Wilses reisebeskrivelser

WILSES REISEBESKRIVELSER


06.01.25

PROBLEMER MED Å SKAFFE INFORMASJON

Jeg kan her anmerke at denne artikkelen om byens borgerlige forfatning skyldes herr by- og rådstueskriver Arbin, som har vært så god å meddele meg mer enn jeg torde håpe av det lille kjennskap jeg hadde den ære å ha til ham, da jeg ellers ofte har gjort meg forgjeves umake ved brevveksling og på andre måter for å få vite så mye annet. Mitt opphold her i byen en hel vinter etter at jeg kom fra Kongsberg, og mine reiser senere til Kristiania har dog gjort at jeg har samlet brukbare opplysninger, særlig om vitenskapene.

 

Den beredvillighet og åpenhet som letter forfatternes beskrivelser i andre land, savnes mye hos oss. Det hersker vanligvis en mistanke hos mange, især når man spør om kapital og innkomster, og de første stilltiende spørsmål er: Hva kall har De til det? Har De intet annet å bestille? I hvilken hensikt vil De vite slikt? Hvilket utbytte har De av det? Kanskje burde man på høyere steder ta til ettertanke det som nok var nyttig i alminnelighet men ikke var visses interesse i særdeleshet.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 170-171)



JUL PÅ WILSES TID

Juletiden er den mest høytidelige og muntreste i hele året. Ja selv den fattige på landet tar seg en spesiell tur for å tigge til en gledelig og ‘ørkesløs’, ubeskjeftiget jul da han holder det så godt som sin plikt å leve bedre enn ellers i året. Uthusene må være vel lukket for to- og firbente tyver.

 

Juleølet skulle være sterkt og brygges av gårdens beste korn. I god tid måtte en hente fra byen det som manglet på landet til høytiden. Ved hugges til jul og fòr treskes for 14 dagers bruk.

 

Lille julaften har fra gammelt av vært dagen man gjør de siste forberedelser før julaften. Julefreden - det norske karneval for mange – begynner. Det skulle ikke utføres noe hardt arbeid i juletiden. Wilse forteller at man etter skikken badet kvelden før julaften, kledde seg i nytt nattøy og la frisk halm i sengen. Julenek ble satt ut til fuglene slik at de også skulle få noe godt å spise i julen, men mange ventet med det til julaften.

 

Om nissen, som også ble kalt tomte-gubben og tomte-karen, skriver Wilse at den anses nesten som en husgud for de gamle. Han er liten av vekst, men sterk, gråkledd med rød topplue, og har sitt tilhold på gården, helst i stall og løe hvor han skal være uforlignelig til å røkte kreaturene, hjelpe kuer til å kalve og annet nyttig. Han har alltid latt seg nøye med en skål grøt på låven, fløtegrøt er best, som man setter frem til ham høytids-aftenene, ellers hver torsdag aften. Hvis det spares på grøten, blir nissens oppvartning deretter.

 

Med hensyn til kosten skiller julen seg fra resten av året med vørterkake. Disse er en tomme tykke runde kaker av siktet rugmel, eltet i sterk humleurt og smurt med sirup. Videre nevner Wilse tynne havremels-flatbrød som blir mer smaksrike og drøyere med ertemel. Kål var en viktig del av kosten. I de tre helligdagene var bordet dekket hele natten, og lysene ble ikke slukket de fleste stedene.

 

Julen ble feiret ved at man ofte i hele flokker reiste til hverandre. Borgerne i byen reiste ut på landet med familie til sine venner og pårørende, og de fornemste i Kristiania bega seg ut på sine lystgårder.

 

Den 6. januar, trettendedagen, ble markert som helligdag. Etter tradisjonen var trettendedagen avslutningen på julefeiringen.

 

For uthalere varte julen til 13. januar. Dagen kalles tjuende juledag eller brokkesmesse da brokkene, restene av julematen og ølet går med.

 

(fritt etter Wilse)


16.12.24

FATTIGFORSORGEN

Foruten det foran omtalte alminnelige fattigvesen, som står i forbindelse med tukthuset, holdes det også en spesiell kommisjon for Kristiania, hvor magistraten, sognepresten og to fattigforstandere presiderer. De har to kvartermestere og to fattigfogder (aliàs Stodder-Konger) under seg. Foruten et alminnelig fattighus i forstaden er et annet kjøpt til i 1779 for deri å pleie sengeliggende fattige. Enda er det fire anstalter for fattige:

  • Det store hospital i Oslo eller gamlebyen som har sin egen kirke, kirkegård og kirketjenere, lege og territorium, avgrenset område; samme har hatt store gods omkring i stiftet, som siden er solgt og for det opprettet et anselig fond av større årlige innkomster enn de før kunne få av godset. Hertil kommer adskillige gaver i penger og varer, endog fra folk på landet, gitt frivillig som hellige løfter (fub titulo voti taciti et folennis). Noe katolsk men nyttig fordom viser seg ofte derunder. Her var, da jeg gjorde undersøkelser herom, 103 hospitalslemmer hvorav enhver får ukentlig en halv riksdaler, fri losji, ved, oppvartning og medikamenter. Men at mange er sammen i en sal, tjener ikke til sunnhet, men desto mere det gode vannet som løper i en overjordisk renne rett inn i hospitalet fra neste berg. Ved hospitalet er det også et dollhus eller dårekiste, forvaringssted for sinnssyke, hvis subjekter, seksten i tallet, underholdes av egne midler med et tillegg av seks skilling ukentlig av hospitalet.

  • Det store fattighuset på Saugbakken.

  • Det gamle i Dronningens Gate har 18 lemmer hvorav hver har seksten skilling ukentlig.

  • Peder Michelsens Enkehus har tolv enker.

 

Siden 1778 er også vaisenhus opprettet her for fem og tjue gutter, og fem og tjue pikebarn, til dels grunnet på en gammel vaisenhusinstitusjon som kong Fredrik den tredje skjenket en kapital til, dels på andre kapitaler nylig gitt dertil. Men rentene strekker ikke til vedlikehold, og derfor understøttes det med frivillige årlige gaver. Informatoren, læreren er tillike Spisemester, vert. Jentene undervises i å sy, spinne og strikke, og guttene i håndarbeider. Det Ankerske Vaisenhus opprettet i 1776 ernærer og oppdrar seks gutte- og seks pikebarn.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 168-170)

 


06.12.24

FENGSEL OG TUKTHUS

Fengslet er under rådstuen. Tukthuset er for hele Akershus stift, ikke alene for grovere forbrytere men også for motvillige tiggere og slike som ikke finner noe innvortes kall til å arbeide, og tillike for dem som ikke kan betale sine straffebøter, hvilke her må arbeide med ull og lin samt tobakksspinning. Vel skulle det etter vedtektene vært en anstalt for fattige barn som etter alderen kunne arbeide for å fortjene sitt brød, men leiligheten er ikke fullkommen til det.

 

Besynderlig er det at man en gang hadde skillinger bare slagne for tukthuset. Jeg har en med det preget: «1. Christianiæ Tugthuus 1769».

 

Tukthusets anordning av 1741 er forbundet med hele stiftets fattigvesens anordning. Årlig holdes en tukthuskommisjon som består av stiftsamtmannen, biskopen og tukthusinspektørene. For samme kommisjon avlegges også årlig regnskap av sogneprestene, over deres respektive sogns fattigkassers inntekter og utgifter. Da antallet ble gitt meg, var her 150 tukthuslemmer, hvorved to inspektører   er ansatt, dessuten en økonom for bespisningen, en portner og en vekter, en prest og klokker som tillike er skoleholder. Her er to leger, nemlig en by- og en landfysikus, som tillike er inspektører over lasarettet eller sykehuset som ble oppretter i 1756 for dem som var beheftet med veneriske svakheter og saltflod, syfilis (ulceribus Cacoëthicis). Sådanne syke innsendes fra landet her i stiftet med prestens og fogdens attester. De fattige har ikke annerledes fri kur og forpleining enn at samme pålegges gårdene amtsvis til betaling siden. Sedvanlig er slike sykes antall omtrent tretti. Det har også vært flere, ti de veneriske sykdommene har utbredt seg mye i visse områder. Derimot har man ingen tilfeller av spedalskhet eller av radesyken.

 

Jeg kjente forrige byfysikus D. Sundius som nå er død, en svenske av fødsel, en lærd og flittig mann som ofte anvendte de nyere oppdagelser i rette tilfelle og etter omstendighetene, men måtte selv tilstå at han i sin post hadde for mye å ivareta. Den andre legen er medicus practicus D. Schminke, en tysker. D Sundius’ etterfølger er D. Wandler, en dansk mann. En bykirurg samt en militær kirurg praktiserer og undertiden innvortes. Her er det to apotek, to av et slag som i de fleste embeter og anstalter, mer fordelaktig for publikum enn ett, ti her er det konkurranse.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 166-168)




26.11.24

DET MILITÆRE

Foruten general-innkvarterings-kommisjonen for hele riket, som har sitt sete her, og hvor stiftsamtmannen, generalkrigskommissæren, general-adjutanten og en skriver sitter, har byen også en spesialkommisjon hvor det sitter en magistrat, en offiser og to borgere, dertil hører og en inspektør og billettør, en assistent og åtte rodemestere av borgerskapet. Garnisonen har stundom bestått av to regimenter gevorbne infanterister og et artillerikorps hvorav meget få er utenlandske. Hovedvakten er på torget og nok en ved havnen. Nå er her kun et regiment som dog leverer fra seg «Detachements», mindre troppestyrker annensteds hen, f.eks. to kompanier til Vinger og et kompani til Bragernes. Da meget heri forandres etter tidene, berettes intet videre. Borgerskapet er i henseende det militære delt i to kompanier; det ene er kalt det eldre, det andre det yngre.

 

For fremmede og reisende er det godt med gjestgiversteder, men jeg tviler på at de så bundet til takstene som i hovedstedene, ettersom reisende klager over at det er så kostbart.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 164-165)

 


16.11.24

POSTVESENET

Den københavnske ridende post kommer sedvanlig onsdag aften og sendes lørdag aften. På torsdager sendes den vestre posten. Av et enkelt brev til København betales i porto 12 shilling, og pakker etter vekten 12 shilling loddet (1 lodd tilsvarer ca. 16 gram). Den kjørende post, som hittil har medtatt pakker, går en fem til seks ganger om året mellom København og Kongsberg, mest på grunn av sølvtransporten. Den såkalte norske ekspressen tar og med pakker, bankosedler med videre, men er like kostbar for små pakker som å sende dem med den ridende. Jeg sendte f.eks. siste mars noen trykte saker til København med vekt seks lodd, måtte på Kristiania posthus betale 82 shilling for det, nemlig 12 shilling pr. lodd og på kontoret 10 shilling, og enda med reservasjon om ytterligere utgifter i København.  Men av en pakke over 50 pund koster hvert pund 12 shilling,  av et forseglet brev sedvanlig porto. Slik overmåte disproporsjon, har gjort det nødvendig å sende mitt manuskript til København stykkevis med den ridende post. Nesten samme uleilighet har jeg jeg hatt for å få befordret mine manuskripter til Berlin, for så vidt den danske befordrende post mellom København og Hamburg vedkommer, og derfor måtte sende alt med den ridende post som har kostet anselig. Fra Hamburg til Berlin koster pakker av skrevne og trykte saker en bagatell mot det.

 

Ennå er her 32 offentlige mindre embeter hvorav noen besettes av kongen og andre av magistraten (bystyret), såsom «Obermaaler» og «Vrager», en «General-skibsmaaler», en bykonduktør, en megler, en underfogd, havnefogd, en los-oldermann, en guardein, to skorsteinsinspektører og to bedemenn.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 165-166)

 



06.11.24

BRANNVESEN, ASSURANSE OG VANNVERK

Brannvesenet er bemannet med politimesteren, en representant for kommandanten, en stadskaptein og en av «Byens Tolv Mænd» anordnet, derhos en skriver og aktor og to brannmestere som utsteder ordre deretter. Tjuefire nattevektere under en inspektør trekker opp på gatene om nettene, passer gatelyktene, utroper timene og vinden og synger sine vers.


I henseende til brannassuransen, er å merke at en brannkasse ble opprettet i 1755, hvorav interessentene i første innskudd betaler to prosent, deretter en prosent i fem år, så ¼ prosent i fem år og 1/8 prosent i ti år og dessuten, så lenge de ga premie, åtte skilling per cent til kontoret. I mai 1777 var det reelle fondet 78.590 rdl., i mai 1782 112.000 rdl., hvis risiko går noe over 600.000 rdl., det er tre fjerdedeler av husenes takst, slik at den ene fjerdedelen ikke er assurert. De husene som ikke er assurert i denne partikulære kasse, er tatt opp i den alminnelige brannkassen som er opprettet for alle steder i Norge og utgjør 185.270 rdl. i assuranse. I mai 1777 var i førstnevnte kasse i selve byen 294 hus i forsikret for 408.230 rdl. og i forstedene 248 hus forsikret for 105.545 rdl., deriblant noen hus til 4.500 rdl. og de ringeste til 75 rdl. Altså var de 542 husene forsikret for summen 513.775 rdl. De øvrige som er forsikret i den alminnelige brannassuransekasse 185.270 rdl. Sum i alt 699.045 rdl. men nå går den mye over sju tønner gull. Dog er Oslo og festningens hus ikke tatt med i beregningen. Dersom man dertil ville takserer de offentlige bygningene og de som slett ikke er assurert, så ville byen, om Christiania skulle brenne helt ned, i henseende til de blotte bygningene nok komme på 1 ¼ million 


Byen har sjelden undergått ildsvåde. Den største i dette sekel var for få år siden da alle sjøbodene brant ned og nyligst da en av de beste kvartalene gikk opp i røyk. 


Ved vannverket er det en vanninspektør, tre pumpemakere og en oppasser ved Akerselva. Her er det tre adskilte vannrenner av uthulte stokker, hvorved vannet ledes under jorden til byen fra nevnte elv ikke langt fra Aker kirke, i en lengde på 2.000 alen. 


Fra hovedrennene går siderenner som forgrener seg ikke bare til springvannene i gatene men endog til dem som bekoster dem til springvann i sine gårder og hager. Den ene hovedrennen kalles den gamle, den andre den nye, og den som går inn til festningen, festningsrennen. Hver enkelt av dem går sin egen vei. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 162-164)



4. Om anordningen i det sivile, militære og fattigvesenet

RETTSVESENET

Byfogden som tillike er notarius publicus, dømmer i bytinget, og byskriveren er tillike rådstueskriver. Derfra appelleres til rådstuen hvor en president, to borgermestre og tre rådmenn pleier retten. Derfra appelleres til overhoffretten som før ble holdt på slottet i festningen, men nå i byen hvor stiftsamtmannen presiderer, en justitiarius, justissekretær og fire til fem assessorer dømmer, hvorfra det tilslutt appelleres til høyesterett i København. 


Politimesteren har fire politibetjenter under seg. Tolv borgere under navn av «Byens tolv Mænd» representerer borgerskapet. I politiretten sitter stiftsamtmannen, en representant fra kommandanten og en av de nevnte «tolv Mænd», byskriver og aktor.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 161-162)



16.10.24

MARKEDSDAGER I FEBRUAR

Først i februar holdes et marked i tre dager med alle fornødenheter. Noen dager tidligere går den beste hestehandel for seg. Det gode snøføret bringer alt i bevegelse. Bonden fra opplandet, især dalene møter bonden fra Smaalenene, og grevskapet med sitt smør og talg og annet fra disse områder møter hverandre med sine kornvarer, og begge forsyner seg med hva de heri behøver av hverandre.  De bringer også noen av sine nevnte varer til kjøpmannen og kjøper igjen alle slag viktige varer samt salt, sild og tørrfisk. Det meste som utbys i markedsbodene er galanterivarer, sukkerbakersaker og barneleketøy. Som noe sjeldent har man også funnet utstoppede dyr og fugler som en kvinne i byen har ernært seg av og til og med levert noe av til England.  Borgerskapet strømmer i de dagene til som militære, og da kongens og kronprinsens bursdager innfaller noen dager tidligere, er de to ukene årets høytideligste tid for adskillige stender og personer. 


Levnetsmidler er omtrent i samme pris som i København unntatt melvarer, vilt og ved. En favn granved koster nå 1 rdl. til 1 ½ rdl, og bjørkevedfavnen 2 rdl. For en 40 år siden kunne det fås for det halve, som og alt annet i det tidsrommet er steget med 1/3 i pris. I området på en seks mil rundt Kristiania har man heller ikke bedre priser på levnetsmidler fordi bøndene gjerne vil forsøke lykken først med varene i byen, helst når de allikevel skal hente varer hjem. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 160-161)

https://tinyurl.com/3nyxe6k7



06.10.24

INDUSTRI OG HÅNDVERKERE

Fabrikkene her er: to papirmøller som har fordel av den norske vinterfrosten til papirets hvithet, en såpe- og spikerfabrikk, to tobakksspinnerier, en reperbane, en alunfabrikk og en lakkfabrikk, Nå avgåtte stadsfysikus D. Sundius har anlagt her en saffianskinnfabrikk, den eneste i Norge, en flott karduanfabrikk, som er fordelt mellom fem mestere, av hvit karduan (skinn) som mest forbrukes her, og ku-karduan som går til Holland.  Før var det en stoffabrikk på Tukthuset, i dets sted har man siden virket frakketøy og grov lerret og lærkleder samt tørklær, der er også et fargeri. Tukthusvarene beløper seg årlig omtrent til en verdi av 4.000 rdl. 


Av ovennevnte 242 håndverksmestere er 30 skomakere, 27 skreddere, 12 bakere, 15 garvere, 7 skinnberedere, 7 gullsmeder, 12 smeder, 9 malere, 8 hattemakere, 7 urmakere, 8 parykkmakere, 10 snekkere, 6 bokbindere men kun en boktrykker og en bokhandler og ingen kobberstikker eller kobbertrykker hverken her eller noen annet sted i Norge; ingen pottemakere eller klokkestøpere er her nå, som fordum. Ei heller finner jeg barberere ansatt i min liste. Frimestere finnes ikke heller. Visse særdeles profesjonister, for eksempel gipsstøper, barometermaker oppholder seg kun en tid, for ikke å nevne om det usedvanlige, for eksempel to silhuettegnere samtidig i år, da andre desto mere savnes. To slaktere er laugsmestere, og foruten dem flere slaktere, men det er ingen slakterbod. Isteden går koner omkring i gårdene hver morgen med kjøtt på ryggen og selger. Egentlige brennevinsbrennere som bare lever av denne næringsvei, finnes her ikke og av bryggere slett ingen når man unntar en som fikk privilegium til å brygge skibsøl. Selgerkoner roper sjelden med sine varer slik som i København hvor de oppfører en stadig vokalmusikk blant annet skrål på gatene og i værelser ut mot gatene. De sitter derimot i stillhet ved hushjørnene eller gjør husbesøk.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 158-160)




26.09.24

3. OM BORGERSKAPET OG NÆRINGEN.

HANDEL OG SJØFART

I henseende til de offentlige avgiftene og byrdene er borgerne inndelt i fem klasser: Til den første hører ofte tømmerhandlere som er de mest formuende; til den andre 110 kjøpmenn; til den tredje 242 håndverksmestre; til den fjerde 220 høkere (som handler i smått med livsviktige varer), øltappere, skippere og vognmenn; til den femte 31 utenbys borgere som her har tatt borgerskap. 


Byens viktigste handel består i plank, hvorav de meste og beste går til England, de andre til Frankrike og Danmark. Da Akerselva har et kort løp, kjøres nesten alt til byen på snøføre, mest fra Strømmen i Skedsmo sogn, og sagene i Enebakk sogn tre til fire mil herfra. De som besitter sager ved Glommas utløp, skiper sine bord ut fra Fredrikstad. 


De andre eksporter fra Kristiania er jern og jernvarer, især fra Bærums og Hakadals Verk, søm, alun, skinn hvorav mye går til Holland, papir, såpe, ansjos hvorom jeg tidligere har nevnt, kummen eller karve i mengder fra landet samt tyttebær og multer.  Dessuten noen Tukthusets stoffer, geitehår eller ragg som skinnberederne kjøper i Sverige og Norge, for ikke å tale om de varene som forblir i landet. 


Men importen overstiger eksporten, hvorved kjøpmannsstanden alene profiterer, for så vidt de bare angår hva luksus forskriver, og til like etter tidens og stedets omstendigheter behøves, især da mange velhavende familier bor her. 


Kristiania har fordelen av å ha et store oppland så dens handel med det omliggende land er meget betydelig, hvorved de lengst fraværende bondefolk derimot lider. Den er også en stapelstad så vel for utenlandske som innenlandske varer, hvorfor her om vinteren innføres svenske varer især jern og jernvarer for siden å utføres til vanns om våren. I året 1782 innkom inntil midten av august 290 skip til Kristiania, hvorav 126 innrettet til å føre trelast, mest engelske, dernest danske og norske fra vestkanten. 


Kristiania eier selv 41 skip og et stort antall skipsparter i andre skip, især fra Arendal. Av byens 41 skip går 12 på Vestindia, som fordi de må passere det farlige Kattegat for å losse i København, sinker seg meget. De største av de andre, slik som Den Norske Klippe og Den Norske Løve, går til Frankrike og Spania. Handelen med England, eller rettere dens med Kristiania, overgår all den utenlandske. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 156-158)




17.09.24

WILSES TANKER OM ET SLOTT OG FORSKJØNNELSE AV BYEN

Herr James Collett har innrettet en bygning, som tidligere var bestemt til drivhus, til konserter og skuespill i sin hage.


Både på grunn av beliggenhet og sin posisjon som den by i Norge regjeringen har gjort til sete for landets viktigste embedsmenn og tillike for de bekostninger, som private har anvendt på regelmessighet i alt og på sådan pryd som kunne passe et land som bærer navn av et kongerike, fortjener Kristiania et slott eller palass. Den ene siden av torget og hagen inntil kunne blitt en slottsplass der sosietets- og offentlige forsamlinger kunne holdes, og en varig æresport av norsk marmor som gir inngangen et maiestisk utseende. Man overveier hvor mye en malt og forgylt æresport koster, som ikke kan stå lengere enn et halvt år! 


Da kirken og torget nå ligger i enden av den regelbundne delen av byen, kunne og burde regelmessige gater anlegges i den andre enden eller nordre siden, og slik at det nåværende slette utseende av det uregelmessige ved siden av det regelmessige forandres til noe fullkomment. Burde man ikke blant så mange vannposter, hvor man ikke ser annet enn enkle rammer av tre, ha noen få, spesielt en mer ruvende på torget hvor man kunne se norsk marmor, og et norsk geni kan skaffe seg et evigvarende minne og fontener istedenfor springer til dets ære. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 155-156)




06.09.24

OFFENTLIGE BYGNINGER I CHRISTIANIA

Av offentlige bygninger er bykirken, Vår Frelsers kirke - den eneste i byen, den største.  Den er den anlagt ved torget etter at den forrige kirken, Trefoldighets kirke, som sto ved festningen, brant ned i 1686. Det er en stor korskirke, vid og lys, men har ikke såkalte ornamenter. Sakristiet som er et tilbygg, er forsynt med kakkelovn, en god vederkvegelse om vintren for prestene. En eller to store i kirken ville ikke kreve stor bekostning for å brenne i de få timer gudstjenesten varer, og ville skaffe flere kirkegjengere enn vanlig om vinteren. Kirken mangler spir, for tårnets grunnmur ville være for svak. Men kunne man ikke gi taket i det minste en prydende figur, som den de tyske kaller eine Haube? Den ene halvparten av kirkegården er for fotgjengere, og ved den ene muren står noen overbygde familiegravsteder. Den andre delen av kirkegården er til gravsteder, foruten dem i kjelleren under kirken. 


Tukthuset stikker seg synlig ut blant de andre husene, og er en stor, til sin hensikt vel innrettet bygning af fire fløyer, og av to etasjer, hvorav den lengste er mot gaten med den midterste delen inntil kirken, og hvis vinduer inntar begge etasjer.


Rådhuset, oberhofets (appeldomstolens) bygning samt andre offentlige adskiller sig ikke utvendig fra private bygninger, unntatt tildels i størrelse. Den store salen i rådhuset brukes ikke bare til rettens forsamlinger men også til konserter og andre seremonier. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 154-155)




26.08.24

HERSKAPSHUS

Den mest moderne og vakreste av de private bygningene, er den som geheimeråd Storm bygget etter den smaken som hersker i Carl Wiinblads arkitektskisser. Den er i to høye etasjer foruten kjeller og taketasjene. Taket er à la mansard. De to fløyene ut mot gaten er forbundet med jerngitterverk mellom steinpilarer med vaser på. 


Herr Statsråd Anker har med sin store geni og innsikt i så mye vakkert og lærerikt utenlands, med smak utsmykket sin våning overalt. Andre vet å prestere mere i dette enn man skulle tro, og det i en by langt fra hoff, akademi og offentlige oppmuntring til å utøve kunst. Mange moderniserer sine gamle hus så godt som mulig. 


Siden byen ikke har lidt svært mange branner, finner man nye moderne innretninger innvendig i de gamle våningene. I stuen hvor små ruter i lave vinduer i forening med den brune trefargen på tak og vegger gjorde kveldens tussmørke allerede til natt, hvor gamle bestefar satt i sin store lenestol for et eller to tykke stearinlys stående på bordet ved en stor enkel kakkelovn eller kamin og med pipen i den ene hånd og den store sølv ølkannen i den annen og drakk den fremmede venn til, som kom nærmere på gulvet bestrødd med sand og friske enebær – i den stuen, sier jeg, gjentar nå til samme tid på dagen han sønnesønns sønnesønn et halvt snes fremmede moderne venner på en før kalt kanapé, nå sofa, ottoman eller hva navnet blir på det nye. Derfra ser han over i det marmorrutet bemalte stuegulv og seg i de lange kostbare speilene, hvis forgyllinger opphøyer veggenes lyse farger. Marmorkonsoller ser man paradere under speilene og på dem byster eller statuer vel av gips men ser ut som gull eller marmor. De høye vinduene skulle ved hjelp av de store rutene bibringe alt det lys dagen ennå har til overs dersom ikke de øverst i skyer sammenlagte gardinene dekker den himmel som ses over husene på den andre siden av gaten.  Dog under den skinnende hvite gipshimmelen i stuen henger en lysekrone av glass som krystall hvis mange vokslys lover dag i den mørkeste aften. De fremmede herrer kommer. Man rangerer seg ved den oppvarmede pyramiden som er bekronet av en glinsende sort Cupido, og man smådrikker av kostbare skjøre glass, hva Øst- og Vestindia sender oss til tids og sunnhets spille etter motens strenge befalinger. – Dette være sagt In Parenthesis.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 151-154)

https://tinyurl.com/yjyknyk5




17.08.24

2) OM BYGNINGENE I CHRISTIANIA


Den egentlige byen består av 12 hovedgater og 13 like store tverrgater som alle har en bredde på 20 alen. Alle går snorrett og krysser hverandre i rette vinkler. Hovedgatene kan forsvares fra festningen. Rennene er midt i gaten, og dannes bare ved at gatene heller mot midten. Man har etterhånden i de siste årene brolagt gatene etter den nyere fastere måten. Langs husene er fortauene innfattet med bjelker; innenfor mest belagte med flate skifersteiner av egnens produkter og utenfor, hvor det behøves, forsynt med avvisere av tre eller marmor. 


