-114)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://tinyurl.com/3cv5kf2s

 


NÆRINGSVEIENE I EIKER


De mange slags næringsveiene som er her foruten åkerdyrking, skyldes mest Drammens- eller Eikerelva som setter nesten alt i bevegelse, både fiskegarn, sager, tømmer, og derved de fleste mennesker, for ikke å tale om mye fraktfart. Jeg vil bare oppregne disse næringsveiene:

en sølvgruve som fordrer 60 arbeidere,
en annen sølv- og kobberholdig,
10 jerngruver hvor der brytes 2.200 tønner malm,
Hassel jernverk som holder 60 arbeider og 18 bønder med 40 hester i arbeide.
54 sagbruk hvis kvantum i alt beløper seg etter konsummanntallet til 533.582 stykker bord foruten 10.000 på en sag som ytes spesielt av tømmerdragerarbeidet, beskjeftiger mange. Disse trekker tømmeret opp til sagverkene likesom bordførerne bringer det ned igjen, alt til vanns på flåter. Bjelkeførerne fløter ned bjelkene, som kommer fra Opplandet. Således skipes over 16.000 tylfter bjelker til Drammen årlig.

Dernest må laksefiskeriene tas i betraktning. De ved Haugsund må særlig fremheves. De innbringer årlig en 3.000 rdl.

Videre er det magasinferdselen til Kongsberg, malm-ferdselen og maskinenes drift på Kongsberg, som trekke mange folk og hester herfra. Kull- og tjære-brennere, hertil kommer andre verk og fabrikker: fem hollandske gryn- og sigte-møller, et såpe-kokeri med olje-mølle, en valke- og stampe-mølle, tre spiker-fabrikker, to stangjernhamre, to tegl-ovner, to kalkbrennerier, et pottaske-brenneri, og endelig en nylig opprettet spinneskole for bomull. Glassverket, som var her tidligere, er for lengst flyttet, og husene solgt for mindre enn 1/20 av hva de hadde kostet, alt på kongelig regning.

Av denne korte opptegnelsen ses, hva arbeide, handel og vandel setter prestegjeldets innbyggere i langt mer virksomhet enn hva som skjer på de fleste andre stedene på landet. Av dette kan en ettertenksom og erfaren leser snart slutte seg til hvordan levemåten kan ha vært, nemlig meget bymessig, dog langt enklere i mat og drikke, i utstyr og især i klesdrakt enn byboerne som er de mest overdådige.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 111-112)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https: https://tinyurl.com/7hw2mtuy

 


EIKER PRESTEGÅRD

 

Eiker prestegård er anselig, da herr professoren [Hans Strøm] forsikrer at hele eiendommens omkrets utgjør to mil, og at innhegningene utgjør en lengde av 25.000 alen. (En mil tilsvarte 7.532,48 m og 12.000 alen.) Dertil ligger 24 plasser. Så stor og utstrakt gård tillater ikke brukeren å ha oversikt over alt, især når han er embedsmann eller har mye annet å ta seg av. Følgelig ved ordinær drift er det ikke større fordel enn et lite men krever langt større bekostning både med arbeidsfolk og hester.

 

Professoren sier det derfor var ønskelig at så omfattende prestegårder kunne overlates til forpaktere på livstid. Til dette måtte det søkes kongelig tillatelse, og den etterkommende prest skulle ikke oppheve kontrakten. Dette må stå ved sitt verd hvor prestegården er så stor, og plassene er så mange. Men det var vel ikke rådelig med hensyn til de middels gårdene som har få plasser, for eksempel en prestegård hvor det bare er tre plasser, og man må prosedere om den største fordi den forrige uten behov og kongelig tillatelse kunne ha bygslet den bort på husmannens og hans enkes livstid til ulempe for etterkommerne i embetet.

 

Til prestegården er det en smukk nærliggende furuskog på en sandholdig slette, om hvilken fortelles at den var vokst opp etter at den tidligere stående granskogen var uthugget, og at før granskogen sto furuskog, og så vekselvis.

 

På gårdene i Eiker drives det mest hestehold og mindre kveg. På grunn av den store ferdselen både sommer og vinter samles det bare lite gjødsel. De utmagrede engene sår man tre med havre, derpå gjødsles og sås bygg to år, hvoretter de igjen utlegges til eng. Rug dyrker man kun lite av så vel som hvete og likeså lin. De fleste bønder må kjøpe slaktekveg om høsten.

 

På de fleste stedene er det humlehager, men ingen gjør seg rett flid med dem. Med hagedyrking er man ikke kommet så langt som i visse andre sogn - slik som i Lier - hva frukttrær angår. Derimot legger man mer vinn på rotfrukter.

 

 

(En forkortet og fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 109-110)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk påhttps://tinyurl.com/2vrzaaya

 

 

FLORA OG FAUNA I EIKER

 

Av sjeldne urter som jeg også har sett andre steder i Norge, kan jeg nevne:

 

allium olcraceum (vill-løk)
anemone hepatica (blåveis)
arbutus (jordbærtre)
uva ursi (melbær)
asperula odorata (myske)
campanula cervicaria (stavklokke)

osv.

 

Listen som angir plantene på latin, er omfattende. Er du interessert i å lese hele listen, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=119&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 

Spesielt nevner han:

 

Islandslaven som vokser overalt på fjellet, brukes i uår istedenfor granbark.

Av dyrene gjør markmus de største skadene på hagerøtter. I hulene deres finner man også vinterproviant av karverøtter.

Geiter er ikke tillatt så langt Kongsbergs Berg- og Forstdistrikt rekker.

Kun en mann har anlagt et ordentlig schæferi, fåreavl.

 

Listen fortsetter med fisker angitt med latinske navn. Til slutt skriver Wilse:

 

Med unntak av en slags falk, professoren (Hans Strøm red.anm.) beskriver, er det samme slags fugler her som i min egn.

 

Blant insekter som er spesielle her, nevner jeg formica sespitosa (en slags maur). Den oppholder seg i skorsteinsrørene hvor det sjelden er fyr, men om sommeren flyr den ut, og det kryr av dem inne i husene.

 

Larve catharidis fusce (brune larver), som er beskrevet i de svenske handlinger for året 1749, finnes av og til på snøen tidlig på vinteren. Jeg har også funnet den senere hos meg sammen med en og annen larve.

 

Gordius aqvaticus som man her gir skylden for fingerorm eller betent finger, var fremmed for oss begge.

 

Foruten mya margaritifera, perleskjell, har jeg i elven også funnet mytilus anatinås og tellina amnica (ferskvannsmuslinger) i fisk.

 

Jeg nevner dette for å anbefale vår store naturkyndiges trykte beretning og hans verk, selv om dette ble for lite for en naturelsker.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 107-108)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=119&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20



MINERALENE I EIKER

 

Det øverste av bergene består av grov granitt. Av den mest grovkornede har man nylig hugget kvernsteiner.

 

De mindre klippene i det lave består av kalkstein, og samme steinarten dekker ofte foten av granittbergene. Det finnes mange petrefaeta, forsteininger og avtrykk.

 

Ellers finnes det også mange steder de samme skiferarter som ved Kristiania, hvorav bruddskifer tjener godt til forbedring av veiene.

 

Ved Fosseholm er det «schiftus scriptura atra» som benyttes til sverte.

 

Den herværende bergkisel her brukes til glass-smelting og til koboltverket i Modum. 

 

Kobolt finnes her også, av ringere stenart porfyr-jaspis, men fremfor alt basalt.

 

I Skarragruvene finnes det gull og sølv, men så ofte de sølvholdige spatgangene overskjæres av kvarts, blir sølvet gullhaltig, slik at en mark erts (en mark var et halvt pund og tilsvarer 249 g) inneholder 10 lodd gull (et lodd tilsvarer 15,57 g) og 6 lodd sølv. Av Eikers kobbererts, gir centneret (1 centner tilsvarer 100 pund eller ca. 50 kg) bare 5 lodd kobber og 2 kvintin (1 kvintin = ¼ lodd) sølv.

 

For øvrig er fjellstrekningen på to mil (en mil tilsvarer 7,5 km) på sydsiden av elven godt jernholdig. Det er også en jerngruve og en magnetgruve, hvor naboene tar mange fine magnetsteiner og bearbeider dem til salg. Her finnes også en bly- og kobolt-gruve.

 

Professor Strøm hevder at hele sletten tidligere har vært en vik av havet og grunner sin mening på at jordlagene overalt er av den sand og leire som på de nærmeste strendene og inneholder mange slag skjell som finnes in natura ved de norske kystene.

 

Her er det en del mineralske vann:

1) De vanlige jernhaltige eller surbrønnsvann
2) Kjøkkensalt-kilder
3) Bitre saltvann
4) Svovelvann

hvilke professoren har forklart dels i Eikers beskrivelse, dels andre steder.  Jeg kan ikke tro annet enn at man til sist prøver de viktigste ved det medisinske fakultet og andre institusjoner, slik at Norge kan nyte det gode som Gud og naturen har gitt det også på dette området.

 

At skogene her er medtatte, er forståelig, men det er å undres over at det ikke er det mere. Dette kommer nok til dels av at det er så god vanntransport av tømmer til sagbrukene fra Opplandet.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 105-107)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=118&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 



GÅRDSDRIFTEN I EIKER

 

Arealinnholdet angitt av professor Strøm:
3.234.765.625 kvadratalen (1 kvadratalen tilsvarer 0,4 kvadratmeter), derav
åker og eng eller dyrket land 602.000.000 kvadratalen
fehage ved gårdene 296.595.000 kvadratalen
vann 626.500.000 kvadratalen
skog 1.219.266.425 kvadratalen
udyrkede moser og heder 368.000.000 kvadratalen
bare eller snaue fjell 122.404.200 kvadratalen

Beregningen er ikke nøyaktig, men slik den kan bli uten oppmåling i marken. I 1769 var det etter det påbudte manntallet 5.689 mennesker i dette området, hvorav 3.658 ugifte og 1.010 ektefeller. Men etter gode grunner anga professoren folkemengden til å være 6.200 sjeler.

 

Etter hans beregning er den årlige korndriften:

Havre: såkorn 5.798 tønner (En tønne korn tilsvarer 138,97 liter), avling 20.293 tønner

Bygg og blandkorn: såkorn 506,75 tønner, avling 3.036,5 tønner

Småkorn: såkorn 369 tønner, avling 2.213,25 tønner.

Såkornen fratrukket blir tilbake til allmuens underholdning 14.495 tønner havre, 2.529,75 tønner bygg og blandkorn og 1.844,5 tønner småkorn. Altså må Eker i gjennomsnittlig år kjøpe 1.105 tønner havre og 570,25 tønner bygg og blandkorn foruten omtrent 2.000 tønner malt, men i alminnelighet sies det at her kjøpes det 3.000 tønner havre, da det som fortæres av kreaturene, også iberegnes.

 

Her er det 136,25 fullgårder som er delt mellom 448 gårbrukende menn, hvorav 16 bruker mer enn en fullgård, 176 bruker full- og halvgårder, 123 bruker kvartgårder,  74 derunder og til sekstendelsgårder, 20 bruker tjuefiredelsgårder. Så små parter brukes av strandboere og bruksfolk. Nesten alle bøndene eier sine gårder. Under gårdene ligger i alt 358 husmannsplasser.

 

Her er det fire gamle setegårder, men Fossholm er den eneste som foruten tiendefrihet har «sigt og sagefald» (rett til bøter, som idømtes i en rettssak), samt «soldater-udredning» og som årlig innbringer eierne 4.000 rdl. De andre har bare tiendefrihet.

Det nevnte statistiske beregningene kan tjene til ettertanke for en og annen. Ved å sammenligne med andre steder, har jeg i korthet beskrevet dette.

 

At luften er kaldere her om vinteren enn man skulle anta ved sin beliggenhet under fjellene, kommer nok av den sterke trekken av nordavind langs Drammenselva. Den første januar 1782 viste de reamurske termometer her 29 ½ grad under 0 (-37 Celsius), men hos meg på Spydeberg bare 26 grader (-32,5 Celsius). Varmen er også sterkere på de stedene som ligger under fjellsidene lenger syd. Før nyttår tiner det vanligvis til fjells mens det i dalen er vedvarende frost, men senere er det tvert imot.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 103-105)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=116&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20




EIKERS TOPOGRAFI

 

Wilse forteller at han ikke kom til Eiker prestegård på turen i 1763, men at han var der to ganger og besøkte sin venn, herr professor Strøm i 1780 og 1783.

 

Herr professor Strøm har selv ugitt i trykken en fysisk-økonomisk beskrivelse over dette prestegjeld, som er forfatteren av «Sunnmøres Beskrivelse» verdig. Enda han bare samlet informasjon i få år, vil jeg henvise leseren som nøye vil ha rede på alt, til denne som inneholder alt det viktigste om området og beskrive kort det viktigste og mest særegne.

 

Jeg vil gi et kort oversikt av det viktigste og mest spesielle. Prestegjeldet består av to brede daler hvorav den største går fra Drammen først to mil mot vest og deretter 2 ¼ mil mot nord. (En mil tilsvarte ca. 7,5 km. Red.anm.) Den minste strekker seg 1 ¼ mil mot vest hvor den gjennomskjæres av den store Dammenselva, som lengere oppe kalles Eikerelva, og den andre av Vestfosselva eller Loelva. Langs nevnte daler er det sammenhengende fjell, ikke akkurat høye, men med noen høye koller, slik som ved Vestby og Solberg og flere. Fra høydene ses Jonsknuten tett vest for Kongsberg å rekke over alle. Jeg observerte at den ligger 21 grader fra vest til syd fra Haug prestegård.

 

Her faller mange vakre utsikter. For å huske dem har jeg skissert med blyant slik man ser det fra prestegården og enda bedre fra kapellangården. Uten å nevne kirken og prestegården, som var stredet hvor jeg sto. Loelva gående hen i bukter for å samle seg lengere nede ved den større Drammenselva og utbrer seg til en stor slette, hvor marker, enger og busker veksler, og deres grønnhet forhøyes ved de røde lag av de omstrøende gårdene. Denne vakre sletten er lengere bort begrenset med en utstrakt furuskog. (en sjelden beliggenhet av furuskog i Norge, da de vanligvis sees på bratte fjell eller i myrer). Nå forhøyer landet seg lengere borte, og to fjellrader stiger opp, bevokste med granskog og Solberg mellom dem.

 

Lange tåkeskyer, helst om morgenene og når det er vekslende regn, svever under og danner liksom brem til toppene. Granskogene gir igjen brem til himmelen. Dog i midten viker liksom fjellene til siden og åpner utsikten langs hen med dalen, hvor Drammenselven går, og hvor man ser noe av Drammen og kirken som en obelisk ved enden av en allé.

 

Synet går derfra videre ut til det støter mot Hunins fjell. Hadde de vært borte, kunne jeg ha sett nesten hjem.

 

Prestegjeldets lengde fra nordvest til sydøst er 4 ½ norske mil, og den største bredden fra øst til vest 3 mil, omkretsen 14 mil. I det nye Pontoppidanske kart over Norge er prestegjeldet noe mindre, og noen deler, særlig Fiskumvannet av en annen fasong. Hvordan dette siste kartet er tatt, kan jeg ikke vite, men så vidt øyesynet og kompasset har kunnet vise, har herr Budde som da var personell-kapellan hos professor Strøm, brukt all sin flid på det.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 100-103)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=113&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 


VEIEN FRA KONGSBERG TIL EIKER PRESTEGÅRD


Jeg forlot Kongsberg åtte dager etter ankomsten og reiste i et lite selskap til Drammen. Veien var ypperlig og gikk opp over Krakebakkene hvor veiarbeidet har vært meget vanskelig.

 

Furuskogene ga åpninger på sine steder for plasser og løkker som her er meget kostbare. Derfor dyrkes også den ufruktbare grunnen ved opprydding, blanding, ja ved å dekke fjellet med jord fra dalen, så mye dette siste enn motstrider naturens arbeide i Norge hvor den fruktbare jorden mer og mer flyter nedover ved regn og fortynner samt utmagrer den øverste jordskorpen på fjellgrunnen. Dog er det nødvendig men samtidig besværlig på utallige steder!

 

Etter at vi var kommet over nevnte bakke, omtrent en halv mil, så jeg to hamre i kryss, som på bergmanns språk kalles Schlägel und Eisen, hugget inn i fjellet ved veien. Dette var et grensemerke, og nå kom vi ned i Eiker prestegjeld.

 

Gradvis fikk jeg en fin utsikt til Fiskumvannet med gårder og Fiskum kirke, annekset til Eiker, likeledes til det lange vannet Ekern, og videre like foran oss hovedsognet i sin vide utstrekning beliggende i dalen med smukke teglkledde gårder, og disse omgitt av jordens sommerherligheter, og Eiker kirke i midten hevende over en slette bevokst med furutrær.

Halvannen fjerdings vei (ca. 3,4 km red.anm.) før jeg kom til Eiker, så jeg på høyre hånd den vesle pletten Vestfossen som ernærer en 550 mennesker ved de tolv sag- og mølleverkene nedenfor. Dit opp kan man komme til vanns fra Drammen, hvilket er beleilig for Kongsberg. På andre siden av elven ligger herregården Fossesholm som herr etatsråd Cappelen nylig har kjøpt etter at han forlot Kongsberg som leverandør.

 

Da jeg en gang siden fikk anledning til å komme dit, kan jeg nevne at jeg få steder har sett en slik gård så forbedret og utsmykket. Nå vil jeg bare beskrive hva som falt meg i øynene. Orden innvendig i alt, for eksempel i kjøkken og tilstøtende spiskammers, alle slags kjøkkenkar og verktøy samt bordserviser av alle slag oppsatt i en orden, som om det bare var til stas. Mitt på gården et hus som et lysthus med paviljongtak med tårn med klokke og timeviser, og nedenunder et basseng med springvann som i en stor grotte, alt av tre og enkelt. På den andre siden bak ved, en kum til å vanne kyrene. Vannet til den ble ledet i trerenner under jorden fra nærmeste fjell. Denne vannledningen og springvannet hadde kostet 1.400 a 1.500 riksdaler. Men burde det ikke vært lagt litt mer til? og den kostbare vannledningen gått til et marmorbad i en kunstig steingrotte med passende bilder og dekor i norsk marmor?

