Wilses reisebeskrivelser

WILSES REISEBESKRIVELSER


EN VINTER-REISE 1763

 

Denne reisen gikk for seg fra Kristiania ut på landet for å tilbringe julen hos en venn og pårørende mag. Bjerregaard, sogneprest i Eidsberg hvor jeg oppholdt meg en tid vinteren 1763 til hen mot våren. Derfra reiste jeg videre til Fredrikshald. Like ubehagelig som det er å reise i de sydligere land om vinteren, selv i Danmark, like behagelig og makelig er det derimot i de nordlige, særlig Norge. Andre steder lengter man i den sure vinteren etter hovedstadens forlystelser, og den franske poet skildrer sin vinter som naturens slummer, ofte for å få «climats» (klima) til å rime på «tristes frimats» (trist og kaldt vær).

 

Her derimot er midtvinteren den mest muntre og levende tid både til nytte og fornøyelse særlig for reisende. Mens skogene i Danmark står nakne, og veiene er vanskelige på grunn av det skiftende snø- og tøvær, kjører man her (så snart ujevnhetene er fylt med is og snø) på vann og tjern i ly under fjellene, ofte gjennom alltid grønne skoger i en ren luft som er parfymert av gran-trærnes frø. Man  kjører både dag og natt, da himmelen ofte er illuminert av nordlys, og jorden selv lyser med sitt hvite teppe. Man pakker seg så vel inn mot kulden at man i en slede sitter like varmt som i en stue. Slik går de lengste og makeligste reiser for seg her om vinteren, og de svake transporteres best da. Vinteren i Norge er i mange henseende behagelig. Juletiden er den muntreste i hele året. Det er dens karnevalstid. Ja selv den fattige på landet gjør tar seg en spesiell tur for å tigge til en gledelig jul. Da avlegges de høytideligste og lengste besøkene. Borgeren i byen reiser ut på landet med familie til sine venner og pårørende, og de fornemste i Kristiania begir seg ut på sine lystgårder.

 

Vinterveien fra Kristiania til Fredrikshald går mest over frosne sjøer eller is inntil en halv mil nær Onstad-sundet, videre gjennom Askim, Eidsberg og deler av Rakkestad sogn. Man følger de frosne myrene til Rokke-isen der man kommer på land igjen fem fjerdingsvei nær Fredrikshald. Denne veien er to mil kortere enn sommerveien gjennom byene, men på noen steder på vinterveien kan man ikke få ordentlig befordring uten å ha avtalt på forhånd.

 

Jeg reiste ut fra byen over en vik, Bjørvika som er mellom Kristiania og Oslo for å unngå den lange omveien og passerte tett forbi de nedriggede skipene og forbi en del tilskuere av en kappkjøring med travere. Det er hester som av naturen og ved noe øvelse tar svært lange og hurtige trav for en slede. En av dem for forbi meg som en lynild, hvis kjører halvt oppreist i sleden forsøkte å øke tempoet, men den andre kom først til målet og vant den oppsatte prisen på 10 rdl. En god norsk traver tilbakelegger på åtte minutter en halv norsk mil eller 9.000 alen, som er 1.125 alen eller skritt, altså atten trekvart alen i sekundet. Hvert trav eller fotslag regnes i det minste til to alen. En hest som er egnet til det, er dugelig enten til å ri på eller kjøre karjol med. Man kjører sjelden lengere enn en fjerdingsvei, eller en halv mil om gangen. [En dansk mil var 12.000 danske alen, eller ca. 7,5 km. Red.anm]

Når man kappkjører slik, lar man hesten puste litt, endog på kortere lengder.

 

Etter at jeg var kommet opp over Ryenkrysset, så jeg Kristiania bak meg, dekket av en tynn dis som tegn på at luften der er tyngre og ikke så ren som lengere derfra og høyere opp. Her ses morgenrøden trekke sitt slør av purpurskyer til side for den oppgående solen, og solen illuminerer de snødekkede fjellene med en glimrende purpur. Det var denne formiddagen en såkalt rensmakende kulde, og det snødde litt i tillegg. Det er den kalde disen som ses i luften som glimrende ispartikler eller atomer som svir mot huden. For øvrig er det stille vær og klar himmel. Himmelen har et gulgrønnaktig anstrøk som spår frostens vedvarende. Skorsteinene sender opp blå- og purpurfargede røkvirvler loddrett mot himmelen og danner på grunn av det stille været likeså mange små skystøtter. Hist og her sto bjørketrærnes topper hvite av det glinsende rimet i kontrast til de mørkegrønne granene. Bjørkegrenenes saftfullhet gjør nok at disse trærne rimer mer enn andre.

 

På Abildsø, en god halv mil fra Kristiania, ligger nesten alle gårder som eller i landet på en høyde omgitt av en slette. Man skulle formode at man i Norge ikke bygget i høyden men halvt i jorden slik som i Sibirien eller lavt med stort og tykt stråtak som i Holstein, men man ser det motsatte.