Hvor gatene overskjærer hverandre er det overalt vannposter i firkantede innfatninger av tre. Hver samling av hus som dannes i en firkant av gater, kalles kvartal. For resten har vel gatene navn, men husene har verken nummer eller skilter, unntatt håndverksskiltene. 


De private husene - unntatt noen få – er av to etasjer med sidene vendt mot gaten, noen av mur, især de eldste, noen av bindingsverk. Noen er av mur mot gaten og bindingsverk mot gården. Mange av de nyere bygninger er halv mur- og halv bindingsverk, da bindingsverket bekles innvendig med mur av en halv mursteins tykkelse, hvormed et og annet bygningssirat kan anbringes. Innvendig har mange bekledd slike vegger med en tykk kalkmasse på et underlag av kløvde båndstaker slått på med små naglers, som virker bra, men utvendig har de ikke vist seg å være bestandige. 


På noen av de gamle murhusene er det karnapper eller utbygg mot gaten, noen stiger opp som små tårn. Derfra har man fin utsikt, men de hindrer samtidig utsikten for naboene når de er nær hverandre. De er nå forbudt å bygge. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 150-151)

https://tinyurl.com/bdeasp93



06.06.24


II

BESKRIVELSE OVER CHRISTIANIA OG OMLIGGENDE OMRÅDE MED DENS EGENSKAPER


  1. OM BYENS SITUASJON OG STØRRELSE

Christiania ligger ved enden av en fjord som går ti mil inn fra havet og har rundt seg temmelig sentrale og bebodde omegner. Dels til vanns, dels til lands er det god fremkomst. Noen nære fjelltrakter mot nord samt Nesodden mot sør, beholder dog ennå og etter naturen stadig sin villhet. Akershus festning, byen selv og dens forsteder danner med gamlebyen, eller Opslo (Oslo), en slags halvmåne som omgir sjøbukten Biørneviig (Bjørvika). Når man unntar festningen, hvis fjellgrunn ikke hever seg mye i været, og noen små forhøyninger ved siden av byen, ligger alt øvrig i en skjønn slette av tørr grunn som består mest av skifer. Havnen er dyp nok, selv for krigsskip, men ved utløpet av Akerselva er den grunn. 


Aggers Elv (Akerselva) gir byen leilighet til å ha mange flotte anlegg ved fossene, men er for kort til fløting av tømmer fra landet og annen vann-transport fra andre kanter. 


Byens beliggende på jordkloden er antatt i henseende til bredden 59 grader, 47’, 0’’, på Ramis kart over Norge, som det eldste, etter professor Holms oppgivelse i den historiske almanakk 59 grader, 54’, 50’’; 54’, 45’’ etter pater Helles observasjon, men etter de nyeste astronomiske observasjoner anstilt for få år siden på et dertil bygget observatorium, som siden er tatt bort, 59 grader, 55’, 20’’. I henseende til lengden fra den første meridian, har Ramus og Homan ansatt den 29 grader, 20’, professor Holm 26 grader, 38’, Wangenstein 26 grader, 30’, men etter den nyeste astronomiske iakttagelser 28 grader, 35’, 38’’. Kompassets deklinasjon var i 1761 15 grader, 15’, år 1769 16 grader, 45’, år 1779 18 grader, alt sammen mot vest som slik synes å tilta med tiden. 


Få byer i verden har så smukke utsikter. Til byen eller rettere over byen har man fra Ekeberg en prektig og vid utsikt, hvorfra man ser nesten hvert hus i byen samt egnen der omkring bestrødd med mange lyst- og avlsgårder. Dog er den nærmeste og til like beste utsikt til byen selv og havnen er en halv fjerdingsvei nord for byen. Fra adskillige synspunkter kunne man tegne mange utsikter av så forskjellige beliggenheter, at man skulle tenke de var tegnet av langt adskilte steder og ikke av samme by, og med alt dette har jeg ennå ikke sett hverken tegninger eller malerier av disse prospekter, inntil kanskje nå herr professor Poulsen kommer ut med noen etter regjeringens anordning. Dog unntar jeg et prospekt fra og under Ekeberg til Christiania som for en 40 år siden er tatt av Thedorus Laan og stukket i kobber. Fra byen, ja nesten hver gate i byen ser man de omliggende bergene. 


Christiania kalles kun den regulære og egentlige by som den store kong Kristian den fjerde i 1624 lot bygge etter sin egen skisse, etter at den gamle byen, nå Opslo var brent ned, beliggende en halv fjerding derfra. 


Forstedene Pippervigen, Waterland, Grændsen og Fierdingen er til dels uregelmessig bebygd og har lave hus men utgjør sammen med byen selv bare en menighet. Aggershuus festning eller slott er under militær jurisdiksjon og er en menighet for seg selv. Obslo eller Gamlebyen med forstaden Grønland og  Alunverket er også en menighet for seg og hører under jurisdiksjonen på landet. Hva som går videre fra byen, ligger i Aggers menighet og det såkalte herred og under dets jurisdiksjonen. 


Byens våpen forestiller en jomfru med en krans i den ene og tre piler i den andre hånden, sittende på to løver som vender hodene fra hverandre. En mann iført harnisk har hun liggende under sine føtter. 


Når man ville spasere fra festningens ytterste kant, gjennom festningen, byen og dens forsteder, til og gjennom Opslo og til enden av Alunverket, fikk man gå over en halv sirkel eller en halv norsk mil. Men byen selv er bare 1.200 alen lang og bred.


Antall hus eller rettere sagt gårder kan regnes for 1.600, men for 30 år siden var 418 nummer regnet etter grunnskatten i selve byen og 682 i forstedene. I Opslo og i festningen kan regnes 400, og omtrent 100 bygd siden. Når det gjelder folkemengden, kan man slutte seg til antallet over 12 år som i år 1764 ble angitt til ekstra-skatten, nemlig 5.000. Resten er etter alminnelig mening nesten like mange. Etter manntallet på alle sjeler i år 1769 var antallet 7.500 personer, hvorav 3.291 av mannkjønnet og 4.205 av kvinnekjønnet. Men i ingen av disse beregningsmåter var verken garnisonen eller innbyggerne i Oslo medregnet. I betraktning av noen poster ved den siste tellingen, tror jeg, at 8.000 og med garnisonen samt Oslo innbyggere 10.000 kan regnes i det minste. Borgerskapet består av 580 familie-hoder. Legger man nå dertil 80 sivil-tjenere, noen og tjue geistlige, omtrent 100 pensjonister og like mange som bare lever av sin grunn og kapital, kommer man nesten til 900 familier.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 146-150

https://tinyurl.com/37n2uvf8)



26.05.24

SANDVIKA OG LYSAKER

Fra Ravnsborg til Christiania er det sju fjerdings vei. Jeg oppholdt meg ikke på det mellomliggende skysskiftet Ramstad. 


Jeg nærmet meg fjorden ved Sandvika, en samling av hus ved en liten havn ved elvens utløp, hvorover er en stor bro. Man betaler sjelden bropenger i Norge, som i Danmark, da trematerialene er billigere, og man lar publikum bekoste hva de bruker. Her losser de fartøy som henter jernmalm fra Arendal og Kragerø til Bærums Jernverk som ligger en mil herfra, og fraktes videre derfra videre til båts og på vinterføre. 


Jeg reiste langs strandkanten til Lysaker, tre fjerdings vei fra Christiania, av samme beliggenhet som Sandvika. Her er det et smukt og romslig gjestgiversted hvor hen man gjør mange lystreiser fra Christiania både vinter og sommer. Her er det også en spiker- og stivelsefabrikk. Her bor det slik som i Sandvika en del fiskere, og broen er likeså anselig. Hvorfor bygger man den ikke av stein da den beste steinarten finnes i nærheten? Kanskje i mangel av midler og oppmuntring som finnes andre steder, for eksempel i residensbyen?


Ingen fisk fanges mer i fjorden det enn torsk. Man sier at torsken bare er god i de månedene som inneholder bokstaven r. Da det er vintermånedene, så kommer det vel ikke an på bokstaven. Man selger en liten rett for 8 a 20 shilling i Christiania. Deretter er ansjos (Clupea sprattus) berømt. I Christiania legges den ned i dunker eller ¼ anker, strødd med salt, alle species (et slags mild pepper eller kalt jamaisk pepper) og spansk humle. Det er et handelsprodukt for Christiania. Andre fiskearter i fjorden vil jeg skrive om i min sjøreise. 


Nå skulle jeg vel også skrive noen få ord om de mange vakre gårdene og lyststedene jeg så langs resten av veien herfra til Christiania, blant annet Wækerøe tett ved veien, men jeg vil kort beskrive de betydeligste sammen med de andre som liksom ligger strødd rundt Christiania, etter at jeg levert leserne en beskrivelse om byen selv, og siden betrakte den vakre egnen rundt omkring.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 143-145

https://tinyurl.com/bdduwyzw)




16.05.24

SNARØYA

Fra Ravnsborg, ja endog fra Asker av, viser Christianiafjorden seg vakkert frem med de mange øyene i det lave. Lengst bort mot øst hever Akershus festning seg på en klippe, nesten trossende med sin beliggenhet og tårn og dekker delvis byen bak seg. Blant øyene ser man Brunøya hvor en sortaktig kalkstein brytes, som når den er brent, blir like hvit som annen kalk. Derfra har jeg også fått en terning krystallisert spat eller bladspat. 


På Snarøya bor det en gammel student som er godseier og huslærer, som med berømmelse har forelest for unge mennesker ved akademiet etter en grundig metode. Stedets eremittiske beliggenhet hjelper meget til på saken, og nærheten til en by og dens fordeler har likeens gitt ham leilighet til å skjønne og oppmuntre studentenes flid ved ett og annet i den større verden. Han har i 1785 latt trykke i Christiania et kompendium av den latinske grammatikken på seks blad med to motstående sider for tabellens skyld.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 142-143

https://tinyurl.com/bdduwyzw)



06.05.24

ASKER

Av ville planter langs veien til Asker var det ikke noen mer iøynefallende enn den ville munkehetten, astea lycostinum. Dens i pyramider oppvoksende blå blomster prydet stedene hvor de vokste, og ga til kjenne at man fortsatt var i et høyere klima. Lengre bort hvor egnen senker seg, lyser chelidinium minus eller svaleurt med sine gule blomster. 


Jeg kom nå til skyss- og gjestgivergården Ravnsborg fem fjerdings vei fra Gjellebekk, som ligger under den høye Skaugumåsen, hvor det er en varde. Denne åsen eller fjellet og to andre, nemlig Kolsås mellom Bærums Verk og Sandvika og Ramsåsen vest for Kolsås utgjør de de tre etter hverandre liksom i avsatser gående bergrygger som sees like godt fra Christiania. 


Nå tok det meste av granskogene slutt, og heretter så jeg mest løvtrær med noe gran og furu imellom. Ikke langt fra veien fant jeg vill humle vokste, hvilke fattige bruker istedenfor den dyrkede, men på grunn av den sterke smaken må man ta mindre av den i forhold til den andre. 


Bergarten som på en halv mil hadde vist seg mest i en hard brun og skiferaktig diabas, forandret seg mer til en sortere og mer skiferaktig skallberg, jo nærmere man kom til Christiania. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 141-142

https://tinyurl.com/mtbnptj3)



26.04.24

JOHAN CHRISTOPHER VOGELIUS (VOGEL)

Reisen gikk videre fem fjerdings vei til skyssgården Ravnsborg omtrent en fjerdings vei fra Asker kirke, over en fjellrygg som forsetter mot syd og danner det store og høye landet eller halvøya i Christianiafjorden hvor Hurum og Røykens prestegjeld ligger, kalt Hurumlandet. På grunn av høyden er det sikt lange strekninger mot øst og syd. Om våren er landet dekket av snø en tid etter at den er gått bort i de slettere lave områdene. 


Da jeg på veien spurte hvorfor man ikke brukte de minste marmorstykkene til å brenne kalk av, som man bruker på visse andre steder, svarte de at man hadde kalksteinbrudd i nærheten. Også på noen øyer brente man kalk, og mye utførtes både til byene og til Smålenene hvor det ikke var kalkstein.


Jeg reiste på det beste og jevneste veiene uaktet kommende bakker og daler, dog mestedels like med grantrær og andre trær på sidene, så den reisende gjennom disse alleene skulle tenke at han kom frem til et kongelig lystslott. 


Endelig møtte jeg entreprenøren av dette fine veiarbeidet, herr Vogel, sogneprest til Asker. Han sto i sin reisekjole ved veien og kommanderte sine arbeidsfolk, hvilke han hadde fordelt hver til sitt arbeide. Denne møye hadde han påtatt seg til sitt tidsfordriv. Rosverdig er det, når en embetsmann, særlig på landet, anvender tiden han har til overs fra pliktene på det han har evner og lyst til, og på den måten tjener fedrelandet. Ellers betjener generalveimesteren seg av dem som har mulighet til og er villige til slikt arbeid. Man ser ofte stor forskjell på slike og de embetsmenn som er satt til det, selv om det ikke gis noen betaling. 


Samme herr Vogel har også vunnet premier for sin flid i åkerdyrking. Hans farfar som også var prest, oversatte Drelincourts «Trøst mot Dødens Skrekk» fra fransk til dansk. 


En annen gang benyttet jeg meg av herr Vogels innbydelse, da jeg i selskap med en offiser var natten over på prestegården. Gården i likhet med hagen faller godt i øynene for de reisende. På samme måte som de fleste herregårdene i Danmark og klostrene i andre land, har prestegårdene på landet i Norge de skjønneste beliggenhetene. Her har våre geistlige forfedre vist god smak. Herr Vogel hadde i hagen foruten de beste kjøkkenurtene noen melonbenker og espalierer. Den egentlige trehagen var anlagt på en jordforhøyning omkranset av stein. Frukttrær trives ikke i Norge, hvor fuktigheten hindrer dem. Det er det sammen med humle. Han har lykkes godt med å innrette seg etter forholdene.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 139-141

https://tinyurl.com/47vzadre)




16.04.24

MARMOR

Marmorblokkene bringes om vinteren på sledeføre til neste ladested Slependen eller Bragernes. Så kort og lett transport til innskipningen er viktig. I betraktning av den lange transporten av pirnaisk sandstein, hevder noen at Christiansborg Slott neste like godt kunne vært oppført av norsk marmor, som av denne sandsteinen. 


Til minne om landsfaderen Fredrik den femtes besøk hit den 25. juni 1749, er det midt i marmorbruddet oppført en tolv alen høy marmorobelisk med passende innskrift på alle fire siden. Dette monumentet er privat eiendom, og eieren har bestandig bodd i København. 


Hvis en eier med store midler og god smak, innsikt og lyst til å gavne og pryde landet, bodde her, kunne man på toppen av Paradisberget se et marmorpalass som alene langt mer ville paradere enn så mange andre, som i de store byene liksom er begravet blant hverandre og blant husene, og ved sin samling ødelegger for hverandre. 


Den norske nasjonens opprinnelig stil i det solide bør i alminnelighet vise seg i varige hus, monumenter og utsmykking av deres eget lands steinprodukter, heller enn i forfengelig figurering med innretninger som koster nok og er av kort varighet. Hvor overmåte utsøkt er ikke et epitafium eller bare en gravstein av marmor i våre kirker og på kirkegårdene, eller andre minnetegn og monumenter ved de store landeveiene og på offentlige plasser. Jeg husker ikke en gang å ha sett noen steder en marmorstatue i våre norske hager. 


Våre grove og ville forfedre har dog etterlatt oss minnesteiner, ja til og med noen men innskrifter på. De gir oss med sine oppreiste steiner og runeskrift fra oldtiden enda et vink til å hugge inn vår ære i marmor. De tingene som jeg så, man her arbeidet på, var gravsteiner. En slik koster 40 til 60 rdl på stedet, alt etter arbeidet. For hver bokstav som hugges inn, betales det fire skilling. Dessuten så jeg noen trapper, avvisere som settes på gatehjørner, og noen mortere, men ellers intet av bygningsstykker. 


Den nåværende inspektøren bor rett ved gjestgivergården og er i tillegg en flittig bonde. Her omkring har man lenge benyttet ubehandlede marmorstykker til å oppføre steingjerder, som både er varige og vakre, når stykkene passes godt til hverandre og settes i linjer. 


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 137-139

https://tinyurl.com/2aysa2fc)



06.03.24

OM TROSSAMFUNN OG SÆREGNE PERSONER

Det har ikke vært garnison her før 1780 da et kompani ble innkvartert, hvortil kanskje noen uroligheter blant menigmann ga første anledning. Drammen har vært mer utsatt for entusiaster og separatister enn andre steder i landet. I årene 1740 til 1744 bega noen av de siste seg under ledelse av studenten Mens Bølle til Altona, men de skiltes til hver sin vei med tiden.

 

Av herrnhutisksinnede eller de såkalte mæhriske brødre er det en del her, et stille vesen og viser ofte gjentatte åndelige uttrykk, for eksempel frelse, lam og blod. Avholdenhet fra sverging, dans og kortspill adskiller dem fra andre. De forakter den borgerlige rettferdighet (rettsprinsipp) i teorien men utøver den i praksis. Forstå om de er oppriktige!

 

En skredder her, med navn Erich Meyer bekostet i 1771 et nytt opplag av et kvekersk engelsk skrift, kalte den «Lærdom om Daaben», som de til spott kaller vanndåpen da de hevder at det bare skal være en åndelig dåp. Den var allerede oversatt av en Meiel og utspredt i Fredrik den fjerdes tid, men nå har skredderen påsydd et tilskrift til kongen på 22 sider. Tillegget om alterets sakrament er av samme kategori som det om dåpen.

 

Sognepresten og den residerende kapellan skiftes hver tredje søndag til å forrette gudstjenesten i begge kirkene. Var hver bare beskjeftiget på sin side av elven, kunne overfarten med flere uleiligheter unngås.

 

Av Drammens presteskap har jeg bare kjent herr Hammond, først kapellan siden sogneprest her, deretter en kort tid ved den danske kirken i London og nå min nabo i Rakkestad. Han nedstammer fra en engelsk familie. Hans farfars far var parlamentsmedlem, og dennes bror kommandant på øya Wight og blant dem som underskrev kong Carl den førstes dødsdom.

 

Herr Hammond har alltid vært en veltalende, nidkjær og edelmodig mann i sitt embete, og i sine skrifter brukt en så sunn og ettertrykkelig stil som få kan etterfølge, helst av åndelig art hvor han står i kontrast til de vanligvis fryktsomme geistene som åler seg frem uten originalitet og munter flyt. Hvem leser ikke for eksempel hans lappiske misjonshistorie med behag og ettertanke.

 

Her lever og bor en konsistorialråd Larsen som foruten personellkapellan var skolemester for fattigskolen på Bragernes. Han giftet seg med en arving til 100.000 riksdaler, gikk lenge i prestedrakt etter at han hadde tatt sin avskjed. Nå er han helt i sivil.

 

Klokkeren på Strømsø, O. D. Hichmann, en prestesønn ble i sitt fjortende år uteksaminert til akademiet av den berømte biskop Gunnerus i 1740, bemerket seg på mange steder med berømmelse både hos geistlige og verdslige og ble endelig klokker og bedemann i denne lille byen og studerer ennå, særlig har han mye innsikt i det hebraiske

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 130-132

 

  

26.02.24

KIRKENE OG SKOLEN I DRAMMEN

Her er det få offentlige hus. Kirken på Bragernes er en ordentlig og vakker murt korskirke, men uten tårnspiss. I sakristiet har presten herr Hammond satt opp mange benker rundt skriftestolen med bryststykker hvor mange skriftende får god plass på en gang og uten trengsel.

 

Det behaget meg å se at gravstedene var anlagt ordentlig, de fleste med epitafer av marmor som marmorbruddet i nærheten ga anledning til. Ellers skulle man sjelden se tegn på at det var marmorbrudd i nærheten.

 

På Strømsø er det også en kirke, men av tre. Den har en vakker altertavle som forestiller nattverden, malt på lerret 5 ½ alen høy, 3 1/3 alen bred, av den berømte Carl von Mandern og har kostet 200 riksdaler. Denne kirken ble oppført i vanskelige krigstider i 1665 for 4.444 riksdaler og 42 shilling av borgernes veldedighet. Det var allerede mye da.

 

Men ikke mindre bemerkelsesverdig er byggingen av fattigskolen i senere tid, 100 år senere, da byens innbyggere i år 1765 gjorde en innsamling på 640 riksdaler. Skolens faste kapital var i året 1768 1.800 riksdaler, og i 1780 2.553 riksdaler 55 shilling, slik at det årlig kunne utgis 85 riksdaler til skolemesterens lønn og 88 riksdaler til klær for de fattigste skolebarna. Blant giverne må jeg fremheve en gammel jomfru Anna Bache som ved testamente har gitt sitt iboende hus og hele sitt arvegods til skolen. Kanskje om hun hadde vært gift og fått barn, hun da hadde gavnet verden mindre. Folketallets vekst et ett men forbedring et annet. En gammel prokurator ga 100 riksdaler. Presten herr Hammond, ved skolens stiftelse residerende kapellan i Drammen har lagt seg ære ved sin omhu for skolen, som han selv har gitt en lærerik beskrivelse om i trykken. Herr Hesselberg, nå residerende kapellan i Drammen har i sin trykte beskrivelse av Strømsø anført det historiske om kirken og skolen.

 

Her er det dog ingen hospitaler.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 128-129)



16.02.24

HANDELEN I DRAMMEN

I Drammen er det over 800 hus og gårder og nesten 6.000 sjeler, hvorav etter en nøye fortegnelse alene 288 på Bragernes som tilhører borgerstanden, 100 på Strømsø. Av kjøpmenn og høkere regnes et par hundre. Resten nærer seg av trelast, transport og frakt, for ikke å glemme skippere, håndverksfolk og de mange små brennevinsverter.

 

Ingen steder i Norge drives så sterk tømmerhandel som i Drammen. Familiene som er sageiere, har nesten all bordhandelen. Bordene sorteres i «godt, Last, Brag og Brags Brag», hvorav de første går til England, de siste til Danmark og Frankrike. At de fløtes ned til Drammen, gjør dem mindre etterspurte og setter dem i dårligere pris enn de fra Kristiania som kommer over land fra sagene.

 

Bjelkehandelen er mer fordelt. Skogeierne tjener mest på det, og langt bedre enn ved å selge sagtømmer, spesielt når de på forhånd inngår nøyaktige kontrakter. Men hollenderne som kjøper bjelkelasten, tjener aller best når de vet å tvinge prisene ned slik at ni bjelkehandlere må legg ned når den tiende tjener noe. Om høsten lover hollenderne gode priser, men på våren kommer det så mange spekulasjonshandlere dit at de ikke engang får til frakten.

 

Tjue av frakteskipene tilhører byen. De andre som laster trelast og jern, er særlig fra Arendal og Bergen. Kort tid før siste krig mellom sjømaktene endte, slo et selskap seg sammen med et skipsbyggeri, hvor to store skip et år gikk av stabelen og tre nye lagt opp. Men de planla for sent og gikk derfor konkurs.

 

Den største importen hit er korn. I året 1765 ble det ved Drammens tollsted bare av rug angitt 75.000 tønner enda det ikke var uår.

 

Og man kunne nok regne importen av brennevin, helst dansk som flensborgerne og altonaerne forsyner landet med, for 50.000 riksdaler. Det kunne unnværes for 800 år siden men ikke nå uten en inngående forandring av folks liv.

 

Den største fabrikken er reperbanen ved Strømsø som en Arbo har anlagt. Man har også ti tobakkspinnerier hvor en del barn arbeider. En pipe- og en fajansefabrikk, en tøyfabrikk hvor man lager paraplyer og kapper, et engelsk malthus og to hollandske grynmøller.

 

De fleste borgerne eier eller leier løkker utenfor byen til hjelp i økonomien da alt er vel dyrt. Særlig har man begynt å dyrke kløver.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 126-128)


07.02.24

SANKT HALVAR

En stor helgen har også gjort Drammenselva berømt, nemlig sankt Halvardus, den norske skytshelgen. Han var Kong Olav den helliges nære slektning, en kjøpmann som av røvere ble slått i hjel i året 1043 da de rodde ham over elva, og kastet i vannet. Da noen syke ved å røre hans legeme, som hadde blitt skylt opp, skal ha blitt helbredet, ble liket ført til Kristiania hvor en kirke ble innviet til hans ære og hans relikvier nedlagt til dyrkelse.

 

Den 15. mai ble avmerket i kalenderen til ære for ham som en helgen og etter ham kalt St. Hallvards Dag. Mange bærer ennå navn av Hallvard i Norge etter ham, likesom Olav etter Olav den hellige; i Trondheims katedral skal han ennå sees avmalt. I Fragmentis de S. Halvadero Martyre, utgitt av Langebek, beskrives hans bopel, familie, levnet og lidelse.

 

 

 

26.01.24

SJØORMEN I DRAMMENSFJORDEN

I Drammensfjorden skal den store sjøormen ha latt seg se etter biskop Pontoppidans beretning i Norges Naturhistorie. Men vår enda større naturkyndige biskop Gunnerus har i en avhandling vist, at denne så vel som alle andre beretningene om den er ugrunnet. Ikke desto mindre forsikret admiral Arnfeldt meg om at han og fruen tydelig en gang hadde sett det fra skipet de var på i Kristianiafjorden. Enda tror jeg like lite på det som det berettes om havfruer.

 

I Drammens byleksikon kan vi lese: «Sjøormen ble sett i Drammensfjorden i 1687, skal man tro sognepresten til Norderhov, Jonas Ramus, som i sin ‘Norriges Riges Beskrivelse’ (1735) bl.a. skriver: ‘Anno 1687 er i Dramsfjorden seet en stor Søe-Orm af mange Menisker, og paa een gang af elleve Menisker tillige. Veyret var stille, men saa snart Solen var noget opkommen og det begyndte at blæse, skiød han sig af, og ligesom naar man uddrager et Kabbel-Tov naar det er sammenruldet, saa kunde de see hvorledes det varede længe, før han opruldede alle sine Bugter og Ruller, og stragte sig ud.’ Ifølge Erich Pontoppidans ‘Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie’ (1752) skal sjøormen i Drammensfjorden ha vært ca. 300 alen eller nærmere 200 meter lang!»

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 124)

 

 

 

16.01.24

DRAMMENSFJORDEN

Drammenselva er strømsterk siden mange mindre elver samler seg i den. Derfor er ferdselen på isen visse steder ofte farlig. Noen steder har elva utgravd husene, hvorfor man nylig har begynt å bygge sjøboder på steinvoller. Da sagflis fra de mange sagbrukene gjør sitt til at grunnen øker ved elvas utløp, hvormed den lille øya Tyveholmen (Holmen) med tiden skal ha blitt dannet, har man måttet bruke muddermaskiner, for vannet ved Bragernes er ikke nypt nok for de større skipene som må kaste anker ved Tangen. Ja, de største må ligge ute i fjorden eller ved Svelvik. De skipene som ligger ved det siste stedet kan gå tidligere ut om våren, dels fordi det isen der går før opp, dels fordi det ikke er den sterke strømmen og ofte motstrømmen, som sinker seilasen nærmere Drammen. Elvevannet er allerede brakk eller halv salt ved byen, mer og mindre etter som hav- eller sjøvannet er i flo eller fjære.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 124)


06.01.24

DRAMMEN

Så kalles under ett de tre byene, Bragernes på nordsiden av elva samt Strømsø og Tangen på sydsiden av samme.