 

I stallen og fjøset var det så luftig og rent som i en stue.  Foret lå ovenpå loftet mot skikk og bruk i Norge. Man frykter at loftet og foret kan forderves av damp som stiger opp fra kyrene, men her var det gjort trekkhull øverst i veggene og trekkrør i taket.

 

På gården fant jeg urten dragehode vokse. Denne har jeg ikke funnet andre steder. Nevnte herr von Cappelen døde siden i høy alder, dog ugift.

Lenger bort mot Eiker prestegård reiste vi forbi gården Semb, som i gamle tider også var en herregård. Ja, de gamle lensherrene har bodd der da Eiker var et kongelig len. Godset er i den senere tid oppdelt og kommet i mange eieres hender.

 

Noe lengere bort kom vi forbi en oppreist stein av kalk med en stor mengde avtrykk av små muslinger.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 97-100)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=110&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 




HYDRAULIKK

 

Ennå snakkes det med behagelig erindring om berghauptmann Stukenbrock, en hannoveraner som levde hovedsakelig på kong Christian den sjettes tid, en mann likefrem i oppførsel, men flittigheten og redeligheten selv. Den nåværende berghauptmann herr etatsård Hjorth er en mann jeg ikke kan fullrose. Da jeg oppholdt meg her, var han på sin utenlandsreise. Jeg snakket med ham i København i 1766 da han kom tilbake. Han viste meg da tre modeller av hydrauliske maskiner som han hadde bragt med seg, nemlig:

 

  • Den kjente engelske ildmaskinen, forbedret.

 

  • Den som grunner seg på det fysiske eksperimentet hvor et toskaftet rør blir forent nedenfor. Det ene skaftet er høyt og smalt, mens det andre er lavt og bredt. En væske i det høye røret trykker på væsken i det lave og bredere røret med så stor kraft som det stykket er tungt og gjør forskjellen mellom det høye og lave rør. Dessuten er det artig at denne mekanismen åpner og lukker hammerne vekselvis-

  • Den tredje bygger på den kjente Herons brønn hvor luft og vann driver hverandre, og har lenge vært brukt ved de ungarske gruver (hvorom en J. K. Høhl har utgitt en beskrivelse) hvor hammernes åpning og lukking foregår ved hjelp av menneskehender, men i modeller som jeg ikke nøyaktig husker, av maskinens egen bevegelse.

 

En modell av den berømte Bélidor i hans hydrauliske vannmaskiner hvorved han ville skaffe hele Paris vann i husene, var verdt å sette ved siden av disse i et mekanisk kabinettet. Det samme beror på vannets vekt og motvekt hvor et kildevell ved dets fall kan heve en del av vannet til en viss høyde. Dog vet jeg ikke om dette noen steder er satt i verk.

 

Herr etatsråden har i denne siste tiden vært så edelmodig å skjenke sin skjønne og lærerike mineralsamling til seminaret. Da det mye allerede er bekjentgjort i trykken om Kongsberg og særlig om sølvverket, vil jeg henvise leserne som vil ha fullstendig informasjon, dit.

 

Det er ellers å merke at viseoberbergmester herr S. H. Madelung ved de harziske bergverk, som i 23 år har hatt stilling på Kongsberg som markscheider (markør) og bergmester, nå har ferdigstilt et kart over Kongsberg og alle til sølvverkets gruvebygninger, dammer og maskiner med beskrivelse, så og særlig om dette sølvverkets egne ganger, fall osv. Han innbød i år 1782 på forhåndsbetaling på dette, men hvorvidt den er kommet, vet jeg ikke.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 95-97)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=108&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 



ØKONOMIEN VED GRUVENE

 

Istedenfor bare månedlig pengelønn og etterlønn får nå allmuen naturlig underhold først i måneden, nemlig i første og andre uke, og i fjerde uke gis den resterende lønn i penger. Foruten det førnevnte magasinet som kalles distribusjonsmagasinet, er det også ett opplagsmagasin i Drammen. Da jeg var her, regnet man at alle bergfolkenes lønn steg til 209.355 riksdaler. hvorav for eksempel en «oberstiger» 10 til 14 riksdaler månedlig, en «understiger» 6 a 8 riksdaler, men mengden av bergarbeiderne (hauern) 5 a 7 riksdaler. månedlig. Embedsmannens gasje utgjorde årlig 18.086 riksdaler, og de årlige pensjonene 11.322 riksdaler, til dem som arbeidet ved sagene og elvene 7,221 riksdaler, men i alt var sølvverkets utgifter 297.985 riksdaler. men inntektene av sølvverket er langt mindre. Ja, det er årlig mer eller mindre insolvent. Det vil si at det kreves tillegg for at utgiftene kan svare til inntektene.

 

Slik utgjorde i 1775 sølvet som ble utvunnet, 209.557 riksdaler 93 skilling og ekstra inntekter 14.384 riksdaler 71 skilling, men utgiftene 383.665 riksdaler 90 skilling, følgelig et underskudd på 158,708 riksdaler 22 shilling. Det minste underskuddet har siden vært 48.888 riksdaler.  Året 1768 var det rikeste år blant 40, da det fra hytta leverte sølv-beløp ble 35.313 mark fin eller 395.400 riksdaler 78 shilling.

 

Leserne vil med rimelighet spørre om et så stort verk, som har kostet mer enn det har gitt av seg, er til fordel for kongen og landet. Hertil kan svares at slike verk for det meste arbeider på håp, og det uvisse kommer lite i betraktning, hvor det sikre er så viktig.

 

Når håpet slår feil, er det dog mye - i et land hvor så mange penger og fortjenester går ut - av dette som kan holdes tilbake i landet ved enkelte næringsveier. Dessuten er grunnen, som det mest kostbare lagt, innretningen er gjort, arbeiderne liksom skapte til det og arbeidsomhet bragt i gang til tross for betlere, lathet og overløp i tærestanden eller utvandring fra landet. Ja, om det enn ble vunnet langt mer ved arbeide i overdådighetshandel, er dog slik gevinst tap i det hele, og tapet ved et viktig bergverk derimot gevinst når man ser til den sanne utvortes og innvortes lykke, og nasjonen behøver mer å herdes enn forfines. En arbeider i en celle under jorden er oss nok så viktig som en embetsmann av luksus.

 

Wilse fortsetter med detaljert beskrivelse av anlegget, gruvegangene, malmen og mineralene samt pukkverkene. Til sølvverket brukes årlig 11.000 a 12.000 laster kull og 27.000 til 30.000 laster ved – en last tilsvarer ca 1.800 kg), foruten det tømmeret som behøves til gruvene.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 90-95)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=103&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 


BESKRIVELSE AV KONGSBERG


Kongsberg er den eneste by som ligger inne i landet i Norge siden Hamar kjøpstad tapte sine privilegier. Enda gatene ikke er brolagte, er det jevn og tørr grunn. Over elven er det to broer. Byens innbyggere regnes mellom 9.000 og 10.000.  Etter manntallet i 1769 fantes det 4.253 personer av mannkjønn og 3.833 av kvinnekjønn foruten en stor del gruvearbeidere som ikke er regnet med. Av folkemengde regnet man, da jeg var der, 3.620 sjeler som ble underholdt av bergvesenet, men i den senere tid er de redusert til 2.800, da resten mest barn er anvist annet arbeide. De er for det meste avkom av de forrige århundrenes ansatte saksiske bergfolk, og nå skiller de seg ikke ut fra andre norske. Det tyske språket har også nesten helt gått ut, unntatt i visse fagord. Alle hus bortsett fra kirken er av tre og utgjør omtrent 1.500. Den såkalte rosterøyken, som kommer av etsernes brenning, gjør veggene utvendig ikke bare svartaktige men også mer varige.

 

Kirken er den peneste og blant de nye den mest kostbare i Norge. Man har bygd på den fra 1741 til 1761, og den har kostet 130.000 rdl. Taket er av glaserte jernplater hvis glasering eller ferniss dog ikke er holdbar. Innvendig er kirken lys og utsmykket med smak, da særlig vår maler Thaanning har utvist sin kunst. Før var det foruten to danske prester også en tysk prest ved menigheten.

 

Kongsberg bergseminar i nærheten av kirken er en anselig bygning i to etasjer. Den nederste etasjen benyttes til professorenes bolig og husholdning, den øverste til lesesal, forsamlingssal, bibliotek, mineralkabinett og modellkammer. Alt dette er innrettet lenge etter at jeg var der. Seminariet ble først innviet i år 1786. Derfor vil jeg heller ikke skrive noe om dette enn noe ganske ufullkomment. Det kjemiske laboratoriet står i gården rett foran hovedbygningen. Det var et fond på 40.000 rdl. lagt til den forrige latinske skolen som siden ble en ren dansk skole. Her lærte man regning, skriving og kristendom, kanskje og litt latin om mulig. Nå er det ved kongelig anordning og gavmildhet blitt en ny katedralskole i en stor og anselig bygning. Her undervises det i de lærde språk og grunnvitenskapene for de egentlige bergvitenskapene. Men da det ennå er nytt, må jeg her bemerke det samme som ved seminariet. Gid noe av det tap Norge lider ved ikke å ha et eget akademi, må rettes opp, ja gi anledning til det som er viktigere.

 

Det kongelige magasin oppført i 1774 er en omfattende bygning hvor korn og fetevarer som før ble kjøpt av leverandører, og som disse igjen på annen hånd hentet fra byene, nå på kongelig regning og ved umiddelbar transport fra Danmark, has i den mengde at ikke bare bergfolkene, men også andre kan forsynes av det til billige og så jevne priser som mulig.

 

Uaktet ordningen og betjentenes lønninger kommer sølvverket til betydelige utgifter, eller rettere øker sin gjeld til kongen. En slik ordning er både nyttig og nødvendig, særlig da bergfolket er bedre tjent med det meste av lønnen i fødevarer enn i penger hvilke siste anvendes sjelden fornuftig nok. Hva leverandørene vant før, men tapte siden magasinet ble oppretter, kan lett forstås, men det var ikke for deres skyld sølvverket eksisterte, og de kunne nå vende sine spekulasjoner annensteds hen.

 

Ellers er de betydelige kongelige bygninger og verksteder følgende:

 

  • Amthuset på torget hvor oberberg- og bergamtet samt bytinget holder siner møter, arkiver, kasse, ekspedisjons- og revisjonskontor.
  • Hytten bestående av de adskillige smelteovnene, og nær ved hytten sølvbrenner- og proberstuene samt kullhusene.
  • Mynten, ved hvilken leilighet jeg kunne berette en del om forandringene med utmyntingen her, men det blir for omfattende. Sølvet går i stenger herfra til København og eller i fustasjer over land gjennom Sverige. Det som derav utnyttes her er lite og varierende.
  • Hammerne utenfor byen med kullhuset.
  • Belgmarkerverkstedet.
  • Materialhuset, to mel- og grynmøller.

 

Her er det to presteboliger som tilhører kirken, og herr berghauptmann Hiorthes hus som tar seg best ut blant de private.

 

Her holdes tre markeder. Sist på sommeren blir en god del smør og talg, ull, laks og røkt sild bragt hit fra Bergenhus len med kløvhester.

 

For å forhindre at tiggere tar overhånd i de folkerike byene, har man opprettet ullspinneri hvor nesten 500 personer finner sin næring, blant disse halvvoksne barn som ved de nyer forskriftene ved bergverket gikk ut av pukkverkene.

 

Endelig bemerkes en spikerfabrikk og kruttmølle. Apoteket er anselig og nåværende apoteker Packel har gjort seg berømt med sin flotte rabarbradyrking. Satsfysikus, som først og fremst er bergmedikus, har alltid anledning til beskjeftigelse. Det samme kan også sies om prestene, da mange flere dør om året enn fødes på grunn av en slik bys natur og næringvirksomhet.

 

Hva bergvesenet i seg selv angår, består oberbergamtet av berghauptmannen som er direktør og fire domsmenn, hvoriblant oberbergamtsforvaltern og dessuten en oberbergamtsskriver.  Bergamtet derimot består av borgemesteren, bergamtsskrivern og jurymenn. Dette bergamtet er første domstol for sølvverkets saker, som og for bergjurisdiksjonen i alle rettergangssaker. Under dette bergamtet hører alle sønnenfjelske jernverks eiere og betjenter. Fra bergamtsretten går rettergangssakene ved anke til oberbergamtet og derfra til høyesterett. Forhør mot sølvtyver hører også under dette. Det er ikke mangel på slike forbrytere som underhånden har solgt sine sølvvarer (på deres tyve-språk kalt gammel ost). Dog er det ingen som i manns minne er straffet på livet. Vanligmann påstår at et slikt tilfelle ville spå verkets undergang.

 

Jeg har i mine tyske reiseanmerkninger skrevet mye om de forskjellige arbeidernes antall og deres lønninger, men da mye siden er forandret, vil jeg bare nevne dette i alminnelighet, at verkets arbeidsstokk som utgjør 2.800 mennesker, er inndelt i seks klasser etter grad og lønn.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 85-90)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=98&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 


GOTTES HÜLFE IN DER NOTH

 

Jeg vil nå kort beskrive mitt opphold her, og etterpå gi leseren en alminnelig forestilling av byen selv, deretter en nøyere underretning om sølvverket slik det forholder seg nå, altså lenge etter jeg var der.

Hensikten var egentlig å besøke berghauptmann Helzen i forbindelse med en ledig stilling ved det Norske Bergvesen, og hvis ikke et tilskudd til en liten utenlandsreise. Det kom virkelig så langt at berghauptmannen lovte å anbefale meg på kobberverkets bekostning og til deres nytte en reise til Falun og andre steder i Sverige. Men her skulle en del hoder, som det heter, under en hatt.  Selv sto han parat til å reise til København i forbindelse med noen klager og kom først opp igjen et halvt år etter med 600 riksdaler årlig tillegg i sin gasje som tidligere var 2.000 rdl.

 

Da utsiktene for meg selv var så godt som ingen, ble jeg noen dager på Kongsberg for å se meg om. Jeg losjerte i samme hus som noen rike unge engelskmenn, som reiste under ledsagelse av en gammelaktig mann som så ut som en skipper, men de gjorde seg liten umake for å se seg om, og neppe kikket de ned i en av gruvene.

 

Etter å ha sett meg om i byen, bega jeg meg tidlig en morgen, da det begynte å bli meget varmt, under ledsagelse av en Markscheider, vestover ut av byen til gruven, Gottes Hülfe in der Noth, som ligger nesten en halv mil fra byen. (En dansk mil var omtrent 7,5 km. Red.anm.) På halvveien gikk jeg forbi et fjell som på den bratte siden hadde navnene på alle de danske kongene som hadde besett bergverket, innhugget og medaljong med deres symboler og en innskrift nederst. Det er våre siste seks konger. Stedet er egentlig en sprengt bergåpning i veien, kalt Skjegge-Trengslet. Den flate fjellveggen er på høyre hånd. Innskriften lyder slik:

 

Her hvor vildsom Ørk (vill ødemark, red.anm.) har været,

Og sig grumme Dyr har næret,

Nu et Guds Skatkammer findes,

Hvor den ædle Sølv-Ertz vindes;

Norge derved staar i Blomster,

Kongen også har Indkomster,

Sex af Konger har erfaret,

Hva av Sølv her er bevaret.

 

Den slags monument behaget meg meget som særlig passende på dette lands egenskaper og muligheter. Det store og vedvarende passer seg på et fjellrikt land og et alvorlig folk, og slike innskrifter er i fedrenes smak.

 

Endelig nådde vi høyden hvor vannet renner fra en større høyde i et slags basseng og gir det som behøves til vannhjulets langsomme omdreiing. Dette hjulet var 18 alen i diameter (1 alen = 62,75 cm. Red.anm) og sto under tak som ga det hele navn av radhus. Ved hjulets krumtapp drives verket med parallelle stenger, og får vannet ut av gruvene med pumperør Stengene gikk 2 a 3 ganger tilbake i minuttet. En slags hammer gir ved samme bevegelse en jevn banking. Den er enten stille eller banker usedvanlig hvis noe går galt. Vannet gikk siden lenger ned og bort for å drive andre verk. Slik nytter teknologien seg av naturen.

 

For å forberede meg til min underjordiske reise, tok jeg på meg bergmannsdrakt, og lot meg forklare om hvordan jeg ellers skulle bære meg ad. I begynnelsen av nedfarten kom det plutselig en kulde over meg da den overjordiske luften jeg kom fra var meget varm, og møtte her en kjelders kjølighet.  Dette føltes som en noe sitrende frykt. Men kulden ga seg på grunn av min bevegelse i nedklatringen på stigene, og frykten ga etter ved den raske tilvenningen da det ikke var noen fare når man ikke var alt for uforsiktig. Det kom underlig for meg at man noen steder ved trestillaser søkte å forhindre fjellveggene i å gi seg ut eller falle sammen, og det fortelles å være nyttig. Da vi hadde gått ned 80 laster, hvor vi noen steder underveis ble møtt av nedadgående malmkorger, som i en loddrett linje går fra topp til bunn, møtte man arbeidere i stoller eller horisontale innganger. Hist og her hadde de gjort hulrom som nisjer, hvilke kalles orter hvor de tenner ild for derved å utvide sprekkene som naturen hadde dannet, for å lette ertsens utskilling og utbanking. Andre steder var de beskjeftiget med å sprenge berget med krutt, og da jeg hørte de fryktelige kommandoord:  «Redd livet!» ga mine føtter vinger. At man skulle høre slike skudd i byen når været bærer dit, tviler jeg dog på. Markscheider tok «en passant» en og annen sølv-«Anwuchs», som det kalles på tysk, hvilke er mest gedigne stykker av sølvmalm arbeiderne hadde ordre om å gå forbi. Etter at jeg hadde steget noe dypere ned, dog ikke til det største dyp, for denne gruven, Gottes-Hülfe in der Noth er 118 laster dyp, steg jeg opp igjen i dagen, trett av denne usedvanlige reisen.