Våningshusene her på landet, vanligvis to etasjer høye, står oftest i tre til fire adskilte hus, og hele gården på et lite fjell med skråning rundt. At man bygger slik, er for å ha en tørr grunn, utsikt til gårdens jorder og at gårdens gjødsel kan trekke seg ned til eng og mark som ligger omkring. Høydene er dessuten små mot de rette klippene og fjellene som omgir alt og er rette vindskjermer. Den norske bygningsmåten med stokk på stokk og mose imellom er langt bedre mot kulden enn mur. Men her på Abildsø så jeg et hus av bindingsverk på dansk måte som ikke passet til klimaet.

 

Man har tørket ut myrene omkring ved grøfter, slik at man ikke bare har fått bedre grasvekst men til og med mye kornland. Den slags arbeide overlater man til de flittige og ufortrødende svenskene som ofte tigger om arbeide, når våre betlere tigger om penger. Jeg gidder ikke grave heter det, men jeg skammer meg ikke over å trygle. Dog har norske fattige folk på noen steder også begynt med dette prisverdige håndverk. En favn grøft i lengden og en halv alen bred og tre fjerdedel dyp betales vanligvis med en skilling på eierens bekostning. Man gjør forsiktig i å grave på skrå så bunnen blir halvparten så bred som det øverste, da jorda ellers ville velte ut på grunn av at den fryser til, kalt tele, om vinteren. Ved opptining om våren brister denne og velter ut, noe som kalles telegrøb.

 

En fjerdings vei lengre bort kom vi på noen myrer, og over et par små bekker som begynnelsen til en kjede av vann (vassdrag) som snart i en skikkelse av en bekk, snart i dannelsen av sjøer flyter ned snart mot sydøst og derpå mot syd ut til vassdraget endelig faller ut i den salte sjøen ved Moss. Av en slik situasjon kan man slutte seg til landets høyde omkring og ved Kristiania.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 247-252)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=259&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE)

 

 

GENERELT OM REISENE

 

Wilse skriver: Nå til mine reiser i seg selv.

 

Disse reiser er ikke foretatt for egentlig å gjøre iakttagelser men for å begi meg til eller fra akademiet, mine undervisningssteder og mine venner; ti til det første hører ellers anbefalinger, bekjentskaper, penger og bestemte hensikter og visse formål. Jeg har gjort iakttagelser til tidsfordriv, men for at det i tillegg er nyttig, har jeg skrevet dem opp så snart det ble gitt meg tid til det, og tilføyet mine betraktninger inne imellom hvor det passer men noen scener eller opptrinn av besynderlighet, med hvilke avvekslinger de fleste lesere dess mer underholdes. Min hovedhensikt har dermed vært å bibringe mitt til å tjene folk og land i deres ulikheter og derved ikke bare skaffe lesing men også ettertanke i hva som tjener både den offentlige og private glede.

 

Wilse skriver videre at han i sine beskrivelser av større reiser, har flettet inn hendelser fra korte reiser i de samme områdene.

 

Nøye å anføre dato ved hver dags reise og opphold er unødvendig. Endelig har jeg mange steder tilføyet begivenheter og ting som er nyere enn de tider da jeg reiste, men dess mer interessante blir beretningene.

 

Før jeg begynner reisene i et land, gjør jeg en kort forestilling av landets beliggenhet, klima, folk, levemåte, næring og reiseanstalter, som det alminnelige, hvilket ikke kan anføres som noe lokalt eller eget for de spesielle stedene som man reiser gjennom. Da jeg overalt på mine reiser har iakttatt de mange forskjellige innhegninger om marker og hager langs veien, har jeg for seg selv gjort en samling av det med tegninger, hvorav jeg sendte det Kongelige Landhuusholdnings-Selskab en avskrift, hvorfor meg ble en sendt meg en premie. Jeg skriver derfor sjelden noe om dette blant mine reise-anmerkninger.

 

Jeg har av naturen hatt stor lyst til å se meg om i fremmede land. Jeg var i år 1754 innskrevet i de anselige Lassenske akademis reise-stipend. Jeg gjorde meg siden mye umake for å nyte det. I april 1766 reiste jeg fra Fredericia til København for å søke det og ville gjerne nøye meg med det halve. Jeg led skipbrudd på veien dit, og med de fra havets vold reddede eksempler eller prøver på min flid mine i de vitenskaper som har nytte av reiser, kunne jeg intet utrette mot de omstendighetene som møtte meg..

 

Noen av mine forberedelser påtok jeg meg bare i håp om ved leilighet å kunne reise utenlands, men alt forgjeves. Jeg gjorde planer i min ungdom, om hvordan jeg skulle reise med de minste kostnader, nesten på Holbergs måte. Men hva er ikke lysten i ungdommen?