 

Bragernes som er den største delen, utgjør en by for seg selv, strekker seg en halv norsk mil ut langs elva og har bare en hovedgate av samme lengde. Hver gård og hus har en lang hage bak seg, og mange gårder har bygninger særlig sjøboder på den andre siden av elva. Vel er alle bolighusene av tømmer men vel kledd med bord og fint malt. Mange har to etasjer.

 

Strømsø på den andre siden har fra gammelt av bestått av tre øyer hvorav den ene nå er blitt landfast. Her er det færre men vakre bygninger, men langt mindre handel og virksomhet enn på Bragernes.

 

Tangen, som ligger på Jarlsberg grevskaps grunn og er anneks til Skauge, har liten grunn å utbre seg på. Derfor måtte kirken bygges på en klippe.

 

Det er få byer som har en så vakker beliggenhet og utsikt som Drammen, enten man står på det lave berget som ligger tett nord for Bragernes eller på høyden ved Tangen mot syd, kalt Kobberviksberget. Jeg har en tegning av førstnevnte utsikt tatt med camera obscura av (så vidt jeg husker) Theodoro Lahn for noen og tretti år siden da ikke alt var utbygd som nå. Et kobberstikk, som skal vise utsikten fra det siste stedet, finnes i Pontoppidans Norges Naturhistorie, men er verken riktig eller pent utført.

 

I Drammen er det over 800 hus og gårder og nesten 6.000 sjeler, hvorav etter en nøye fortegnelse alene 288 som tilhører borgerstanden, på Bragernes, 100 på Strømsø. Av kjøpmenn og høkere regnes et par hundre. Resten nærer seg av trelast, transport og frakt, for ikke å glemme skippere, håndverksfolk og de mange små brennevinsverter.

 

Når det gjelder jurisdiksjonen, henstilles det fra bytinget på Bragernes til Kristiania magistrat. Men Strømsø og Tangen henstiller i annen instans til Moss lagting seks mil derfra.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 122-126)

 

 

 

26.12.23

VEIEN VIDERE MOT DRAMMEN

Siden Solberg Varde lå på denne kanten, foretok jeg meg, skjønt det var meget varmt, en møysommelig spasertur dit opp. Bergartens forandring oppover var slik: nederst ved allfarveien fantes bergkisel (petrofilex) i knoller blant diabas, likeså jaspis og porfyr, men mest diabas som ser ut som en forstenet leirart, mer eller mindre finkornet av skjevrutete figurer og er jernholdig. Den brukes derfor til å smelte de sortgrønne glassflaskene. En løsere art kalles skallberg. Lenger opp treffer man kalkarter, og øverst en grovkornet granitt. Nede ved gården Solberg er det en god kvartskisel (qvarzumsiliceum) som brukes til glassmeltning. Man opptar den beste i dypet, og sender den til glassblåseriene.

 

På Solbergåsen står det en varde med hus ved. Derfra så jeg med en god kikkert Akershus festning mot nordøst, og Jonsknuten på ande siden av Kongsberg mot vest, løfte seg opp seg over de andre fjellene, omgitt av tåkeskyer som en krans. Annensteds var utsikten mer innskrenket fordi det meste av Eiker prestegjeld lå for nær under fjellet. Utsikten mot nord var lang og vidt utbredt, av utseende som en flat fjellstrekning hvor noe av de derværende vann samt det nærmeste av Tyrifjorden viste seg blinkende i ville skateringer. Mot syd så man gjenstandene langsmed Drammensfjorden tape seg i en meget disig luft. Etter kompasset lå Akershus 60 grader fra nord til øst, Røyken kirke 6 grader fra øst til syd, og toppen av Jonsknuten omtrent 5 grader fra vest til syd.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 121-122)


18.12.23

PROFESSOR GODBERG POULSEN

Jeg reiste siden en gang til vanns fra Eiker til Drammen, da professor Strøm fulgte meg til Møllenhof hvor jeg sammen med ham besøkte den patriotiske og dyktige mekaniker, professor Godberg Poulsen, en flensburger, ikke av det vanlige slaget som reiste til Norge for å handle på flensburgervis; men for å utføre sin mekanikk til Norges utvikling da han hadde blitt spurt om dette allerede i året 1751.

 

Hans prisverdige innsats,  har herr professor Strøm beskrevet. Det jeg denne gang betraktet hos ham, var hans flid med islandsk mose og bruk til føde som nå er kjent.

 

Han har innrettet adskillige mølleverk, særlig gryn- og siktemøller. Ved de siste fås like godt hvetemel som det engelske. Han har særlig gjort seg fortjent ved å skaffe møllesteiner av norsk steinart bedre enn de kostbare rhinlandske. Han har også til sin egen oljemølle selv hugget ut de beste møllesteinene av granittfjellet ovenfor sin gård og gitt anvisning til samme slag ved Kristiania.Til alt sitt arbeide har han benyttet norske folk.

 

Vi finner igjen Godberg Poulsen (1724-1799) i Lokalhistoriewiki. Godberg Poulsen var en danskfødt møllebygger og industrigründer. Han ble født i Flensburg i 1724. På Møllenhof anla Poulsen også ei oljemølle, som skal være den første i sitt slag i det sønnafjellske Norge. Her ble det produsert grønnsåpe, med linfrø som råstoff. Den ble også eksportert til Danmark og omtales i tidsskriftet Samleren i København i 1788 som «den allerbedste og staar langt over den udenlandske, da man i udlandet er begyndt at bruge tran istedenfor olje til sæbefabrikationen.» Et biprodukt var linkakemel, som ble brukt som kraftfor.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 120-121)

 

 

 

06.12.23

VEIEN FRA EIKER

Etter å ha fått frisk skyss bega vi oss videre på veien 1 1/2 mil til Drammen. Her hadde man alle slags vakre utsikter i naturen med kunstverk iblant, snart nærmer man seg elven, snart de steile fjellene eller klippene hvor grantrærne likesom klatret opp og presenterte mange loddrette alltid grønne pyramider på avsatsene stigende (som det syntes for den i det lave reisende) like til himmels.

 

Hus og gårder hvorav de fleste lyste med røde tak som de omgivende engene, markene og lundene forhøyde med sine forskjellige grønne farger, lå nær og lengere fra veien som på begge sider var innhegnet av gjerder, mest oppførte av bakhon eller de ytterste bord av stokkene.

 

Veien ble opplivet av de mange reisende, hvoriblant og en dame, ridende ikke i tverrsadelen men på det slags damesadel hvor man skal kaste det høyre beinet om en utstående sadelknapp, og støtter det venstre i en stigbøyle. På den måten er den ridende mer utvungen, og kan mer se for seg, men faller hesten, er fallet desto farligere. Da kvinnene ikke sitter som menn, behøver ikke drakten å være kavalerimessig; men mote!

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 119-120)

 

27.11.23

LAKSEFISKET VED HELLEFOSSEN

På min først omtalte reise til Drammen oppholdt jeg meg litt på Haugsund [Hokksund] på østsiden av Eikers elv [Drammenselva] som vi satte over på med en ferge. På grunn av den sterke strømmen måtte vi lenge arbeide oss opp imot for å komme til det rette båtstedet. Jeg og reiseselskapet hvilte oss noe her og delikaterte oss særlig med den nyfangede ferske laksen som smakte fortreffelig.

 

Deretter bega vi oss til laksefisket ved Hellefoss som ikke er striere enn at man kan trekke båter forbi. Her er det et skuespill å se laksens strid mot fossen som de strever med å springe opp for. De dumper ofte ned i spranget men gjør allikevel nye forsøk. Slike laksesprang har gitt anledning her, som flere steder, til å fange dem med flate kister, kalt flagger hengende ut mellom to lange master med en avstand fra hverandre på seks alen (en alen tilsvarte 60 cm). Dette slaget skiller seg noe fra den måten jeg har beskrevet blant mine anmerkninger over Lardal og er beskrevet nøye av herr Strøm i hans beskrivelser over Eiker.  I disse tider innbringer Haugsunds laksefiske en 5- til 800 riksdaler årlig men tidligere mer, da man ikke fisket så mye nedenfor som nå, dels ved båt om høsten, dels ved drivgarn på høysommeren.

 

Haugsund (Hokksund) ser ut som en liten plett, men bebos av en 24 tømmerdragere som besørge transport av tømmer til Vestfossens sagbruk, dessuten håndverksfolk, fiskere, sund- og prammenn og verthusfolk, i alt henved 450 sjeler. Glassverket, som lå på den venstre siden, er nå nedlagt og husene solgt for omtrent 1/10 av det de hadde kostet.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 118-119)

  

 

16.11.23

HANS STRØM
Av oldsaker funnet i jorden og mange dokumenter, er det langt flere enn de, herr professoren [Hans Strøm] har beskrevet. Hans svigerfar, professor Greve hadde sendt flere dokumenter om historien og språket til det kongelige danske selskap. Om man visste hvor disse er kommet hen! Mye slikt kommer ikke i de rette hender, men til dem som hverken vil eller kan gjøre en beskrivelse om det. I det minste skulle ikke noe dokument fjernes fra stedet det et funnet før det var registret med et tingsvitne og arkivert. Ved en bondegård er det funnet tre sjeldne romerske sølv-mynter. Det må ha vært en spesiell årsak at disse er kommet hit.

 

Siden min første gjennomreise, har jeg vært to ganger på Eiker og besøkt vår berømmelige professor Strøm, og i nesten ti år stått i brevveksling med ham. Det er derfor ikke av veien å skrive noe om denne dyktige mannen.

 

Hans far var Peder Strøm, sogneprest i Borgen på Sunnmøre. Av hans tre søsken ble søsteren gift med slottsprest i Kristiania herr Lund, som nå er død. Hans yngre bror er borgemester i Kristiania, og bor på Bragernes. Hans tvillingbror var etatsråd og birkeskriver (sorenskriver) i Skjelland samt forvalter over Roskilde kirkegods.

 

Professor Strøms karakter er stillferdighet, sindighet, grundighet og harmoni forenet med en sann menneskekjærlighet som han viser både i sine skrifter og i vennskap og omgang; ufortrøden i arbeidet, uten distraherende bihensikter, søkende først og fremst det allmennyttige. I hans brev så vel i den siste linje, som i den første, hersker det sanne vennskap; hans milde oppførsel i alt har verget ham mot misunnelse og nedsettende innstilling og fritatt ham fra anfall.

 

Hans tydelige foredrag og anvendelse av det vitenskapelige eller høylærde på det som er nyttig for mengden, har gjort sitt til utbredelse av hans skrifter for så langt lesing beherskes hos oss. Hans lærdom har for lengst gjort ham berømt utenlands. Slik har han ikke bare vært medlem av det kongelige københavnske og trondheimske lærde selskap, av våre økonomiske selskap i København og Kristiania, men endog medlem av det kongelige vitenskapsselskap i Stockholm og det patriotiske sammesteds, av det kongelige naturforskerselskap i Berlin og som geistlig, professor teolog extraordinarius. Hans beskrivelse over Sunnmøres fogderi var nok til at gjøre ham berømt, men hva har han ikke siden levert i trykken både som spesielle verk og i samlinger og periodiske skrifter. Over femti større og mindre skrifter og avhandlinger har han utgitt.

 

I henseende til hans egen flid og korte opphold ved akademiet kan man regne ham blant våre autodidakter som har utdannet seg selv og utviklet sine naturlige talenter. Man skal se at våre største genier just har vært slike. Hvordan har det seg når vi har et så stort og rikt universitet? Kanskje avsondringen fra den større verdens forlystelser og oppmuntring til flid - tross vanskeligheter - gjør mye.

 

Herr professor Strøm har og, da han ikke har noen barn, (men en stesønn, som ga seg til det militære, og for lengst er kommet til sin bestemmelse) desto mer tid til å tilegne seg vitenskapene. Jeg vet av erfaring, hvor mye tid barn, som man selv er nødt til å lære og oppdra, krever.

 

Han nytter bestandig tiden som en skatt, den særlig bør gjøre det høyeste regnskap for som besitter talent fremfor andre. Hans tenkemåte som stemmer overens med min egen, har uten tvil påvirket vårt vennskap, da bare omgang og kjennskap stifter det dagligdagse.

 

Herr professorens vesen står i stor kontrast til det frekke, selvsikre, myndige og allting straks bestemmende vesen, som det oftest er best å gi seg for, som har lært lite og arbeider ikke uten det som er av høy plikt, og som gir betydelige fordeler av seg; ja som ikke engang har lært å tenke.  Hvor mange det finnes av slike geistlige blant oss, kan jeg ikke spesifisere her; men jeg kjenner mange hvor jeg dess bedre har kunnet merke forskjellen.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 114-118)


06.11.23

KIRKEN OG ALLMUEN I EIKER

Hva angår det geistlige er Haug kirke hovedkirke. Kirken er av naturstein med bly både på taket og spiret. Altertavlen er av alabast, fint utarbeidet med søyler av rødflammet marmor. Mellom to store metallysestaker på alteret står to andre smukke av håndlaget krystall forært av glassblåseriet.

 

På en tavle ser man kopiene av noen gravplassers inskripsjoner siden disse snart utslites på liksteinene. Over den forrige eieren av Hassel Jernverk, herr Neuman, har hans familie reist et vakkert monument til et varig pryd og minne. Dette gravstedet som er av støpt jern, hvilket er en sjeldenhet i Norge, utmerker seg fra alle andre på kirkegården. I Tyskland har man bestilt støpte monumenter fra Sverige som ved lakkering trosser marmor og all annen stein i varighet.

 

Den gang jeg var her, lå de dødes bein slengt omkring foran føttene på de gående, men da kirken i den senere tiden til og med har fått et orgelverk, tror jeg at det på den nevnte uorden eller disharmoni mellom hva man gjør for de døde og hva det bekostes for de levende, nå er rådet bot.

 

Sognekallet er vel av de store i henseende til de visse inntekter, så som 400 riksdaler tiende, landskyld av 20 skippund foruten en meget stor prestegård hvis grunn utgjør nesten en mil i omkrets. Men når kapellanlønnen, enkepensjonen og de kongelige skattene er betalte, bekreftet herr professoren, at intet av de sikre innkomstene ble til overs.

 

I så stor en folkemengde med varierende omstendigheter i embetet, kan de usikre innkomstene variere mye, for eksempel høytids-offer. Under halvparten av nattverdsgjestene, og i tillegg er andre usikre inntekter avtagende. Når man tenker over, at prestegården ligger nær kirken og allfarveien, følgelig beleilig for fremmede, er det ikke å undres over, at ingen av prestene der har etterlatt seg rikdommer.

 

Skolevesenet her er med alle sine mangler bedre enn på de fleste stedene i landet. Foruten faste skoler, er det seks omgangsskoler. Lønnen er fra 20 til 60 rdl mens den vanligvis andre steder 12 a 16 rdl.

 

Fattigvesenet har over 300 rdl kapital. Den så vel som skole-kassen er mest samlet av bøter.

 

På grunn av hestenes omfattende bruk til de utallige virksomhetene, er det bare 4 dragonlegder, men 185 1/2 soldatlegder.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 112-114)

 

 

 

26.10.23

NÆRINGSVEIENE I EIKER

De mange slags næringsveiene som er her foruten åkerdyrking, skyldes mest Drammens- eller Eikerelva som setter nesten alt i bevegelse, både fiskegarn, sager, tømmer, og derved de fleste mennesker, for ikke å tale om mye fraktfart.

 

Jeg vil bare oppregne disse næringsveiene:

en sølvgruve som fordrer 60 arbeidere,

en annen sølv- og kobberholdig,

10 jerngruver hvor der brytes 2.200 tønner malm,

Hassel jernverk som holder 60 arbeider og 18 bønder med 40 hester i arbeide.

54 sagbruk hvis kvantum i alt beløper seg etter konsummanntallet til 533.582 stykker bord foruten 10.000 på en sag som ytes spesielt av tømmerdragerarbeidet, beskjeftiger mange. Disse trekker tømmeret opp til sagverkene likesom bordførerne bringer det ned igjen, alt til vanns på flåter. Bjelkeførerne fløter ned bjelkene, som kommer fra Opplandet. Således skipes over 16.000 tylfter bjelker til Drammen årlig.

 

Dernest må laksefiskeriene tas i betraktning. De ved Haugsund må særlig fremheves. De innbringer årlig en 3.000 rdl.

 

Videre er det magasinferdselen til Kongsberg, malm-ferdselen og maskinenes drift på Kongsberg, som trekke mange folk og hester herfra. Kull- og tjære-brennere, hertil kommer andre verk og fabrikker: fem hollandske gryn- og sigte-møller, et såpe-kokeri med olje-mølle, en valke- og stampe-mølle, tre spiker-fabrikker, to stangjernhamre, to tegl-ovner, to kalkbrennerier, et pottaske-brenneri, og endelig en nylig opprettet spinneskole for bomull. Glassverket, som var her tidligere, er for lengst flyttet, og husene solgt for mindre enn 1/20 av hva de hadde kostet, alt på kongelig regning.

 

Av denne korte opptegnelsen ses, hva arbeide, handel og vandel setter prestegjeldets innbyggere i langt mer virksomhet enn hva som skjer på de fleste andre stedene på landet. Av dette kan en ettertenksom og erfaren leser snart slutte seg til hvordan levemåten kan ha vært, nemlig meget bymessig, dog langt enklere i mat og drikke, i utstyr og især i klesdrakt enn byboerne som er de mest overdådige.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 111-112)

 

 

 

18.08.23

VEIEN FRA KONGSBERG TIL EIKER PRESTEGÅRD

Jeg forlot Kongsberg åtte dager etter ankomsten og reiste i et lite selskap til Drammen. Veien var ypperlig og gikk opp over Krakebakkene hvor veiarbeidet har vært meget vanskelig.

 

Furuskogene ga åpninger på sine steder for plasser og løkker som her er meget kostbare. Derfor dyrkes også den ufruktbare grunnen ved opprydding, blanding, ja ved å dekke fjellet med jord fra dalen, så mye dette siste enn motstrider naturens arbeide i Norge hvor den fruktbare jorden mer og mer flyter nedover ved regn og fortynner samt utmagrer den øverste jordskorpen på fjellgrunnen. Dog er det nødvendig men samtidig besværlig på utallige steder!

 

Etter at vi var kommet over nevnte bakke, omtrent en halv mil, så jeg to hamre i kryss, som på bergmanns språk kalles Schlägel und Eisen, hugget inn i fjellet ved veien. Dette var et grensemerke, og nå kom vi ned i Eiker prestegjeld.

 

Gradvis fikk jeg en fin utsikt til Fiskumvannet med gårder og Fiskum kirke, annekset til Eiker, likeledes til det lange vannet Ekern, og videre like foran oss hovedsognet i sin vide utstrekning beliggende i dalen med smukke teglkledde gårder, og disse omgitt av jordens sommerherligheter, og Eiker kirke i midten hevende over en slette bevokst med furutrær.

 

Halvannen fjerdings vei (ca. 3,4 km red.anm.) før jeg kom til Eiker, så jeg på høyre hånd den vesle pletten Vestfossen som ernærer en 550 mennesker ved de tolv sag- og mølleverkene nedenfor. Dit opp kan man komme til vanns fra Drammen, hvilket er beleilig for Kongsberg. På andre siden av elven ligger herregården Fossesholm som herr etatsråd Cappelen nylig har kjøpt etter at han forlot Kongsberg som leverandør.

 

Da jeg en gang siden fikk anledning til å komme dit, kan jeg nevne at jeg få steder har sett en slik gård så forbedret og utsmykket. Nå vil jeg bare beskrive hva som falt meg i øynene. Orden innvendig i alt, for eksempel i kjøkken og tilstøtende spiskammers, alle slags kjøkkenkar og verktøy samt bordserviser av alle slag oppsatt i en orden, som om det bare var til stas. Mitt på gården et hus som et lysthus med paviljongtak med tårn med klokke og timeviser, og nedenunder et basseng med springvann som i en stor grotte, alt av tre og enkelt. På den andre siden bak ved, en kum til å vanne kyrene. Vannet til den ble ledet i trerenner under jorden fra nærmeste fjell. Denne vannledningen og springvannet hadde kostet 1.400 a 1.500 riksdaler. Men burde det ikke vært lagt litt mer til? og den kostbare vannledningen gått til et marmorbad i en kunstig steingrotte med passende bilder og dekor i norsk marmor?

 

I stallen og fjøset var det så luftig og rent som i en stue. Foret lå ovenpå loftet mot skikk og bruk i Norge. Man frykter at loftet og foret kan forderves av damp som stiger opp fra kyrene, men her var det gjort trekkhull øverst i veggene og trekkrør i taket. På gården fant jeg urten dragehode vokse. Denne har jeg ikke funnet andre steder.

 

Herr von Cappelen døde siden i høy alder, dog ugift.

 

Lenger bort mot Eiker prestegård reiste vi forbi gården Semb, som i gamle tider også var en herregård. Ja, de gamle lensherrene har bodd der da Eiker var et kongelig len. Godset er i den senere tid oppdelt og kommet i mange eieres hender.

 

Noe lengere bort kom vi forbi en oppreist stein av kalk med en stor mengde avtrykk av små muslinger.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 97-100)

 

 

06.07.23

SØLVGRUVENE

Vil man nå gå i dypet og vite hvor dypt bergfolkene er kommet ned i bergene her, så beretter nevnte herr Deichman at den gamle gruven Segen-Gottes går 149 laster eller 526 alen dypere enn havspeilet eller havets overflate. Jeg vet ikke om man noen steder i verden har kommet dypere i jordkulens skorpe eller nærmere jordens sentrum. Faluns gruver i Sverige kommer nest etter. Ellers vet man ikke om man på sletter nær havet er kommet dypere enn 332 fot, som skjedde ved brønngraving i Amsterdam. Nok om Kongsbergs beliggenhet. Jeg vil nå kort beskrive mitt opphold her, og etterpå gi leseren en alminnelig fremstilling av byen selv, deretter en nøyer beskrivelse av sølvverket slik det forholder seg nå, altså lenge etter jeg var der.

 

Min hensikt var egentlig å avlegge berghauptmann Helzen et besøk i anledning av et smukt brev, han gjorde meg den ære å tilskrive som svar på en søknad om å kunne få en stilling som da var ledig ved det norske bergvesen, og hvis ikke bistand til en liten utenlandsreise. Det kom virkelig så langt at berghauptmannen lovte å foreslå meg til en reise til Falun og annensteds i Sverige på kobberverkets interssenters bekostning og til deres nytte, , men her skulle en del hoder samles, som det heter, under en hatt. Han selv sto ferdig til å reise til København i anledning av noen klager, hvorfra han først kom opp igjen et halvt år etter, med 600 riksdaler årlig tillegg i sin gasje, som tidligere var 2.000 riksdaler.

 

Da utsiktene for meg selv merkets å være så godt som ingen, ble jeg noen dager på Kongsberg for å se meg om. Jeg losjerte i samme hus som noen rike unge engelskmenn, som reiste under en gammelaktig mann som så ut som en skipper, men de gjorde seg liten umake for å se seg om, og neppe kikket de ned i en av gruvene.

 

Etter å ha sett meg om i byen, bega jeg meg tidlig en morgen, da det begynte å bli meget varmt, under ledsagelse av en Markscheider, vestover ut av byen til gruven, Gottes Hülfe in der Noth, som ligger nesten en halv mil fra byen. På halvveien gikk jeg forbi et fjell som på den bratte siden hadde navnene på alle de danske kongene som hadde besett bergverket, innhugget og innfelt med deres symboler; det er våre seks siste konger, og derunder en innskrift. Stedet er egentlig en sprengt bergåpning i veien, kalt Skjegge-Trengslet, og den flate fjellveggen er på høyre hånd. Innskriften lyder slik:

 

Her hvor vildsom Ørk har været,

Og sig grumme Dyr har næret,

Nu et Guds Skatkammer findes,

Hvor den ædle Sølv-Ertz vindes;

Norge derved staar i Blomster,

Kongen ogsaa har Indkomster,

Sex af Konger har erfaret,

Hvad af Sølv her er bevaret.

 

Den slags monument behager meg meget, som særdeles passende på dette lands egenskaper og muligheter. Det store og vedvarende passer seg på et fjellrikt land og et alvorlig folk, og slike innskrifter er i fedrenes smak.

 

Endelig nådde vi høyden. Her renner vannet fra en større høyde i et slags basseng og gir det som behøves til vannhjulets langsomme omdreining. Dette hjulet var 18 alen i diameter og sto under tak som ga det hele navn av radhus. Ved hjulets krumtapp drives verket med parallelle stenger, og får vannet ut av gruvene med pumperør av sugeverks beskaffenhet. Stengene gikk 2 a 3 ganger tilbake i minuttet. En slags hammer gir ved samme bevegelse en jevn banking. Den er enten stille eller banker usedvanlig hvis noe går galt. Vannet gikk siden lenger ned og bort for å drive andre verk. Slik nytter teknikken alt, og deretter følger naturen.

 

For å forberede meg til min underjordiske reise, tok jeg på meg bergmannsdrakt, og lot meg underrette om hvordan jeg ellers skulle bære meg ad. I begynnelsen av nedfarten kom det plutselig en kulde over meg, da den overjordiske luften jeg kom fra var meget varm og møtte her en kjelders kjølighet. Dette føltes som en noe sitrende frykt. Men kulden ga seg på grunn av min bevegelse i nedklatringen på stigene og frykten ga etter ved den raske tilvenningen.

 

Det var ingen fare når man ikke et alt for uforsiktig. Det kom underlig for meg at man noen steder ved trestillasene prøvde å hindre fjellveggene i å gi seg ut eller falle sammen, og det fortelles å være nyttig. Da vi hadde gått ned 80 laster, hvor vi noen steder undervikkes ble møtt av nedadgående malmkorger, som i en loddrett linje går fra øverst til nederst. Man møtte arbeider i stoller eller horisontale innganger hist og her. De hadde gjort hulrom som nisjer, hvilke kalles orter, hvor de tente ild for derved å utvide sprekkene naturen hadde begynt, for å lette ertsens utskilling og utbanking. Andre steder var de beskjeftiget med å sprenge berget med krutt, og jeg hørte de fryktelige kommandoord: «Redd livet!» ga mine føtter vinger. At man skulle høre slike skudd i byen når været bærer dit, tviler jeg dog på.

 

Markscheiderne, landmålerne tok i forbifarten en og annen sølv-anwuchs, som det kalles på tysk, hvilke mest gedigne sølv-stuffer arbeiderne hadde styrke å gå forbi. Etter at jeg hadde steget noe dypere ned, men ikke til det største dypet, for denne gruven, Gottes-Hülfe in der Noth er 118 laster dyp, steg jeg opp igjen i dagen, trett av denne usedvanlige reisen.

 

Det var i denne gruven, man i 1647 fant gull blant sølvet, som de berømte brilledukater ble myntet av. I året 1749 fant man der en sølvmasse, vektig 3 skippund som kan regnes for 1.000 mark. Denne gruven har vært den mest bestandige eller mest jevne i utbytte, og derfor mest bearbeidet, når de andre har slått noe feil. Men før jeg vil underholde leseren om sølvverket i alminnelighet, vil jeg ta en kort oversikt over byen.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 80-85)

 

 

 

26.06.23

VIDERE TIL KONGSBERG

Jeg tok avskjed fra en kjær familie, og red min vei videre til Kongsberg. Innen jeg kom dit, måtte jeg på grunn av elvens buktninger og landets steilhet på sine steder sette over tre fergesteder på de fire milene til Kongsberg. Utsiktene var meget innskrenkede. Å gjøre Lågens elv seilbar fra Kongsberg til dens utløp i havet var å ønske, men det er umulig på grunn av de mange fossefallene. Det er dog en lykke at Kongsberg på en annen kant har så nær vanntransport.