 

Det var i denne gruven man i 1647 fant gull blant sølvet, hvorav de berømte brilledukater ble myntet, og i året 1749 fant man der sølv i store mengder, vekt 3 skippund (tilsvarende omtrent 450-500 kg red.anm.) som kan regnes for 1.000 mark. Denne gruven har vært den meste bestandige eller mest jevn i utbytte, og derfor mest bearbeidet, når de andre har slått noe feil. Men før jeg vil underholde leseren om sølvverket i alminnelighet, vil jeg ta en kort oversikt over byen.

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 81-85)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=94&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 



KONGSBERG


Jeg ankom hit akkurat på sankthansaften, da høydene hist og her var opplyst av brennende tjæretønner. Disse er gamle tjærekvarter og tønner, som man antenner, satte opp på høye stenger. Man bruker da også å skyte, men nå er det forbudt. Foran dørene var det til og med hos fattige folk satt opp en liten bue av bjørkekvister og løv slik arabesker ble brukt andre steder.

 

Man gikk og spaserte høytidelig overalt. Med all ære for all offentlig tilstelning synes jeg at den påfølgende gamle sankthansdag gjerne kunne vært beholdt som en festdag for da er det den mest ledige tiden hele sommeren og et opphold mellom vårarbeidet og de andre følgende markarbeider. Den brukes derfor ennå, mens jeg skriver dette, som en hviledag.

 

Utenfor byen sås hist og her løkker som egentlig er enger hvis ufruktbare grusjord er slik gjødslet og opparbeidet at gresset noen steder går til knærne og rødmede nå av urtene engsyre, engsmelle og adskillig jonsokblom. En slik løkke er innhegnet med steingjerder, og de fleste borgerne har i midten en liten arklåver med et sommerværelse. Enkelte steder hadde man hager men meget liten kornavl.  Det er hovedsakelig eng på grunn av de mange hestene som trengs til drift av sølvverket,  og derfor er en slik løkke kostbar. Den vakreste og største er Dyremyre som tilhører berghauptmanden.

 

Kongsberg ligger etter de nyeste karter på 59 grader 38 minutter polhøyde. [Dets lengde er ennå ikke helt kjent, men dens lengdegrad, eller rettere Lågens, som flyter gjennom byen ved Bragernes er 38 ladster over havet. (Ladsterne beregnes her til tre alen og seks tommer rhinsk og dansk mål.) Dette blir 133 alen, og slik ser man herav fra elvens fall fra Kongsberg til havet. [En alen betegnet opprinnelig lengden av underarmen fra albuen til ytterste fingerspiss og tilsvarte 62,8 cm. Red.anm.] Etter veiens gang ligger byen fire mil fra Bragernes og åtte mil fra Kristiania. Kobberbergs bekk eller Lille Elv flyter ned ved den ene enden av byen, og Jondals-elven på den andre siden kommer vestfra. Omkring byen er det snaue fjell eller berg av fin granitt, hvorav Jons-Knuten stiger høyest. Etter kanseliråd Deichmans beretning er toppen 71 og tre åttendedel ladster eller 1.299 og en halv alen loddrett over havets flate. Vil man nå gå i dypet og vite hvor dypt bergfolkene er kommet ned i bergene, så beretter nevnte herr Deichman at den gamle gruven Segen-Gottes går 149 ladster eller 526 alen dypere enn havspeilet eller havets overflate. Jeg vet ikke om man noen steder i verden har kommet dypere i jord-kulens skorpe eller nærmere jordens sentrum. Faluns gruver i Sverige kommer nest etter. Ellers vet man ikke om man på sletter nær havet er kommet dypere enn 332 fot, som skjedde ved brønngraving i Amsterdam. [1 fot tilsvarte ½ alen. Red.anm.] Nok om Kongsbergs beliggenhet.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 78-80)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=91&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 



LAKSEFISKE

 

Da det nå nærmet seg sankthansdagen, tiden det meste av laksefisket går for seg, ble jeg innbudt på en lystreise til laksefiskeriet Kjerre, beliggende tre fjerdings vei herfra i Lågs-elven, mot syd. Navnet har det av den vesle øya, Kjerre som ligger midt i strømmen, og som med en rad undervannsskjær, danner en diagonal eller skjev linje hvorover fossefallet går. Noe nedenfor gjør strømmen to smale renner i fjellet kalt Hugge-Tveten og Mele. Videre nedenfor danner de sammen med fossefallet et basseng. En slik naturlig vannsamling kalles høle, og her er laksens beste samlingsplass. Derfra spretter de med samlet krefter opp vannfallet eller fossen. Det beste fisket går for seg:

 

  1. I en stor kiste av fasong som en liggende avstumpet pyramide som er sammensatt av lekter med åpninger mellom hver, og bare ovenpå forsynt met et tett lag av bord som er festet med en god lås. Foran med strømmen er det et stort hull omkranset innvendig med kvister i en figur som en trakt, slik at laksen lett kan gå inn men ikke komme ut. Denne kisten var plassert nede i fossen helt inntil dens øverste kant og fastbundet. Fra land gikk det en gangbru ut til den.

 

  1. Nok hadde man flere slike men mindre kister som bare kunne motta en laks om gangen. Hver morgen trakk man opp en slik kiste med en liten heis for å ta ut fangsten.

 

  1. Man brukte og her vegger sammenslåtte av bord som man hengte skjevt ned over skjærene eller fossene ovenfor. Disse veggene eller sammenføyde bord var nylig høvlet (andre steder hvitmalte), for laksen anser slike lyse gjenstander som skummende vann eller foss og spretter opp i dem, men til sin ulykke fanges den derved i en slags kiste som er oppstilt bak veggen.

 

  1. Ved Mele-Fossen bruker man også garn, og lenger bort ved de øvre fossene flere slags fiskeredskaper, slik som: teiner og steinkrukker som er en slags hengeruser.

 

Ved vår ankomst til elvebredden samme sted fant vi alle deltakerne i laksefiskeriet samlet der. Noen av dem var tilgrensende bønder, noen var forpakter av visse deler og andre innfant seg som kjøpere. Vi var til stede som prestens forordnede som del av det som tilkom ham «pro officio».

 

Nå åpnet man den førstnevnte store kisten, og en sterk håndfast mann kledde seg helt naken. Med en treklubbe i hånden steg han ned i vann til under armene blant de fangende laksene. Her gjaldt det ikke mindre enn en tvekamp med enhver av disse store vanndyrene som med halene slo kraftig omkring seg. Mannen grep og omarmet den første og beste laksen og ga den et dyktig slag med klubben over snuten, hvormed den ble fortumlet og halvdød og lot seg behandle i mak og tas opp. Men ettersom det første slaget sjelden lykkes helt, må mannen anvende alle sine krefter for å holde laksen fast og holde ut mange slag av halen, inntil han kan gi sin rest. På grunn av et slikt slagsmål ble han etter en halv time igjen avløst av en annen. De slagne laksene ble bragt til lands i en båt. Her sto det en hytte oppført av bord der de kunne veie de fangede laksene i tallet 60 på en jernvekt. I vekt utgjorde de til sammen 80 bismerpund, hvorav hver utgjør 12 skålpund, altså 960 pund. Deretter gikk delingen for seg. Interessentskapet var delt i 16 parter, og hver part igjen i åtte mindre eller underdeler, kalt markbol. En laks veier gjennomsnittlig omtrent 12 skålund, og en slik laks betales på stedet med 72 shilling, men siden er prisen i dette som i det meste steget. Tidligere har dette laksefisket vært langt mer lønnsomt. En alminnelig mann angir blant andre begripelige årsaker også den ubegripelige, at et slikt fiskeri avtar så snart man gjør opprør mot det, og slik skulle tilfellet også bli her.

 

På vår tilbakevei ble vi saluttert av noen tordenskrall, som forsterkes av de omliggende fjellene og har en lengre rulling enn i de slette områdene. En forskrekkelse av et lynnedslag syv år sener forårsaket morbrors død.

 

Jeg forlot Lardal med et uforglemmelig minne om en lærerik omgang og fornøyelse, selv blant klipper. Hvor ofte finnes mindre kjedsommelighet enn i en forsamling for den som har prøvd noe av alt. Jeg tok avskjed med en kjær familie, og red min vei videre til Kongsberg. Innen jeg kom dit, måtte jeg på grunn av elvens buktninger og landets steilhet på sine steder sette over tre fergesteder på de fire milene til Kongsberg. Utsiktene var meget innskrenkede. Å gjøre Lågens elv seilbar fra Kongsberg til dens utløp i havet var å ønske, men det er umulig på grunn av de mange fossefallene. Det er dog en lykke at Kongsberg på en annen kant er så nær til vanntransport.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 74-78)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=87&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20


MILJØET I LARDAL

 

Innbyggerne her forekom meg veltenkende og åpenhjertige, i tillegg enkle og dyktige. Noen viste seg hendige i å lage tresaker, slik som jeg har artige små esker, sammensatte den ene på den andre så de henger sammen som i en kjede, og hver kan åpnes for seg. Jeg har siden hørt at hollendere har kjøpt opp slike og gitt en gylden for stykket.

Her var det ikke nok høy hjemme ved gårdene til tilstrekkelig vinterdrift uten å ta fra havnen (kyrenes beite). Derfor driver man kveget til seters om sommeren, særlig på vestkanten hvor det er ville fjellområder. Det dyrkes mye humle, men av hagestell er det lite. Om vinteren har innbyggerne mest å gjøre med kullkjøring til Kongsberg. Annen tilvirking og drift av skogene faller meget ulikt ut.

 

Av ville dyr er ingen mer hyppig forekommende enn ekorn. Deres sprang fra en tretopp til en annen ser farlig ut men er det ikke. Bjørner lister seg ofte ned i nylig modent bygg-åkere. Ellers holder de seg kun til fjells.

 

Av urter forekom meg som ukrutt i åkrene cucubalus behen, engsmelle i usedvanlige mengder, bladene er ikke bare spiselige men også velsmakende, alene eller blandet i langkål, man bruker den også slik. I uår visste man slett ikke noe av barkebrød her.

 

Av ranuncolo acri (engsoleie) viste en landsoldat å skaffe seg da han hadde en benskade. Tiden før utmarsjen skulle gå for seg til Holstein, og til sin tid igjen leget han den med acrosticho feptentrionali (bengress) som vokser her på siden av små fjell. Slikt fortalte man meg.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 73-74)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=86&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20



PREST OG BONDE

 

Herr Bierregaard viste meg sin prekenmetode som var skjematisk men flytende. Et kort skjema har alltid forekommet meg som et godt middel for hukommelsen. Jeg har siden brukt det etter min morbrors eksempel. Hvordan da? Jo, ved hovedinndeling og underinndelinger.

 

Nye moter finnes det stadig, og de synes å strekke seg helt til prekenen. Det er da en mote å skjule både for leserne og tilhørerne inndelingen for så vidt man ikke ordentlig og uttrykkelig må forkynne den. Metoden er siden satt pris på av berømte menn som en veltalenhets Maxime. Dog natur, fornuft og erfaring lærer en prest det rette. På den andre siden tilstås, det er langt fra hovedsaken. Den fullkomne gjennomtenkingen av emnet må gå foran, og dens flytende foredrag etter. For en prest på landet behøves nødvendig vis ikke mye akademisk lærdom. Men kunsten å preke folkelig er nødvendig uten å hykle for mengdens falske smak i bondestanden, hvor en sterk røst, og bryst med gestus deretter kommer mange til å utrope: Den mann preker på kall, uten å huske hva det prekes om. Predikanten behøver en viss saktmodig imøtekommenhet for aktpågivende tilhørere forent med en rørende verdighet, slik at det kommer naturlig for et vanlig menneske at taleren snakker i fortrolighet med sjelen i Guds nærvær som det virkelig er for en sann kristen. Slik forekom det meg også at en ikke skal dømme etter utvendige egenskaper, og andre tilhørere slik jeg hørte i en preken her.

 

Som bonde betraktet, har herr Bierregaard gjort seg mye flid for å bruke og innføre den danske måten å høste korn på, nemlig å slå istedenfor å skjære det. Liksom sorenskriver Friis, som før nevnt hadde anbefalt den norske pløyingen for Danmark. Derfor har han tatt en dansk gårdsgutt i tjeneste, og han benytter ham til å slå kornet. Han lærte også andre teknikken, og presten gjorde sitt mulige for å få andre i sognet til å benytte den. Men ingen ville gjøre noe seriøst forsøk. Til slutt da den jyske karen ble svakelig, måtte han selv avstå fra den måten å slå kornet. I min beskrivelse av Spydeberg har jeg skrevet om hva som sies for og imot ljåens og sigdens bruk i kornhøsten, særlig at ljåen på de fleste steder på grunn av havre-åkerens løshet (som den vanligste sæd) er ikke så nyttig som sigden.

 

Våningshuset på prestegården var gammelt og gammeldags, men dels ville han spare sin menighet en ny bygning lengst mulig, dels fryktet han for i sin tiltagende alder å ha det ubekvemt lenge for å få det bekvemt da en ny trebygning krever tid til å sette seg. Det går langsomt med alt som skal skaffes tilveie, dels fryktet han for den stridighet som gjerne ville oppstå hver gang noe slikt skulle bekostes av allmuen på grunn av liten bestemmelsespåvirkning og adskillig praksis.

 

En viten, og det enda en svært nyttig viten savnes hos herr Bierregaard, nemlig den man kaller næringsvett, som de oftest har inne de som vet minst om hva man kaller lærdom. For det skal tid og lyst til alt, og alle kan ikke alt. Ikke dermed sagt at han var ødsel, eller ikke passet på sine hus-saker, men i henseende til de inntekter han tilkom med rette, var han noe skjødesløs, hvorfor måtte han og en gang måtte komme i rettergang.

 

Men det er å merke at en sogneprest på landet i Norge på få steder mottar eller kan motta det viktigste som er bestemt ham i loven, nemlig tienden. Han må holde seg etter innførte villigheter etter adskillige gamle skikker på hvert sted, om man kan kalle dem villigheter, hva som på langt nær oppveier hva som kunne kreves i tiende i dansk praksis. For ikke å snakke om biinntektene som er meget forskjellige, og meget ringe. Den som nå ikke har tid, lyst og tålmodighet til å passe på alle de hyppige men små leiligheter til å få det meste i så stor usikkerhet, kommer særdeles til kort. Da de offentlige utgiftene, og hva som ellers påligger kallet, er svært økende i de vanskelige tidene, og mot de uvisse inntektene er det ikke å undre at herr Bierregaard med all sin orden, enkelhet og øvrige økonomiske ved sitt lille kall kom i gjeld og etterlot intet til sin enke  og barn. En lærd mann bør da i en slik situasjon ha studert sin «politicam æconomicam», politiske økonomi, hans hustru likeså og for allting på landet. For det andre «extremum» nemlig gjerrighet er beskjeftigelse i vitenskaper vanligvis et godt middel, og som det heter, «didicisse fideliter artes emollit mores nec finit esse feros» (En god gjerning blir sjelden verdsatt), kan man og legge til: «nec sinit este avaros». (Han vil heller ikke tillate deg å være grådig.)

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 68-73)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=81&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 



TANKER OM UNDERVISNINGSANSTALTER OG UNIVERSITET

 

Nesten i samme omstendigheter som herr Bierregaard, har jeg siden jeg ble prest på landet i Norge, ofte tenkt på hvordan jeg kunne tjene både meg selv og fedrelandet ved privat-forelesninger uten de fag og vitenskaper som jeg kunne ha studert. De jeg tidligere har undervist i, viste seg å være til liten nytte i min situasjon blant fjell og bondefolk hvor man ikke spør etter slikt. Derfor har jeg for lengst gjort planer til en slik anstalt, ja bekjentgjort et par i trykken, men ingen har tatt det seriøst enda jeg har skrevet av egen erfaring. Man tror kanskje at ingen prest rettskaffent på en gang kan fyllestgjøre både preste- og skole-embetet. Men slike vil jeg henvise til berømte undervisningsanstalter hos prester på landet i England, til den tidligere berømte Doddrige samme sted og en mag. Nold og flere i Danmark Men det er sikkert at en prest trenger en medhjelper i preste-embetet når han vil påta seg en fullkommen undervisningsanstalt i sitt hus. Denne kan i tillegg desto bedre gå ham til hånde i dette. Enda bedre er det, hvis han kan holde en student som medhjelper til forelesningene, og en viss tid hvert år en eller flere lærere i de fag som man ikke kan ha utenom de store byer. Her ble da et lite husakademi til litt hjelp og trøst i det behovet riket har til et nasjonalakademi og andre store undervisningsanstalter.

 

Hovedårsaken i forsømmelsen av en så viktig sak er nok mangel på innsikt og bestemmelse hos foreldrene her i landet. Derfor sender mange i en slags fortvilelse sine barn ut av landet, enten til Danmark eller til fremmede land, særlig det siste, for å lære fremmede språk. I Berlin har jeg selv sett slike unge personer fra Norge. Da herr Bierregaard som oftest hadde en kapellan, passet det ham. Men for en prest på landet i Norge, som vil og kan påta seg enten en slik bisak eller annen beskjeftigelse i vitenskapene, er det særdeles nødvendig, foruten den interne gode husholdningen med en flittig og omhyggelig ektefelle som alltid forutsettes, i tillegg en gårdskar som med lyst og innsikt som kunne ta seg av prestegårdens drift. Hvor lett det er å kunne få slike i Danmark, gjør at mange landsbyprester sikkert kan overlate prestegårdens drift og bruk til en slik kar. Ellers kan prestegården forpaktes bort på gode og billige vilkår. Men i Norge er det meget sjelden å treffe en slik kar, dels fordi tjenestefolkene er for ærekjære til å la seg styre av dem de anser som medarbeidere og ikke sin husbonde. Forpaktning hører man ikke om i Norge hvor gårdsbruk har større vanskeligheter for en prest enn den har i Danmark.