 

Imidlertid har slik tilbøyelighet hatt stor innflytelse på min smak for levende språk og praktiske vitenskaper, som og ellers kan være til nytte for fedrelandet. Med alderen og noe erfaring synes meg både den større og mindre verden i de opplyste og dyrkede land å være overalt temmelig lik seg selv, og naturens herligheter finnes også overalt. Man kan vel si, for å se kunstens eldre og nyere prakt, bør man reise med omhu.

 

Dog, man misunner lenge nok de tiggere som flokkevis herberger i og omkring de gamle underverker som Colosseum i Roma og andre herlige levninger av oldtidens prakt, spaserende uten følelse av annet enn hunger og nakenhet blant slott og palasser samt deres staselige innvånere. De igjen med uendelig større grunn misunner oss vår ro, livsnødvendigheter og huslige glede, like inntil selv vår huslige bekymringer.

 

Er livets muntre alder gått bort uten at en har fulgt sin medfødte lyst, trøster man seg i den skrøpelige alder med at man i mangel og med full sinnsro kan lese seg til de meste opplysninger som andres besværlige reiser har gitt oss, når bare dårer reiser verden om, uten egentlig å vite hvilken nytte de derved har utrettet for seg og verden.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 7-9 og 14-16)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=19&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 


FORORD 


Wilse skriver i sine forord til bøkene: «Det er nødvendig forut å melde både om denne danske utgave, så og om mine reise-beskrivelser selv. Jeg hadde i begynnelsen ikke tenkt å utgi mine reiseanmerkninger. For det første hadde jeg ikke bearbeidet dem nok til det, og jeg traff ingen som ville påta seg deres forlag.»


Videre  skriver Wilse at han hadde dårlige erfaringer med utgivelsen  av Spydeberg Prestegjelds og egns beskrivelse.«Den boken ga meg større umake og bekostning enn om jeg

skulle utgitt  ti årganger av mine prekener. Først etter to års forløp ble dette meget innbefattende arbeide rett godtatt for hva det var. Imidlertid måtte jeg selge det jeg kunne,

det er å si med tap; for min situasjon og bekjentskap gjorde meg uskikket til bokhandel.


Den 30. mars 1781 skrev Geheimråd (Johann Heinrich Samuel) Formey i Berlin til meg med forespørsel om jeg ikke hadde noen saker som kunne bidra til professor Bernouills verk:  Sammlung kurzer Reisebeschreibungen und anderer zur Erweiterung der Länder und Menschenkenntniß dienender Nachrichten (hvorav 18 octavbind med mange kobberstikk

er utkommet i Berlin).


Følgen av dette var, at jeg mot noen eksemplarer av mine bidrag og hans andre trykte saker utarbeidet etter min tids leilighet mine reise-anmerkninger på tysk, som etterhånden ble innført i nevnte verk og i Bernouvilles påfølgende arkiv,utgjørende i alt nesten 60  ark i oktav med adskillige kobberstikk, som jeg måtte tegne selv. Dog fikk jeg ikke tid til å ferdiggjøre beskrivelsen av min reise fra København til Berlin før han sluttede sitt verk.


Man skrev til meg fra Tyskland, at mine reise-iakttagelser var vel mottatt, og man tilla meg adskillige journalisters omdømme som jeg selv har lært. I henseende til slikt lever jeg i et litterarisk Sibir.


Men jeg merket at mange heller ville kritisere, endog hva de ikke hadde gitt seg tid til å lese,

enn gi meg noen rettelser til forbedring. Andre hevet seg over mitt foretak, som noe som var utenfor både mitt og deres fag. Dog hvor finnes ikke stolthet, dumhet og makelighet? Derimot kan jeg rose dem som har tatt alt i god mening, og dertil beærer meg med frukter av deres erfaring og innsikt.


For å vise patriotisme, ba jeg sist i fjor forlaget om en dansk utgave og tilbød meg å oversette og omarbeide skrivet fordi smaken hos oss ikke er den samme som i Tyskland, og mye har forandret seg siden tiden jeg reiste på de stedene som jeg har gjort iakttagelser over.


Mitt embete, hus og barn, og dernest noen arbeider som jeg for lengst utenlands er oppmuntret til, gjør meg tiden dyrebar. I mine omstendigheter kan jeg ikke oppdrive det minste hjelp i noe av det. Ikke desto mindre vil jeg ikke la denne anledning gå bort etter herr bokhandler Poulsens tilbud om å utgi mine reiseskildringer på sitt forlag, som en anledning til egentlig å skrive for mitt fedreland. Ved slikt tilfelle er fordel nok for meg at jeg intet taper, og at herr Poulsen utgir mitt arbeide korrekt, og så smukt, som antallet av subskribentene tillater det.»


(Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side3-7)








Dette er en fri oversettelse av Wilses «Reise-Iagttagelser …»

For spesielt interesserte vises til originalbøkene https://www.nb.no/search?q=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20&mediatype=b%C3%B8ker