 

Kongsberg.

Jeg ankom dit akkurat på sankthansaften, da høydene hist og her var opplyst av brennende tjæretønner. Disse er gamle tomme tjærekvarter og tønner som man tender på, oppsatte på høye stenger. Man brukte da også å skyte, men nå er det forbudt. Foran dørene var det endog hos fattige folk satt opp en liten bue av bjørkekvister og løv slik girlanderbuer ble brukt andre steder. Man gikk og spaserte høytidelig overalt.  Med all ære for all offentlig tilstelning synes meg at den påfølgende gamle sankthansdag gjerne kunne vært beholdt som en festdag ti da er det den mest frie tiden hele sommeren og et opphold mellom vårarbeidet og de andre følgende markarbeider. Den brukes derfor ennå, da jeg skriver dette, som en hviledag.

 

Utenfor byen sees hist og her løkker som egentlig er enger, hvis ufruktbare grusjord er så gjødslet og opparbeidet at gresset noen steder går til knærne, og rødmede nå av blomster (som Wilse nevner med latinske navn.) En slik løkke er innhegnet med steingarder, og de fleste borgerne har i midten en liten lade med et sommerværelse, Enkelte steder hadde hager, men meget liten kornavl. Engene er hovedsakelig på grunn av de mange hestene som behøves til sølvverkets drift, og derfor er en slik løkke kostbar. Den vakreste og største er Dyremyre som tilhører berghauptmannen.

 

Kongsberg ligger etter de nyeste karter på 59 grader 38 minutter polhøyde. Dets lengde er ennå ikke helt kjent, men dens lengdegrad, eller rettere Lågens, som renner gjennom byen ved Bragernes er 38 laster over havet.  (Lastene beregnes her til tre alen og seks tommer rhinsk og dansk mål.) Dette blir 133 alen, og slik ser man herav fra elvens fall fra Kongsberg til havet. Etter veienes gang ligger byen fire mil fra Bragernes og åtte mil fra Kristiania. Kobberbergs bekk eller lille elv renner ned ved den ene enden av byen, og Jondalselven på den andre siden kommer vestfra. Omkring byen er det snaue fjell eller berg av fin granitt, hvorav Jons-Knuten stiger høyest. Etter kanselliråd Deichmans beretning er toppen 371 og tre åttendedel laster eller 1.299 og en halv alen loddrett over havflaten.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 78-80)

 

 

 

17.06.23

LAKSEFISKET VED KJÆRRAFOSSEN

Da det nå nærmet seg sankthansdagen, tiden det meste av laksefisket går for seg, ble jeg innbudt på en lystreise til laksefiskeriet Kjerre, beliggende tre fjerdings vei herfra i Lågselven, mot syd. Navnet har det av den vesle øya, Kjerre som ligger midt i strømmen, og som med en rad undervannsskjær, danner en diagonal eller skjev linje hvorover fossefallet går. Noe nedenfor gjør strømmen to smale renner i fjellet kalt Huggetveten og Mele. Vider nedenfor danner de sammen med fossefallet et basseng. En slik naturlig vannsamling kalles høle, og her er laksens beste samlingsplass. Derfra spretter de med samlet krefter opp vannfallet eller fossen. Det beste fisket går for seg:

 

  • I en stor kiste av fasong som en liggende avstumpet pyramide som er sammensatt av lekter med åpninger mellom hver, og bare ovenpå forsynt met et tett lag av bord som er festet med en god lås. Foran med strømmen er det et stort hull omkranset innvendig med kvister i en figur som en trakt, slik at laksen lett kan gå inn men ikke komme ut. Denne kisten var plassert nede i fossen helt inntil dens øverste kant og fastbundet. Fra land gikk det en gangbru ut til den.

 

  • Nok hadde man flere slike men mindre kister som bare kunne motta en laks om gangen. Hver morgen trakk man opp en slik kiste med en liten heis for å ta ut fangsten.

 

  • Man brukte og her vegger sammenslåtte av bord som man hengte skjevt ned over skjærene eller fossene ovenfor. Disse veggene eller sammenføyde bord var nylig høvlet (andre steder hvitmalte), for laksen anser slike lyse gjenstander som skummende vann eller foss og spretter opp i dem, men til sin ulykke fanges den derved i en slags kiste som er oppstilt bak veggen.

 

  • Ved Melefossen bruker man også garn, og lenger bort ved de øvre fossene flere slags fiskeredskaper, slik som: teiner og steinkrukker som er en slags hengeruser.

 

Ved vår ankomst til elvebredden samme sted fant vi alle deltakerne i laksefiskeriet samlet der. Noen av dem var tilgrensende bønder, noen var forpakter av visse deler og andre innfant seg som kjøpere. Vi var til stede som prestens forordnede som del av det som tilkom ham pro officio, i embets medfør. Nå åpnet de den førstnevnte store kisten, og en sterk håndfast mann kledde seg helt naken. Med en tre-klubbe i hånden steg han ned i vann til under armene blant de fangende laksene. Her gjaldt det ikke mindre enn en tvekamp med alle disse store vanndyrene som slo kraftig omkring seg med halene. Mannen grep og omarmet den første og beste laksen og ga den et dyktig smell med klubben over snuten, hvormed den ble fortumlet og halvdød og lot i mak ta seg opp. Men ettersom det første slaget sjelden lykkes helt, må mannen anvende alle sine krefter for å holde laksen fast og tåle mange slag av halen, inntil han kan gi sin rest. På grunn av et slikt slagsmål ble han etter en halv time igjen avløst av en annen. De slagne laksene ble bragt til lands i en båt. Her sto det en hytte oppført av bord der de kunne veie de fangede laksene i tallet 60 på en jernvekt. I vekt utgjorde de til sammen 80 bismerpund som hver utgjør 12 skålpund, altså 960 pund. (1 bismerpund tilsvarer ca. 6 kg.)  Deretter gikk delingen for seg. Interssentskapet var delt i 16 parter, og hver part igjen i åtte mindre eller under-deler, kalt markbol. En laks veier gjennomsnittlig 12 skålpund, og en slik laks betales på stedet med 72 skilling, men siden er prisen i dette som i det meste tatt til. Tillike har dette laksefisket vært langt mer lønnsomt. En vanlig mann angir blant andre begripelige årsaker også den ubegripelige, at et slikt fiskeri avtar så snart man gjør opprør mot det, og slik skulle tilfellet være her.

 

På vår tilbakevei ble vi saluttert av noen tordenskrall, som forsterkes av de omliggende fjellene og har en lengre rulling enn i de slette områdene. En forskrekkelse av et lynnedslag syv år senere forårsaket min morbrors død. Jeg forlot Lardal med et uforglemmelig minne om et lærerik samvær og fornøyelse, endog blant klipper. Hvor ofte finnes mindre kjedsommelighet enn i en forsamling for den som har prøvd noe av alt.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 74-78)

 

 

08.06.23

MILJØET I LARDAL

Innbyggerne her forekom meg veltenkende og åpenhjertige, i tillegg enkle og dyktige. Noen viste seg hendige i å lage tresaker. Slik fikk jeg artige små esker, sammensatte, den ene på den andre, så de henger sammen som i en kjede, og hver kan åpnes for seg. Jeg har siden hørt at hollendere har kjøpt opp slike og gitt en gylden for stykket.

 

Her var det ikke nok høy hjemme ved gårdene til tilstrekkelig vinterdrift uten å ta fra havnen (kyrenes gressing). Derfor driver man kveget til seters om sommeren, særlig på vestkanten hvor det er ville fjellområder. Det dyrkes mye humle, men av hagestell er det lite. Om vinteren har innbyggerne mest å gjøre med kullkjøring til Kongsberg. Annen tilvirking og drift av skogene faller meget ulikt ut.

 

Av ville dyr er ingen mer hyppig forekommende enn ekorn. Deres sprang fra en tretopp til en annen ser farlig ut men er det ikke. Bjørner lister seg ofte ned i nylig modent byggåkere. Ellers holder de seg kun til fjells. Av urter som ugress i åkrene er det cucubalus behen, engsmelle i store mengder. Deres blad er ikke bare spiselige men også velsmakende, alene eller blandet i langkål. Man bruker den og således. Av barkebrød i uår visste man slett ikke noe her. Av ranuncolo acri, soleie visste en landsoldat å skaffe seg en benskade den tid utmarsjen skulle gå for seg i Holstein, og til sin tid igjen å lege den, benyttet han acrosticho feptentrionali (bengress), som vokser her på siden av små fjell. Så fortalte man meg.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 73-74)

 

  

26.05.23

NIELS BIERREGAARD - PREST OG BONDE 

 

Som bonde betraktet, har herr Bierregaard gjort seg mye flid for å bruke og innføre den danske måten å høste korn på, nemlig å slå istedenfor å skjære det. Liksom sorenskriver Friis, som før nevnt hadde anbefalt den norske pløyingen for Danmark. Derfor har han tatt en dansk gårdsgutt i tjeneste, og han benytter ham til å slå kornet. Han lærte også andre teknikken, og presten gjorde sitt mulige for å få andre i sognet til å benytte den. Men ingen ville gjøre noe seriøst forsøk. Til slutt da den jyske karen ble svakelig, måtte han selv avstå fra den måten å slå kornet. I min beskrivelse av Spydeberg har jeg skrevet om hva som sies for og imot ljåens og sigdens bruk i kornhøsten, særlig at ljåen på de fleste steder på grunn av havreåkerens løshet (som den vanligste sæd) er ikke så nyttig som sigden.

 

Til å rykke opp trestubber med rot i en krattmyr for å legge det under plogen, benytter han seg av en maskin som han selv ikke hadde sett eller hørt om, men uttenkt etter mekaniske prinsipper, funksjonell og til god nytte. Det var egentlig en bjelke lagt vers over en bukk, og forsynt den forreste og sterkeste enden med en sterk jerntang hengende i en lenke. Etter at tanga, ved å senke forreste enden av bjelken og plassert den rundt en sterk siderot, dro man den lange enden av bjelken ned med en vindel. Følgelig trakk jerntanga sideroten og derved hele stubben så langt frem at man uten besvær kunne få den helt opp. Hele stillaset kunne slepes av sted som en slede.

 

Våningshuset på prestegården var gammelt og gammeldags, men dels ville han spare sin menighet en ny bygning lengst mulig, dels fryktet han for i sin tiltagende alder å ha det ubekvemt lenge for å få det bekvemt, da en ny trebygning krever tid til å sette seg. Det går langsomt med alt som skal skaffes tilveie, dels fryktet han for den vidløftighet som gjerne ville oppstå hver gang noe slikt skulle bekostes av allmuen på grunn av liten bestemmelsespåvirkning og adskillig praksis.

 

En vitenskap, og det enda en svært nyttig vitenskap, savnes hos herr Bierregaard, nemlig den man kaller næringsvett, som de oftest har best inne, de som vet minst av hva man kaller lærdom, ti det skal tid og lyst til alt, og alle kan ikke alt. Ikke derfor sagt at han var ødsel, eller ikke passet på sine eiendeler, men av hensyn til de inntekter han tilkom med rette, var han noe skjødesløs. Derfor måtte han en gang komme i konkurs, men det er å merke at en sogneprest på landet i Norge på få steder mottar eller kan motta det viktigste som er bestemt ham etter loven, nemlig tienden. Han må holde seg etter innførte villigheter etter adskillige gamle skikker på hvert sted, om man kan kalle dem villigheter. Det oppveier på langt nær det som kunne kreves i tiende på dansk maner. For ikke å snakke om biinntektene som er meget forskjellige, og meget lave. Den som nå ikke har tid, lyst og tålmodighet til å passe alle de hyppige men små leiligheter til å få mye i så måte uvisse, kommer særdeles til kort. Da de offentlige utgiftene, og hva som ellers påligger kallet, er i de vanskelige tidene svært økende, og mot de uvisse inntektene, er det ikke å undre at herr Bierregaard med all sin orden, enkelhet og øvrige økonomiske ved sitt lille kall kom i gjeld, og etterlot intet til sin enke og barn.

 

En lærd mann bør da i en slik situasjon ha studert sin politicam æconomicam,økonomi  hans hustru likeså, og for allting på landet. Mot det andre ytterlighet nemlig gjerrighet er beskjeftigelse i vitenskaper vanligvis et godt middel, og som det heter, «didicisse fideliter artes emollit mores nec finit esse feros», en god gjerning blir sjelden verdsatt, kan man og legge til: «nec sinit esse avaros», han tillater seg heller ikke å være grådig.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 69-73)

 

 

 

16.05.23

WILSES TANKER OM UNDERVISNINGSANSTALTER OG UNIVERSITET

Nesten i samme omstendigheter som herr Bierregaard, har jeg ofte tenkt på, siden jeg ble prest på landet i Norge, hvordan jeg kunne tjene både meg selv og fedrelandet ved privatforelesninger, uten de studium og vitenskaper som jeg kunne ha studert. De jeg tidligere har undervist i, viste seg å være til liten nytte i min situasjon blant klipper og bondefolk, hvor man ikke spør etter slikt. Derfor har jeg for lengst gjort planer til en slik anstalt, ja bekjentgjort et par i trykken, men ingen har tatt det seriøst, enda jeg har skrevet av egen erfaring. Man tror kanskje at ingen prest rettskaffent på en gang kan fyllestgjøre både preste- og skoleembetet. Men slike vil jeg henvise til berømte undervisningsanstalter hos prester på landet i England, til den tidligere berømte Doddrige samme sted og en mag. Nold og flere i Danmark.

 

Men det er sikkert at en prest behøver en medhjelper i presteembetet når han vil påta seg en fullkommen undervisningsanstalt i sitt hus. Denne kan i tillegg desto bedre gå ham til hånde i dette. Enda bedre er det hvis han kan holde en student som medhjelper til forelesningene, og en viss tid hvert år en eller flere lærere i de studium, som man ikke kan ha andre steder enn i de store byene. Her ble da et lite husakademi til litt hjelp og trøst i det behovet riket har til et nasjonalakademi og andre store undervisningsanstalter.

 

Hovedårsaken i forsømmelsen av en så viktig sak er nok mangel på innsikt og bestemmelse hos foreldrene her i landet. Derfor sender mange i en slags fortvilelse sine barn ut av landet, enten til Danmark eller til fremmede land, særlig det siste, for å lære fremmede språk. I Berlin har jeg selv sett slike unge personer fra Norge.

 

Da herr Bierregaard som oftest hadde en kapellan, kom denne omstendighet ham til nytte. Men for en prest på landet i Norge, som vil og kan påta seg enten en slik bisak eller annen beskjeftigelse i vitenskapene, er det særdeles nødvendig, foruten den interne gode husholdningen med en flittig og omhyggelig ektefelle, som alltid forutsettes, i tillegg en gårdskar som med lyst og innsikt, som en liten gårdsfogd, kunne ta seg av prestegårdens drift. Hvor lett det er å kunne få slike i Danmark, gjør at mange landsbyprester sikkert kan overlate prestegårdens drift og bruk til en slik kar. Ellers kan prestegården forpaktes bort på gode og fornuftige vilkår. Men i Norge er det meget sjelden å treffe en slik kar, dels fordi tjenestefolkene er for ærekjære til å la seg styre av dem de anser som medarbeidere og ikke sin husbonde. Forpaktning hører man ikke om i Norge hvor gårdsbruk har større vanskeligheter for en prest enn den har i Danmark.

 

Herr Bierregaard, betraktet som prest, ga meg og et bevis på den saken, at den som av lyst og innsikt og er flittig, er det og i alt hva han foretar seg, og når flittighet merkes da i en bisak, er det å formode at man er enda flittigere i hovedsaken. Men vanligvis vendes det om og det heter: Gjør man mye av en bisak, er det på hovedsakens bekostning, men egentlig gjør de ikke mer enn de høyst er nødt verken av hoved- eller bisaker, og da samtidig av stolthet, lathet, dumhet og misunnelse drives til å baktale, forakte; ja forfølge usedvanlige fortjenester. Alt det som de hverken har evner eller lyst til, er i deres tanker dårlighet, ja det som verre er.

 

Herr Bierregaard viste med sin prekenmetode som var skjematisk, men i foredraget dog flytende. Et kort skjema har alltid forekommet meg som et godt middel for hukommelsen. Jeg har siden brukt det etter min morbrors eksempel; men behøver ikke tilhørerne og et slags kort skjema, og hvorledes det, jo ved hovedinndeling og underdelinger. Nye moter finnes det alltid, og de synes å strekke seg helt til prekenen; det er da en mote å skjule både for leserne og tilhørerne inndelingen, for så vidt man ikke ordentlig og uttrykkelig må røpe den, men en mote som siden anbefalt av berømte menn som en veltalenhets grunnprinsipp, dog natur, fornuft og erfaring lærer en prest det rette. På den andre siden tilstås, det er langt fra hovedsaken. Den fullkomne gjennomtenkingen av saken må gå foran, og dens flytende foredrag etter. For en prest på landet behøves just ikke mye akademisk lærdom, men kunsten å preke folkelig, er ham nødvendig uten just derfor å hykle for mengdens falske smak i bondestanden, hvor en sterk røst, og bryst med gestus deretter kommer mange til å utrope: Den mann preket på kall, uten å erindre hva det ble preket om. Predikanten behøver en viss saktmodig mildhet for aktpågivende tilhørere, forent med en rørende verdighet, slik det kommer endog naturlig for et naturlig menneske, som taleren snakker i fortrolighet med sjelen i et nøyere enn sedvanlig nærvær av Gud selv, hvilket det om virkelig er for en sann kristen. Slik forekom det meg også at en ikke skal dømme etter utvendige egenskaper, tillike de andre tilhørere, en preken jeg hørte her.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 65-69)

 

 

 

05.05.23

ONKELEN NIELS BIERREGAARD

Svarstad: Prestegården i Lardal.

Da jeg oppholdt meg her en ukes tid, hendte det mye som tilldro seg min oppmerksomhet, og som jeg ikke glemmer. Her bodde en morbror av meg, herr Niels Bierregaard, da i en alder av 53 år. I 1739 var han kapellan i Spydeberg.

 

Straks etter ankomsten i 1742 opprettet han, i likhet med sin forgjenger herr Skielderup, som biarbeid, en privat skoleanstalt i prestegården. Derfra har han siden sendt mange til akademiet, som nå bekler sivile og geistlige embeter. Han gjorde dette dels av tilbøyelighet og vane, da han tidligere som student hadde forelest mye på akademiet, dels på grunn av kallets ringhet. Han var i besittelse av de vitenskapene som trengtes, lyst, erfaring og tålmodighet både for egen og lærlingenes skyld. Han fremhevet «don Maxime; omnia sponte fluant, absit violentia rebus» (Oversatt til norsk blir det:Ikke maksimum, alt går best av fri vilje, Gud forbyr vold. Red.anm.) Derfor tok han ikke mot frekke og harde temperamenter. Hans metode var tabellarisk, som så sjelden hos oss. Og like overskuelige som landkartene i geografien, var hans forestillingsevne og hukommelse.

 

Han viste meg mange hefter, mest i folio, av sin læremetode i språk og vitenskap, og hvordan han betjente seg av dem. Men til stor skade, er disse og alle hans andre papirer, etter hans død, hverken kommet i arvingenes hender, eller siden kunnet oppspores. Som fraværende fikk jeg alt for sent vite noe om det.

 

Den forsømmelse og likegyldighet, som de etterlevende behandler en manns etterlatte papirer med, især hans skriftlige arbeider, som dels burde og kunne vært æresminner over ham selv og hans flid i livet og i tillegg frukter til etterkommernes nytte, er en sann «crimen læfæ humanitatis» (kriminalitet mot menneskene), og kanskje verre, en av de uerkjente nasjonale synder. Ofte er det skjedd at papirer, viktige for den avdødes ære og viktige for tidenes og stedenes begivenheter, ja viktig for det alminnelige, er overgitt til deres disposisjon, som av uvitenhet har kassert de fleste, eller latt dem komme dit, hvor de hverken kunne forstås eller brukes. Et bevis på dette kunne man ta av salig biskop Nannestads Norvegia antiqva & sacra quadri partita,( Det gamle og hellige Norge delt i fire), kanskje den finnes, men hvor? Kanskje i noen kremmerhus.

 

For kost, losji, oppvarting og lærdom tok min morbror kun 100 rdl årlig, et alt for lavt salær på landet i Norge, hvor alt som skal kjøpes er like dyrt som på torgene i byene, særlig når en tar i betraktning hvor mye tid man brukte. For ham var det ikke nok å forelese og forhøre, men i tillegg passet han på at ingen tid gikk unyttig bort. Ved slik en flid, nesten til hans død, var han landet og det offentlige langt mer tjenlig enn seg selv. For den gode mannen, som ikke eier noe av seg selv eller ved giftemål, hvilket siste han kunne ha gjort særdeles fordelaktig i ungdommen, etterlot ikke noe til sin enke og mange barn. Av disse er ennå den eldste sønn i live, som ved sin fars forelesninger kom så langt, at han som Academicus Attestatus lenge foreleste i København, særlig i teologi og det juridiske, nå lenge prest, men til det ringe Nesodden kall, det minste i hele Akershus stift; og en datter som var godt opplært i de vitenskapene som passer for kjønnet, men etter mange års svakelighet, har mest holdt sengen. Jeg har lenge strevet med få utvirket en liten pensjon av postkassen for henne, som visst var passende.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 62-65)

 

 

 

24.04.23

TUREN VIDERE FRA HORTEN TIL LARDAL

Horten en gjestgivergård.

Da jeg her trådte i land, var det for meg som å komme i et annet klima, ti det var mestedels slett og jevnt landskap, og blant gran- og furutrærne mange eiketrær. Ja, lenger mot syd begynte også bøketrærne å vise seg, som ved Larvik danne hele lunner. Asketrærne står enkeltvis ved åkrene og langs veiene. De fleste toppene var avstusset, og stammene på de fleste var dekket med løv like til jorden, så noen så ut som støtter. Denne omstendighet er til ettertanke for dem som påstår at asketrærne like lite som valnøttrærne tåler å kappes. Løvet brukes her til hestefor. Veiene, for å si de største allfarveiene er her som i hele grevskapet var uforlignelige. Jeg reiste forbi gården Falkensten. Her har naturen liksom sammendratt adskillige landlige scener, og den ene forhøyer den annens skjønnhet. Her bodde da herr sorenskriver Friis, som siden år 1772 gjorde det Kongelige Danske Lanhusholdningselskab bekjent med vår vanlige norske plog, som av den grunn kalles den Falkenstenske Plog. Til denne brukes vanligvis to hester som begge drives av plogmannen med tømmene i høyre hånd og styrer plogen, som er meget lett og uten hjul, med den venstre. Noen få steder pløyer man med bare en hest, men til å bryte opp ny jord som er hard og besatt med røtter, brukes en større, kalt vollplog, og dertil to a tre hester. Nevnte selskap som har foretatt forsøkene, anbefaler slike ploger også i Danmark.

 

Da jeg kom så vidt på den større kjørevei der veien til Holmestrand møtes, måtte jeg ta vester på. Veien var tidligere bare for ridende men er siden også innrettet for kjørende, Det bar således til fjells iblant, og jeg red forbi Lønskollen som viser seg som en enkelt fjelltopp. Herfra er det en vid utsikt helt til Smålenene mot øst. Jeg ble fortalt at landsoldatene var kommet hjem 14 dager tidligere fra den lange Holsteinske ekspedisjonen, og at en prest i nærheten følgende søndag ettermiddag trakterte dem til velkomst under noen telt. En annen derimot ba dem sammen til ofring, for å få noe av det han lenge hadde savnet. Hadde en gjort det de begge gjorde, hadde det vært mer passelig.

 

Schjerven, en mil fra Løn og fire fra Horten, allerede i Lardal prestegjeld. Områdets ville utseende avtok. Fruktbare daler og høyder bevokst med løvtrær, hvoriblant eik og lønn (acer plantanoides) bevokste høyder lot under og imellom seg utvide åpninger av mark og enger og over seg rundt om horisonten granbevokste fjell som oppholdt den skarpere luften og samlet solstrålene til dalene som i deres felles favn. En halv mil videre red jeg forbi Hem kirke, et anneks til Lardal hovedkirke, og en fjerdings vei videre passerte jeg Lågens elv på en liten ferje. Denne elven kommer fra Kongsberg og gjør på veien mange bukningen i de trange dalene og ofte blant klipper. Videre herfra til utløpet ved Larvik går den mere rett gjennom bredere sletter av sandholdig grunn. Ja, det ser ut som havet i de første tidene har gått opp i landet. Vest for Lågens elv har Lardal prestegjeld en stor strekning ville fjell, mest bevokste med gran blant trær, men på snaufjellet med lyng og mose. I de fuktige stedene vokser det ofte gress. Der er det mange setre hvor kyrene gjetes om sommeren og melken samles. Nevnte strekning som går videre hen mot Skien, kalles Hajen. Her må reisende passere til hest, en vei, mot hvilken den beryktede vei over Mont Cenis eller sikksakken til Novalese i Piemont, etter konferensråd Müllers erfaring, har kun lite å si.

 

Lardal prestegjeld har foruten nevnte anneks enda en, kalt Styrvold 1 ¼ mil mot syd. Ordenen i kirketienedene retter seg her, som overalt i Norge, etter hvert prestegjelds egenskaper, såsom mengden av kirker, avstanden mellom dem, gårdenes beliggenhet og veienes tilstand. Derfor er det i alle kallsbøker fastsatt hvordan turene skal forholdes med hver kirkes tjenestene og burde være mere kjent for menighetene enn det på mange steder er, som ellers kan gi anledning til selvtatte friheter på den ene siden og misfornøyelse på den andre; jeg merket ikke slikt her.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 59-62)

 

 

 

14.04.23

JELØYA

En Reise fra Moss til Kongsberg giennem Jarlsberg Grevskap, og derfra videre giennem Bragenæs til Christiania i Aaret 1763, med senere Anmerkninger.

Grunnen til denne reisen fra Eidsberg, hvor jeg hadde overvintret hos min morbror mag. Bierregaard, prest samme sted, var å avlegge besøk hos en annen morbror herr Niels Bierregaard, sogneprest i grevskapet Jarlsberg, hvorfra jeg reise videre til Kongsberg for å se sølvverket, og reiste tilbake over Bragernes til Kristiania. 

 

Da jeg siden skriver om byen Moss på en reise fra Kristiania til Fredrikshald, nevner jeg kun dens navn som en Terminus à qvo, et begrep.. På veien derfra til Tronvik, hvor man setter over fjorden til grevskapet, besøkte jeg herr laugmand Hansen på Kubberud. Jeg reiste først forbi Grimserud, tett utenfor Moss, som herr konferensråd og amtmann Lachman siden kjøpte, selv om det er såre lite jord og tilliggende, og derpå oppførte han et stort murhus i to etasjer. Den nederste er av sprengt gråstein. Overalt finnes slike murer i kirker og kjellere. Dog i den senere tid har man noen steder oppført fjøs på denne måten, men her ble det innredet ordentlige daglige rom.