Herr Bierregaard, betraktet som prest, ga meg og et bevis på den saken at den som av lyst og innsikt og er flittig, er det også i alt hva han foretar seg, og når flittighet merkes i en bisak, er det å formode at man er enda flittigere i hovedsaken. Men vanligvis vendes det om og det heter: Gjør man mye av en bisak, er det på hovedsakens bekostning. Men egentlig gjør de ikke mer enn de høyst er nødt til verken av hoved- eller bisaker, og da samtidig av stolthet, lathet, dumhet og misunnelse drives til å baktale, forakte; ja forfølge dem som gjør seg fortjent til usedvanlige fortjenester. Alt det som de verken har evner eller lyst til, er i deres tanker dårlighet, ja det som verre er.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 65-68.)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=78&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 


ONKELEN NIELS BIERREGAARD

 

Svarstad, prestegården i Lardal. Da jeg oppholdt meg her en ukes tid, hendte det mye som tildro min oppmerksomhet, og som jeg ikke glemmer. Her bodde en morbror av meg, herr Niels Bierregaard, da i en alder av 53 år. I 1739 var han kapellan i Spydeberg. Straks etter ankomsten i 1742 opprettet han, i likhet med sin forgjenger herr Skielderup, som biarbeid, en privat skole-anstalt i prestegården. Derfra har han sendt mange til akademiet, som nå bekler sivile og geistlige embeter. Han gjorde dette dels av tilbøyelighet og vane da han tidligere som student hadde forelest mye på akademiet, dels på grunn av kallets ringhet. Han var i besittelse av de vitenskapene som trengtes, lyst, erfaring og tålmodighet både for egen og elevenes skyld. Han fremhevet «don Maxime; omnia sponte fluant, absit violentia rebus» (Ikke maksimum, alt går best av fri vilje, Gud forbyr vold.) Derfor tok han ikke mot ryggesløse og harde gemytter.

 

Hans metode var tabellarisk som er så sjelden hos oss. Og like overskuelige som landkartene i geografien, var hans forestillingsevne og hukommelse. Han viste meg mange hefter, mest i folio, av sin læremetode i språk og vitenskap, og hvordan han benyttet dem. Men til stor skade er disse og alle hans andre papirer hverken kommet i arvingenes hender, eller kunnet oppspores etter hans død. Som fraværende fikk jeg alt for sent vite noe om det. Den forsømmelse og likegyldighet som de etterlevende behandler en manns papirer med, især hans skriftlige arbeider, som dels burde og kunne vært æresminner over ham selv og hans flid i livet og i tillegg frukter til etterkommernes nytte, er en sann «crimen læfæ humanitatis» (kriminalitet mot menneskene), og kanskje verre, en av de uerkjente nasjonale synder. Ofte er det dårlig at papirer, viktige for den avdødes ære og viktige for tidenes og stedenes begivenheter, ja viktig for det alminnelige, er overgitt til disposisjon for dem som av uvitenhet har kassert de fleste, eller latt dem komme dit hvor de hverken kunne forstås eller brukes. Et bevis på dette kunne man ta av salig biskop Nannestads Norvegia antiqva & sacra quadri partita, kanskje den finnes, men hvor? Kanskje benyttet til kremmerhus.

 

For kost, rom, oppvarting og undervisning tok min morbror kun 100 riksdaler årlig, et alt for lavt salær på landet i Norge, hvor alt som skal kjøpes er like dyrt som på torgene i byene, særlig når en tar i betraktning hvor mye tid man bruker. For ham var det ikke nok å forelese og forhøre, men i tillegg passet han på at ingen tid gikk unyttig bort. Ved slik en flid, nesten til hans død, var han langt mer nyttig for landet og det offentlige enn for seg selv. For den gode mannen, som ikke eier noe selv eller ved giftemål som han kunne ha gjort særdeles fordelaktig i ungdommen, etterlot ikke noe til sin enke og mange barn. Av disse er ennå den eldste sønn i live. Ved sin fars forelesninger kom han så langt at han som Academicus Attestatus lenge foreleste i København, særlig i teologi og det juridiske, nå lenge prest, men til det ringe Nesodden kall, det minste i hele Akershus stift; og en datter som var godt opplært i de vitenskapene som passer for kjønnet, men etter mange års svakelighet mest har holdt sengen. Jeg har lenge strevet med få opprettet en liten pensjon av postkassen for henne, som visst var passende.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 62-65.)

Er du interessert i å lese Wilses originale tekst, klikk på https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=75&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20



TUREN VIDERE FRA HORTEN TIL LARDAL

 

Horten. En gjestgivergård. Da jeg trådte i land, var det som å komme i et annet klima. For det meste var det et flatt og jevnt landskap, og blant gran- og furutrærne sto det mange eiketrær. Ja, lenger mot syd begynte også bøketrærne å vise seg, og ved Larvik dannet de hele lunder. Asketrærne står enkeltvis ved åkrene og landeveiene. De fleste toppene var stusset, og stammene på de fleste var dekket med løv til bakken, så noen så ut som støtter. Dette til ettertanke for dem som påstår at asketrærne like lite som valnøttrærne tåler å kappes. Løvet brukes her til hestefor. Veiene, for å si de største allfarveiene var uten like.

 

Jeg reiste forbi gården Falkensten. Her har naturen liksom sammendratt adskillige landlige scener, og den ene forhøyer den annens skjønnhet. Her bodde da herr sorenskriver Friis som siden år 1772 gjorde det Kongelige Danske Lanhusholdningselskab kjent med vår vanlige norske plog, og av den grunn kalles den falkenstenske plog. Til denne brukes vanligvis to hester som begge drives av plogmannen med tømmene i høyre hånd og styrer plogen, som er meget lett og uten hjul, med den venstre. Noen få steder pløyer man med bare en hest. Men til å bryte opp ny jord, som er hard og besatt med røtter, brukes en større, kalt vollplog og to a tre hester. Nevnte selskap, som har foretatt forsøkene, anbefaler slike ploger også i Danmark.

Da jeg kom til stedet der den større kjørevei og veien til Holmestrand møtes, måtte jeg ta til venstre; en vei som da bare var for ridende men siden også er innrettet for kjørende. Det bar således til fjells iblant, og jeg red forbi Lønskollen som viser seg som en enkelt fjelltopp. Herfra er det en vid utsikt mot øst helt til Smålenene.

 

Der ble jeg fortalt at landsoldatene var kommet hjem fra den lange holsteinske ekspedisjonen 14 dager tidligere, og at en prest i nærheten hadde traktert dem til velkomst i et telt følgende søndag. På samme dag ba en annen til ofring for å få noe av det han lenge hadde savnet. Hadde en gjort det de begge gjorde, hadde det vært mer passende.

 

Schjerven, en mil fra Løn og fire fra Horten, allerede i Lardal prestegjeld tok egnens ville utseende av. Fruktbare daler og høyder bevokst med løvtrær, hvoriblant eik og lønn (acer plantanoides) åpnet for vid utsikt over mark og eng. Rundt om horisonten holdt granbevokste fjell på den skarpere luften og samlet solstrålene til dalene som i deres felles skjød.

 

En halv mil videre red jeg forbi Hem kirke, et anneks til Lardal hovedkirke, og en fjerdings vei videre passerte jeg Lågens elv på en liten ferje. Denne elven kommer fra Kongsberg og gjør mange bukningen på veien i de trange dalene og ofte blant fjellskar. Videre herfra til utløpet ved Larvik går den mere rett gjennom bredere sletter av sandholdig grunn. Ja, det ser ut som havet i de første tidene har gått opp i landet. Vest for Lågens elv har Lardal prestegjeld en stor strekning ville fjell, mest bevokste med gran men på snaufjellet med lyng og mose. I de fuktige stedene vokser det ofte gress. Der er det mange setre, beiteplasser hvor kyrene gjetes om sommeren og melken samles. Nevnte strekning som går videre hen mot Skien, kalles Haien. Her må den reisende passere til hest, en vei som den beryktede vei over Mont Cenis eller sikksakken til Novalese i Piemont, etter konferensråd Müllers erfaring betyr lite i forhold til.

 

Lardal prestegjeld har foruten nevnte anneks enda en kalt Styrvold 1 ¼ mil mot syd. Ordenen i kirketiendene retter seg her som overalt i Norge etter hvert prestegjelds egenskaper, slik som antall kirker, avstanden mellom dem, gårdenes beliggenhet og veienes tilstand. Derfor er det i alle kallsbøker fastsatt hvordan turnusen skal forholdes med tjenestene mellom kirkene.

 

Det burde være mer kjent for menighetene enn det er på mange steder. Ellers kan det gi anledning til selvtatte friheter på den ene siden og misfornøyelse på den andre. Jeg merket ikke slikt her.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 59-62.)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=72&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 




EN REISE FRA MOSS TIL KONGSBERG GJENNOM JARLSBERG GREVSKAP, OG DERFRA VIDERE GJENNOM BRAGNÆS TIL CHRISTIANIA I ÅRET 1763, MED SENERE ANMERKNINGER.

 

Grunnen til denne reisen fra Eidsberg, hvor jeg hadde overvintret hos min morbror mag. Bierregaard, prest samme sted, var å avlegge besøk hos en annen morbror herr Niels Bierregaard, sogneprest i grevskapet Jarlsberg. Derfra reise jeg videre til Kongsberg for å se sølvverket, derfra tilbake over Bragenes til Kristiania.

Da jeg siden skriver om byen Moss på en reise fra Kristiania til Fredrikshald, nevner jeg kun dens navn som en «Termins à qvo». På veien derfra til Tronvik, hvor man setter over fjorden til grevskapet, besøkte jeg herr lagmann Hansen på Kubberud. Jeg reiste først forbi Grimserud, tett utenfor Moss, som herr konferensråd og amtmann Lachman siden kjøpte, selv om det er såre lite jord og tilliggende. Der oppførte han et stort murhus i to etasjer. Den nederste er av sprengt gråstein. Overalt har jeg bare sett slike murer i kirker og kjellere. Dog i den senere tid har man noen steder oppført fjøs på denne måten, men her ble det innredet ordentlige daglige rom.

Her begynner Jeløya som henger sammen med fastlandet ved den flate Verlesand ved Moss. Halvøya er en mil lang og en fjerdings vei bred og har 28 bondegårder. Innbyggerne her blir ofte gamle, kanskje på grunn av den sunne lufta, da den skarpere lufta blant bergene gjøres mildere av sjølufta. På Kubberud hadde nevnte eier herr kanselliråd Hansen for få år siden anlagt en frukthage med en 200 gode frukttrær, som er mye til å være i Norge. Disse har klart seg bra. Han har også anlagt espalierer av aprikoser og ferskener langs solveggen, men de må tildekkes med halm hver vinter. Aprikosene modnes i de fleste år, men ferskenene bærer ikke frukt. Han var den første i området som murte opp fjøs og stall av gråstein. Til det brukes bare stein som er kløvet av naturen eller sprengt ut av det ellers faste fjellet med ild og krutt, aldri de løse avrunde steinene som på dansk kalles kampestein. Til sammenbinding ble det brukt leire med ¼ kalk. Fjøset hadde plass til 36 kyr, og muren 2 ¼ alen tykk og 2 ¾ høy. Et fjøs av tre varer sjelden 20 til 30 år, men stein er stein. Det er heller ikke fuktigere eller kaldere. Trerør i taket som leder ut dampen og kulden, er i det minste mer jevn og måtelig.

På sørenden av Jeløya, hvor denne er bredest, ligger Alby med de beste laksefiskeriene med garn. Fra Tronvik, en gård i en liten dal ved en bukt, har man bare en mil over Kristianiafjorden. Transporten skjer på en stor åpen båt med segl, lik en stor ferge, og fås for en riksdaler. Sønnavinden kan gi høy sjø. Noen vintre iblant, når fjorden har vært helt tilfrosset, har man kjørt fra Moss til Tønsberg på isen.

Kristianiafjorden går ti mil opp i landet med åtte byer og noen ladesteder, som vitner om dens skipsfart og godt bebodde strender. Innløpet er farlig for dem som ikke er kjent. Mer om Kristianiafjorden på min reise til vanns fra Kristiania til København.

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 56-58.)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=69&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20


SATTE INDRE ØSTFOLD PÅ VERDENSKARTET

Jacob Nicolai Wilse – verdensborger og sogneprest

 

— I Norge har vi tre sentra i opplysningstiden på 1700tallet. Det er Trondheim med biskop Gunnerus, Sunnmøre med presten Strøm og Spydeberg med presten Jacob Nicolai Wilse, sier professor i idéhistorie, Guttorm Fløistad.

 

Sogneprest Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) [Wilse fra født 24. januar 1736* i Lemvig i Danmark. red.anm.] satt på prestegården i Spydeberg med betraktninger og kunnskaper som strakk seg langt utover de østfoldske jorder. Som opplysningsmann og utskjelt potetprest ville han vise Norges befolkning at det var viktig med kunnskap utenom bibelkunnskaper.

 

Vi har alle hørt om presten som skrev disse tunge og tjukke bøkene om livet på 1700-tallet. Vi vet at Wilse var prest i både Spydeberg og Eidsberg, og at han var dansk. Det mange ikke vet er at Jacob Nicolai Wilse er ansett som en av opplysningstidens viktigste menn i Norge. Hans bokverk og etterlatenskaper er meget verdifulle historiske kilder. Mange vil si at Wilse var et geni, en universalkunstner. Foruten å være prest, var han miljøverner, meteorolog, historiker, sosiolog og ikke minst menneskeelsker.

 

Wilse ble født på Jylland i Danmark i 1765 [1736 red.anm.]. Han studerte på universitetet i København, og han tok embetseksamen i teologi og magistergrad i filosofi. 33 [32 red.anm.] år gammel fikk Wilse sognekall i Norge. 1 1768 kom han til Spydeberg, og det er noe vi indre østfoldinger kan prise oss lykkelige for. Det er sagt om Wilse at han trolig ikke var noen særlig dyktig prest. Han forkynte dårlig, og religionen kom i annen rekke. Det andre han jobbet med opptok nok mye mer av hans tid. Norges første meteorologiske målinger ble foretatt på prestegården i Spydeberg.

 

Det norske landbruket bør klemme Wilse til sitt bryst. Presten jobbet hardt for å fornye jordbruket.

Å bedre ernæringen ville redusere spedbarnsdødeligheten. Wilse hadde oppdaget en ny knoll, som ennå ikke var tatt i bruk i Norge. Han så at poteten kunne dyrkes godt i landet, men nye ideer og kunnskaper ble ikke godt mottatt i det pietistiske Norge. Wilse var en utskjelt potetprest. Han var en mann av sin tid, men like fullt en mann som så lenger enn kommunene, landsdelene og til og med gamle Norges grenser.

 

Wilse var radikal på mange måter, og pietistene i Norge likte ham ikke. Wilse hadde høy anseelse i Europa og embetsmannskretser. Likevel var han sterkt mislikt av danskekongen. Wilse arbeidet med å få et universitet hit på berget. Danskekongen fryktet, som i alle enevelder, at ble folk for opplyst kunne det få konsekvenser for hans maktposisjon. Wilse talte sin egen konge mitt imot, og ønsket et universitet i Norge, nærmere bestemt i Sarpsborg. Wilse kjempet mest for dette på 1790-tallet. 1 1811 ble universitetet i Christiania opprettet og i 1814 kommer Norges grunnlov. Det er derfor grunn til å trekke linjer fra Wilse i Indre Østfold til unionsoppløsningen i 1905.

 

Bodde man på en gård i Indre Østfold på 1700-tallet, ville kanskje ikke mulighetene for å oppleve den store verden være så veldig store. Wilse klarte likevel å tilegne seg mange impulser fra et voksende Europa i rask utvikling. Wilse hadde mange reiser utenom Norge, blant annet en lang reise til Berlin. Han fikk mange europeiske tanker og ideer da han studerte i København, som også på den tiden var et betydelig senter i Nord-Europa.

 

Wilse var en kosmopolitt, og snappet opp det nye som var på kontinentet. Selv om han opprinnelig var dansk, ble han så norsk som noen, og etter hvert også en skikkelig Spydebergsokning. Dette er hemmeligheten til Wilse. Han har store vyer om framtida, og har fått stor kunnskap om naturforskning og vitenskap gjennom impulsene fra resten av Europa. Samtidig ser han verdien i det bondske språket på landsbygda, og gir ut Norsk Ordbok, bygd på dialekten i Spydeberg.

 

Han var genuint nysgjerrig, og lærte mye av andre. Wilse var professor og representerte det beste av den danske embetsstanden, men likevel var han mann på bakkenivå. Ulikt sine kolleger, gikk Wilse blant folket og snakket med dem. Han så ikke ned på en liten bonde, men anså bøndene som verdifulle kulturbærere. Han var ydmyk og aldri arrogant.

 

Mange vil si at Wilse var en ideell forsker. Han observerte naturen og folks væremåte. Han var nøktern og skildret det han så på en objektiv måte. Til forskjell fra mange av Wilses samtidsmenn, ga han aldri uttrykk for egne bekymringer og personlige problemer. Wilse slet nok med problemene på hjemmebane. Wilse hadde tre koner. Den første, Anna Cecilie, dør etter 12 års ekteskap. Sammen får de åtte barn, hvor fire av dem dør etter bare kort tid. 1 1784 gifter Wilse seg med Gurine M. Morland, fra Rakkestad og i 1786 får Wilse stillingen som prest i Eidsberg. Ti år etter dør Wilses andre kone, og han er etterlatt med 11 barn. I 1799 gifter han seg for tredje gang, men det blir også et kort samliv.

 

I 1801 dør Jacob Nicolai Wilse i Eidsberg. Det som er igjen av Wilse i dag finner vi på kirkegården i Eidsberg. Men vi kan ta del i tankene og beskrivelsene hans gjennom de mange sidene med skrift og tekst han etterlot seg for oss i framtiden.

Wilses arv

 

Wilse etterlot seg sitt storverk «Spydeberg Præstegjeld». Den opprinnelige tittel var «Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield og Egn i Aggershuus Stift udi Norge, og i Anledning deraf i Almminelighed, deels østre Kant i Særdeleshed vedkommende, med nødvendige Kobbere og Bilager efter 10 Aars egne Undersøgninger forfattet afJ. N. Wilse Mag. Phil. Sognepræst sammesteds.»

 

Dette verket gir en beskrivelse av det alminnelige livet i Spydeberg , som også kan brukes og topografi, samfunnsforhold og kultur i Norge generelt på 1700-tallet. I tiden 1790-98 ble Wilses fem binds «Reise-Iagttagelser» trykt. Dette vår reisebeskrivelser fra Wilses reiser i inn- og utland.

 

I 1791 var Wilse med å starte Det Norske Corresponderende Topogrtaphiske Journail i Norge. Her er Eidsberg-beskrivelsene skrevet ned.

TOR-ERLING T. RUUD

(Fra Indre Smaalenenes Avis 28.12.1999)

 

*) Lemvig kirkebok viser at Wilse ble døpt Dom. Septuagesima, bevegelig helligdag, 29. januar i 1736. Ved lov var foreldrene pålagt å døpe barnet innen 8 dager etter fødselen, ellers vanket det en betydelig bot . Wilse selv skrev også selv at han var født i 1736.Til tross er det flere norske historikere som påstår at året var 1735. Enkelte beskylder Wilse for å huske feil årstall.  Etter våre vurderinger er det ikke noe som tyder på at Wilse ville ha løyet om alderen.



FREMKOMMELIGHET

 

En norsk mil regnes vanligvis på 18.000 danske alen eller 36.000 rhinske fot, men i kong Christian den femtes tid ble milene mellom hver milestein på Kongsveien mellom byene oppmålt til 17.600 danske alen, og en norsk grense-mil regnes til 15.000 danske alen. De fleste umålte mil er lenger enn de målte.

 

Reglement for skyss eller befordring, gitt av stattholder Gyldenløve i forrige århundre, har fortsatt med noen økninger av betaling for den reisende i 1719 og 1774. Etter siste anordning betales av hver mil for en ridehest fra 16 til 20 shilling avhengig av årstiden og 4 shilling mer når det er forspent en karjol. Videre skal skyss-skafferen og skyss-gutten ha sitt. Skyss-skiftene eller stasjonene er fra ¾ til 2 ½ mil fra hverandre, men vanligvis 1 mil. Fra byene betales allting dobbelt.

 

Vanligvis bruker reisende karjol, hvis «fodning» ved å være montert nær hesten tynger denne desto mer, men er desto lettere for den sittende. Kareter og firehjulte vogner kan bare brukes på de store landeveiene. Men da veiene stadig blir bedre, begynner de som reiser langt, å benytte de danske kurvevognene, men de er mindre. Bondefolk bare rir, kvinnfolkene i tverrsadel, noen damer av stand har skaffet seg engelske sadler, hvor de sitter friere men man kan snarere komme ut av balanse. Alle transport foregår på kjerrer på de jevne veiene og på helvogner, men på fjellveiene i kløv på hesteryggen.

 

Veiene var i gamle dager særs vanskelige, og nå i disse dager har man i noen distrikter forbedret veiene så mye at de til og med kan tjene som eksempel for mer dyrkede land av samme beliggenhet. Det er virkelig mye i et land med så kort sesong, og hvor ikke bare de steile høyder og rabber, og dype hengemyrer, men også de årlige regnskyllene, og fremfor alt oppsprekking av den frosne jorden om våren (kalt telegrøb) krever årlig vedlikehold. Derfor må veiene utbedres årlig. Desto mindre istandsatte er særlig bondeveiene som ligger avsides og til fjells, og hvis man kun kan ri, må hesten oftere klatre og gli ned enn å gå skritt. Heldigvis er de norske hestene så tilpasset til slike veier av naturen, at jeg ikke har hørt om en av 100 som har snublet. General-veimesterne, hvorav en i hvert stift, besørger dels umiddelbart, dels middelbart å få vedlikeholdt veiene ved hjelp av andre embetsmenn av alle stender på landet. For å få dem snorrette, har man ofte måttet legge dem over byer og enger, som har forårsaket mange rettssaker. Men nå skånes de dyrkede eiendommene mer. De mange unge trestammer som man legger over hengemyrene (kavle-bruer på tysk Klopf-Damme) forårsaker nesten utrydding sav skogene.

 

Om vinteren bruker man andre veier og annen ekvipasje. Da går veiene i dalene over sjøer og holmer. Man kjører opp snøen først med en snøplog og gjør deretter veien tett og glatt som is ved stadig kjøring. Da trekker en hest ti ganger så mye som om sommeren og traver fint en mil i timen, for ikke å snakke om de dertil kvalifiserte traverne som gir anledning til kappkjøring på isen.

 

Besynderlig er det at man endog om sommeren kjører alt kornet og høyet hjem på sleder vanligvis opp av dalene. De norske sledene er av en spesiell bygning, og da nordmennene vanligvis setter stas i det, blir de vanligvis fint malt og forgylt, mange lakkerte på sølvbunn og forsiret med fine tegninger. Den rette krummingen foran gjør mye for sledens gode gang, og at den er mindre utsatt for velt. Denne krumme linjen fortjener en matematisk undersøkelse. Man spenner bare for en hest som er behengt med harmoniske bjeller, og en står på meiene og styrer sleden. Av og til sitter kun en, særlig kvinner, i sleden og kjører selv hesten. Den gode innpakning som de norske betjener seg, især når de sitter i en slede, sikrer dem mot anfall av frost, som i forrige vinter drepte så mange mennesker i de varmere land, men i dette kalde land neppe en så vidt jeg har spurt. Den vanlige pris på en slede med alt sitt tilbehør er 80 riksdaler. En kvinneslede er litt lengre. Det raffineres nå mer og mer på sledens form.

I Bergens stift har man mest sjøreiser. Men disse er farlige på grunn av kastevinder som plutselig kommer, helst hvor de høye strandbreddene faller i viker og åpninger i fjellene. Av den årsak og på grunn av undervanns-skjær og mange slags strømmer kreves stor forsiktighet i å ro og enda mer om man bruker segl.

 

Mens fergestedene i Danmark er anlagte overalt hvor vann har sin minste bredde, er det ofte tvert imot i Norge, så å si i elvene, på grunn av den sterke strømmen hvor det er trangt. Langs kysten seiler man bestandig innenskjærs mellom fastlandet og kjeden av skjær og klipper som ligger langsmed i havet. Slik reiser fraktemennene mellom byene, og slik de nordlandske og bergenske jekte-skipperne. Men noen steder som ved Stat i Bergens stift og utenfor Lindesnes hvor det ikke er noen øyer, må mange våge seg ut i den åpne sjø, vanligvis kalt Stats-Havet.

Til slutt kan jeg nevne at de fleste skyss-skifter på landet samtidig er gjestgiverier, men husværene er temmelig forskjellige. I noen byer er oppholdet for en fremmed kostbart.

Ved slik å ha forut beskrevet det alminnelige, Norge angående, som reisende og lesere bør vite, spares siden gjentagelser og forklaringer av adskillig som ofte forekommer.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 50-55.)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=63&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 


GEOGRAFISKE BESKRIVELSER OG KART

 

Wilse var blant de første til å beskrive Norges naturlige, økonomiske og statistiske særegenheter.

 

Bare byer som Bergen, Tønsberg, Kongsberg osv. var noe utførlig beskrevet, men langt fra fullkomment. Kun det alminnelige nevnt om hver region og omegn. Ved de fleste prestegjelds beskrivelser fantes det lite utover navn på kirker.

 

Videre skriver Wilse: «Mitt arbeide i faget begynte i 1756 i henseende til Tyholms egn i Danmark. Men min beskrivelse over Spydeberg var egentlig en frukt av mitt opphold som sogneprest sammesteds.  Tittelen er fysisk, økonomiske og statistisk beskrivelse av Spydebergs prestegjeld og egn i Akershus stift, med adskillige avhandlinger og anmerkninger, dels Norge i alminnelighet, dels den østre kant i særdeleshet, med nødvendige kobberstikk og bilag etter ti års undersøkelser, forfattet av J.N. Wilse, mag. phil. Sogneprest samme sted, trykt i Kristiania 1779 av C. S. Schwach. Dette verk inneholder tre deler foruten fortalen og de mange omstendelige bilag (hvorav noen i tillegg ble trykt for å selges for seg) 600 sider i octavo.

 

Jeg har tidligere skrevet om min skjebne med forlaget. Som forfatter vil jeg bare nevne her at bare et par uskyldige, misforståtte meninger nesten hadde forspilt mitt arbeide og all min timelige fornøyelse. Men noen år deretter falt nesten alt i smak, og det gøttiske vitenskapsselskap sendte meg som æresmedlem et diplom og takk for et eksemplar. I disse reise-iakttagelser finnes et ganske stort utdrag av denne beskrivelsen, så langt det kan passe i min reise-tur fra Kristiania til Fredrikshald, en likedan av Eidsberg prestegjeld, hvor jeg bor nå, som leserne ikke skal klage over at er for lang. Jeg tror at svenskene har gitt oss de beste mønstre på slike verk og beskrivelser over visse samfunn og prestegjeld.»

 

Wilse forteller at det fantes et fåtall reisebeskrivelser om Norge. Det var først i begynnelsen av 1700-tallet at man innenlands la hånd på utarbeidelse av land- og sjøkart.

 

Wilse nevner spesielt «den lærde og flittige herr J.C. Spydeberg, født her i egnen, [Jens Christian Spydebergs bestefar Lauritz Lauritzen Spydeberg hadde vært sogneprest i Spydeberg fra 1636 til 1671 red.anm.] som først var feltprest i Trondheim, siden gjorde to lærde reiser i Tyskland, siden prost og i sin høye alder biskop over Kristiansands stift, har i forbindelse med sine omfattende reiser utarbeidet mange spesielle kart, og til sist et stort kart over de svenske grenser og over alle fire stift.»

 

«Skjønt mine reiseiakttagelser er foretatt før noen av de forannevnte reisebeskrivelser kom ut, håper jeg ikke at de fleste finner dem overflødige, helst i betraktning av hva jeg før har nevnt.

Som geografien har vært mitt livs studium fra ungdommen, og jeg var neppe ti år gammel før jeg tegnet små kart, har jeg siden mer og mer betjent meg av å øve disse kunnskapene og vitenskapene, især landmåling. Her vil jeg bare nevne mine to kart over prestegjeldene Spydeberg og Eidsberg. Det første er etter en forminsket målestokk to ganger stukket i kobber i København for å følge med Spydebergs beskrivelse, ettersom den første plate med nesten alle eksemplarer forlistes til sjøs. Det andre ligger ennå uttegnet i det større hvorav en kopi med tegnede statistiske beregninger i bredden, er overlevert til vår nådigste kronprins. 

 

Disse kartene er utarbeidet i forbindelse med de prestelige husbesøkene, som jeg foretok i hvert prestegjeld kort etter inntredelsen. Siden har jeg reist i sognebud til de syke og sett etter hva som kunne forbedres. Ved nevnte anledninger er kun distansene mellom gårdene og plassene ‘en détail’ anmerket. I tillegg er elegante byggverk som kirker, store gårder, bruer samt markerte grensepunkter inntegnet med vinkler og hovedlinjer.

 

Foruten noen små kart som jeg tegnet som bidrag til det Bernouivilliske verk, har jeg tegnet kart over søndre del av Akershus stift bare etter øyesyn på mine reiser, især langs Kristianiafjorden, og rettet feilene, som forekom i det Wangenstenske kart.

 

Kartet ble utgitt av det Kongelige Videnskabernes Selskab i Berlin på deres bekostning meget godt og fint stukket. Men da jeg ikke hadde eller kunne få noen hjelpemidler til videre fullkommenhet, angrer jeg på at jeg ikke utsatte utgaven til jeg kunne se det nye Pontoppidanske kart over søndre del av Norge, som fordunkler de forrige. Dog har jeg det noen steder riktigere enn sistnevnte. Med tiden får man vel likeså gode kart over Norge, som de man allerede har over Danmark.»

 

(Et fritt utdrag og oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 40-50)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=57&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE)



OM SKOGENE, TRELASTHANDEL OG BERGVERK

 

Skogene gir kjøpmannsstanden de fremste inntektene. Derfor er byene anlagt ved munningene av elver hvor tømmer kan fløts ned. De fleste bønder i skogsbygdene tar alle sine utgifter av skogen, og mange gårder kjøpes bare for skogens skyld.

 

Tømmerhandlerne kjøper oftest trærne på rot og bekoster hugsten og nedfløtingen med tømmermerker. De fleste og beste planker går til England, hvor de skjæres i tynnere bord, de siste også til Holland. De dårligste går til Frankrike, men bjelker går mest til Holland. Foruten bord går også en stor del små bjelker (kalt smålast) til Danmark.

 

Bergverks- og smelteverks-distriktene leverer kull til bestemte priser. Ikke bare de mange kullbrenneriene og mange sagbruk og den tre-krevende bygningsmåten, men hovedsakelig ødselhet i husvarmen da en bestialsk standhaftig ild underholdes i hver bonde-storstue, og den store mengden tre-gjerder, og de uforsiktige bråtebrannene (da man feller og brenner opp skogstykker for å så de brente stedene og siden få litt gress å vokse). Alt dette ruinerer mer og mer gran- og furuskogene, for ikke å snakke om de store skogbrannene som i de tørre somrene mest ved uforsiktige bråtebrenning kan ta bort rent store skog-strekninger, at det ikke er noe annet å se igjen enn stygge nakne fjell som forblir slik så lenge verden står, inntil man kanskje om ett hundre år setter premier for furu- og grantrærs dyrking av frø i bergkløftene. Sameie i skogene ruinerer dem også for enhver hugger om kapp med de andre. Kort alle hugger ned, men ingen planter igjen. Å skåne resten er ikke ens sak blant ti. I Spydebergs beskrivelse har jeg beregnet, at ifølge vår nåværende husholdning må nesten halvparten av enhver gård være skog uten å måtte selge eller kjøpe det nødvendige til vedlikehold.

 

Bergverkene befolker og beriker de ufruktbare områdene. Gullverket drives mest på håp. Sølvet erindrer jeg ved Kongsberg. Kobber hvis utførsel utgjør omtrent 5.000 skippund årlig, kommer fra nordligere bergområdet, især fra Røros. Jern finnes nesten over alt, men de beste jernverkene er sønnenfjells. Om disse og andre bergprodukter skriver jeg om på sine steder. Med glassverkene har man foretatt mange forandringer. I mange av bergproduktene har man ikke kunnet konkurrere om pris med andre land, for eksempel i jernproduktene fra Sverige, til dels på grunn av den høye prisen på kull og arbeidere og en del matvarer, hvor det dog med tiden har skjedd en viss forandring.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 38-40)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=47&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE



OM JORDBRUKET

 

I Norge er det ingen innlandsby, siden Hamar ble lagt øde, og ikke en landsby i hele landet. Dog er det noen husklynger ved enkelte vannverk og ladesteder ved sjøkanten som ikke kan fortjene betegnelsen som by.

 

Bondegårdene er for det meste beliggende på små høyder med avrenning av gjødsel til engene nedenfor og med utsikt rundt om til jordene. Husmannsplassene ligger gjerne i utkanten av eiendommene. Engene ligger i dalene og skogene, som det neste igjen er innhegnet til fedrift (havn) ligger på det fjellaktige.

 

Åkerdyrkingen er vanskelig på de fleste steder. Da sommeren er så kort og varm, behøver arbeidet hurtighet og krefter. Alt kornet skjæres med sigd, og det kan ofte skorte på arbeidskraft. Hvert tredje år inntreffer misvekst enten på grunn av tidlig vår eller sommertørke, eller nattefrost om høsten, eller langvarig høstregn. Flere av disse årsaker kan inntreffe i ett og samme år. Til lykke har jordstykkene endog på samme gård gjerne forskjellig beliggenhet. Det betyr mye i nevnte tilfeller. Da været sønnenfjells i visse år er det motsatte av hva som hersker nordenfjells, lider ikke hele landet på en gang. Noen steder som på Hedmarken og i Smålenene kan bonden selge korn, men på de fleste andre steder har de neppe til eget bruk, og noen steder helst til fjells må bonden kjøpe noe årlig. Havre er det alminnelige korn både fordi det er bondens daglige brød, og fordi halmen er det vanlige vinterfôr til kyrene.

 

Hagedyrking gjør bonden i den egn hvor jeg er, meget lite vesen av, som ellers ved bondegårdene på landet. Derimot gjør folk av stand seg en fornøyelse av å oppelske frukt-trær og produsere gode jordfrukter, men det er meget få som forstår den rette omgang med det.

 

Gårdsarbeid krever også mer tid, gjødsel og arbeidere enn at det kan tas noe derfra til fullkommen hagedyrking. Vi har dog eksempler nok nordenfjells at det ene kan gjøres uten at det andre forsømmes, for  det finnes mange flotte frukthager slik som i Frosta prestegjeld ved Trondheim og i Hardanger i Bergen stift, som til dels er resultat av munkenes flid i eldre tider. Humlehager finnes nesten overalt, liksom små kålhager i enden av fuktige åkerstykker. Kirsebærtrær er de vanligste, men pæretrærne er de mest sjeldne.
I byene forsøker man alt, og ved innsikt og tålmodighet er hagedyrkingen der på en tretti års tid er kommet lå langt at de ikke lenger innfører kål og røtter fra Holland.