 

Her begynner Jeløya som henger sammen med fastlandet ved den flate Verlesand ved Moss. Halvøya er en mil lang og en fjerdings vei bred og har 28 bondegårder, hvis Innbyggerne pleier å bli gamle, kanskje på grunn av den sunne lufta, da den skarpere lufta blant bergene gjøres mildere av sjølufta. På Kubberud hadde nevnte eier herr kanselliråd Hansen for få år siden anlagt en frukthage med en 200 gode frukttrær, som er mye til å være i Norge. Disse har klart seg bra. Han har også anlagt espalierer av aprikoser og ferskener langs solveggen, men de må tildekkes med halm hver vinter. Aprikosene modnes i de fleste år, men ferskenene bærer ikke frukt. Han var den første som  i denne egnen murte opp fjøs og stall av gråstein. Til det brukes bare stein som er kløvet av naturen eller sprengt ut av det ellers faste fjellet med ild og krutt, aldri de løse avrunde steinene som på dansk kalles kampestein. Til sammenbinding ble det brukt leire med ¼ kalk. Fjøset hadde plass til 36 kyr, og muren 2 ¼ alen tykk og 2 ¾ høy. Et fjøs av tre varer sjelden 20 til 30 år, men stein er stein. Det er heller ikke fuktigere eller kaldere. Trerør i taket som leder ut dampen og kulden, er i det minste mer jevn og måtelig.

 

På sørenden av Jeløya, hvor denne er bredest, ligger Alby med de beste laksefiskeriene med garn. Fra Tronvik, en gård i en liten dal ved en bukt, har man bare en mil over Kristianiafjorden. Transporten skjer på en stor åpen båt med segl, lik en stor ferge, og fås for 1 rdl. Sønnavinden kan gi høy sjø. Noen vintre iblant, når fjorden har vært helt tilfrosset, har man kjørt fra Moss til Tønsberg på isen.

 

Kristianiafjorden går ti mil opp i landet med åtte byer og noen ladesteder, som vitner om dens skipsfart og godt bebodde strender. Innløpet er farlig for dem som ikke er kjent. Mer om Kristianiafjorden på min reise til vanns fra Kristiania til København.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 56-58)

 

 

 

05.04.23

OM FREMKOMMELIGHET

En norsk mil regnes vanligvis på 18.000 danske alen eller 36.000 rhinske fot, men i kong Christian den femtes tid ble milene mellom hver milestein på Kongsveien mellom byene oppmålt til 17.600 danske alen, og en norsk grensemil regnes til 15.000 danske alen. De fleste umålte mil er lenger enn de målte. Den av stattholder Gyldenløve i forrige århundre gitte reglement for skyss eller de reisendes befordring, har vedvart til 1784 med noen forandringer til økt betaling for den reisende år 1719 og 1774. Etter sistnevnte anordning betales av hver mil for en ridehest, fra 15. mars til 15. mai og fra 15. september til 15. november 20 shilling, fra 15. november til 15. mars og fra 15. mai til 15. september 16 shilling, men 4 shilling mer, når den er forspent en karjol. Den som stiller hestene, kalt skysskafferen, får 2 shilling for hver hest, og skyssgutten som er med for å hente hesten tilbake, får sedvanlig 2 shilling i drikkepenger hvis man vil.

 

Skysskiftene eller stasjonene er fra ¾ til 2 ½ mil fra hverandre, men vanligvis 1 mil. Fra byene betales allting dobbelt. Alminnelig bruker reisende karjol, hvis fodning ved å være nær hesten, tynger denne desmere, men er desto bedre for de sittende. Dette er tvert om i Sverige. Kareter og firehjulte vogner kan bare brukes på de store landeveiene. Men da forbedringen av veiene overalt er økende, begynner de som reiser langt å benytte de danske kurvevognene, men de er mindre.

 

Bondefolk bare rir, kvinnfolkene i tverrsadel, noen damer av stand har skaffet seg engelske sadler, hvor de sitter friere men man kan snarere komme ut av balanse.

 

Alle transporter foregår på kjerrer på de jevne veiene og på helvogner, men på fjellveiene i kløv på hesteryggen. Veiene var i gamle dager særs vanskelige, og nå i disse dager har man i noen distrikter forbedret veiene så mye at de til og med kan tjene som eksempel for mer dyrkede land av samme beliggenhet. Det er virkelig mye i et land med så kort sesong, og hvor ikke bare de steile høyder og klipper, og dype hengemyrer, men også de årlige regnskyllene, og fremfor alt oppsprekking av den frosne jorden om våren (kalt telegrøb) krever årlige forbedringer. Derfor må veiene utbedres årlig. Desto mindre istandsatte er særlig de avsides og til fjells beliggende bondeveiene, og hvis man kun kan ri, må hesten ofte klatre og gli ned enn å gå skritt. Til lykke at de norske hestene er så tilpasset til slike veier av naturen at jeg ikke har hørt om 1 av 100 som har snublet.

 

Generalveimesterne, hvorav en i hvert stift, besørger dels umiddelbart, dels middelbart å få vedlikeholdt veiene ved hjelp av andre embetsmenn av alle stender på landet. For å få dem snorrette, har man ofte måttet legge dem over byer og enger, som har forårsaket mange prosesser. Men nå skånes de dyreste eiendommene mer. Ifølge de aller første anordninger om veiene: De mange unge trestammer som man gjør veier av over hengemyrer, som lange bruer (kavle-bruer på tysk Klopf-Damme) forårsaker nesten ødeleggelse av skogene.

 

Om vinteren bruker man andre veier og annen ekvipasje. Da går veiene i dalene over sjøer og holmer. Man kjører opp snøen først med en snøplog og gjør deretter veien tett og glatt som is ved stadig kjøring. Da trekker en hest ti ganger så mye som om sommeren og traver fint en mil i timen, for ikke å snakke om de dertil kvalifiserte traverne som gir anledning til kapp-kjørsel på isen.

 

Besynderlig er det, at man kjører alt kornet om sommeren og høyet vanligvis hjem på sleder opp av dalene. De norske sledene er av en egen struktur, og da nordmennene setter stas på dem, blir de vanligvis fint malt og forgylt, mange lakkerte på sølvbunn og forsiret med fine tegninger.  Den rette krummingen foran gjør mye for at sleden går bedre, og at den ikke velter så lett. Denne krummede linjen fortjener en matematisk undersøkelse. Man forspenner bare en hest, som er behengt med harmoniske bjeller, og en står på meiene og styrer sleden. Iblant, særlig for kvinner, sitter bare en i sleden og kjører hesten selv. Den gode innpakning som de norske benytter særlig når de sitter i en slede, beskytter dem mot anfall av frost, som i forrige vinter drepte så mange mennesker i de varmere land, men i dette kalde land neppe en så vidt jeg vet. Den vanlige pris på en slede med alt sitt tilbehør er 80 rdl. En kvinneslede er litt lengre og har mer raffinert fasong.

 

I Bergens stift har man mest vannreiser. Men disse er farlig på grunn av kastevinder som plutselig kommer, helst hvor de høye strandbredder avfaller i viker og åpninger i fjellene. Undervannsskjær og mange slag strømmer krever stor forsiktighet i å ro og enda mere hvis man bruker segl. Som fergestedene i Danmark er anlagte overalt hvor vann har sin minste bredde, er det tvert imot i elvene i Norge på grunn av den sterke strømmen der det er trangt. Langs sjøkystene pleier man å seile innenskjærs mellom fastlandet og kjeden av skjær og klipper. Her reiser fraktemennene mellom byene og også de nordlandske og bergenske jekte-skipperne. Men noen steder som ved Stat i Bergens stift og utenfor Lindesnes hvor det ikke er noen øyer, må mange våge seg ut i den åpne sjø, vanligvis kalt Stats-Havet.

 

Til slutt kan jeg nevne at ved de fleste skysskifter på landet er det gjestgiverier men husværene er temmelig forskjellige. I noen byer er oppholdet kostbart for en fremmed.

 

Når jeg først har beskrevet det alminnelige, som reisende og lesere bør vite om Norge, sparer jeg mange gjentagelser og forklaringer av det som forekommer ofte.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 50-55)

 

 

 

29.03.23

OM GEOGRAFISKE BESKRIVELSER OG KART

I henseende til hjelpemidlene til å kjenne Norges naturlige økonomiske og statistiske særegenheter har man adskillige beskrivelser av hele riket, de senere bedre enn de forrige. Presten Peder Clausen Uldal har satt herr Jens Wolf og presten Jonas Rasmus i skyggen. Biskop Pontoppidan utga i 1752 og 1753 Norges naturhistorie eller beskrivelse i den mest vidtgående mening, prydet med kobber. Den er oversatt på tysk, engelsk og flere andre språk, slik at fremmede til denne tid har fått alt det de vet om Norges naturlige og økonomiske egenskaper, da Holberg har beskrevet det statistiske.

 

Hadde herr statsråd og general kirkeinspektør Jessen fullført sin geografiske beskrivelse av Norge, hvorav den første delen utkom i stort antall i 1763 og inneholdt landets alminnelige geografi, så omfattende som det allerede trykte, hadde det blitt et stort arbeide. Jeg så adskillige materialer hos ham, men liten avgang av det utkomne og mangel på bidrag til den siste delen stanset alt.

 

Sogneprest herr Jonges koreografiske beskrivelse over Norge med et lite kart, som utkom i 1779, anses å være det beste vi har.

 

Dog er bare byene noe utførlig beskrevet, og bare det alminnelige er nevnt om hver region og omegn. Derimot finner man ved de fleste prestegjeld beskrivelser lite videre enn navn på kirkene. Dessuten finner man karakteristiske beskrivelser, dels over byer som Bergen, Tønsberg, Kongsberg osv. som hver har sin verdi, men langt fra fullkomment, dels over visse egner og prestegjeld, slik som professor Strøms beskrivelser over Sunnmøres fogderi, og siden hans beskrivelse over Eger prestegjeld, justisråd Essendrops over Lier prestegjeld allerede trykt i 1761, prost R. Gjellebøls over Høland, visst ikke av de beste, prost Hiorthøys beskrivelser over Gudbrandsdalen, som herr de Stockfleths descriptio Guldbrandaliæ var forløperen til, herr Schnabels beskrivelse av Hardanger, som professor Strøm fikk utgitt som et opus posthumum, som han så vel som forfatteren bør takkes, siden herr Willes beskrivelse av Telemark, prost Müllers beskrivelse av Jarlsberg og Tønsberg, nok en forventet beskrivelse av Nordfjord ved herr Krogh, og hva kan man ikke venter mer, da det dels er kommet på mote, dels satt opp premier for det.

 

Mitt arbeide i faget begynte i 1756 i henseende til Tyholms egn i Danmark. Men min beskrivelse over Spydeberg var egentlig et resultat av mitt opphold som sogneprest der. Tittelen er fysisk, økonomiske og statistisk beskrivelse av Spydebergs prestegjeld og egn i Akershus stift, med adskillige avhandlinger og anmerkninger, dels Norge i alminnelighet, dels særlig den østre kant, med nødvendige kobberstikk og bilag etter ti års undersøkelser, forfattet av J.N. Wilse, mag. phil. Sogneprest samme sted, trykt i Kristiania 1779 av C. S. Schwach. Dette verk inneholder tre deler (hvorav noen i tillegg ble trykt for å selges for seg) 600 sider i octavo. Jeg har tidligere skrevet om min skjebne med forlaget. Som forfatter vil jeg bare nevne her at bare et par uskyldige, misforståtte meninger nesten hadde forspilt mitt arbeide og all min timelige fornøyelse. Men noen år deretter falt nesten alt i smak, og det gøttiske vitenskapsselskap sendte meg som æresmedlem et diplom og takk for et eksemplar. I disse reise-iakttagelser finnes et ganske stort utdrag av denne beskrivelsen, så langt det kan passe i min reisetur fra Kristiania til Fredrikshald, en likedan av Eidsberg prestegjeld, hvor jeg bor nå, som leserne ikke skal klage over at er for lang.

 

Jeg tror at svenskene har gitt oss de beste mønstre på slike verk og beskrivelser over visse samfunn og prestegjeld. Hos oss er vår berømte professor Hans Strøm facilé princeps og mesteren. Hans lærdom og utrettelige flid forent med et en god dømmekraft, hans velmenende og saktmodige ånd kan enhver kjenne av hans skrifter. Hans omgang og brevveksling i ti år har lært meg å kjenne ham som det mest utvalgte vennskap.

 

Noen beskrivelser blant så adskillige må være tynne. Endog i Sverige paraderer prost Lenæi Delsboa illustrata med pedantiske snurrepiperiet, og prost Oldmans beskrivelse av Bohuslän, som han selv kaller et herkulisk arbeide, som har gitt ham mang en trett stund og søvnløse netter, skjønt med hjelp av hans provinsprester, inneholder i et fingertynt octav-bind mye tant og ammestue-historie ved siden av en og annet merkverdighet. De svenske sammenligner seg igjen med vår prost Müllers beskrivelser.

 

Av reisebeskrivelser om Norge har man ingen trykte, unntatt professor Fabricii i Kiel i forbindelse med en reise som han foretok sommeren 1778 på kongelig bekostning fra Fredrikshald over Kristiania og Kongsberg til Trondheim, derfra tilbake via Bergen. Med dyp innsikt i naturhistorie og økonomi har han vist, skjønt fremmed og kort tid på hvert sted, nesten overalt å beskrive og forklare seg treffende og tydelig.

 

At herr justisråd Schønings reiser gjennom Trondheims og en del av Akershus stift i 1773-1775 på kongens bekostning er kun de første to heftene utkommet. Han beskriver mest om oldsakene. Både i dette og annet som gjelder det økonomiske, viser han flid og innsikt. Konferensråd Müllers reisebeskrivelser i Telemark er bare et impromptu av behagelig lesing, dog hans grundige undersøkelser i naturen hører til hans andre verker. Willes antikvariske reise i Telemark skal være god. Herr professor Strøms ekskursjon samme steder ligner på hans mange andre arbeider. Skjønt mine reiseiakttagelser er foretatt før noen av de forannevnte reisebeskrivelser kom ut, håper jeg ikke at de fleste finner dem overflødige, helst i betraktning av hva jeg før har nevnt.

 

Det var først i begynnelsen av dette seklet at man innenlands la hånd på utarbeidelse av land- og sjøkart, når jeg unntar ingeniør Ruffenstein som tegnet kart fra Gøteborg til Helgeland i kong Christian den femtes tid. Senere under kong Fredrik den femte kartla Heitman kystene i løpet av seks år etter oppfordring av stattholder Gabel. Presten mag. Jonas Ramus skal ha kopier av disse. Hans brorsønn J. F. Ramus, professor i matematikk, utarbeidet deretter sju spesielle kart, og et generalkart, hvorav de første er gått tapt, men av det siste finnes en godt tegnet kopi på lerret. I 1714 laget M. Bodenehr et kobberstikk av dette i Dresden. Dette stikket har blitt meget fint.

 

Den lærde og flittige herr J.C. Spidberg, født her i området, som først var feltprest i Trondheim, siden gjorde to lærde reiser i Tyskland, siden prost og i sin høye alder biskop over Kristiansand stift, har i forbindelse med sine vidtgående reiser utarbeidet mange spesielle kart, og til sist et stort kart over de svenske grenser og over alle fire stift. Men det er mindre kjent, at lektor i teologi i Trondheim M. Melchior Ramus i foretok geografiske reiser i landet forrige sekel og deretter tegnet både spesielle og et generalkart. Hvor det er blitt av alt dette, er et spørsmål.

 

Om de Langenske oppmålingene i kong Kristian den sjettes tid, og de deretter tegnede kart, mest i anledning av det norske forst- og bergvesen, har herr Pontoppidan gitt nøyaktig underretning i sin opplysning til nytt kart over det sydlige Norge, likeså om grensekommisjonens kart over grensene mellom Norge og Sverige. I de Wangensteinske kartene, generalkartet, som utkom i Hamburg i 1761, og det over Akershus stift, skal Melchior Ramus’ forannevnte arbeide være lagt til grunn. For resten skal kaptein Wangenstein bortsett fra sine egne iakttagelser ha hatt meget få hjelpemidler. General-konduktør og justisråd Hammer innbød til offentlig understøttelse for seg fra alle kanter, både til en beskrivelse over hele Norge og til nye kart over landet, men han beklaget siden at lite eller intet kom ut av det. Dog utga han siden noen spesielle kart over stiftene, som har sin verdi, men grovt stukne. Siden han har vært så edelmodig å testamentere sine samlinger med mere til Det Norske Videnskabers Selskab, er vel også hans nevnte samlinger der.

 

De trigonometriske og astronomiske observasjoner samt operasjoner ved herr kaptein Rik og løytnant Wibe er en grundig begynnelse til det videre fullkomne. Hva en gang en del offiserer, heriblant herr kaptein Warendorph som særdeles utmerket seg, utrettet ved sine landmålingsreiser, hører bare til deres militære arkiv.

 

Imidlertid er det kommet ut noen spesielle kart over enkelte egner og prestegjeld og beskrivelser, slik som professor Strøms beskrivelse av Sunnmøre som det første og det beste, det om Gudbrandsdalen – det smukkeste av stiftene, det om Hardanger av Schnabel, og om hele Bergen stift av herr kaptein Thodal.

 

Geografien har vært mitt livs studium fra ungdommen, og jeg var neppe ti år gammel før jeg tegnet små kart.  Siden har jeg mer og mer nyttet anledningene til å øve disse kunstene og vitenskapene, især landmåling. Her vil jeg bare nevne mine to kart over prestegjeldene Spydeberg og Eidsberg. Det første er etter en forminsket målestokk stukket i kobber i København to ganger for å følge med Spydebergs beskrivelse, ettersom den første plate med nesten alle eksemplarer gikk tapt til sjøs. Det andre ligger ennå uttegnet i det større hvorav en kopi med tegnede statistiske beregninger i bredden, er overlevert til vår nådigste kronprins. Disse kartene er utarbeidet i forbindelse med de prestelige husbesøkene, som jeg foretok i hvert prestegjeld kort etter inntredelsen. Siden har jeg reist i sognebud til de syke og sett etter hva som kunne forbedres. Ved nevnte anledninger er kun distansene mellom gårdene og plassene anmerket i detalj. I tillegg er elegante byggverk som kirker, store gårder, bruer samt markerte grensepunkter inntegnet med vinkler og hovedlinjer. Foruten noen små kart som jeg tegnet som bidrag til det Bernouivilliske verk, har jeg tegnet kart over søndre del av Akershus stift bare etter øyesyn på mine reiser, især langs Kristianiafjorden, og rettet feilene, som forekom i det Wangenstenske kart. Kartet ble utgitt av det Kongelige Videnskabernes Selskab i Berlin på deres bekostning meget godt og fint stukket. Men da jeg ikke hadde eller kunne få noen hjelpemidler til videre fullkommenhet angrer jeg på, at jeg ikke utsatte utgaven til jeg kunne se det nye Pontoppidanske kart over søndre del av Norge, som overskygger de forrige. Dog har jeg det noen steder riktigere enn sistnevnte. Louses sjøkart angir de norske strandbredder etter Wangensteen. Med tiden får man vel likeså gode kart over Norge, som de man allerede har over Danmark.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 40-50)

 

 

 

24.03.23

OM SKOGENE, TRELASTHANDEL OG BERGVERK.

Skogene gir kjøpmannsstanden den beste næring; altså for den årsaks skyld er byene anlagt ved elvemunningene hvor tømmer kan fløts ned. De fleste bønder i skogsbygdene tar alle sine utgifter av skogen, og mange gårder kjøpes bare for skogens skyld.

 

Tømmerhandlerne kjøper oftest trærne på rot og bekoster hugsten og nedfløtingen til hvilke de holder tømmermerker. De fleste og beste planker går til England, hvor de skjæres igjen i tynnere bord, dette siste likeså til Holland. De sletteste går til Frankrike, men bjelker går mest til Holland. Foruten bord går også en stor del små bjelker (kalt smålast) til Danmark.

 

Bergverks- og smelteverks-distriktene leverer kull til bestemte priser. Ikke bare de mange kullbrenneriene og mange sagbruk, samt den meget trekrevende bygningsmåten, men hovedsakelig ødsel i husvarmen da en bestandig ild holdes i gang i hver bondestorstue, og den store mengden tregjerder, og de uforsiktige bråtebrannene (da man feller og brenner opp skogstykker for å så de brente stedene og siden få litt gress å vokse). Alt dette ruinerer mer og mer gran- og furuskogene, for ikke å snakke om de store skogbrannene, som i de tørre somrene mest ved uforsiktige bråtebranner kan ta bort rent store skog-strekninger, at det ikke er noe annet å se igjen enn stygge nakne fjell, som forblir slik, så lenge verden står, inntil man kanskje om ett hundre år setter premier for furu- og grantrærs oppelsking av frø i bergkløftene. Sameie i skogene ruinerer dem, ti enhver hugger om kapp med de andre, kort alle hugger ned, men ingen planter igjen. Å skåne resten er ikke ens sak blant ti. I Spydebergs beskrivelse har jeg regnet etter, at ifølge vår nåværende drift må enhver gård ha nesten halvparten av den grunn utlagt til skog uten å selge eller kjøpe det nødvendige til vedlikehold.

 

Bergverkene befolker og beriker de ufruktbare områdene. Guldverket drives mest på håp, sølvet husker jeg ved Kongsberg, og kobberet hvis utførsel utgjør omtrent 5.000 skippund årlig, kommer fra nordligere bergområdet, især fra Røros. Jern finnes nesten over alt, men de beste jernverker er sønnenfjells. Om disse og andre bergprodukter skriver jeg om på sine steder. Med glassverkene har man foretatt mange forandringer. I mange av bergproduktene har man ikke kunnet konkurrere om pris med andre land, for eksempel i jernproduktene fra Sverige, til dels på grunn av den høye prisen på kull og arbeidere og en del matvarer, hvor det dog med tiden har skjedd en viss forandring.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 38-40)

 

 

 

18.03.23

OM JORDBRUKET

I Norge er den ingen innlandsby siden Hamar ble ødelagt, og ikke en landsby i hele landet; ti er det noen samlinger av hus ved noen vannverk og ladesteder ved sjøkanten som ikke kan fortjene dette navn. Bondegårdene er for det meste beliggende på små opphøyde klipper, hvorfra er gjerne avrenning til fordel for engene som ligger nedenfor gjødselen og til utsikt rundt om til markstykkene. Husmannsplassene ligger gjerne i utkanten av eiendommene, engene i dalene og skogene på steinurene, hvorav det neste igjen er innhegnet til fedrift (havn). Åkerdyrkningen er besværlig på de fleste steder, og da sommeren er så kort og varm, behøver arbeidet hurtighet og krefter og høsten da alt ofte modnes på en gang, og alt kornet skjæres med sigd, kan man ofte ikke få hender nok. Hvert tredje år inntreffer misvekst, det ene år beregnet med det andre, og det enten på grunn av sen vår eller sommertørke, eller nattefrost om høsten, eller langvarig høstregn. Flere av disse årsaker kan inntreffe i ett og samme år. Til lykke har jordstykkene endog på samme gård gjerne forskjellig beliggenhet, og det kommer meget an på i henseende til nevnte tilfeller. Da været sønnenfjells i visse år er motsatt av hva som hersker nordenfjells, lider ikke hele landet på en gang. Noen steder som på Hedmarken og i Smålenene kan bonden selge korn, men på de fleste andre steder har de neppe til eget nødvendighet, og noen steder helst til fjells må bonden kjøpe noe årlig. Havre er det alminnelige korn både fordi det er bondens daglige brød, og fordi halmen er det sedvanlige vinterfor til kyrene. Bonden i denne egn, eller si ved bondegårdene på landet, gjør meget lite vesen av hagedyrking. Derimot gjør folk av stand seg en fornøyelse av å oppelske frukttrær og frembringe gode jordfrukter, men det er meget få som forstår den rette omgang med det. Gårdsarbeid krever også mer tid, gjødsel og arbeidere enn som kan tas fra derfra til en fullkommen hagedyrking. Dog has eksempler nok nordenfjells, at det ene kan gjøres uten at det andre forsømmes, ti det finnes mange skjønne frukthager såsom i Frosta prestegjeld ved Trondheim og i Hardanger i Bergen stift, som til dels er resultat av munkenes flid i eldre tider. Humlehager finnes nesten overalt, liksom små kålhager i enden av fuktige åkerstykker. Kirsebærtrær er de vanligste, men pæretrærne er de mest sjeldne frukttrær. I byene forsøker man alt, og ved innsikt og tålmodighet er hagedyrkning der på tretti års tid gått så vidt at man ikke som tidligere, lar kål og røtter komme fra Holland.

 

Kvegdrift er mer alminnelig enn åkerdyrking, og et bestandig tilskudd hvor det ikke avles nok korn, helst da den pestilentialske kvegsyken er aldri kommet inn i landet. I de egnene som ligger til fjells eller store skogstrekninger, har man kyrne i setre om sommeren. En pike oppholder seg der som i en enebolig, nemlig seter-boligen for å melke og lage smør og ost på stedet. Fordi man bruker sommergrensegangen til eng, går man glipp av en del av gjødselen. Den lange vinter krever mye for. Havrehalm med en femtedel eller mere høy er kyrenes vinterfor, men hesten får bare høy. I mangel på høy bruker man avskavet ospebark, granbar og spe kvister og bla av løvtrær. Halmhakkelse brukes og i mangel av høy. I Oppland brukes det ofte å gi kyrene hestegjødsel strødd med havremel, som ved vane er velsmakene for dem, og de trives. Havremel strøs og på det meste av nevnte erstatningskost.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 35-38)



14.03.23

VITEN OG KUNNSKAP M.M.

Den norske nasjonen er åpen for all kunst, kunskap og vitenskap. Så ærekjær som nasjonen er, er det dog få som setter ære i lærdom til tross for deres adgang til det. Især synes det meg at de akademiske vitenskaper så som teologi og de døde språk av mange bare anses som noe anbefalt, så at, når tidspunktet er oppnådd, at man kan si å ha gjennomført akademiet. Bare det siden blir brukt, som embetet eller rettere den alminnelige mann uforgjengelig krever. Det er kun de såkalte høyere genier som øver vitenskapene av smak og for hele livstiden, og når man betrakter de fleste slike levnetsløp, hvor mye mer er de da ikke lysten og deres talent skyldig enn alle tvangsmidler. Holberg, Evald, Wessel og flere eksempler er lærerike i dette. I den norske bondestanden finnes mangfoldige genier, særlig i mekaniske kunster, noen har laget stueur og positiver til fullkommenhet, lik andre mer fjellboerne i Neuschatel i Sveits; de fleste utskårne i tre med tollekniv, og bøndene har fra gamle tider praktisert det. Vår berømte medaljør Berg var en norsk bondegutt. Med alt dette gis her sjelden leilighet til å lære en kunst til fullkommenhet, og det finnes neppe en billedstøtte av marmor i Norge. Av de tegninger jeg har sett på en matematiske skole i Kristiania, seg jeg hva man har kunnet utføre i tegning og landmåling som bør være ansett og oppmuntret. Imidlertid har jeg ikke sett mer enn tre norske professorer i tegning og maling her, og de på landet liggende offiserer mangler ofte tidsfordriv. Til poesi har de norske vist naturlige evner, særlig i emner hvor sjelen bør løftes opp over det sedvanlige, slik en (Christian Braunmann) Tullin i diktet «Skabningens Ypperlighed», også (Johan) Nordahl Brun i tragedien «Einar Thambeskjælver». Men aller best som hans geni lyste i faget, som vår litteratur alltid har manglet, kaltes han til prest på landet, som det var nok av verdige kandidater til. Som geistlig taler kom han og ber på sin post.