 

Kvegdrift er mer alminnelig enn åkerdrift, og et bestandig tilskudd hvor det ikke avles nok korn. Den «pestilentiske» kvegsyken er aldri kommet inn i landet. I de egner som ligger til fjells eller har store skogstrekninger, har man kyrene på setre om sommeren. En pike oppholder seg der som i en "eremittage", nemlig seter-boligen for å melke og lage smør og ost på stedet. Fordi man bruker sommergressgangen til eng, savner man derimot en del av gjødselen. Den lange vinteren krever mye fòr. Havrehalm med en femtedel eller mer høy er kyrenes vinterfôr, men hesten får bare høy. I mangel på høy bruker man avskavet ospebark, granbar og spe kvister og blad av løvtrær. Halmhakkelse brukes og i mangel av høy. I Oppland brukes det ofte å gi kyrene hestegjødsel strødd med havremel, som ved vane er velsmakene for dem, og de trives. Havremel strøs og på de meste av nevnte erstatningskost.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 35-38)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=47&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 



OM VITEN OG KUNNSKAP

 

Wilse fyrer løs på alle dem som sjelden anser viten og kunnskap for annet enn midler til å komme til embeter. --- «Særlig synes det meg at mange bare anser de akademiske vitenskaper så som teologi og de døde språk som noe anbefalt for at de senere kan si å ha gjennomført akademiet. Kunne det bare siden bli brukt slik som embetet eller rettere den alminnelige mann uunngåelig krever!

 

Det er kun de såkalte høyere genier som øver vitenskap av smak hele livet. Når man betrakter de fleste slike levnetsløp, hvor mye mer betyr da lyst og talent enn alle tvangsmidler. Holberg, Evald, Wessel og flere gir eksempler på det.

 

I den norske bondestanden finnes mangfoldige genier, særlig i mekanisk kunnskap. Noen har laget stueur og positiver til fullkommenhet, lik fjellboerne i Neuschatel i Sveits; de fleste utskårne i tre med tollekniv slik bøndene fra gamle tider har øvet det. Vår berømte medaljør Berg var en norsk bondegutt. Det gis sjelden leilighet til å lære en kunst til fullkommenhet, og det finnes neppe en billedstøtte av i Norge av landets marmor. Av de tegninger jeg har sett på en matematiske skole i Kristiania, så jeg hva man har kunnet utføre i tegning og landmåling som bør være ansett og oppmuntret. Imidlertid har jeg ikke sett mer enn tre norske professorer i tegning og maling her, og de på landet liggende offiserer mangler ofte tidsfordriv.

 

Til poesi har de norske vist naturlige evner, særlig i emner hvor sjelen bør løftes opp over det sedvanlige, slik en Tullin i diktet «Skabningens Ypperlighed», også en Nordahl Brun i tragedien «Einar Tambeskjælver». Men aller best som hans geni skinte i faget, som vår litteratur alltid har manglet, kaltes han til prest på landet hvortil det var verdige kandidater nok. Som geistlig taler kom han og ber på sin post.

De matematiske vitenskaper øves mest bare av militære. Til lege-kunnskap synes den studerende ungdom ikke å ha synderlig lyst, men dess større er deres lyst til det juridiske, nok fordi der finnes de fleste embeter nest etter de geistlige.

 

At vitenskap og kunnskap sjelden brukes som tidsfordriv [Tidsfordriv var et fellesnavn for alt en kunne benytte fritiden til. red.anm.] i byene, kommer mye av skikk og mote. Når det meste av dagen er henbragt i forretninger, og man er kommet fra spise- og kaffebordet, da i selskap å fanges ved spillebordet for å studere på spillet til ut på natten, så man om morgenen derpå kun sent kan komme til å studere på annet. Dog fornuftige vet å passe alt til sin tid.  Men at så få av prestene og andre studerende på landet beskjeftiger seg med vitenskaper til tidsfordriv, især i de lange vinteraftener, vet jeg ingen annen årsak til enn mangel på naturlig lyst og smak som den akademiske tvang ikke har kunnet gi dem.

 

Meget få har boksamlinger av betydning, og enda mindre ser man hos noen samlinger av naturalia og kunstsaker som er så vanlig i andre land. Hva som er skjedd på mine reiser, vil jeg omtale på sitt sted.

I en tid har det vært på mote å snakke om et norsk akademi, som det er naturlig at alle norske foreldre ønsker. Men København og det københavnske universitet tillater det ikke uten at det er høyst nødvendig. I det minste er det her i landet noen anstalter for kunnskap og vitenskap slik som det bergenske seminarium og dets harmoniske selskap, den matematiske skole og det patriotiske selskap i Kristiania, bergseminariet på Kongsberg og noen landhusholdningsselskaper, for ikke å nevne de sedvanlige katedralskoler for dem som studerer til universitetet. Norge har nå den ære å ha et kongelig «Videnskabernes Selskab» i Trondheim som den berømte lærde nordmannen salig biskop Gunnerus fikk i stand og selv mest prydet med sine lærde arbeider. Dets virksomhet stanset ved hans død men opplives nå igjen ved å trykke hans skrifter. Kunne man nå samtidig ha gode oppdragelses-anstalter for unge mennesker av begge kjønn, hvor alt nyttig og passelig for det daglige liv kunne læres. Men her mangler er del, helst da det er vanskelig og nesten umulig nå for tiden å få lavtlønnede huslærere.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 28-32)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=41&searchText=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20

 

Dette er en fri oversettelse av Wilses «Reise-Iagttagelser …»

For spesielt interesserte vises til originalbøkene https://www.nb.no/search?q=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20&mediatype=b%C3%B8ker


DEN NORSKE NASJON

 

Angående den norske nasjonen, da skiller den seg mye fra andre, ja endog fra den danske til tross for at de begge i mange århundre har vært under en regjering, og det er mange dansker som er over bondestanden, særlig embedsmenn.

 

Utlendinger som ikke kjenner nasjonen, tenker seg et hardt folk blant fjellene, i et hardt klima avsides fra det kultiverte og slepne del av Europa. De gjør seg et ideal av det som omtrent er en usosial eller russisk bonde, som har andre å takke for det moralske den har; men for resten lik dens berg og knauser, dog nasjonens rene naturlige karakter viser annet.

 

En nordmann har mer naturlig vit og varme i sjelen enn en danske, og også mer enn en hollender, men ikke den volatilitet som en franskmann. Han nærmer seg mest til engelskmennene uten å være plaget av deres hypokondri. Hans munterhet er geleidet med frimodighet. Trelldommens frykt spores ingenlunde hos bonden, uaktet han er bonde. Med munterhet og selvtilfredshet reiser han seg i arbeidet fra et kosthold som en dansk bonde kun verdiger sine kreatur, og av et leie som sjællands-bonden, uaktet sine ringe kår ikke ville ta til takke med. Under hans vadmels-trøye bærer han et edelt hjerte, og missunder ikke den prektige, taler fritt med betenksomhet, og føler seg selv som et menneske bør. Til tross for at han i sitt arbeide har mye å stri med av klimaets vanskeligheter, fristes han ikke til å forlate sin magre jord for å slå seg ned som kolonist i de fete Amerika eller Russland.

 

Dog besitter han besluttsomhet og stopper opp der det kreves blind lydighet. Mot, godhet, troskap og gjestfrihet er nordmannens særdeles egen. Den stridighet og overmot som finnes iblant, er en frukt av tidligere tiders uroligheter, da enhver gjerne ville forbli sitt parti tro på det lengste. Noen overdådighet, hvis det finnes leilighet til det, har vel vært en følge av gjestfriheten, men med alt dette må man gjøre forskjell på tidene og stedene, da tiden forandrer mye, og landet er stort.

 

Fremmede seder har, især på sjøstedene, sneket seg inn etterhånden. Den gamle åpenhjertighet og vennskapelige oppførsel behøver nå mer enn før en god drikk for å komme frem eller slå ut, og lettsindighet øker mer og mer. Mistenksomhet vokser ved alt som er nytt, og med tiden tør en stor del ikke ligne seg selv.

 

I midten av landet, langt fra byene og til fjells, er kjernen av nasjonen. I og ved byene og hen ved de svenske grensene mot enden av nasjonen er mye utartet, så det er stor forskjell på allmuen her i Smålenene og den i Opplandene. Det er som om det ikke var det samme folk. Nedrighet, dovenskap og liderlighet har tiltatt mye her i disse egner, skjønt dette folkeslag i grunnen ennå er norsk.

 

I henseende til legemets egenskap, besitter de norske en sunn, sterk og førlig kroppsbygning, men i en større grad i Opplandene enn lenger ned ved sjøstedene, hvor kanskje den større bruk av sterk drikk blant andre kjøpmannsvarer, og forsømmelige oppdragelse gjør at mange ser ut som de ikke var fullvoksne.

 

Blant folk over bondestanden, som har stillesittende arbeide, ser man mange fete og meget fyldige, som ikke kan være følge av overdådighet, men av sunnheten selv, som den rene norske luft og sinnsmunterhet gjør sitt til.

 

Som fremmede til dels har forverret våre seder, så kan man også takke fremmede og fremmede land for landets farlige sykdommer. Før 1717, da de fremmede tropper kom hit oss for å hjelpe oss mot svenskene, viste man så å si ikke om de veneriske svakheter, som nå i noen egner har grepet sterkt om seg, og den norske arme bragte i 1763 forråtnelses-feber med seg fra Holstein, som siden i visse år har herjet som pest.

 

I ingen ting er den norske allmue mer sterktroende enn i fato Turcico eller en uimotståelig skjebne. Men for alt i henseende til sykdommer, er allting laget (lavet eller beskikket); og å bruke legemidler er for mange en stor synd mot Gud og høyere makter. De i senere tid beskikkede og til dels av allmuen lønnede helsevesen er derfor slett ikke til nytte for det ganske land, ikke bare av denne årsak, men også fordi reisene til de syke er for lang, og vanlig mann bruker minst bekostning på sin helbred.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 24-28)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=37&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 


JACOB JUEL – HISTORIENS STØRSTE UNDERSLAG

 

Første bind av Wilses reiseiakttagelser er tilegnet Bernt Anker som på denne tiden var den mest innflytelsesrike mann østenfjells. Anker engasjerte seg i arbeidet, som Wilse hadde startet i 1793, for å få et norsk universitet og ble valgt inn i Wilses universitetskomité. Han betegner Anker som sin venn og velynder og beskriver ham som en varm patriot og med god smak og stor innsikt etterstreber å gavne og zire byen (Christiania) slik at den nærmer seg hovedstadens tillokkende uendelige fortrinn.

 

Til tross for Bernt Ankers store gavmildhet, skal vi vokte oss vel for å se på Bernt Anker utelukkende som en glødende patriot. Egeninteresse stod ikke sjelden i strid med nasjonale målsetninger. Pengemangel og krav om egen norsk bank var noe av det som gjorde høyborgerskapet anti-dansk og mer nasjonalsinnet. Bernt Ankers første bud var at kapitalen skal være aktiv; den skal hele tiden nyttes til nye investeringer eller spekulasjoner. Død kapital var for ham tegn på en elendig næringsdrift.

 

Ankers venn Jacob Juel drev trelastvirksomhet, skaffet seg rundt 40 store skogs-, jord- og andre eiendommer og var skipsreder. Han ble ansett for å være en av landets rikeste menn og residerte i Christianias flotteste bygård, som senere ble tatt i bruk av Krigsskolen. Jacob var bror av kammerråd Helle Juel som eide Vestby gård med sagbrukene i Enebakk og Maren Juel, gift med Peder Holter som var zahlkasserer fra 1760 til 1774 og en stor godseier og trelasthandler. Hans forretningsdrift gikk strålende mens han var zahlkasserer, noe som neppe var tilfeldig da bokettersynet var mangelfullt. Bruken av pengene embetsmennene forvaltet var ikke i seg sjøl ulovlig. Den enkelte embetsmann var personlig ansvarlig for midlene. Pengene ble ofte brukt til eiendomskjøp eller spekulasjon,

 

Etter at svogeren døde, ble Juel i en alder av 31 år ble utnevnt til zahlkasserer dvs. han var den høyeste skattesjefen i Norge, og en av de mest betrodde embetsmenn i landet. Noen år senere ble han justisråd. Ved siden av embetet jobbet han opp lysende privatøkonomi ved å kjøpe opp et 40-talls store skogs- og jordbrukseiendommer, sagbruk med mer økende fortjeneste. Han eide dessuten åtte handelsskip. Etter dagens målestokk var han mangemillionær.

 

I 1783 ble det startet en revisjon i det norske statsapparatet. Det viste seg at det manglet rundt én milliard kroner i dagens pengeverdi. Stort sett hele statskassen var borte, underslått! Mistanker falt raskt på Jacob Juel og han ble suspendert. Ingen andre hadde hatt full tilgang til kassen. Juel kunne ikke dekke beløpet som manglet – astronomiske 556.000 riksdaler, tilsvarende fem og en halv tønne med gull eller ti prosent av unionens årlige inntekter. Han hadde investert i risikable prosjekter, og da det kom en lavkonjunktur etter den amerikanske uavhengighetskrigen, tapte han store penger.

 

Juel ble i første omgang satt i husarrest med vakter. Da bobestyrer og mektig venn Bernt Anker ble klar over hvor stort underslaget var, ble Juel overført fra husarrest til Akershus festning. Men selv om Juel nå hadde mistet handlingsrommet, var han ikke rådløs. Juel og Anker var i samme frimurerorden. Bernt Anker overtok senere Juels eiendommer i Norge da de kom på auksjon.

 

For en så høytstående person som Juel var, ble det antatt at han ville få besøk av sosieteten i fengslet. Dermed fikk han en finere celle, et mer velegnet sted å sone sin straff. Cellen skulle være fluktsikker, men kona Sophia Dorothea Hersleb og de rike vennene var kreative.

 

Sophia smuglet inn et tau under kjolen, slik at mannen kunne fire seg ned fengselsmuren. Juel hadde på en eller annen måte fått tak i nøklene til cellelåsen og klart å støpe kopier i leire og sparkel. En av vaktene hadde sikkert blitt bestukket. Natten mellom 15. og 16. september 1784 klarte han å flykte sammen med den utro fengselsbetjenten Jens. Hester og en karjol sto klare for å føre rømlingene til Sverige. I vognen satt Juel med kona og fem livredde barn. I et nesten veiløst land knirket det sjeldne selskapet seg mot grensen og over til friheten i Sverige.

 

Juel hadde selvsagt sørget for å få med seg rikelig med kontanter fra kuppet slik at han kunne kjøpe Fredros og Sälboda herregårder og noen flere eiendommer i Värmland. Kjøpet av Sälboda var anbefalt av Peder Anker, som må ha visst at Juel ville rømme, og muligens hatt en finger med i spillet.

 

I Gunnarskogs menighet ble Jacob Juel en fremtredende politiker, hovedsakelig på kirke- og skoleområdet, hvor han presset på for mange forbedringer. Gårdene hans blomstret og alt var fred og glede. Han sa aldri noe om flukten til noen. Og det var ingen nyhetskanal å snakke om.

 

Den opprørte regjeringen i København krevde at svenskene skulle sende Juel tilbake til Norge slik at han kunne ta sin straff, men takket være en høy beskytter ble dette forhindret: ingen ringere enn kong Gustav III.

 

1 1787 skrev Bernt Anker til Jacob Juel i Sverige: «Den Tiid tør komme, at De elsket kan see igien Deres Fædreland.» Men myndighetene i København ville ikke gi Juel amnesti. Juel kom aldri tilbake til Norge. Bare 56 år gammel døde han på Fredros. Helsen hadde vært skrantende i flere år.

 

(Kilde Aftenposten Historie nr. 2 2023, Dast Magazine mars 2010 og Ude.Oslo temahefte 34)

                                                                                             

 


WILSES «PHILONEUS ELLER EFTER-TIDEN I NORGE»

kanskje Norges første litterære fremtidsvisjon

 

Da følget nærmet seg Drakeåsen, torde ikke tjenestegutten gå lenger. Som mange av lokalbefolkningen trodde han den grankledte åskammen var tilholdssted for onde makter. Presten Jacob Wilse måtte gå det siste stykket alene. Omsider fant han inngangen til selve Drakehulen. Ved foten av Drakeåsen, like ved bredden av Mjærsjøen.

 

«Drakehullet i Mjærskogkollen er av naturlig og uryddig dannelse», skrev Wilse. «Det går rett inn i fjellet, og inngangen er knapt mannshøy. Lenger inn kan man noen steder stå oppreist, andre steder må man krype. Den beskrives som uendelig og bunnløs, muligens fordi ingen har tort å begi seg til enden.» Drakeåsen ligger der fortsatt. I dag tilhører den Enebakk kommune, sørøst for Oslo. Selve hulen ligger ved foten av åsen.

 

Kulturhistoriker Audun Kjus forteller at Jacob Wilse ikke var den første presten som var opptatt av Drakeåsen: – Presten i Enebakk, Peder Mogensen Kinck (1691–1757), drømte at det var en sølvåre i Mjærskogkollen – Sørmarkas høyeste ås. Fra prekestolen oppfordret han folk til å finne den. Noen år etter sølvrushet kom Jacob Nicolai Wilse som sogneprest til Spydeberg, et par mil unna. Året var 1768 og Europa sto midt i opplysningstiden. Dansken Wilse var også preget av opplysningstanken. Han var en typisk «potetprest». Han var like opptatt av menighetens kroppslige som sjelelige føde. Navnet fikk prestene fordi de oppfordret folk til å dyrke poteter.

 

Datidens mennesker var fulle av fremtidsoptimisme. De mente fornuft og vitenskap ville løse utfordringene. – Wilse var intenst opptatt av å forbedre samfunnet, sier Kjus. Han kjempet for et universitet i Norge. Han var også opptatt av å utnytte ressursene mer fornuftig. Han mente vi måtte verne om matjorden og bruke tømmer mer forsiktig. Han regnet på hvor mye tømmer man ville spare ved å bytte fra øks til sag. Han foreslo også å gjøre husveggene halvparten så tykke. Han mente også vi burde ha mer felleskjøkken, for å spare både tid og brensel.

Wilses hovedverk var «Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld» utgitt i 1791. Det siste kapittelet i Wilses Spydeberg-skildring var noe utenom det vanlige: «Eftertiden i Norge – en fortelling» var Norges kanskje første litterære fremtidsvisjon.

 

Opplysningstiden var preget av et stadig mer kritisk oppgjør med særlig religiøse dogmer og institusjoner, mens vitenskap, individuell fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble innsatt som nye idealer og autoriteter. Jorden mistet sin plass som universets midtpunkt. Den ble bare én av flere planeter. Det ble også starten på spekulasjoner om det fantes liv på andre planeter. I en tid det ble skrevet om romvesener og reiser til andre planeter, satt Wilse på Spydeberg prestegård og ga leserne et glimt inn i fremtiden.

 

Det var ikke tilfeldig at Wilse la fremtidsfortellingen til Drakeåsen. Navnet hadde den fått fordi folketroen mente det bodde drager i fjellet. De mente også at åsen utsondret dunster som ga folk visjoner. Wilse kjente ganske sikkert til disse forestillingene. Hovedperson i «Philoneus eller Efter-Tiden i Norge» er Philoneus («han som elsker det nye»). Det er kanskje et pseudonym for Wilse selv. For akkurat som presten vandrer Philoneus gjennom fjellene i Indre Østfold og Enebakk. Til sist når han Drakeåsen. Der legger han seg til å sove ved inngangen til Drakehulen. Da Philoneus våkner, ser han en innskrift over inngangen til hulen: «Norge år 2000.» Han har sovet i mer enn 200 år! En verdig gammel mann med langt skjegg viser Philoneus rundt i hulen. Den er full av monumenter som viser fremskrittene menneskeheten har gjort de siste 200 årene.

 

I Wilses fremtidsvisjon har fornuften seiret og løst de fleste utfordringer. Befolkningsøkning og større matbehov er løst ved mer effektivt jordbruk. Folk har også lært seg hvordan planter best trives og gir best avkastning. Og akkurat som Wilse selv hadde foreslått, er det enklere hus og flere felleskjøkken. Kanskje enda viktigere er at Fremtids-Norge har fått bukt med det tekstilsløsende motehysteriet. For mennene finnes bare én drakt: en kort gul vest med blå eller rød kant, over den en brun knelang kappe med hvitt fôr, og på bena sorte bukser. Kvinnene har derimot litt større valgfrihet, forteller Audun Kjus.

 

Forbruk og kasting av klær har stadig tiltatt, men i dag foregår det intensiv forskning og planlegging på dette feltet.

 

I dag står vi overfor ressurskrise, klimakrise og til sist en politisk krise med massemigrasjon. Presten Jacob Wilse trodde at fornuften ville seire. Mange tror som Wilse at teknologien vil redde oss.

(Utdrag av AFTENPOSTEN HISTORIE: 08.02.2023 - Allerede for 250 år siden fabulerte nordmenn om fremtiden)

 


DANSKEPRESTEN SOM BLE ØSTFOLDS FØRSTE BYGDEHISTORIKER

 

Ingen som i dag skal skrive bygdehistorie i Østfold, kan la være å ta hensyn til Wilses bok om Spydeberg.

 

Den kjente arkeolog, Erling Johansen, Kråkerøy, hadde forlede en artikkel om sokneprest Wilse. Vi har gjennom årene brakt adskillig stoff om denne særpregede personlighet, som kom til å bety så meget for de bygder hvor han virket, men vi tror neppe det vil være uten interesse å fornye bekjentskapet med ham med korte mellomrom, og vi tillater oss derfor å bringe artikkelen.

 

Mens bygdehistorikerne bare for et slektledd siden var et nesten ukjent begrep i Østfold, sitter det nå interesserte folk i omtrent alle bygder og steller med lokalhistorie. Og flere av fylkets herreder arbeider med en bygdebok. En ser med andre øyne enn før på betydningen av å kjenne bygdens utvikling frem gjennom tidene. Og det er ikke bare bygdene som har interesse av dette. Lokalhistorien kan gi viktige bidrag også til vår rikshistorie.

 

Det ble nevnt at sansen for dette var sjelden bare for et slektledd siden, men Østfold fikk likevel et bygdehistorisk verk av høy kvalitet allerede i 1779, et av de første i hele landet, og det var skrevet av en danske! Det var Spydebergs egen prest som da ga ut «Physisk oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Prestegjeld og Egn i Aggerhuus-Stift udi Norge, og i Anledning deraf adskillige Afhandlinger og Anmerkninger deels Norge i Almindelighed, deels dens Østre-Kant i Særdeleshed vedkommende, med nødvendige Kobbere og Bilager, efter 10 Aars egne Undersøgninger forfattet av J. N. Wilse Mag. Phil. Sogneprest sammesteds». En hadde lange og vanskelige titler den gang!

 

Denne Jacob Nicolai Wilse var født i Danmark 1735 (1736 ifølge Lemvig kirkebok red.anm.) av danske foreldre. Fra sitt fedreland kom han til Spydeberg i 1768 for å overta prestegjeldet der. Wilse var teologisk kandidat, men hadde også rike kunnskaper i matematikk, språk og fysikk. Året før han reiste til Norge, tok han dessuten magistergraden.

 

Etter bosettelsen i Norge samlet han all sin viten om vårt land. Det har vært sagt at ingen danskfødt mann i Norge har følt seg som nordmann som Wilse.

 

I beskrivelsen over Spydeberg sier han da også «at det var et Slags Norsk Patriotisme der bevægede meest til at lade mit Verk trykke i Christiania, hvor det naturligvis er dyrere end i København.» Og ellers bruker han — som en ekte nordmann — over alt uttrykkene «vaar» og «vaart» om alt norsk. Han benytter seg ellers også av særnorske ord og vendinger, og var en av de første som begynte å skrive norske stedsnavn etter uttalen her i landet.

 

Wilse var en reiselysten mann, naturlig nok med slike topografiske interesser som han hadde. «Jeg er ligesom født til at se mig om i den vide Verden og med Lyst til derved at utvide mine Kundskaber», sier han. Men Wilse kom likevel ikke ut på noen særlige lengere reiser. I Norge nådde han ikke lenger bort fra sitt hjemsted enn til Kongsberg, og i utlandet besøkte han Lund i Sverige, og. tok en kortere tur til Hamburg og Berlin. Likevel fikk han stoff til 5 bind reiseiakttagelser fra disse mindre turene. Med den iver og åndelige interesse som Wilse var i besittelse av, var han stadig opptatt med planer for å hjelpe de mangler på opplysning som han fant blant bøndene i sitt nye fedreland. I Spydeberg, sier han, leser neppe en blant ti. Og det som de lærte i skolegangen «øves af faae siden».

 

Videre forteller han, å skrive er en «blandt Hundre deres Sag», og hva som verre var, å regne forstår ikke «en blandt Tusen». Wilse var også blant dem som tidlig arbeidet for at Norge skulle få sitt eget universitet. Saken hadde hvilt i noen år, da. han i 1778 sendte ut «lndbydelse til mine norske Medborgere og Landsmænd for med mig underdanigst at ansøge om et Akademi i Norge». Det var et skritt som vakte stor oppmerksomhet og Wilse ble betraktet som en av lederne for denne store saken. Han døde imidlertid før den ble løst. Vårt universitet ble som kjent opprettet i 1811, men Wilse døde i 1801 som sogneprest i Eidsberg.

 


Det er likevel som bygdehistoriker og topograf at Wilse nå er best kjent. På dette feltet var han en av vårt lands foregangsmenn. Mye av det han berettet om i sine bøker er ikke bare ren lokalhistorie, det er stoff som berører hele det østlige Norge. Det er i virkeligheten helt imponerende hva denne presten hadde av evner for historisk granskning. Alt som rører seg i naturen har hans interesse, og hans kjennskap og innsikt på de forskjelligste områder er ualminnelig, selv i vår tid, og som mang en moderne bygdehistoriker kunne være glad for å eie.

 

Det vil føre for langt å regne opp alle de områder han tar opp til behandling i sin bok om Spydeberg. Den er delt i tre: første del er viet bygdens topografi, annen del landshusholdningen; og tredje «deel» . er et avsnitt om bygdens mennesker. I tillegg til dette følger også en «Meteorologisk Natur- og Husholdningskalender», «Norsk Ordbog» og endelig et tillegg til selve boken med nye supplerende opplysninger. Med verket følger dessuten et kart som han selv har tatt opp, og en samling «kobbere». (Illustrasjoner.)

 

Naturlig nok er mange av Wilses slutninger etter hvert blitt foreldet, men mesteparten av de resultater han kom til, står fullt på høyde med mange av de senere bygdebøker. Når det gjelder naturbeskrivelsen er det endog få av fylkets moderne lokalhistoriske publikasjoner som når Wilses grundighet og detaljrikdom. På dette området var han forut for sin tid. I avsnittene om naturen er det ikke bare bygdens geografi i sin alminnelighet som opptar ham, han har utredinger på. flere sider oms ting som senere bygdehistorikere har ansett for uvesentlige, bl. a. hjemstedets insektliv. Han skriver om, for å si det -med et kjent uttrykk: alt mellom himmel og jord. Ingen som i dag skal ta til med bygdehistorie i Østfold kan la være å ta hensyn til Wilses bok om Spydeberg. Og at den også er nådd lenger enn til bare å ha betydning for lokalhistorien viser de mange kildehenvisninger i bøker om både språkhistorie og folkeminnegranskning. Etter det vi vet nå, ville mange verdifulle opplysninger ha gått tapt om ikke Wilse hadde fått nedskrevet dem.

 

Det må ha vært et rikt utrustet menneske denne Wilse. Kunnskaper har han på nær sagt alle felter, og han forstod også å bruke dem godt. For de fortjenester han hadde innlagt seg som forfatter, ble han titulert professor det siste år han var prest i Spydeberg. Å dømme etter det han har skrevet, virker han meget frisynt til prest å være i hans tid. Han ville ikke slå seg sammen med folk som ikke gjør annet arbeid enn det de er nødt til og lønnes for, sier han. Og for ham er den siste og beste trøst et menneske kan ha når livsregnskapet skal gjøres opp, at det har gjort et arbeide som rekker lenger enn samtiden. Han ser at det minste kryp er en fullkommen livsutfoldelse i sin verden, og at intet er så ubetydelig at det ligger under et menneskets verdighet å studere det.

 

Han fortjener heder denne mann, som skjønt han kom fra et fremmed land, likevel både i ord og gjerning virket som en god nordmann.

 

(Fra Øvre Smaalenene 4. mai 1951)


OM NORGES BESKAFFENHET

 

Norges grunn er overalt et sammenhengende fjell, dekket av jord i det lavere, som i dalene tiltar i dybde. Blant fjellene åpner seg dels så store og brede daler som blir til fruktbare sletter, som i Hedmark, dels så trange, helst til fjells, at de ofte bare er bergkløfter.

 

Området mellom Kristiania og Fredrikshald har mindre fjell, som på enkelte steder har et så betydelig navn som berg (ikke bierge) da «bierge», forhøyninger av jord bare kalles bakker. På høyere steder av slettene stiger knauser hist og her opp av jorden hvis jordskorpe ved regn og bearbeidelse med tiden flyter ned. Derfor tror bøndene at slike små knatter og skjær i marken vokser.

 

Jo lengre fra havet, jo mer tiltar fjellenes høyde og strekning, men de er dog langt mer langsluttende eller av lengre avfall mot syd og øst enn mot nord og vest, og hovedløpene av de fleste elvene går fra nordvest til sydøst.

 

På de høyeste fjell ligger det bestandig snø, og når det nylig har regnet her hos meg om sommeren, ser man at det samtidig faller snø høyt til fjells. Snøfjellene blinker i luften 18 mil [en dansk mil var 7,5 km] herfra. På de fleste stedene langs Norges kyst, så som mellom Moss og Fredrikshald trekker bergene liksom sine føtter til seg og danner sletter mellom seg og havet lik Tehama i Arabia, men nesten overalt stiger fjellgrunnen steilt opp av havet, og da fjellene der er mest blottet for de vakre granskogene, er Norge et skremmende syn for de sjøfarende.

 

Lengre inn i landet er naturen så rund på de smukkeste beliggenheter og herlige utsikter av løv- og alltid grønne skoger, de første i det lave, de andre i det høye, og av så mange slag landlige scener at det ene sted ikke er det annet lik, men hver har sin skjønnhet.

 

De som er vant til det flate landet, hvor alt i naturen overalt er det samme, skjønner det ofte mer enn beboerne selv, men for lengst burde det især være forstått av våre kunstnere som øver seg på utenlandske utsikter. Etter den lille tiden jeg har, og det lille jeg kan i tegning, har jeg laget noen utkast og beskrevet dem i det Bernouilliske Verk. Det fornøyer meg derfor at regjeringen nå har gitt vår berømmelige professor Poulsen i oppdrag etter en reise (voyage pittoresque) her i landet å forevige noen av våre vakreste norske utsikter.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 17-19)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=29&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 


PLANKEKJØRERNE FRA VESTBY-SAGENE

 

Siverud, en plass med sag, ligger halvannen mil fra Kristiania. Her hviler de reisende med hestene. Dog er det bare vertshus for reisende med hester om vinteren. Få fremmede vanket her om sommeren. Beboerne har en mil til nærmeste kirke i Ski sogn samt dårlig vei. Vannet som drive saga, kom samme vei hit som jeg og flyter videre en fjerding vei mest gjennom trange åpninger i den ujevne grunnen. Man passerer dem når de er vel tilfrosset, ellers kjører man utenom.

 

De mange plankekjørerne, hvorav ofte 20 til 30 etter hverandre, hefter ofte den reisende på de tre milene fra Kristiania til Vestby-sagene i Enebakk, enten han har dem foran eller bak seg, særlig når snøen er dyp. Man må avpasse dagsetappene med hensyn til at de lesser av og på. De skader veien ved at de vekselvis lager hull og hauger så sleden går opp og ned som på bølger. For mange har dette samme virkning som om de skulle være til sjøs. Dette kommer av støtene de tunge lassene gjør fremover, særlig de med planker. Plankekjørerne legger to til tre tylfter bord på sin langslede med en hest spent for. Dermed kjører han de tre milene fra Vestby til Kristiania for 40 shilling på egen kost. Dog har de siden fått litt mer. Ofte er det bare en kjører med tre til fire hester ettersom den ene av hestene nøye traver etter sine kamerater. Noen av disse godtfolkene fordriver ofte kjedsommeligheten på reisen snart med en blund, snart med sang eller skrik. Jeg har også møtt dem som i korte deler har sittet oppå plankelasten og spilt kort under kjøreturen. Når det er lite eller ingen snø på isen, kjører man med fornøyelse ved siden av hverandre.

 

Jeg har nå kjørt langs den en mil lange smale sjøen Langen, og ved enden hadde jeg den høye Mjærskogkollen foran meg og deretter over et smalt landstykke til sjøen Vågen som ved en stri bekk henger sammen med de forrige. Der bega jeg meg mot øst til Vestby-sagene og gjestgiveriet halvannen mil fra Siverud.

 

Vestby gård ligger rett ved sjøen. Det er ingen herregård, men få herregårder, til og med i Danmark, er så godt bygget. Den ligger høyt å se fra veien.  Hovedbygningen i to etasjer, foruten kjeller, har to fløyer på siden, alt sammen arkitektonisk. Alt er av tre unntatt den utvendige trappen og pilarene med gitterverk som hegner om gårdsrommet og fontenen som er av marmor. Til det siste ledes vannet fra et kildevell i nærmeste fjell, og rennene er lagt så dypt at frosten ikke kan nå dem, hvorfor fjellet noen steder blitt sprengt bort. Kunstige springvann er ellers meget sjeldne på landet i Norge, uaktet det er mange anledninger til det. Det er liksom vanskelighetene mest oppmuntrer til slikt. Da stabbur hvor korn og matvarer oppbevares, vanligvis står på støtter hvorunder luften kan spille samt rotter og mus avverges, ser denne gårdens stabbur fra nedsiden ut som den var bygd oppe i luften. Blant låvens rom utmerker heste-stallen seg for sin luftighet, lys og renslighet. Egenskaper hvor disse nette og nyttige dyrene etter sin måte finner samme behag som deres herrer. Kostbare hester hører til i en kostbar stall.

 

Enda mer tildro Mariæ eller Vestby kirke, som ligger når gården, min oppmerksomhet. Det er egentlig ikke et anneks, men en lovkirke som er fundert etter et løfte, dels på grunn av egnens avstand til hovedkirken (dog kun en mil fra den), dels som en gave til gudelig bruk, i erkjennelse for overståtte farer, et foretagende som siden reformasjonen er iverksatt kun få steder og enda sjeldnere i disse tider. Sognepresten er også testamentert noe for årlig å holde prekener. Det er en pen liten kirke. Ellers er skjønnhet, særlig det innvendige, en sjelden egenskap ved kirkene på landet i Norge. Ja, mange ligner mer hestestaller enn templer.

 

Det er sagbrukene som utgjør Vestby gårds rikdom. Disse, fem i tallet, drives av det vannet som renner ned i en bekk fra sjøen Vågen til sjøen Mjær. Videre forteller Wilse at tømmeret kjøpes langveis fra, f.eks. i Østerdalen og fløtes ned på Glomma inntil de fra Øyeren kjøres dit en mil over land. En 50.000 bord og planker, mer eller mindre, sages på Vestby-sagene i året og transporteres de tre milene til Kristiania på vinterføre. Eksporten foregår mest til England og Holland.



 

PS! Vi kan tilføye at kirken var en testamentert gave fra Maren Kamph i 1753, daværende eier av Vestby. Gården  var blant dem som hadde privilegium til å selge trelast til utlandet. Da hun døde noen dager etterpå, overtok søstersønnen, justitsråd Hans Juel, gården. Hans sønn, kammeråd Helle Juel, overtok så Vestby i 1766 etter farens død.

 

Like viktig som råvarer var tilgang til kapital. Helle Juels svoger, Peder Holter (gift med Maren Juel), var statens hovedkasserer i Norge (Zahlkasserer) fra 1760 til 1774. I 1774 ble broren, Jacob Juel, utnevnt til zahlkasserer. Det var en bevisst politikk fra regjeringen i København å overlate bestyrelsen av kassen til en av trelastkjøpmennene i Kristiania. Kassererne var personlig ansvarlige for pengene, men å låne av kassa var egentlig ingen forbrytelse så lenge de kunne gjøre opp for seg. Ofte ble underskuddene oppdaget først når embetsmennene døde. Jacob Juel brukte kassen til å finansiere egen virksomhet, men ble rammet av sviktende konjunkturer og satt i arrest på Akershus sommeren 1784 for en kassemangel på 556 riksdaler, tilsvarende fem og en halv tønner gull, eller halvparten av de norske statsinntektene i ett år. Imidlertid klarte han å rømme til Sverige der han etablerte seg som jernverkseier i Värmland med lån fra svogeren Peder Holter. Visse indisier tyder på at kommisjonen som ble utnevnt, manipulerte med salgene til fordel for kjøperne i Kristiania – en av dem var Bernt Anker.