 

De matematiske vitenskaper øves mest bare av militære. Den studerende ungdom synes ikke å ha synderlig lyst til legekunst, men dess større er deres lyst til det juridiske, nok fordi det gir dem de fleste embeter nær de geistlige. At vitenskapene og kunstene sjelden brukes som tidsfordriv i byene, kommer mye av skikk og mote. Når det meste av dagen er henbragt i forretninger, og man er kommet fra spise- og kaffebordet, da i selskap fenges ved spillebordet, for å studere på spillet til ut på natten, så man om morgenen derpå kun sent kan komme til å studere på annet. Dog fornuftige vet å passe alt til sin tid. Men at så få av prestene og andre studerende på landet beskjeftiger seg med vitenskaper til tidsfordriv, især i de lange vinteraftener, vet jeg ingen annen årsak enn mangel på naturlig lyst og smak, som den akademiske tvang ikke har kunnet gi dem. Meget få har boksamlinger av betydning, og enda mindre ser man hos noen samlinger av naturalia og kunst-saker som er så vanlig i andre land. Hva som er skjedd på mine reiser, vil jeg erindre på sitt sted.

 

I en tid har det vært på mote å snakke om et norsk akademi. Det er naturlig at alle norske foreldre ønsker det, men København og det københavnske universitet tillater det visst ikke uten høyst nødvendighet. I det minste er det her i landet noen anstalter for kunst og vitenskap slik som det bergenske seminarium og dets harmoniske selskap, den matematiske skole og det patriotiske selskap i Kristiania, bergseminariet på Kongsberg og noen landhusholdningsselskaper, for ikke å nevne de sedvanlige katedralskoler for dem som studerer til universitetet. Norge har nå den ære å ha et kongelig «Videnskabernes Selskab» i Trondheim som den berømte lærde nordmannen salig biskop (Johan Ernst) Gunnerus fikk i stand og selv mest prydet med sine lærde arbeider. Dets virksomhet stanset ved hans død, men opplives nå igjen ved å trykke hans skrifter. Kunne man nå i tillegg ha gode oppdragelses-anstalter for unge mennesker av begge kjønn, hvor nyttig og passelig for det daglige liv kunne læres. Men her mangler er del, helst er det vanskelig og nesten umulig nå for tiden å få lavtlønnede hus-informatorer.

 

Makelighet og lyst å spille stor mann har sneket seg inn hos en del av middelstanden, derved er mang en familie ruinert. Disse feil især den siste har ikke fått stort innpass i bondestanden, som ernærer seg mest av havrevelling hele året, når de bare holder seg fra brennevin. Derimot går mange tilbake i hver annens stand, hvor man ikke noen dag kan unnvære kaffe, te og sukker. Adelen i Norge betyr lite eller intet, en del av dem er gått ned i bondestanden. De, hvis adel er fornyet eller i senere tid adlet, er få. Endog rikdom gjør i og for seg selv mindre respektert hos nordmennene uten den blir hederlig anvendt. Da landet har for få håndverker i visse poster, går til dels mange penger ut til innbo og klær, dels setter mange svenske håndverksfolk seg ned her. Bøndene vet ikke av noe livegenskap eller hoveri, og de som er underordnet de få og små herregårdene, som er her, har langt bedre vilkår enn de danske festebøndene under en herregård.

 

Krigsstanden er mye, ved giftermål og ved deres opphold, blandet med andre stender. I fredstider fungerer de som gode byborgere, liksom de i krigen ikke bare fekter som tvungne maskiner.

 

Den sivile stand har især ved en ny forordning temmelig rene inntekter, hvilke siste er avtagende for den geistlige stand, ja tienden, som det eneste visse foruten landskyld, (som er meget ulik delt på takstene) er neppe den fjerdedel av det loven krever, og som Danmark virkelig har.

 

Begge stender har den nærmeste innflytelse hos den alminnelige mann på landet, sorenskriveren er dommer og skriver i en person; fogden innkrever kongens skatter og øvrige tilkommende, samt eksekverer i nødsfall dommen, han har i hvert prestegjeld en lensmann under seg, som dog tillike har mye å utrette også på sorenskriverens og sogneprestens

vegne.  Sogneprestene må være forpliktet til mye som ikke egentlig vedkommer det geistlige men som anses nødvendig især for politivesenet på landet’, så fogden, presten og sorenskriveren er allmuens triumviri. I byene er alt på samme stell som i Danmark. Kjøpmannsstanden er der den meste ansette nest de høyere embeter, og i sjøbyene sønnenfjells er skippere av annen anseelse og levemåte enn de danske vanligvis pleier å være, men unntagelse finnes overalt.

 

Angående det norske språk eller rettere sagt folkemål, er den i henseende til ordene for det meste danske. I byene forekommer minst av de ordene som kun er norske. På landet henimot Båhuslen i Sverige forstår en fremmed dansk og i stor grad bøndene, men lenger opp i landet er både en stor mengde ord og hele uttalen så adskilt fra det danske, som det svenske er det. Prokansler Pontoppidan samlet 400 lokale ord i Bergens stift. Jeg har i egnen hvor jeg bor, samlet over 1.600, som jeg har gitt i trykken, og som fås hos bokhandler Prost,  og siden samlet over 300 flere. I byene og blant middelstandspersoner på landet snakkes så nett og rent dansk (unntatt noen få norske ord) at det overgår det danske, som snakkes i Danmark, endog i København. Man konfunderer sjelden her, som i Danmark, i tale og skrift Articulos postpositivos en og ett; derhos bruker nordmannen en viss tone eller trykk i uttalen, hvilket han har til felles med svensken, og som behager. For danske forekommer slik uttale halvt syngende, derimot for nordmannen forekommer den danske uttalen monoton og liksom støtende, særlig den jyske. Dog merkes nevnte catena i uttalen mindre vest i Norge.

 

Side 28-35

 


DEN NORSKE NASJON

 

Angående den norske nasjonen, da skiller den seg mye fra andre, ja endog fra den danske til tross for at de begge i mange århundre har vært under en regjering, og det er mange dansker som er over bondestanden, særlig embedsmenn.

 

Utlendinger som ikke kjenner nasjonen, tenker seg et hardt folk blant fjellene, i et hardt klima avsides fra det kultiverte og slepne del av Europa. De gjør seg et ideal av det som omtrent er en usosial eller russisk bonde, som har andre å takke for det moralske den har; men for resten lik dens berg og knauser, dog nasjonens rene naturlige karakter viser annet.

 

En nordmann har mer naturlig vit og varme i sjelen enn en danske, og også mer enn en hollender, men ikke den volatilitet som en franskmann. Han nærmer seg mest til engelskmennene uten å være plaget av deres hypokondri. Hans munterhet er geleidet med frimodighet. Trelldommens frykt spores ingenlunde hos bonden, uaktet han er bonde. Med munterhet og selvtilfredshet reiser han seg i arbeidet fra et kosthold som en dansk bonde kun verdiger sine kreatur, og av et leie som sjællands-bonden, uaktet sine ringe kår ikke ville ta til takke med. Under hans vadmels-trøye bærer han et edelt hjerte, og missunder ikke den prektige, taler fritt med betenksomhet, og føler seg selv som et menneske bør. Til tross for at han i sitt arbeide har mye å stri med av klimaets vanskeligheter, fristes han ikke til å forlate sin magre jord for å slå seg ned som kolonist i de fete Amerika eller Russland.

 

Dog besitter han besluttsomhet og stopper opp der det kreves blind lydighet. Mot, godhet, troskap og gjestfrihet er nordmannens særdeles egen. Den stridighet og overmot som finnes iblant, er en frukt av tidligere tiders uroligheter, da enhver gjerne ville forbli sitt parti tro på det lengste. Noen overdådighet, hvis det finnes leilighet til det, har vel vært en følge av gjestfriheten, men med alt dette må man gjøre forskjell på tidene og stedene, da tiden forandrer mye, og landet er stort.

 

Fremmede seder har, især på sjøstedene, sneket seg inn etterhånden. Den gamle åpenhjertighet og vennskapelige oppførsel behøver nå mer enn før en god drikk for å komme frem eller slå ut, og lettsindighet øker mer og mer. Mistenksomhet vokser ved alt som er nytt, og med tiden tør en stor del ikke ligne seg selv.

 

I midten av landet, langt fra byene og til fjells, er kjernen av nasjonen. I og ved byene og hen ved de svenske grensene mot enden av nasjonen er mye utartet, så det er stor forskjell på allmuen her i Smålenene og den i Opplandene. Det er som om det ikke var det samme folk. Nedrighet, dovenskap og liderlighet har tiltatt mye her i disse egner, skjønt dette folkeslag i grunnen ennå er norsk.

 

I henseende til legemets egenskap, besitter de norske en sunn, sterk og førlig kroppsbygning, men i en større grad i Opplandene enn lenger ned ved sjøstedene, hvor kanskje den større bruk av sterk drikk blant andre kjøpmannsvarer, og forsømmelige oppdragelse gjør at mange ser ut som de ikke var fullvoksne.

 

Blant folk over bondestanden, som har stillesittende arbeide, ser man mange fete og meget fyldige, som ikke kan være følge av overdådighet, men av sunnheten selv, som den rene norske luft og sinnsmunterhet gjør sitt til.

 

Som fremmede til dels har forverret våre seder, så kan man også takke fremmede og fremmede land for landets farlige sykdommer. Før 1717, da de fremmede tropper kom hit oss for å hjelpe oss mot svenskene, viste man så å si ikke om de veneriske svakheter, som nå i noen egner har grepet sterkt om seg, og den norske arme bragte i 1763 forråtnelses-feber med seg fra Holstein, som siden i visse år har herjet som pest.

 

I ingen ting er den norske allmue mer sterktroende enn i fato Turcico eller en uimotståelig skjebne. Men for alt i henseende til sykdommer, er allting laget (lavet eller beskikket); og å bruke legemidler er for mange en stor synd mot Gud og høyere makter. De i senere tid beskikkede og til dels av allmuen lønnede helsevesen er derfor slett ikke til nytte for det ganske land, ikke bare av denne årsak, men også fordi reisene til de syke er for lang, og vanlig mann bruker minst bekostning på sin helbred.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 24-28)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=37&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 


JACOB JUEL – HISTORIENS STØRSTE UNDERSLAG

 

Første bind av Wilses reiseiakttagelser er tilegnet Bernt Anker som på denne tiden var den mest innflytelsesrike mann østenfjells. Anker engasjerte seg i arbeidet, som Wilse hadde startet i 1793, for å få et norsk universitet og ble valgt inn i Wilses universitetskomité. Han betegner Anker som sin venn og velynder og beskriver ham som en varm patriot og med god smak og stor innsikt etterstreber å gavne og zire byen (Christiania) slik at den nærmer seg hovedstadens tillokkende uendelige fortrinn.

 

Til tross for Bernt Ankers store gavmildhet, skal vi vokte oss vel for å se på Bernt Anker utelukkende som en glødende patriot. Egeninteresse stod ikke sjelden i strid med nasjonale målsetninger. Pengemangel og krav om egen norsk bank var noe av det som gjorde høyborgerskapet anti-dansk og mer nasjonalsinnet. Bernt Ankers første bud var at kapitalen skal være aktiv; den skal hele tiden nyttes til nye investeringer eller spekulasjoner. Død kapital var for ham tegn på en elendig næringsdrift.

 

Ankers venn Jacob Juel drev trelastvirksomhet, skaffet seg rundt 40 store skogs-, jord- og andre eiendommer og var skipsreder. Han ble ansett for å være en av landets rikeste menn og residerte i Christianias flotteste bygård, som senere ble tatt i bruk av Krigsskolen. Jacob var bror av kammerråd Helle Juel som eide Vestby gård med sagbrukene i Enebakk og Maren Juel, gift med Peder Holter som var zahlkasserer fra 1760 til 1774 og en stor godseier og trelasthandler. Hans forretningsdrift gikk strålende mens han var zahlkasserer, noe som neppe var tilfeldig da bokettersynet var mangelfullt. Bruken av pengene embetsmennene forvaltet var ikke i seg sjøl ulovlig. Den enkelte embetsmann var personlig ansvarlig for midlene. Pengene ble ofte brukt til eiendomskjøp eller spekulasjon,

 

Etter at svogeren døde, ble Juel i en alder av 31 år ble utnevnt til zahlkasserer dvs. han var den høyeste skattesjefen i Norge, og en av de mest betrodde embetsmenn i landet. Noen år senere ble han justisråd. Ved siden av embetet jobbet han opp lysende privatøkonomi ved å kjøpe opp et 40-talls store skogs- og jordbrukseiendommer, sagbruk med mer økende fortjeneste. Han eide dessuten åtte handelsskip. Etter dagens målestokk var han mangemillionær.

 

I 1783 ble det startet en revisjon i det norske statsapparatet. Det viste seg at det manglet rundt én milliard kroner i dagens pengeverdi. Stort sett hele statskassen var borte, underslått! Mistanker falt raskt på Jacob Juel og han ble suspendert. Ingen andre hadde hatt full tilgang til kassen. Juel kunne ikke dekke beløpet som manglet – astronomiske 556.000 riksdaler, tilsvarende fem og en halv tønne med gull eller ti prosent av unionens årlige inntekter. Han hadde investert i risikable prosjekter, og da det kom en lavkonjunktur etter den amerikanske uavhengighetskrigen, tapte han store penger.

 

Juel ble i første omgang satt i husarrest med vakter. Da bobestyrer og mektig venn Bernt Anker ble klar over hvor stort underslaget var, ble Juel overført fra husarrest til Akershus festning. Men selv om Juel nå hadde mistet handlingsrommet, var han ikke rådløs. Juel og Anker var i samme frimurerorden. Bernt Anker overtok senere Juels eiendommer i Norge da de kom på auksjon.

 

For en så høytstående person som Juel var, ble det antatt at han ville få besøk av sosieteten i fengslet. Dermed fikk han en finere celle, et mer velegnet sted å sone sin straff. Cellen skulle være fluktsikker, men kona Sophia Dorothea Hersleb og de rike vennene var kreative.

 

Sophia smuglet inn et tau under kjolen, slik at mannen kunne fire seg ned fengselsmuren. Juel hadde på en eller annen måte fått tak i nøklene til cellelåsen og klart å støpe kopier i leire og sparkel. En av vaktene hadde sikkert blitt bestukket. Natten mellom 15. og 16. september 1784 klarte han å flykte sammen med den utro fengselsbetjenten Jens. Hester og en karjol sto klare for å føre rømlingene til Sverige. I vognen satt Juel med kona og fem livredde barn. I et nesten veiløst land knirket det sjeldne selskapet seg mot grensen og over til friheten i Sverige.

 

Juel hadde selvsagt sørget for å få med seg rikelig med kontanter fra kuppet slik at han kunne kjøpe Fredros og Sälboda herregårder og noen flere eiendommer i Värmland. Kjøpet av Sälboda var anbefalt av Peder Anker, som må ha visst at Juel ville rømme, og muligens hatt en finger med i spillet.

 

I Gunnarskogs menighet ble Jacob Juel en fremtredende politiker, hovedsakelig på kirke- og skoleområdet, hvor han presset på for mange forbedringer. Gårdene hans blomstret og alt var fred og glede. Han sa aldri noe om flukten til noen. Og det var ingen nyhetskanal å snakke om.

 

Den opprørte regjeringen i København krevde at svenskene skulle sende Juel tilbake til Norge slik at han kunne ta sin straff, men takket være en høy beskytter ble dette forhindret: ingen ringere enn kong Gustav III.

 

1 1787 skrev Bernt Anker til Jacob Juel i Sverige: «Den Tiid tør komme, at De elsket kan see igien Deres Fædreland.» Men myndighetene i København ville ikke gi Juel amnesti. Juel kom aldri tilbake til Norge. Bare 56 år gammel døde han på Fredros. Helsen hadde vært skrantende i flere år.

 

(Kilde Aftenposten Historie nr. 2 2023, Dast Magazine mars 2010 og Ude.Oslo temahefte 34)

                                                                                             

 


WILSES «PHILONEUS ELLER EFTER-TIDEN I NORGE»

kanskje Norges første litterære fremtidsvisjon

 

Da følget nærmet seg Drakeåsen, torde ikke tjenestegutten gå lenger. Som mange av lokalbefolkningen trodde han den grankledte åskammen var tilholdssted for onde makter. Presten Jacob Wilse måtte gå det siste stykket alene. Omsider fant han inngangen til selve Drakehulen. Ved foten av Drakeåsen, like ved bredden av Mjærsjøen.

 

«Drakehullet i Mjærskogkollen er av naturlig og uryddig dannelse», skrev Wilse. «Det går rett inn i fjellet, og inngangen er knapt mannshøy. Lenger inn kan man noen steder stå oppreist, andre steder må man krype. Den beskrives som uendelig og bunnløs, muligens fordi ingen har tort å begi seg til enden.» Drakeåsen ligger der fortsatt. I dag tilhører den Enebakk kommune, sørøst for Oslo. Selve hulen ligger ved foten av åsen.

 

Kulturhistoriker Audun Kjus forteller at Jacob Wilse ikke var den første presten som var opptatt av Drakeåsen: – Presten i Enebakk, Peder Mogensen Kinck (1691–1757), drømte at det var en sølvåre i Mjærskogkollen – Sørmarkas høyeste ås. Fra prekestolen oppfordret han folk til å finne den. Noen år etter sølvrushet kom Jacob Nicolai Wilse som sogneprest til Spydeberg, et par mil unna. Året var 1768 og Europa sto midt i opplysningstiden. Dansken Wilse var også preget av opplysningstanken. Han var en typisk «potetprest». Han var like opptatt av menighetens kroppslige som sjelelige føde. Navnet fikk prestene fordi de oppfordret folk til å dyrke poteter.

 

Datidens mennesker var fulle av fremtidsoptimisme. De mente fornuft og vitenskap ville løse utfordringene. – Wilse var intenst opptatt av å forbedre samfunnet, sier Kjus. Han kjempet for et universitet i Norge. Han var også opptatt av å utnytte ressursene mer fornuftig. Han mente vi måtte verne om matjorden og bruke tømmer mer forsiktig. Han regnet på hvor mye tømmer man ville spare ved å bytte fra øks til sag. Han foreslo også å gjøre husveggene halvparten så tykke. Han mente også vi burde ha mer felleskjøkken, for å spare både tid og brensel.

Wilses hovedverk var «Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld» utgitt i 1791. Det siste kapittelet i Wilses Spydeberg-skildring var noe utenom det vanlige: «Eftertiden i Norge – en fortelling» var Norges kanskje første litterære fremtidsvisjon.

 

Opplysningstiden var preget av et stadig mer kritisk oppgjør med særlig religiøse dogmer og institusjoner, mens vitenskap, individuell fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble innsatt som nye idealer og autoriteter. Jorden mistet sin plass som universets midtpunkt. Den ble bare én av flere planeter. Det ble også starten på spekulasjoner om det fantes liv på andre planeter. I en tid det ble skrevet om romvesener og reiser til andre planeter, satt Wilse på Spydeberg prestegård og ga leserne et glimt inn i fremtiden.

 

Det var ikke tilfeldig at Wilse la fremtidsfortellingen til Drakeåsen. Navnet hadde den fått fordi folketroen mente det bodde drager i fjellet. De mente også at åsen utsondret dunster som ga folk visjoner. Wilse kjente ganske sikkert til disse forestillingene. Hovedperson i «Philoneus eller Efter-Tiden i Norge» er Philoneus («han som elsker det nye»). Det er kanskje et pseudonym for Wilse selv. For akkurat som presten vandrer Philoneus gjennom fjellene i Indre Østfold og Enebakk. Til sist når han Drakeåsen. Der legger han seg til å sove ved inngangen til Drakehulen. Da Philoneus våkner, ser han en innskrift over inngangen til hulen: «Norge år 2000.» Han har sovet i mer enn 200 år! En verdig gammel mann med langt skjegg viser Philoneus rundt i hulen. Den er full av monumenter som viser fremskrittene menneskeheten har gjort de siste 200 årene.

 

I Wilses fremtidsvisjon har fornuften seiret og løst de fleste utfordringer. Befolkningsøkning og større matbehov er løst ved mer effektivt jordbruk. Folk har også lært seg hvordan planter best trives og gir best avkastning. Og akkurat som Wilse selv hadde foreslått, er det enklere hus og flere felleskjøkken. Kanskje enda viktigere er at Fremtids-Norge har fått bukt med det tekstilsløsende motehysteriet. For mennene finnes bare én drakt: en kort gul vest med blå eller rød kant, over den en brun knelang kappe med hvitt fôr, og på bena sorte bukser. Kvinnene har derimot litt større valgfrihet, forteller Audun Kjus.

 

Forbruk og kasting av klær har stadig tiltatt, men i dag foregår det intensiv forskning og planlegging på dette feltet.

 

I dag står vi overfor ressurskrise, klimakrise og til sist en politisk krise med massemigrasjon. Presten Jacob Wilse trodde at fornuften ville seire. Mange tror som Wilse at teknologien vil redde oss.

(Utdrag av AFTENPOSTEN HISTORIE: 08.02.2023 - Allerede for 250 år siden fabulerte nordmenn om fremtiden)

 


DANSKEPRESTEN SOM BLE ØSTFOLDS FØRSTE BYGDEHISTORIKER

 

Ingen som i dag skal skrive bygdehistorie i Østfold, kan la være å ta hensyn til Wilses bok om Spydeberg.

 

Den kjente arkeolog, Erling Johansen, Kråkerøy, hadde forlede en artikkel om sokneprest Wilse. Vi har gjennom årene brakt adskillig stoff om denne særpregede personlighet, som kom til å bety så meget for de bygder hvor han virket, men vi tror neppe det vil være uten interesse å fornye bekjentskapet med ham med korte mellomrom, og vi tillater oss derfor å bringe artikkelen.

 

Mens bygdehistorikerne bare for et slektledd siden var et nesten ukjent begrep i Østfold, sitter det nå interesserte folk i omtrent alle bygder og steller med lokalhistorie. Og flere av fylkets herreder arbeider med en bygdebok. En ser med andre øyne enn før på betydningen av å kjenne bygdens utvikling frem gjennom tidene. Og det er ikke bare bygdene som har interesse av dette. Lokalhistorien kan gi viktige bidrag også til vår rikshistorie.

 

Det ble nevnt at sansen for dette var sjelden bare for et slektledd siden, men Østfold fikk likevel et bygdehistorisk verk av høy kvalitet allerede i 1779, et av de første i hele landet, og det var skrevet av en danske! Det var Spydebergs egen prest som da ga ut «Physisk oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Prestegjeld og Egn i Aggerhuus-Stift udi Norge, og i Anledning deraf adskillige Afhandlinger og Anmerkninger deels Norge i Almindelighed, deels dens Østre-Kant i Særdeleshed vedkommende, med nødvendige Kobbere og Bilager, efter 10 Aars egne Undersøgninger forfattet av J. N. Wilse Mag. Phil. Sogneprest sammesteds». En hadde lange og vanskelige titler den gang!

 

Denne Jacob Nicolai Wilse var født i Danmark 1735 (1736 ifølge Lemvig kirkebok red.anm.) av danske foreldre. Fra sitt fedreland kom han til Spydeberg i 1768 for å overta prestegjeldet der. Wilse var teologisk kandidat, men hadde også rike kunnskaper i matematikk, språk og fysikk. Året før han reiste til Norge, tok han dessuten magistergraden.

 

Etter bosettelsen i Norge samlet han all sin viten om vårt land. Det har vært sagt at ingen danskfødt mann i Norge har følt seg som nordmann som Wilse.

 

I beskrivelsen over Spydeberg sier han da også «at det var et Slags Norsk Patriotisme der bevægede meest til at lade mit Verk trykke i Christiania, hvor det naturligvis er dyrere end i København.» Og ellers bruker han — som en ekte nordmann — over alt uttrykkene «vaar» og «vaart» om alt norsk. Han benytter seg ellers også av særnorske ord og vendinger, og var en av de første som begynte å skrive norske stedsnavn etter uttalen her i landet.

 

Wilse var en reiselysten mann, naturlig nok med slike topografiske interesser som han hadde. «Jeg er ligesom født til at se mig om i den vide Verden og med Lyst til derved at utvide mine Kundskaber», sier han. Men Wilse kom likevel ikke ut på noen særlige lengere reiser. I Norge nådde han ikke lenger bort fra sitt hjemsted enn til Kongsberg, og i utlandet besøkte han Lund i Sverige, og. tok en kortere tur til Hamburg og Berlin. Likevel fikk han stoff til 5 bind reiseiakttagelser fra disse mindre turene. Med den iver og åndelige interesse som Wilse var i besittelse av, var han stadig opptatt med planer for å hjelpe de mangler på opplysning som han fant blant bøndene i sitt nye fedreland. I Spydeberg, sier han, leser neppe en blant ti. Og det som de lærte i skolegangen «øves af faae siden».

 

Videre forteller han, å skrive er en «blandt Hundre deres Sag», og hva som verre var, å regne forstår ikke «en blandt Tusen». Wilse var også blant dem som tidlig arbeidet for at Norge skulle få sitt eget universitet. Saken hadde hvilt i noen år, da. han i 1778 sendte ut «lndbydelse til mine norske Medborgere og Landsmænd for med mig underdanigst at ansøge om et Akademi i Norge». Det var et skritt som vakte stor oppmerksomhet og Wilse ble betraktet som en av lederne for denne store saken. Han døde imidlertid før den ble løst. Vårt universitet ble som kjent opprettet i 1811, men Wilse døde i 1801 som sogneprest i Eidsberg.

 


Det er likevel som bygdehistoriker og topograf at Wilse nå er best kjent. På dette feltet var han en av vårt lands foregangsmenn. Mye av det han berettet om i sine bøker er ikke bare ren lokalhistorie, det er stoff som berører hele det østlige Norge. Det er i virkeligheten helt imponerende hva denne presten hadde av evner for historisk granskning. Alt som rører seg i naturen har hans interesse, og hans kjennskap og innsikt på de forskjelligste områder er ualminnelig, selv i vår tid, og som mang en moderne bygdehistoriker kunne være glad for å eie.

 

Det vil føre for langt å regne opp alle de områder han tar opp til behandling i sin bok om Spydeberg. Den er delt i tre: første del er viet bygdens topografi, annen del landshusholdningen; og tredje «deel» . er et avsnitt om bygdens mennesker. I tillegg til dette følger også en «Meteorologisk Natur- og Husholdningskalender», «Norsk Ordbog» og endelig et tillegg til selve boken med nye supplerende opplysninger. Med verket følger dessuten et kart som han selv har tatt opp, og en samling «kobbere». (Illustrasjoner.)

 

Naturlig nok er mange av Wilses slutninger etter hvert blitt foreldet, men mesteparten av de resultater han kom til, står fullt på høyde med mange av de senere bygdebøker. Når det gjelder naturbeskrivelsen er det endog få av fylkets moderne lokalhistoriske publikasjoner som når Wilses grundighet og detaljrikdom. På dette området var han forut for sin tid. I avsnittene om naturen er det ikke bare bygdens geografi i sin alminnelighet som opptar ham, han har utredinger på. flere sider oms ting som senere bygdehistorikere har ansett for uvesentlige, bl. a. hjemstedets insektliv. Han skriver om, for å si det -med et kjent uttrykk: alt mellom himmel og jord. Ingen som i dag skal ta til med bygdehistorie i Østfold kan la være å ta hensyn til Wilses bok om Spydeberg. Og at den også er nådd lenger enn til bare å ha betydning for lokalhistorien viser de mange kildehenvisninger i bøker om både språkhistorie og folkeminnegranskning. Etter det vi vet nå, ville mange verdifulle opplysninger ha gått tapt om ikke Wilse hadde fått nedskrevet dem.

 

Det må ha vært et rikt utrustet menneske denne Wilse. Kunnskaper har han på nær sagt alle felter, og han forstod også å bruke dem godt. For de fortjenester han hadde innlagt seg som forfatter, ble han titulert professor det siste år han var prest i Spydeberg. Å dømme etter det han har skrevet, virker han meget frisynt til prest å være i hans tid. Han ville ikke slå seg sammen med folk som ikke gjør annet arbeid enn det de er nødt til og lønnes for, sier han. Og for ham er den siste og beste trøst et menneske kan ha når livsregnskapet skal gjøres opp, at det har gjort et arbeide som rekker lenger enn samtiden. Han ser at det minste kryp er en fullkommen livsutfoldelse i sin verden, og at intet er så ubetydelig at det ligger under et menneskets verdighet å studere det.

 

Han fortjener heder denne mann, som skjønt han kom fra et fremmed land, likevel både i ord og gjerning virket som en god nordmann.

 

(Fra Øvre Smaalenene 4. mai 1951)


OM NORGES BESKAFFENHET

 

Norges grunn er overalt et sammenhengende fjell, dekket av jord i det lavere, som i dalene tiltar i dybde. Blant fjellene åpner seg dels så store og brede daler som blir til fruktbare sletter, som i Hedmark, dels så trange, helst til fjells, at de ofte bare er bergkløfter.

 

Området mellom Kristiania og Fredrikshald har mindre fjell, som på enkelte steder har et så betydelig navn som berg (ikke bierge) da «bierge», forhøyninger av jord bare kalles bakker. På høyere steder av slettene stiger knauser hist og her opp av jorden hvis jordskorpe ved regn og bearbeidelse med tiden flyter ned. Derfor tror bøndene at slike små knatter og skjær i marken vokser.

 

Jo lengre fra havet, jo mer tiltar fjellenes høyde og strekning, men de er dog langt mer langsluttende eller av lengre avfall mot syd og øst enn mot nord og vest, og hovedløpene av de fleste elvene går fra nordvest til sydøst.

 

På de høyeste fjell ligger det bestandig snø, og når det nylig har regnet her hos meg om sommeren, ser man at det samtidig faller snø høyt til fjells. Snøfjellene blinker i luften 18 mil [en dansk mil var 7,5 km] herfra. På de fleste stedene langs Norges kyst, så som mellom Moss og Fredrikshald trekker bergene liksom sine føtter til seg og danner sletter mellom seg og havet lik Tehama i Arabia, men nesten overalt stiger fjellgrunnen steilt opp av havet, og da fjellene der er mest blottet for de vakre granskogene, er Norge et skremmende syn for de sjøfarende.

 

Lengre inn i landet er naturen så rund på de smukkeste beliggenheter og herlige utsikter av løv- og alltid grønne skoger, de første i det lave, de andre i det høye, og av så mange slag landlige scener at det ene sted ikke er det annet lik, men hver har sin skjønnhet.

 

De som er vant til det flate landet, hvor alt i naturen overalt er det samme, skjønner det ofte mer enn beboerne selv, men for lengst burde det især være forstått av våre kunstnere som øver seg på utenlandske utsikter. Etter den lille tiden jeg har, og det lille jeg kan i tegning, har jeg laget noen utkast og beskrevet dem i det Bernouilliske Verk. Det fornøyer meg derfor at regjeringen nå har gitt vår berømmelige professor Poulsen i oppdrag etter en reise (voyage pittoresque) her i landet å forevige noen av våre vakreste norske utsikter.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 17-19)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=29&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 


PLANKEKJØRERNE FRA VESTBY-SAGENE

 

Siverud, en plass med sag, ligger halvannen mil fra Kristiania. Her hviler de reisende med hestene. Dog er det bare vertshus for reisende med hester om vinteren. Få fremmede vanket her om sommeren. Beboerne har en mil til nærmeste kirke i Ski sogn samt dårlig vei. Vannet som drive saga, kom samme vei hit som jeg og flyter videre en fjerding vei mest gjennom trange åpninger i den ujevne grunnen. Man passerer dem når de er vel tilfrosset, ellers kjører man utenom.

 

De mange plankekjørerne, hvorav ofte 20 til 30 etter hverandre, hefter ofte den reisende på de tre milene fra Kristiania til Vestby-sagene i Enebakk, enten han har dem foran eller bak seg, særlig når snøen er dyp. Man må avpasse dagsetappene med hensyn til at de lesser av og på. De skader veien ved at de vekselvis lager hull og hauger så sleden går opp og ned som på bølger. For mange har dette samme virkning som om de skulle være til sjøs. Dette kommer av støtene de tunge lassene gjør fremover, særlig de med planker. Plankekjørerne legger to til tre tylfter bord på sin langslede med en hest spent for. Dermed kjører han de tre milene fra Vestby til Kristiania for 40 shilling på egen kost. Dog har de siden fått litt mer. Ofte er det bare en kjører med tre til fire hester ettersom den ene av hestene nøye traver etter sine kamerater. Noen av disse godtfolkene fordriver ofte kjedsommeligheten på reisen snart med en blund, snart med sang eller skrik. Jeg har også møtt dem som i korte deler har sittet oppå plankelasten og spilt kort under kjøreturen. Når det er lite eller ingen snø på isen, kjører man med fornøyelse ved siden av hverandre.

 

Jeg har nå kjørt langs den en mil lange smale sjøen Langen, og ved enden hadde jeg den høye Mjærskogkollen foran meg og deretter over et smalt landstykke til sjøen Vågen som ved en stri bekk henger sammen med de forrige. Der bega jeg meg mot øst til Vestby-sagene og gjestgiveriet halvannen mil fra Siverud.

 

Vestby gård ligger rett ved sjøen. Det er ingen herregård, men få herregårder, til og med i Danmark, er så godt bygget. Den ligger høyt å se fra veien.  Hovedbygningen i to etasjer, foruten kjeller, har to fløyer på siden, alt sammen arkitektonisk. Alt er av tre unntatt den utvendige trappen og pilarene med gitterverk som hegner om gårdsrommet og fontenen som er av marmor. Til det siste ledes vannet fra et kildevell i nærmeste fjell, og rennene er lagt så dypt at frosten ikke kan nå dem, hvorfor fjellet noen steder blitt sprengt bort. Kunstige springvann er ellers meget sjeldne på landet i Norge, uaktet det er mange anledninger til det. Det er liksom vanskelighetene mest oppmuntrer til slikt. Da stabbur hvor korn og matvarer oppbevares, vanligvis står på støtter hvorunder luften kan spille samt rotter og mus avverges, ser denne gårdens stabbur fra nedsiden ut som den var bygd oppe i luften. Blant låvens rom utmerker heste-stallen seg for sin luftighet, lys og renslighet. Egenskaper hvor disse nette og nyttige dyrene etter sin måte finner samme behag som deres herrer. Kostbare hester hører til i en kostbar stall.

 

Enda mer tildro Mariæ eller Vestby kirke, som ligger når gården, min oppmerksomhet. Det er egentlig ikke et anneks, men en lovkirke som er fundert etter et løfte, dels på grunn av egnens avstand til hovedkirken (dog kun en mil fra den), dels som en gave til gudelig bruk, i erkjennelse for overståtte farer, et foretagende som siden reformasjonen er iverksatt kun få steder og enda sjeldnere i disse tider. Sognepresten er også testamentert noe for årlig å holde prekener. Det er en pen liten kirke. Ellers er skjønnhet, særlig det innvendige, en sjelden egenskap ved kirkene på landet i Norge. Ja, mange ligner mer hestestaller enn templer.

 

Det er sagbrukene som utgjør Vestby gårds rikdom. Disse, fem i tallet, drives av det vannet som renner ned i en bekk fra sjøen Vågen til sjøen Mjær. Videre forteller Wilse at tømmeret kjøpes langveis fra, f.eks. i Østerdalen og fløtes ned på Glomma inntil de fra Øyeren kjøres dit en mil over land. En 50.000 bord og planker, mer eller mindre, sages på Vestby-sagene i året og transporteres de tre milene til Kristiania på vinterføre. Eksporten foregår mest til England og Holland.



 

PS! Vi kan tilføye at kirken var en testamentert gave fra Maren Kamph i 1753, daværende eier av Vestby. Gården  var blant dem som hadde privilegium til å selge trelast til utlandet. Da hun døde noen dager etterpå, overtok søstersønnen, justitsråd Hans Juel, gården. Hans sønn, kammeråd Helle Juel, overtok så Vestby i 1766 etter farens død.

 

Like viktig som råvarer var tilgang til kapital. Helle Juels svoger, Peder Holter (gift med Maren Juel), var statens hovedkasserer i Norge (Zahlkasserer) fra 1760 til 1774. I 1774 ble broren, Jacob Juel, utnevnt til zahlkasserer. Det var en bevisst politikk fra regjeringen i København å overlate bestyrelsen av kassen til en av trelastkjøpmennene i Kristiania. Kassererne var personlig ansvarlige for pengene, men å låne av kassa var egentlig ingen forbrytelse så lenge de kunne gjøre opp for seg. Ofte ble underskuddene oppdaget først når embetsmennene døde. Jacob Juel brukte kassen til å finansiere egen virksomhet, men ble rammet av sviktende konjunkturer og satt i arrest på Akershus sommeren 1784 for en kassemangel på 556 riksdaler, tilsvarende fem og en halv tønner gull, eller halvparten av de norske statsinntektene i ett år. Imidlertid klarte han å rømme til Sverige der han etablerte seg som jernverkseier i Värmland med lån fra svogeren Peder Holter. Visse indisier tyder på at kommisjonen som ble utnevnt, manipulerte med salgene til fordel for kjøperne i Kristiania – en av dem var Bernt Anker.



JULESELSKAPENE PÅ FLATEBY GODS

 

En rekke på 30 by-sleder raste forbi oss i sterkt trav. Den fineste ekvipasje og sølvklang av bjeller ga det hele anseelse av en prosesjon eller opptog, særlig hvis den hadde skredet frem istedenfor så godt som fløyet. Men det brukes ikke en så prektig kanefart som i Wien og andre residens-steder hvor man for noen få dagers fornøyelse bruker store summer på ekvipasje for folk og hester, og gjør det til en slags kostbar maskerade men oftest i et slikt snøføre som man her ville kalle begredelig.

 

I Norge koster man mest på sleden, hvis beskaffenhet er av en egen art, både til nytte og av god smak med forgylling og maling. Dombjellene er de mest kostbare på hesten. En slik slede med alt tilbehør kan komme på en 70 riksdaler. Mest behagelig var det om det i det minste kunne være to sammen i sleden, men det avhenger av en god styrkar.

 

Dette reiseselskapet kom fra Kristiania for å tilbringe juledagene på et stort gods, Flateby, omtrent fire mil fra Kristiania. På dette stedet som tilhører herr James Collett i byen, har man i den senere tid holdt forskjellige forlystelser av god smak. Damene i selskapet påtar seg å være vertinne hver sin dag. Man spiller, man danser, man synger, man samtaler, ingen utsvevelser, ingen unødvendig tvang, den gode oppdragelse, utvunget vennskap og lyst til å bidra med hvert sitt til selskapets behag angir tonen. Men det usedvanlige her i landet er de skuespill liebhabere av denne slags fornøyelser fremfører. Her savnes kun lite av Københavns største vinter-fornøyelser som denne hovedstad har alene for seg. Men hva som er enda mer spesielt; en påtar seg dels i egenskap av vert, dels ellers å spille en art av solorolle den dag vertskapet utpeker ham, det være seg som håndverker eller en høyere betjent, og på en slik måte har paven i Rom selv vært her – i en hast så jeg en gang litt av et slik opptog, og det er alt hva jeg kan melde om det.

 

På samme sted er det store jaktselskaper hvor også damene kan ta del. Men om vinteren er det her som overalt bare jakt på spor-snøen. På nysnøen viser sporene de reisende de ville dyrenes gang og krumspring.

 

PS!  Vi kan tilføye at James Collett (1728-1794) var trelasthandler i Kristiania og hadde arvet             en av byens største formuer, ca. 85 000 riksdaler. Firmaet hadde store skogeiendommer i Trysil, på Hedmark, Flateby-godset med sagbruk i Flatebydalen i Enebakk, videre i Fet, Nittedal og ved Akerselva. I 1752 leverte sagene i Flatebydalen 66.000 normalbord til England. Det eide flere skip, men mesteparten av trelasteksporten ble fraktet på fremmede fartøyer.

 

Sønnen John Collett (1758-1810) fortsatte å holde de legendariske selskapene for Kristiania-sosieteten i jakttiden og i julen med dramatiske opptog, komediespill og maskerader. Henrik Wergeland kalte stedet «Den Collettske Eremittage».

 

Da det Collettske handelshus brøt sammen, ble godset solgt i 1827, og bygningene ble revet i 1840. I dag er det ingen ting som vitner om bygningen, annet enn høyden det lå på.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 253-254) https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=265&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LA

 


EN VINTER-REISE 1763

 

Denne reisen gikk for seg fra Kristiania ut på landet for å tilbringe julen hos en venn og pårørende mag. Bjerregaard, sogneprest i Eidsberg hvor jeg oppholdt meg en tid vinteren 1763 til hen mot våren. Derfra reiste jeg videre til Fredrikshald. Like ubehagelig som det er å reise i de sydligere land om vinteren, selv i Danmark, like behagelig og makelig er det derimot i de nordlige, særlig Norge. Andre steder lengter man i den sure vinteren etter hovedstadens forlystelser, og den franske poet skildrer sin vinter som naturens slummer, ofte for å få «climats» (klima) til å rime på «tristes frimats» (trist og kaldt vær).

 

Her derimot er midtvinteren den mest muntre og levende tid både til nytte og fornøyelse særlig for reisende. Mens skogene i Danmark står nakne, og veiene er vanskelige på grunn av det skiftende snø- og tøvær, kjører man her (så snart ujevnhetene er fylt med is og snø) på vann og tjern i ly under fjellene, ofte gjennom alltid grønne skoger i en ren luft som er parfymert av gran-trærnes frø. Man  kjører både dag og natt, da himmelen ofte er illuminert av nordlys, og jorden selv lyser med sitt hvite teppe. Man pakker seg så vel inn mot kulden at man i en slede sitter like varmt som i en stue. Slik går de lengste og makeligste reiser for seg her om vinteren, og de svake transporteres best da. Vinteren i Norge er i mange henseende behagelig. Juletiden er den muntreste i hele året. Det er dens karnevalstid. Ja selv den fattige på landet gjør tar seg en spesiell tur for å tigge til en gledelig jul. Da avlegges de høytideligste og lengste besøkene. Borgeren i byen reiser ut på landet med familie til sine venner og pårørende, og de fornemste i Kristiania begir seg ut på sine lystgårder.

 

Vinterveien fra Kristiania til Fredrikshald går mest over frosne sjøer eller is inntil en halv mil nær Onstad-sundet, videre gjennom Askim, Eidsberg og deler av Rakkestad sogn. Man følger de frosne myrene til Rokke-isen der man kommer på land igjen fem fjerdingsvei nær Fredrikshald. Denne veien er to mil kortere enn sommerveien gjennom byene, men på noen steder på vinterveien kan man ikke få ordentlig befordring uten å ha avtalt på forhånd.

 

Jeg reiste ut fra byen over en vik, Bjørvika som er mellom Kristiania og Oslo for å unngå den lange omveien og passerte tett forbi de nedriggede skipene og forbi en del tilskuere av en kappkjøring med travere. Det er hester som av naturen og ved noe øvelse tar svært lange og hurtige trav for en slede. En av dem for forbi meg som en lynild, hvis kjører halvt oppreist i sleden forsøkte å øke tempoet, men den andre kom først til målet og vant den oppsatte prisen på 10 rdl. En god norsk traver tilbakelegger på åtte minutter en halv norsk mil eller 9.000 alen, som er 1.125 alen eller skritt, altså atten trekvart alen i sekundet. Hvert trav eller fotslag regnes i det minste til to alen. En hest som er egnet til det, er dugelig enten til å ri på eller kjøre karjol med. Man kjører sjelden lengere enn en fjerdingsvei, eller en halv mil om gangen. [En dansk mil var 12.000 danske alen, eller ca. 7,5 km. Red.anm]

Når man kappkjører slik, lar man hesten puste litt, endog på kortere lengder.

 

Etter at jeg var kommet opp over Ryenkrysset, så jeg Kristiania bak meg, dekket av en tynn dis som tegn på at luften der er tyngre og ikke så ren som lengere derfra og høyere opp. Her ses morgenrøden trekke sitt slør av purpurskyer til side for den oppgående solen, og solen illuminerer de snødekkede fjellene med en glimrende purpur. Det var denne formiddagen en såkalt rensmakende kulde, og det snødde litt i tillegg. Det er den kalde disen som ses i luften som glimrende ispartikler eller atomer som svir mot huden. For øvrig er det stille vær og klar himmel. Himmelen har et gulgrønnaktig anstrøk som spår frostens vedvarende. Skorsteinene sender opp blå- og purpurfargede røkvirvler loddrett mot himmelen og danner på grunn av det stille været likeså mange små skystøtter. Hist og her sto bjørketrærnes topper hvite av det glinsende rimet i kontrast til de mørkegrønne granene. Bjørkegrenenes saftfullhet gjør nok at disse trærne rimer mer enn andre.

 

På Abildsø, en god halv mil fra Kristiania, ligger nesten alle gårder som eller i landet på en høyde omgitt av en slette. Man skulle formode at man i Norge ikke bygget i høyden men halvt i jorden slik som i Sibirien eller lavt med stort og tykt stråtak som i Holstein, men man ser det motsatte.

Våningshusene her på landet, vanligvis to etasjer høye, står oftest i tre til fire adskilte hus, og hele gården på et lite fjell med skråning rundt. At man bygger slik, er for å ha en tørr grunn, utsikt til gårdens jorder og at gårdens gjødsel kan trekke seg ned til eng og mark som ligger omkring. Høydene er dessuten små mot de rette klippene og fjellene som omgir alt og er rette vindskjermer. Den norske bygningsmåten med stokk på stokk og mose imellom er langt bedre mot kulden enn mur. Men her på Abildsø så jeg et hus av bindingsverk på dansk måte som ikke passet til klimaet.

 

Man har tørket ut myrene omkring ved grøfter, slik at man ikke bare har fått bedre grasvekst men til og med mye kornland. Den slags arbeide overlater man til de flittige og ufortrødende svenskene som ofte tigger om arbeide, når våre betlere tigger om penger. Jeg gidder ikke grave heter det, men jeg skammer meg ikke over å trygle. Dog har norske fattige folk på noen steder også begynt med dette prisverdige håndverk. En favn grøft i lengden og en halv alen bred og tre fjerdedel dyp betales vanligvis med en skilling på eierens bekostning. Man gjør forsiktig i å grave på skrå så bunnen blir halvparten så bred som det øverste, da jorda ellers ville velte ut på grunn av at den fryser til, kalt tele, om vinteren. Ved opptining om våren brister denne og velter ut, noe som kalles telegrøb.

 

En fjerdings vei lengre bort kom vi på noen myrer, og over et par små bekker som begynnelsen til en kjede av vann (vassdrag) som snart i en skikkelse av en bekk, snart i dannelsen av sjøer flyter ned snart mot sydøst og derpå mot syd ut til vassdraget endelig faller ut i den salte sjøen ved Moss. Av en slik situasjon kan man slutte seg til landets høyde omkring og ved Kristiania.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 247-252)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=259&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE)

 

 

GENERELT OM REISENE

 

Wilse skriver: Nå til mine reiser i seg selv.

 

Disse reiser er ikke foretatt for egentlig å gjøre iakttagelser men for å begi meg til eller fra akademiet, mine undervisningssteder og mine venner; ti til det første hører ellers anbefalinger, bekjentskaper, penger og bestemte hensikter og visse formål. Jeg har gjort iakttagelser til tidsfordriv, men for at det i tillegg er nyttig, har jeg skrevet dem opp så snart det ble gitt meg tid til det, og tilføyet mine betraktninger inne imellom hvor det passer men noen scener eller opptrinn av besynderlighet, med hvilke avvekslinger de fleste lesere dess mer underholdes. Min hovedhensikt har dermed vært å bibringe mitt til å tjene folk og land i deres ulikheter og derved ikke bare skaffe lesing men også ettertanke i hva som tjener både den offentlige og private glede.

 

Wilse skriver videre at han i sine beskrivelser av større reiser, har flettet inn hendelser fra korte reiser i de samme områdene.

 

Nøye å anføre dato ved hver dags reise og opphold er unødvendig. Endelig har jeg mange steder tilføyet begivenheter og ting som er nyere enn de tider da jeg reiste, men dess mer interessante blir beretningene.

 

Før jeg begynner reisene i et land, gjør jeg en kort forestilling av landets beliggenhet, klima, folk, levemåte, næring og reiseanstalter, som det alminnelige, hvilket ikke kan anføres som noe lokalt eller eget for de spesielle stedene som man reiser gjennom. Da jeg overalt på mine reiser har iakttatt de mange forskjellige innhegninger om marker og hager langs veien, har jeg for seg selv gjort en samling av det med tegninger, hvorav jeg sendte det Kongelige Landhuusholdnings-Selskab en avskrift, hvorfor meg ble en sendt meg en premie. Jeg skriver derfor sjelden noe om dette blant mine reise-anmerkninger.

 

Jeg har av naturen hatt stor lyst til å se meg om i fremmede land. Jeg var i år 1754 innskrevet i de anselige Lassenske akademis reise-stipend. Jeg gjorde meg siden mye umake for å nyte det. I april 1766 reiste jeg fra Fredericia til København for å søke det og ville gjerne nøye meg med det halve. Jeg led skipbrudd på veien dit, og med de fra havets vold reddede eksempler eller prøver på min flid mine i de vitenskaper som har nytte av reiser, kunne jeg intet utrette mot de omstendighetene som møtte meg..

 

Noen av mine forberedelser påtok jeg meg bare i håp om ved leilighet å kunne reise utenlands, men alt forgjeves. Jeg gjorde planer i min ungdom, om hvordan jeg skulle reise med de minste kostnader, nesten på Holbergs måte. Men hva er ikke lysten i ungdommen?

 

Imidlertid har slik tilbøyelighet hatt stor innflytelse på min smak for levende språk og praktiske vitenskaper, som og ellers kan være til nytte for fedrelandet. Med alderen og noe erfaring synes meg både den større og mindre verden i de opplyste og dyrkede land å være overalt temmelig lik seg selv, og naturens herligheter finnes også overalt. Man kan vel si, for å se kunstens eldre og nyere prakt, bør man reise med omhu.

 

Dog, man misunner lenge nok de tiggere som flokkevis herberger i og omkring de gamle underverker som Colosseum i Roma og andre herlige levninger av oldtidens prakt, spaserende uten følelse av annet enn hunger og nakenhet blant slott og palasser samt deres staselige innvånere. De igjen med uendelig større grunn misunner oss vår ro, livsnødvendigheter og huslige glede, like inntil selv vår huslige bekymringer.

 

Er livets muntre alder gått bort uten at en har fulgt sin medfødte lyst, trøster man seg i den skrøpelige alder med at man i mangel og med full sinnsro kan lese seg til de meste opplysninger som andres besværlige reiser har gitt oss, når bare dårer reiser verden om, uten egentlig å vite hvilken nytte de derved har utrettet for seg og verden.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side 7-9 og 14-16)

https://www.nb.no/items/a425321be7585f665ae1305050471855?page=19&searchText=REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20DE%20NORDISKE%20LANDE

 




For å vise patriotisme, ba jeg sist i fjor forlaget om en dansk utgave og tilbød meg å oversette og omarbeide skrivet fordi smaken hos oss ikke er den samme som i Tyskland, og mye har forandret seg siden tiden jeg reiste på de stedene som jeg har gjort iakttagelser over.


Mitt embete, hus og barn, og dernest noen arbeider som jeg for lengst utenlands er oppmuntret til, gjør meg tiden dyrebar. I mine omstendigheter kan jeg ikke oppdrive det minste hjelp i noe av det. Ikke desto mindre vil jeg ikke la denne anledning gå bort etter herr bokhandler Poulsens tilbud om å utgi mine reiseskildringer på sitt forlag, som en anledning til egentlig å skrive for mitt fedreland. Ved slikt tilfelle er fordel nok for meg at jeg intet taper, og at herr Poulsen utgir mitt arbeide korrekt, og så smukt, som antallet av subskribentene tillater det.»


(Reise-Iagttagelser første del utgitt 1790 side3-7)







  

Dette er en fri oversettelse av Wilses «Reise-Iagttagelser …»

For spesielt interesserte vises til originalbøkene https://www.nb.no/search?q=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20&mediatype=b%C3%B8ker


OM BORGERSKAPET OG NÆRINGEN.



SANDVIKA OG LYSAKER

Fra Ravnsborg til Christiania er det sju fjerdings vei. Jeg oppholdt meg ikke på det mellomliggende skysskiftet Ramstad.

Jeg nærmet meg fjorden ved Sandvika, en samling av hus ved en liten havn ved elvens utløp, hvorover er en stor bro. Man betaler sjelden bropenger i Norge, som i Danmark, da trematerialene er billigere, og man lar publikum bekoste hva de bruker. Her losser de fartøy som henter jernmalm fra Arendal og Kragerø til Bærums Jernverk som ligger en mil herfra, og fraktes videre derfra videre til båts og på vinterføre.

Jeg reiste langs strandkanten til Lysaker, tre fjerdings vei fra Christiania, av samme beliggenhet som Sandvika. Her er det et smukt og romslig gjestgiversted hvorhen man gjør mange lystreiser fra Christiania både vinter og sommer. Her er det også en spiker- og stivelsefabrikk. Her bor det slik som i Sandvika en del fiskere, og broen er likeså anselig. Hvorfor bygger man den ikke av stein da den beste steinarten finnes i nærheten? Kanskje i mangel av midler og oppmuntring som finnes andre steder, for eksempel i residensbyen?

Ingen fisk fanges mer i fjorden det enn torsk. Man sier at torsken bare er god i de månedene som inneholder bokstaven r. Da det er vintermånedene, så kommer det vel ikke an på bokstaven. Man selger en liten rett for 8 a 20 shilling i Christiania. Deretter er ansjovis (Clupea sprattus) berømt. I Christiania legges den ned i dunker eller ¼ anker, strødd med salt, alle species (et slags mild pepper eller kalt jamaisk pepper) og spansk humle. Det er et handelsprodukt for Christiania. Andre fiskearter i fjorden vil jeg skrive om i min sjøreise.

Nå skulle jeg vel også skrive noen få ord om de mange vakre gårdene og lyststedene jeg så langs resten av veien herfra til Christiania, blant annet Wækerøe tett ved veien, men jeg vil kort beskrive de betydeligste sammen med de andre som liksom ligger strødd rundt Christiania, etter at jeg levert leserne en beskrivelse om byen selv, og siden betrakte den vakre egnen rundt omkring.

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 143-145

https://tinyurl.com/bdduwyzw)


HUSLÆREREN PÅ SNARØYA

Fra Ravnsborg, ja endog fra Asker av, viser Kristianiafjorden seg vakkert frem med de mange øyene i det lave. Lengst bort mot øst hever Akershus festning seg på en klippe, nesten trossende med sin beliggenhet og tårn og dekker delvis byen bak seg. Blant øyene ser man Brunøya hvor en sortaktig kalkstein brytes, som når den er brent, blir like hvit som annen kalk. Derfra har jeg også fått en terning krystallisert spat eller bladspat.