JULESELSKAPENE PÅ FLATEBY GODS

 

En rekke på 30 by-sleder raste forbi oss i sterkt trav. Den fineste ekvipasje og sølvklang av bjeller ga det hele anseelse av en prosesjon eller opptog, særlig hvis den hadde skredet frem istedenfor så godt som fløyet. Men det brukes ikke en så prektig kanefart som i Wien og andre residens-steder hvor man for noen få dagers fornøyelse bruker store summer på ekvipasje for folk og hester, og gjør det til en slags kostbar maskerade men oftest i et slikt snøføre som man her ville kalle begredelig.

 

I Norge koster man mest på sleden, hvis beskaffenhet er av en egen art, både til nytte og av god smak med forgylling og maling. Dombjellene er de mest kostbare på hesten. En slik slede med alt tilbehør kan komme på en 70 riksdaler. Mest behagelig var det om det i det minste kunne være to sammen i sleden, men det avhenger av en god styrkar.

 

Dette reiseselskapet kom fra Kristiania for å tilbringe juledagene på et stort gods, Flateby, omtrent fire mil fra Kristiania. På dette stedet som tilhører herr James Collett i byen, har man i den senere tid holdt forskjellige forlystelser av god smak. Damene i selskapet påtar seg å være vertinne hver sin dag. Man spiller, man danser, man synger, man samtaler, ingen utsvevelser, ingen unødvendig tvang, den gode oppdragelse, utvunget vennskap og lyst til å bidra med hvert sitt til selskapets behag angir tonen. Men det usedvanlige her i landet er de skuespill liebhabere av denne slags fornøyelser fremfører. Her savnes kun lite av Københavns største vinter-fornøyelser som denne hovedstad har alene for seg. Men hva som er enda mer spesielt; en påtar seg dels i egenskap av vert, dels ellers å spille en art av solorolle den dag vertskapet utpeker ham, det være seg som håndverker eller en høyere betjent, og på en slik måte har paven i Rom selv vært her – i en hast så jeg en gang litt av et slik opptog, og det er alt hva jeg kan melde om det.

 

På samme sted er det store jaktselskaper hvor også damene kan ta del. Men om vinteren er det her som overalt bare jakt på spor-snøen. På nysnøen viser sporene de reisende de ville dyrenes gang og krumspring.

 

PS!  Vi kan tilføye at James Collett (1728-1794) var trelasthandler i Kristiania og hadde arvet             en av byens største formuer, ca. 85 000 riksdaler. Firmaet hadde store skogeiendommer i Trysil, på Hedmark, Flateby-godset med sagbruk i Flatebydalen i Enebakk, videre i Fet, Nittedal og ved Akerselva. I 1752 leverte sagene i Flatebydalen 66.000 normalbord til England. Det eide flere skip, men mesteparten av trelasteksporten ble fraktet på fremmede fartøyer.

 

Sønnen John Collett (1758-1810) fortsatte å holde de legendariske selskapene for Kristiania-sosieteten i jakttiden og i julen med dramatiske opptog, komediespill og maskerader. Henrik Wergeland kalte stedet «Den Collettske Eremittage».

 

Da det Collettske handelshus brøt sammen, ble godset solgt i 1827, og bygningene ble revet i 1840. I dag er det ingen ting som vitner om bygningen, annet enn høyden det lå på.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 253-254) https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=265&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LA

 


EN VINTER-REISE 1763

 

Denne reisen gikk for seg fra Kristiania ut på landet for å tilbringe julen hos en venn og pårørende mag. Bjerregaard, sogneprest i Eidsberg hvor jeg oppholdt meg en tid vinteren 1763 til hen mot våren. Derfra reiste jeg videre til Fredrikshald. Like ubehagelig som det er å reise i de sydligere land om vinteren, selv i Danmark, like behagelig og makelig er det derimot i de nordlige, særlig Norge. Andre steder lengter man i den sure vinteren etter hovedstadens forlystelser, og den franske poet skildrer sin vinter som naturens slummer, ofte for å få «climats» (klima) til å rime på «tristes frimats» (trist og kaldt vær).

 

Her derimot er midtvinteren den mest muntre og levende tid både til nytte og fornøyelse særlig for reisende. Mens skogene i Danmark står nakne, og veiene er vanskelige på grunn av det skiftende snø- og tøvær, kjører man her (så snart ujevnhetene er fylt med is og snø) på vann og tjern i ly under fjellene, ofte gjennom alltid grønne skoger i en ren luft som er parfymert av gran-trærnes frø. Man  kjører både dag og natt, da himmelen ofte er illuminert av nordlys, og jorden selv lyser med sitt hvite teppe. Man pakker seg så vel inn mot kulden at man i en slede sitter like varmt som i en stue. Slik går de lengste og makeligste reiser for seg her om vinteren, og de svake transporteres best da. Vinteren i Norge er i mange henseende behagelig. Juletiden er den muntreste i hele året. Det er dens karnevalstid. Ja selv den fattige på landet gjør tar seg en spesiell tur for å tigge til en gledelig jul. Da avlegges de høytideligste og lengste besøkene. Borgeren i byen reiser ut på landet med familie til sine venner og pårørende, og de fornemste i Kristiania begir seg ut på sine lystgårder.

 

Vinterveien fra Kristiania til Fredrikshald går mest over frosne sjøer eller is inntil en halv mil nær Onstad-sundet, videre gjennom Askim, Eidsberg og deler av Rakkestad sogn. Man følger de frosne myrene til Rokke-isen der man kommer på land igjen fem fjerdingsvei nær Fredrikshald. Denne veien er to mil kortere enn sommerveien gjennom byene, men på noen steder på vinterveien kan man ikke få ordentlig befordring uten å ha avtalt på forhånd.

 

Jeg reiste ut fra byen over en vik, Bjørvika som er mellom Kristiania og Oslo for å unngå den lange omveien og passerte tett forbi de nedriggede skipene og forbi en del tilskuere av en kappkjøring med travere. Det er hester som av naturen og ved noe øvelse tar svært lange og hurtige trav for en slede. En av dem for forbi meg som en lynild, hvis kjører halvt oppreist i sleden forsøkte å øke tempoet, men den andre kom først til målet og vant den oppsatte prisen på 10 rdl. En god norsk traver tilbakelegger på åtte minutter en halv norsk mil eller 9.000 alen, som er 1.125 alen eller skritt, altså atten trekvart alen i sekundet. Hvert trav eller fotslag regnes i det minste til to alen. En hest som er egnet til det, er dugelig enten til å ri på eller kjøre karjol med. Man kjører sjelden lengere enn en fjerdingsvei, eller en halv mil om gangen. [En dansk mil var 12.000 danske alen, eller ca. 7,5 km. Red.anm]

Når man kappkjører slik, lar man hesten puste litt, endog på kortere lengder.

 

Etter at jeg var kommet opp over Ryenkrysset, så jeg Kristiania bak meg, dekket av en tynn dis som tegn på at luften der er tyngre og ikke så ren som lengere derfra og høyere opp. Her ses morgenrøden trekke sitt slør av purpurskyer til side for den oppgående solen, og solen illuminerer de snødekkede fjellene med en glimrende purpur. Det var denne formiddagen en såkalt rensmakende kulde, og det snødde litt i tillegg. Det er den kalde disen som ses i luften som glimrende ispartikler eller atomer som svir mot huden. For øvrig er det stille vær og klar himmel. Himmelen har et gulgrønnaktig anstrøk som spår frostens vedvarende. Skorsteinene sender opp blå- og purpurfargede røkvirvler loddrett mot himmelen og danner på grunn av det stille været likeså mange små skystøtter. Hist og her sto bjørketrærnes topper hvite av det glinsende rimet i kontrast til de mørkegrønne granene. Bjørkegrenenes saftfullhet gjør nok at disse trærne rimer mer enn andre.

 

På Abildsø, en god halv mil fra Kristiania, ligger nesten alle gårder som eller i landet på en høyde omgitt av en slette. Man skulle formode at man i Norge ikke bygget i høyden men halvt i jorden slik som i Sibirien eller lavt med stort og tykt stråtak som i Holstein, men man ser det motsatte.

Våningshusene her på landet, vanligvis to etasjer høye, står oftest i tre til fire adskilte hus, og hele gården på et lite fjell med skråning rundt. At man bygger slik, er for å ha en tørr grunn, utsikt til gårdens jorder og at gårdens gjødsel kan trekke seg ned til eng og mark som ligger omkring. Høydene er dessuten små mot de rette klippene og fjellene som omgir alt og er rette vindskjermer. Den norske bygningsmåten med stokk på stokk og mose imellom er langt bedre mot kulden enn mur. Men her på Abildsø så jeg et hus av bindingsverk på dansk måte som ikke passet til klimaet.

 

Man har tørket ut myrene omkring ved grøfter, slik at man ikke bare har fått bedre grasvekst men til og med mye kornland. Den slags arbeide overlater man til de flittige og ufortrødende svenskene som ofte tigger om arbeide, når våre betlere tigger om penger. Jeg gidder ikke grave heter det, men jeg skammer meg ikke over å trygle. Dog har norske fattige folk på noen steder også begynt med dette prisverdige håndverk. En favn grøft i lengden og en halv alen bred og tre fjerdedel dyp betales vanligvis med en skilling på eierens bekostning. Man gjør forsiktig i å grave på skrå så bunnen blir halvparten så bred som det øverste, da jorda ellers ville velte ut på grunn av at den fryser til, kalt tele, om vinteren. Ved opptining om våren brister denne og velter ut, noe som kalles telegrøb.

 

En fjerdings vei lengre bort kom vi på noen myrer, og over et par små bekker som begynnelsen til en kjede av vann (vassdrag) som snart i en skikkelse av en bekk, snart i dannelsen av sjøer flyter ned snart mot sydøst og derpå mot syd ut til vassdraget endelig faller ut i den salte sjøen ved Moss. Av en slik situasjon kan man slutte seg til landets høyde omkring og ved Kristiania.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 247-252)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=259&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE)

 

 

GENERELT OM REISENE

 

Wilse skriver: Nå til mine reiser i seg selv.

 

Disse reiser er ikke foretatt for egentlig å gjøre iakttagelser men for å begi meg til eller fra akademiet, mine undervisningssteder og mine venner; ti til det første hører ellers anbefalinger, bekjentskaper, penger og bestemte hensikter og visse formål. Jeg har gjort iakttagelser til tidsfordriv, men for at det i tillegg er nyttig, har jeg skrevet dem opp så snart det ble gitt meg tid til det, og tilføyet mine betraktninger inne imellom hvor det passer men noen scener eller opptrinn av besynderlighet, med hvilke avvekslinger de fleste lesere dess mer underholdes. Min hovedhensikt har dermed vært å bibringe mitt til å tjene folk og land i deres ulikheter og derved ikke bare skaffe lesing men også ettertanke i hva som tjener både den offentlige og private glede.

 

Wilse skriver videre at han i sine beskrivelser av større reiser, har flettet inn hendelser fra korte reiser i de samme områdene.

 

Nøye å anføre dato ved hver dags reise og opphold er unødvendig. Endelig har jeg mange steder tilføyet begivenheter og ting som er nyere enn de tider da jeg reiste, men dess mer interessante blir beretningene.

 

Før jeg begynner reisene i et land, gjør jeg en kort forestilling av landets beliggenhet, klima, folk, levemåte, næring og reiseanstalter, som det alminnelige, hvilket ikke kan anføres som noe lokalt eller eget for de spesielle stedene som man reiser gjennom. Da jeg overalt på mine reiser har iakttatt de mange forskjellige innhegninger om marker og hager langs veien, har jeg for seg selv gjort en samling av det med tegninger, hvorav jeg sendte det Kongelige Landhuusholdnings-Selskab en avskrift, hvorfor meg ble en sendt meg en premie. Jeg skriver derfor sjelden noe om dette blant mine reise-anmerkninger.

 

Jeg har av naturen hatt stor lyst til å se meg om i fremmede land. Jeg var i år 1754 innskrevet i de anselige Lassenske akademis reise-stipend. Jeg gjorde meg siden mye umake for å nyte det. I april 1766 reiste jeg fra Fredericia til København for å søke det og ville gjerne nøye meg med det halve. Jeg led skipbrudd på veien dit, og med de fra havets vold reddede eksempler eller prøver på min flid mine i de vitenskaper som har nytte av reiser, kunne jeg intet utrette mot de omstendighetene som møtte meg..

 

Noen av mine forberedelser påtok jeg meg bare i håp om ved leilighet å kunne reise utenlands, men alt forgjeves. Jeg gjorde planer i min ungdom, om hvordan jeg skulle reise med de minste kostnader, nesten på Holbergs måte. Men hva er ikke lysten i ungdommen?

 

Imidlertid har slik tilbøyelighet hatt stor innflytelse på min smak for levende språk og praktiske vitenskaper, som og ellers kan være til nytte for fedrelandet. Med alderen og noe erfaring synes meg både den større og mindre verden i de opplyste og dyrkede land å være overalt temmelig lik seg selv, og naturens herligheter finnes også overalt. Man kan vel si, for å se kunstens eldre og nyere prakt, bør man reise med omhu.

 

Dog, man misunner lenge nok de tiggere som flokkevis herberger i og omkring de gamle underverker som Colosseum i Roma og andre herlige levninger av oldtidens prakt, spaserende uten følelse av annet enn hunger og nakenhet blant slott og palasser samt deres staselige innvånere. De igjen med uendelig større grunn misunner oss vår ro, livsnødvendigheter og huslige glede, like inntil selv vår huslige bekymringer.

 

Er livets muntre alder gått bort uten at en har fulgt sin medfødte lyst, trøster man seg i den skrøpelige alder med at man i mangel og med full sinnsro kan lese seg til de meste opplysninger som andres besværlige reiser har gitt oss, når bare dårer reiser verden om, uten egentlig å vite hvilken nytte de derved har utrettet for seg og verden.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 7-9 og 14-16)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=19&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 


FORORD 


Wilse skriver i sine forord til bøkene: «Det er nødvendig forut å melde både om denne danske utgave, så og om mine reise-beskrivelser selv. Jeg hadde i begynnelsen ikke tenkt å utgi mine reiseanmerkninger. For det første hadde jeg ikke bearbeidet dem nok til det, og jeg traff ingen som ville påta seg deres forlag.»


Videre  skriver Wilse at han hadde dårlige erfaringer med utgivelsen  av Spydeberg Prestegjelds og egns beskrivelse.«Den boken ga meg større umake og bekostning enn om jeg

skulle utgitt  ti årganger av mine prekener. Først etter to års forløp ble dette meget innbefattende arbeide rett godtatt for hva det var. Imidlertid måtte jeg selge det jeg kunne,

det er å si med tap; for min situasjon og bekjentskap gjorde meg uskikket til bokhandel.


Den 30. mars 1781 skrev Geheimråd (Johann Heinrich Samuel) Formey i Berlin til meg med forespørsel om jeg ikke hadde noen saker som kunne bidra til professor Bernouills verk:  Sammlung kurzer Reisebeschreibungen und anderer zur Erweiterung der Länder und Menschenkenntniß dienender Nachrichten (hvorav 18 octavbind med mange kobberstikk

er utkommet i Berlin).


Følgen av dette var, at jeg mot noen eksemplarer av mine bidrag og hans andre trykte saker utarbeidet etter min tids leilighet mine reise-anmerkninger på tysk, som etterhånden ble innført i nevnte verk og i Bernouvilles påfølgende arkiv,utgjørende i alt nesten 60  ark i oktav med adskillige kobberstikk, som jeg måtte tegne selv. Dog fikk jeg ikke tid til å ferdiggjøre beskrivelsen av min reise fra København til Berlin før han sluttede sitt verk.


Man skrev til meg fra Tyskland, at mine reise-iakttagelser var vel mottatt, og man tilla meg adskillige journalisters omdømme som jeg selv har lært. I henseende til slikt lever jeg i et litterarisk Sibir.


Men jeg merket at mange heller ville kritisere, endog hva de ikke hadde gitt seg tid til å lese,

enn gi meg noen rettelser til forbedring. Andre hevet seg over mitt foretak, som noe som var utenfor både mitt og deres fag. Dog hvor finnes ikke stolthet, dumhet og makelighet? Derimot kan jeg rose dem som har tatt alt i god mening, og dertil beærer meg med frukter av deres erfaring og innsikt.


For å vise patriotisme, ba jeg sist i fjor forlaget om en dansk utgave og tilbød meg å oversette og omarbeide skrivet fordi smaken hos oss ikke er den samme som i Tyskland, og mye har forandret seg siden tiden jeg reiste på de stedene som jeg har gjort iakttagelser over.


Mitt embete, hus og barn, og dernest noen arbeider som jeg for lengst utenlands er oppmuntret til, gjør meg tiden dyrebar. I mine omstendigheter kan jeg ikke oppdrive det minste hjelp i noe av det. Ikke desto mindre vil jeg ikke la denne anledning gå bort etter herr bokhandler Poulsens tilbud om å utgi mine reiseskildringer på sitt forlag, som en anledning til egentlig å skrive for mitt fedreland. Ved slikt tilfelle er fordel nok for meg at jeg intet taper, og at herr Poulsen utgir mitt arbeide korrekt, og så smukt, som antallet av subskribentene tillater det.»


(Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side3-7)







  

Dette er en fri oversettelse av Wilses «Reise-Iagttagelser …»

For spesielt interesserte vises til originalbøkene https://www.nb.no/search?q=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20&mediatype=b%C3%B8ker