På Snarøya bor det en gammel student som er godseier og huslærer, som med berømmelse har forelest for unge mennesker ved akademiet etter en grundig metode. Stedets eremittiske beliggenhet hjelper meget til på saken, og nærheten til en by og dens fordeler har likeens gitt ham leilighet til å skjønne og oppmuntre studentenes flid ved ett og annet i den større verden. Han har i 1785 latt trykke i Kristiania et kompendium av den latinske grammatikken på seks blad med to motstående sider for tabellens skyld.

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 142-143

https://tinyurl.com/bdduwyzw)


ASKER

Av ville planter langs veien til Asker var det ikke noen mer iøynefallende enn den ville munkehetten, astea lycostinum. Dens i pyramider oppvoksende blå blomster prydet stedene hvor de vokste, og ga til kjenne at man fortsatt var i et høyere klima. Lengre bort hvor egnen senker seg, lyser chelidinium minus eller svaleurt med sine gule blomster.

Jeg kom nå til skyss- og gjestgivergården Ravnsborg fem fjerdings vei fra Gjellebekk, som ligger under den høye Skaugumåsen, hvor det er en varde. Denne åsen eller fjellet og to andre, nemlig Kolsås mellom Bærums Verk og Sandvika og Ramsåsen vest for Kolsås utgjør de de tre etter hverandre liksom i avsatser gående bergrygger som sees like godt fra Christiania.

Nå tok det meste av granskogene slutt, og heretter så jeg mest løvtrær med noe gran og furu imellom. Ikke langt fra veien fant jeg vill humle vokste, hvilke fattige bruker istedenfor den dyrkede, men på grunn av den sterke smaken må man ta mindre av den i forhold til den andre.

Bergarten som på en halv mil hadde vist seg mest i en hard brun og skiferaktig diabas, forandret seg mer til en sortere og mer skiferaktig skallberg, jo nærmere man kom til Kristiania.

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 141-142

https://tinyurl.com/mtbnptj3)


JOHAN CHRISTOPHER VOGELIUS (VOGEL)

Reisen gikk videre fem fjerdings vei til skyssgården Ravensborg omtrent en fjerdings vei fra Asker kirke, over en fjellrygg som forsetter mot syd og danner det store og høye landet eller halvøya i Kristianiafjorden hvor Hurum og Røykens prestegjeld ligger, kalt Hurumlandet. På grunn av høyden er det sikt lange strekninger mot øst og syd. Om våren er landet dekket av snø en tid etter at den er gått bort i de slettere lave områdene.

Da jeg på veien spurte hvorfor man ikke brukte de minste marmorstykkene til å brenne kalk av, som man bruker på visse andre steder, svarte de at man hadde kalksteinbrudd i nærheten. Også på noen øyer brente man kalk, og mye utførtes både til byene og til Smålenene hvor det ikke var kalkstein.

Jeg reiste på det beste og jevneste veiene uaktet kommende bakker og daler, dog mestedels like med grantrær og andre trær på sidene, så den reisende gjennom disse alleene skulle tenke at han kom frem til et kongelig lystslott.

Endelig møtte jeg entreprenøren av dette fine veiarbeidet, herr Vogel, sogneprest til Asker. Han sto i sin reisekjole ved veien og kommanderte sine arbeidsfolk, hvilke han hadde fordelt hver til sitt arbeide. Denne møye hadde han påtatt seg til sitt tidsfordriv. Rosverdig er det, når en embetsmann, særlig på landet, anvender tiden han har til overs fra pliktene på det han har evner og lyst til, og på den måten tjener fedrelandet. Ellers betjener generalveimesteren seg av dem som har mulighet til og er villige til slikt arbeid. Man ser ofte stor forskjell på slike og de embetsmenn som er satt til det, selv om det ikke gis noen betaling.

Samme herr Vogel har også vunnet premier for sin flid i åkerdyrking. Hans farfar som også var prest, oversatte Drelincourts «Trøst mot Dødens Skrekk» fra fransk til dansk.

En annen gang benyttet jeg meg av herr Vogels innbydelse, da jeg i selskap med en offiser var natten over på prestegården. Gården i likhet med hagen faller godt i øynene for de reisende. På samme måte som de fleste herregårdene i Danmark og klostrene i andre land, har prestegårdene på landet i Norge de skjønneste beliggenhetene. Her har våre geistlige forfedre vist god smak. Herr Vogel hadde i hagen foruten de beste kjøkkenurtene noen melonbenker og espalierer. Den egentlige trehagen var anlagt på en jordforhøyning omkranset av stein. Frukttrær trives ikke i Norge, hvor fuktigheten hindrer dem. Det er det sammen med humle. Han har lykkes godt med å innrette seg etter forholdene.

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 139-141

https://tinyurl.com/47vzadre)


MARMOR

Marmorblokkene bringes om vinteren på sledeføre til neste ladested Slependen eller Bragernes. Så kort og lett transport til innskipningen er viktig. I betraktning av den lange transporten av pirnaisk sandstein, hevder noen at Christiansborg Slott neste like godt kunne vært oppført av norsk marmor, som av denne sandsteinen.


Til minne om landsfaderen Fredrik den femtes besøk hit den 25. juni 1749, er det midt i marmorbruddet oppført en tolv alen høy marmorobelisk med passende innskrift på alle fire siden. Dette monumentet er privat eiendom, og eieren har bestandig bodd i København.


Hvis en eier med store midler og god smak, innsikt og lyst til å gavne og pryde landet, bodde her, kunne man på toppen av Paradisberget se et marmorpalass som alene langt mer ville paradere enn så mange andre, som i de store byene liksom er begravet blant hverandre og blant husene, og ved sin samling ødelegger for hverandre.


Den norske nasjonens opprinnelig stil i det solide bør i alminnelighet vise seg i varige hus, monumenter og utsmykking av deres eget lands steinprodukter, heller enn i forfengelig figurering med innretninger som koster nok og er av kort varighet. Hvor overmåte utsøkt er ikke et epitafium eller bare en gravstein av marmor i våre kirker og på kirkegårdene, eller andre minnetegn og monumenter ved de store landeveiene og på offentlige plasser. Jeg husker ikke en gang å ha sett noen steder en marmorstatue i våre norske hager.


Våre grove og ville forfedre har dog etterlatt oss minnesteiner, ja til og med noen men innskrifter på. De gir oss med sine oppreiste steiner og runeskrift fra oldtiden ennå et vink til å hugge inn vår ære i marmor. De tingene som jeg så, man her arbeidet på, var gravsteiner. En slik koster 40 til 60 rdl på stedet, alt etter arbeidet. For hver bokstav som hugges inn, betales det fire skilling. Dessuten så jeg noen trapper, avvisere som settes på gatehjørner, og noen mortere, men ellers intet av bygningsstykker.


Den nåværende inspektøren bor rett ved gjestgivergården og er i tillegg en flittig bonde. Her omkring har man lenge benyttet ubehandlede marmorstykker til å oppføre steingjerder, som både er varige og vakre, når stykkene passes godt til hverandre og settes i linjer.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 137-139

https://tinyurl.com/2aysa2fc)


LIER


Etter herr justisråd Essendrops beskrivelse over Lier, som han utga ved trykken i 1761, innbefatter den 530 familier, bestående av 3.500 sjeler, 195 bondegårder og 230 husmannsplasser. Etter gårdens skyld beregnet i skippund havremels tunge som hver er lik 2 ½ tønne hartkorn i Danmark, utgjør prestegjeldet 245 skippund, hvorav 99 gårder er av et helt skippund og derover, 49 halve og 47 fjerdings bruk. (Skylden dannet utgangspunktet for den årlige leien en leilendingskulle betale til jordeieren. SNL) Når det gjelder det militære, var det her 64 dragoner- og 80 soldat-legder. Her er det åtte sagbruk, ellers ingen fabrikker.


Annensteds er annekskirkene som regel av tre. Her er alle tre kirkene av stein. Prestekallets beste inntekter består i benefisert gods, men det er ofte lagt sterke avgifter på kallet. Inntil begynnelsen av dette århundre var Bragernes og Strømsø underlagt dette sognekallet, og da kunne man sammenligne kallet med en bispestol, ja med to superintendenturer i Tyskland. Den som skysset meg, geberdet seg stort over de mange utgiftene til det alminnelige Lier-bonden har på seg fremfor bøndene i de fleste andre egner. Men som jeg kunne forstå, kom det av egnens beliggenhet med hensyn til transporter og reiser. Men enn mer av noens klager da jeg på en liste over den lierske bondes byrder fant jeg følgende artikkel: NN for hans ¼ ærverdighet (klokkeren) når han reiser for å undersøke folks sinnelag, trodde jeg ikke særlig noe av alt; for klokkere eller degner men enda mindre skoleholdere på landet i Norge kan sies å bebyrde bonden.


Så snart jeg var kommet ovenfor Paradisbakkene så jeg bergarten forandre seg til marmor, og jeg kom til Hillebekk, som det uttales Gjellebekk, fem fjerdings vei fra Drammen, en gjestegård og skyssted ved siden av marmorbruddet og verket. Marmorarten er «marmor variegatum stratosum autorum», av farge temmelig hvit med blå og gulaktige striper, av konsistens noe skjellaktig og grovkornet, antar dog en god polert overflate. Marmoren fra Bergens stift er finere.


Etter som man over store avstander har avdekket og funnet den samme marmorart, er det å formode at det er i en stor utstrekning. I året 1744 begynte den kongelige hoffbyggmester Fortlin å bryte marmor der og føre til København. Siden arbeidet 80 til 100 mann årlig inntil byggingen på den nye Frederiks kirken i København stanset, og antallet ble betraktelig redusert.


(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 135-137

https://tinyurl.com/2p9hcnc5)



PARADISBAKKENE

 

Jo mer man fra det lavere kommer opp mot øst over de såkalte Paradisbakkene, jo mer majestetisk og foranderlig forestiller det seg, som i et amfiteater; prestegjeldet med sin åpning mot Drammensfjorden og grevskapet især kort etter soloppgang om sommeren hvor de mange skjønne gårder, og deriblant de lyse kirkene, titter frem blant vakre lunder, slangegrenede daler og glinsende marker. De granbevokste klipper, og høyder bevokst med andre slags trær i det lave stiger alt mer og mer opp mot de om horisonten gående høyere berg, dem tåkeskyene svever omkring og lar toppene heve seg i den høyere klare luften. Den oppadgående solen skaper de artigste sjatteringene i det lave, gir luften skiftende farger i høyden, og mens øyet taper seg i alt dette, slår måltrosten, Norges nattergal sine takter og andre fugler sine gledestoner. Den følsomme reisende stanser, taper seg i beskuelsen og oppdager et paradis. Kun det lave fjellet som skjuler Drammen, var borte, og da hadde man en utsikt hvor intet manglet i et fullkomment landskapsmaleri.

 

De høyere fjellene viste seg som topper som på norsk kalles koller. På Kraftkollen er det en varde, som jeg for danske lesere må forklare å være pyramider av stokker, som antennes i krigstider til signal om fiendens anfall. Ved siden ligger et lite vakthus for vakten i slike tider. Disse vardene opprettes på de høyeste stedene hvor man har den videste utsikten.

 

Bergarten nær ved Drammen er basalt og skiferstein, lengere borte blandet med kalkarter, men mot Paradisbakkene grov granitt med strøk av en finere art, inntil marmor begynner ovenfor. Jordarten er leirholdig i det lave, men mudder under bergene. Denne mudderen er en løs mager jordart som ikke holder lenge på gjødselen selv om den ofte ser sort og god ut.

 

Lønne- og almetrærne som vokser hist og her i det lavere, gir til kjenne et mildere klima enn det er i høyden. Der forekommer ikke disse trærne, men derimot betula nana (dvergbjørk) blant fjell-gran.

 

Her er det dyktige åkerdyrkere, og bøndene satser mer på frukttrær og humle enn i Eiker og andre steder her omkring. Man driver kyrene til seters om sommeren, og noen har funnet på å kjøre gjødselen hjem derfra. De som har skog, får rask avsetning av tømmeret. Med vinterkjøring til verkene har de også god fortjeneste.

 

Nærheten til en stor by har innbrakt mye av bylivets oppførsel der på landet. For resten har ikke innbyggerne det beste ord på seg skjønt de bor i et paradis. Kanskje det gamle ordet gjelder: Jo bedre land, jo slettere folk. Jeg fornemmet det dog ikke selv.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 133-135

https://tinyurl.com/3cwdhfph)

 



LIERELVA

 

Jeg forlot mitt selskap på Bragernes for å reise videre til Kristiania. De dårlig brolagte gatene, eller rettere den lange gaten på Bragernes, gjør kjøringen gjennom byen ubehagelig. Endelig hvor husene ligger mer spredt, kommer man på en steinløs men for det meste sumpaktig vei, inntil man forlater strandkanten og allerede er i Lier prestegjeld.

 

Fra stranden ser man noen laksefiskerier hvor en strimmel av land går ut i vannet. Der har man festet laksegarnet på påler ut fra landet i en dybde av en åtte a ti alen. Av dette garnet dannes det tre rom etter hverandre. Når laksen er kommet inn i det innerste og trangeste, beveges en liten klokke som gir lyd til tegn på laksens ankomst. Fiskerne, som oppholder seg i en pålehytte ovenfor, trekker da garnet sammen og tar fangsten.

 

Lier prestegjeld, som foruten hovedsognet Frogner har to anneks, Tranby og Sylling, ligger som et avlangt teater omgitt mot vest, nord og øst av høye fjell, hvorfra renner adskillige bekker mot syd og danner Lierelva. Ved sterkt regn svulmer elva snart opp og gjør broene, særlig den største Hegsbroen som landeveien går over, kostbare å vedlikeholde, men gir også bøndene leilighet til vannledninger. Lierelva blir etter hvert så bred at man setter over på en ferge.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 132-133

http://tinyurl.com/3243bffu)



OM TROSSAMFUNN OG SÆREGNE PERSONER

 

Det har ikke vært garnison her før 1780 da et kompani ble innkvartert, hvortil kanskje noen uroligheter blant menigmann ga første anledning. Drammen har vært mer utsatt for entusiaster og separatister enn andre steder i landet. I årene 1740 til 1744 bega noen av de siste seg under ledelse av studenten Mens Bølle til Altona, men de skiltes til hver sin vei med tiden.

 

Av herrnhutisksinnede eller de såkalte mæhriske brødre er det en del her, et stille vesen og viser ofte gjentatte åndelige uttrykk, for eksempel frelse, lam og blod. Avholdenhet fra sverging, dans og kortspill adskiller dem fra andre. De forakter den borgerlige rettferdighet (rettsprinsipp) i teorien men utøver den i praksis. Forstå om de er oppriktige!

 

En skredder her, med navn Erich Meyer bekostet i 1771 et nytt opplag av et kvekersk engelsk skrift, kalte den «Lærdom om Daaben», som de til spott kaller vanndåpen da de hevder at det bare skal være en åndelig dåp. Den var allerede oversatt av en Meiel og utspredt i Fredrik den fjerdes tid, men nå har skredderen påsydd et tilskrift til kongen på 22 sider. Tillegget om alterets sakrament er av samme kategori som det om dåpen.

 

Sognepresten og den residerende kapellan skiftes hver tredje søndag til å forrette gudstjenesten i begge kirkene. Var hver bare beskjeftiget på sin side av elven, kunne overfarten med flere uleiligheter unngås.

 

Av Drammens presteskap har jeg bare kjent herr Hammond, først kapellan siden sogneprest her, deretter en kort tid ved den danske kirken i London og nå min nabo i Rakkestad. Han nedstammer fra en engelsk familie. Hans farfars far var parlamentsmedlem, og dennes bror kommandant på øya Wight og blant dem som underskrev kong Carl den førstes dødsdom.

 

Herr Hammond har alltid vært en veltalende, nidkjær og edelmodig mann i sitt embete, og i sine skrifter brukt en så sunn og ettertrykkelig stil som få kan etterfølge, helst av åndelig art hvor han står i kontrast til de vanligvis fryktsomme geistene som åler seg frem uten originalitet og munter flyt. Hvem leser ikke for eksempel hans lappiske misjonshistorie med behag og ettertanke.

Her lever og bor en konsistorialråd Larsen som foruten personellkapellan var skolemester for fattigskolen på Bragernes. Han giftet seg med en arving til 100.000 riksdaler, gikk lenge i prestedrakt etter at han hadde tatt sin avskjed. Nå er han helt i sivil.

 

Klokkeren på Strømsø, O. D. Hichmann, en prestesønn ble i sitt fjortende år uteksaminert til akademiet av den berømte biskop Gunnerus i 1740, bemerket seg på mange steder med berømmelse både hos geistlige og verdslige og ble endelig klokker og bedemann i denne lille byen og studerer ennå, særlig har han mye innsikt i det hebraiske.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 130-132

http://tinyurl.com/bdhb32w6)



KIRKENE OG SKOLEN I DRAMMEN

 

Her er det få offentlige hus. Kirken på Bragernes er en ordentlig og vakker murt korskirke, men uten tårnspiss. I sakristiet har presten herr Hammond satt opp mange benker rundt skriftestolen med bryststykker hvor mange skriftende får god plass på en gang og uten trengsel.

 

Det behaget meg å se at gravstedene var anlagt ordentlig, de fleste med epitafer av marmor som marmorbruddet i nærheten ga anledning til. Ellers skulle man sjelden se tegn på at det var marmorbrudd i nærheten.

 

På Strømsø er det også en kirke, men av tre. Den har en vakker altertavle som forestiller nattverden, malt på lerret 5 ½ alen høy, 3 1/3 alen bred, av den berømte Carl von Mandern og har kostet 200 riksdaler. Denne kirken ble oppført i vanskelige krigstider i 1665 for 4.444 riksdaler og 42 shilling av borgernes veldedighet. Det var allerede mye da.

 

Men ikke mindre bemerkelsesverdig er byggingen av fattigskolen i senere tid, 100 år senere, da byens innbyggere i år 1765 gjorde en innsamling på 640 riksdaler. Skolens faste kapital var i året 1768 1.800 riksdaler, og i 1780 2.553 riksdaler 55 shilling, slik at det årlig kunne utgis 85 riksdaler til skolemesterens lønn og 88 riksdaler til klær for de fattigste skolebarna. Blant giverne må jeg fremheve en gammel jomfru Anna Bache som ved testamente har gitt sitt iboende hus og hele sitt arvegods til skolen. Kanskje om hun hadde vært gift og fått barn, hun da hadde gavnet verden mindre. Folketallets vekst et ett men forbedring et annet. En gammel prokurator ga 100 riksdaler. Presten herr Hammond, ved skolens stiftelse residerende kapellan i Drammen har lagt seg ære ved sin omhu for skolen, som han selv har gitt en lærerik beskrivelse om i trykken. Herr Hesselberg, nå residerende kapellan i Drammen har i sin trykte beskrivelse av Strømsø anført det historiske om kirken og skolen.

 

Her er det dog ingen hospitaler.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 128-129

http://tinyurl.com/2v6cykcy)

 


HANDELEN I DRAMMEN

 

I Drammen er det over 800 hus og gårder og nesten 6.000 sjeler, hvorav etter en nøye fortegnelse alene 288 på Bragernes som tilhører borgerstanden, 100 på Strømsø. Av kjøpmenn og høkere regnes et par hundre. Resten nærer seg av trelast, transport og frakt, for ikke å glemme skippere, håndverksfolk og de mange små brennevinsverter.

Ingen steder i Norge drives så sterk tømmerhandel som i Drammen. Familiene som er sageiere, har nesten all bordhandelen. Bordene sorteres i «godt, Last, Brag og Brags Brag», hvorav de første går til England, de siste til Danmark og Frankrike. At de fløtes ned til Drammen, gjør dem mindre etterspurte og setter dem i dårligere pris enn de fra Kristiania som kommer over land fra sagene.

 

Bjelkehandelen er mer fordelt. Skogeierne tjener mest på det, og langt bedre enn ved å selge sagtømmer, spesielt når de på forhånd inngår nøyaktige kontrakter. Men hollenderne som kjøper bjelkelasten, tjener aller best når de vet å tvinge prisene ned slik at ni bjelkehandlere må legg ned når den tiende tjener noe. Om høsten lover hollenderne gode priser, men på våren kommer det så mange spekulasjonshandlere dit at de ikke engang får til frakten.

 

Tjue av frakteskipene tilhører byen. De andre som laster trelast og jern, er særlig fra Arendal og Bergen. Kort tid før siste krig mellom sjømaktene endte, slo et selskap seg sammen med et skipsbyggeri, hvor to store skip et år gikk av stabelen og tre nye lagt opp. Men de planla for sent og gikk derfor konkurs.

 

Den største importen hit er korn. I året 1765 ble det ved Drammens tollsted bare av rug angitt 75.000 tønner enda det ikke var uår.

 

Og man kunne nok regne importen av brennevin, helst dansk som flensborgerne og altonaerne forsyner landet med, for 50.000 riksdaler. Det kunne unnværes for 800 år siden men ikke nå uten en inngående forandring av folks liv.


Den største fabrikken er reperbanen ved Strømsø som en Arbo har anlagt. Man har også ti tobakkspinnerier hvor en del barn arbeider. En pipe- og en fajansefabrikk, en tøyfabrikk hvor man lager paraplyer og kapper, et engelsk malthus og to hollandske grynmøller.

 

De fleste borgerne eier eller leier løkker utenfor byen til hjelp i økonomien da alt er vel dyrt. Særlig har man begynt å dyrke kløver.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 126-128

http://tinyurl.com/2s4hp7d2)



SANKT HALVARD

En stor helgen har også gjort Drammenselva berømt, nemlig sankt Halvardus, den norske skytshelgen. Han var Kong Olav den helliges nære slektning, en kjøpmann som av røvere ble slått i hjel i året 1043 da de rodde ham over elva, og kastet i vannet. Da noen syke ved å røre hans legeme, som hadde blitt skylt opp, skal ha blitt helbredet, ble liket ført til Kristiania hvor en kirke ble innviet til hans ære og hans relikvier nedlagt til dyrkelse.

 

Den 15. mai ble avmerket i kalenderen til ære for ham som en helgen og etter ham kalt St. Hallvards Dag. Mange bærer ennå navn av Hallvard i Norge etter ham, likesom Olav etter Olav den hellige; i Trondheims katedral skal han ennå sees avmalt. I Fragmentis de S. Halvadero Martyre, utgitt av Langebek, beskrives hans bopel, familie, levnet og lidelse.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 125

http://tinyurl.com/ysbkcncy)

 

SJØORMEN I DRAMMENSFJORDEN

 

I Drammensfjorden skal den store sjøormen ha latt seg se etter biskop Pontoppidans beretning i Norges Naturhistorie. Men vår enda større naturkyndige biskop Gunnerus har i en avhandling vist, at denne så vel som alle andre beretningene om den er ugrunnet. Ikke desto mindre forsikret admiral Arnfeldt meg om at han og fruen tydelig en gang hadde sett det fra skipet de var på i Kristianiafjorden. Enda tror jeg like lite på det som det berettes om havfruer.

 

I Drammens byleksikon kan vi lese: «Sjøormen ble sett i Drammensfjorden i 1687, skal man tro sognepresten til Norderhov, Jonas Ramus, som i sin ‘Norriges Riges Beskrivelse’ (1735) bl.a. skriver: ‘Anno 1687 er i Dramsfjorden seet en stor Søe-Orm af mange Menisker, og paa een gang af elleve Menisker tillige. Veyret var stille, men saa snart Solen var noget opkommen og det begyndte at blæse, skiød han sig af, og ligesom naar man uddrager et Kabbel-Tov naar det er sammenruldet, saa kunde de see hvorledes det varede længe, før han opruldede alle sine Bugter og Ruller, og stragte sig ud.’ Ifølge Erich Pontoppidans ‘Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie’ (1752) skal sjøormen i Drammensfjorden ha vært ca. 300 alen eller nærmere 200 meter lang!»

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 124

http://tinyurl.com/3xx6wt7r)



DRAMMENSFJORDEN

 

Drammenselva er strømsterk siden mange mindre elver samler seg i den. Derfor er ferdselen på isen visse steder ofte farlig. Noen steder har elva utgravd husene, hvorfor man nylig har begynt å bygge sjøboder på steinvoller. Da sagflis fra de mange sagbrukene gjør sitt til at grunnen øker ved elvas utløp, hvormed den lille øya Tyveholmen (Holmen) med tiden skal ha blitt dannet, har man måttet bruke muddermaskiner, for vannet ved Bragernes er ikke nypt nok for de større skipene som må kaste anker ved Tangen. Ja, de største må ligge ute i fjorden eller ved Svelvik. De skipene som ligger ved det siste stedet kan gå tidligere ut om våren, dels fordi det isen der går før opp, dels fordi det ikke er den sterke strømmen og ofte motstrømmen, som sinker seilasen nærmere Drammen. Elvevannet er allerede brakk eller halv salt ved byen, mer og mindre etter som hav- eller sjøvannet er i flo eller fjære.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 124

http://tinyurl.com/3xx6wt7r)


DRAMMEN


Så kalles under ett de tre byene, Bragernes på nordsiden av elva samt Strømsø og Tangen på sydsiden av samme.

 

Bragernes som er den største delen, utgjør en by for seg selv, strekker seg en halv norsk mil ut langs elva og har bare en hovedgate av samme lengde. Hver gård og hus har en lang hage bak seg, og mange gårder har bygninger særlig sjøboder på den andre siden av elva. Vel er alle bolighusene av tømmer men vel kledd med bord og fint malt. Mange har to etasjer.

 

Strømsø på den andre siden har fra gammelt av bestått av tre øyer hvorav den ene nå er blitt landfast. Her er det færre men vakre bygninger, men langt mindre handel og virksomhet enn på Bragernes.

 

Tangen, som ligger på Jarlsberg grevskaps grunn og er anneks til Skauge, har liten grunn å utbre seg på. Derfor måtte kirken bygges på en klippe.

 

Det er få byer som har en så vakker beliggenhet og utsikt som Drammen, enten man står på det lave berget som ligger tett nord for Bragernes eller på høyden ved Tangen mot syd, kalt Kobberviksberget. Jeg har en tegning av førstnevnte utsikt tatt med camera obscura av (så vidt jeg husker) Theodoro Lahn for noen og tretti år siden da ikke alt var utbygd som nå.  Et kobberstikk, som skal vise utsikten fra det siste stedet, finnes i Pontoppidans Norges Naturhistorie, men er verken riktig eller pent utført.

 

I Drammen er det over 800 hus og gårder og nesten 6.000 sjeler, hvorav etter en nøye fortegnelse alene 288 som tilhører borgerstanden, på Bragernes, 100 på Strømsø. Av kjøpmenn og høkere regnes et par hundre. Resten nærer seg av trelast, transport og frakt, for ikke å glemme skippere, håndverksfolk og de mange små brennevinsverter.

Når det gjelder jurisdiksjonen, henstilles det fra bytinget på Bragernes til Kristiania magistrat. Men Strømsø og Tangen henstiller i annen instans til Moss lagting seks mil derfra.

 

(En fri oversettelse av Reise-Iagttagelser første del, utgitt 1790 side 122-126https://tinyurl.com/5h27wa54)




 

Dette er en fri oversettelse av Wilses «Reise-Iagttagelser …»

For spesielt interesserte vises til originalbøkene https://www.nb.no/search?q=wilse%20REISE-IAGTTAGELSER%20I%20NOGLE%20AF%20&mediatype=b%C3%B8ker